Feminisme med futt!

Jeg blir alltid imponert over folk som faktisk kommer med en sterk markering for noe de brenner for. Det er nesten noe kunstnerisk performativt over grepet Sara Azmehz Rasmussen ønsker å utføre for å markere sin motstand mot tvang, undertrykking og det mannlige hegemoniet og sitt ønske om at jenter skal få leve ut den friheten som hører dem til som menneske.

Rasmussen er en åpen homofil skribent, som sier hun er muslim av kultur, men ikke lenger troende. Hun har mange fronter å ta kampen på. Som homofil, som kvinne, som frafallen muslim, som androgyn og som minoritet både i samfunnet og i minoriteten selv. I en kronikk i Aftenposten i dag forteller hun med sine egne poetiske ord hvorfor hun ønsker å sette fyr på dette religiøse hodeplagget, og hvorfor hun ønsker å gjøre det på kvinnedagen.

Kvinners vinger.
Min mormor brukte milaya, en svart niqab uten en åpning for øyne, i likhet med alle kvinner i Damaskus på den tiden. Hun fikk sitt første barn da hun var fjorten og holdt seg hjemme. Hun pleide å si til meg at kvinnens vinger var klippet. Som jeg hatet å høre dette arabiske ordtaket! For meg ble det selve kanoniseringen av kvinnerollen, det «naturgitte» familieorienterte livet, den fastlåste tilværelsen, hvor målet med min utdanning var å kunne føre en meningsfull samtale med min avislesende ektemann og hjelpe mine barn med hjemmelekser.

Hun ønsker å gjennomføre en sterkt symbolsk aksjon etter det offisielle programmet på kvinnedagen. Personlig hadde jeg ønsket henne inn i varmen og inn på programmet om jeg hadde vært arrangør. Det er viktig at de norske feministene også lar andre feministiske røster slippe til i offentligheten. Vi kan ikke pakke oss inn i vår egen kvinnekamp og sette vår godvilje mot andres kulturelle frihet inn når man ønsker å ta et oppgjør med andre kulturers patriarkalske tradisjoner.

Derfor håper jeg også, i det minste, at hun denne gangen får gjennomført sin demonstrasjon. Noe hun ikke fikk i forbindelse med homo-paraden i fjor. Hvor politiet stoppet hennes planlagte aksjon, som innebar å brenne en niquab. Det meste provoserende er kanskje hvor lite oppmerksomhet dette grepet fra politiet egentlig fikk. Jeg tror alle har fått med seg reaksjonene det offentlige Norge får når man føler at ytringsfriheten står på spill her i landet og i verden forøvrig. Men det er bare vår egen ytringsfrihet tydeligvis. Når en minoritet i minoriteten forsøker å ytre seg, da har vi ikke like store problemer med at friheten ikke bare trues, men rett ut stoppes.

Så jeg ønsker Sara Azmehz Rasmussen lykke til med aksjonen. Samfunnet trenger den, kvinner over hele verden trenger den, den muslimske minoriteten trenger den og alle som ønsker seg et samfunn hvor det er rom for ytringer også mot minoritetskulturer trenger den.

Burn baby, burn!

Og hvis noen her syns jeg virker selvmotsigende eller tror jeg har endret min mening om hijab i politiet vil jeg si at det må gå ann å ha to tanker i hodet på en gang. Jeg oppfatter Rasmussens aksjon som en aksjon mot religiøs og kulturell tvang. En aksjon mot folks inngripen og dominans over andre folks liv. Mot kvinnelig ufrihet.

Jeg er ikke for tvang og ufrihet. Heller ikke når det kommer til bruk av Hijab. Men jeg tror ikke folk helt har begreper om hva de mener er fritt og hva som ikke er det. Det er jo tvangen som er ufri, ikke handlingen eller konvensjonene man tvinges til. Selvfølgelig er det lettere å slå ned på hijab-bruk enn på tvang, men det endrer jo ikke det faktum at det er tvangen vi må bekjempe.

Jeg er imot tvang av de fleste slag, også tvungen frihet fra konvensjoner vi ikke liker.