Når tiltakene ikke strekker til appellerer skremselspropaganda.

Nå blir det endelig fokus på den manglende holdbarheten i mye av det FrP skriker og skråler om, se for eksempel VG i dag, hvor Skien fengsel avviser at de har eget Halal-kjøkken og hvor man nok en gang peker på at Møllergaten skole med kjønnsdelt svømming ligger i Oslo som er styrt av FrP-Høyre. Samtidig som vi kanskje, kanskje får øynene opp for at det er en god del utfordringer med integreringspolitikken som man må ta tak i.

Det er jo helt latterlig at man har latt det åpne dop-salget foregå så lenge, men det er i grunnen et politiproblem og ikke et asylproblem. Folk må få søke asyl og få opphold hvis det er grunnlag til det, selv om man intensiverer utsendelsen av de som søker asyl uten grunnlag eller begår lovbrudd under behandlingen av asylsøknaden sin. Man må jo få en stopper for at asylanter reiser til Oslo, selger dop på åpen gate uten og bli tatt og i teorien kan få opphold etterpå.

Men må også virkelig sette inn ressurser for å hjelpe de innvandrerkvinnene som er overrepresentert på krisemottakene. Jeg vil tro folk er lei av at det gjøres for lite for å hjelpe kvinnene som undertrykkes i Norge, eller jeg håper i allefall de er lei av dette. Og at FrPs oppslutning ikke bare har sitt grunnlag i voksende fremmedfrykt.

Folk må da skjønne at FrPs skremselspropaganda ikke løser noen ting. Tiltak, handlinger og ressurser løser de politiske utfordringene. Ikke billig retoriske triks og klagelister.

Men det er klart, når tiltakene ikke gjennomføres, handlingen ikke skjer og utfordringene vokser. Da appellerer denne typen skremselspropaganda.

FrPs snik-islamifiseringsliste

På VG.no i dag fnyser folk av FrPs punkliste som skal forklare hva de mener med sitt utspill om snikislamifisering. La meg her få lov til å bruke litt plass til å delta i fnysingen. For denne listen er tynn, særdeles tynn.

For det første er listen eksempler på flere saker fremmet av politikere og minoritetsorganisasjoner i full offentlighet. Hvordan dette kan være eksempler på islamifisering i det skjulte skjønner ikke jeg. Dette holdes verken skjult eller er krav om at resten av samfunnet skal måtte føye seg etter islams regler. Kanskje med unntak av angrepene mot ytringsfriheten. Men trusler mot ytringsfriheten finner vi fra flere hold enn det muslimske, det ser ut til å ha gått en religiøs sport i å finne på nye elementer som skal tale for et sterkere religiøst vern og her tales det på alle de store monoteistiske religionenes vegne. Både kristendommen, jødedommen og islam. Men det ville selvsagt ikke vært stemmer å hente på å angripe vår egen nestekjærlige kristendom.

FrPs snikislamifiseringsliste omhandler følgende punkter og kan leses i sin helhet på FrPs hjemmesider og VG.no;
• Mindre ytringsfrihet
• Egen eldreomsorg for muslimer
• Halal-mat i fengsler
• Alkoholfrie dager
• Offentlige muslimske høytider
• Kjønnsdelte svømmebasseng
• Bønnerom på arbeidsplassen
• Shariadomstoler
• Grisebilde
• Islam-bank
• Imamutdanning

Felles for alle punktene er at de er det FrP karakteriserer som særkrav. Og snik-islamifiseringen ligger i at de gjennomføres uten offentlig debatt. FrP får forklaringsproblemer når de aller fleste punktene er avvist av norske myndigheter eller trukket tilbake. Erna Solberg er ute og avslører at shariarådutspillet er en ren bløff. Dermed faller hele grunnlaget for listen, som frontes under overskriften "Ville innføre shariaråd i Norge", bort. Noen av punktene refererer til rene diskusjoner. Nå har FrP aldri vært et akademikerparti, men alternativet til diskusjon og debatt er vel noe FrP neppe vil vedkjenne seg. Men nå er de jo ikke fremmed for å forby noe de vil ha tillatt for andre (jmfr. Et soleklart ja til friskoler, vel å merke så lenge de ikke skal ha et muslimsk grunnsyn). Så særinteresser er greit så lenge det er FrPs særinteresser og ikke noen andres særinteresser. Listen er en skam for alle FrP'ere som ønsker å drive med realistisk politikk.

FrPs lettvinte dobbeltmoral er skremmende på flere måter. For det første så har de en del av folket med seg i sine grovt forenklede skremmebilder. Dette forsterker, snarere enn å motvirke, utfordringene og motsetningene i samfunnet. De samme motsetningene FrP hevder å ville til livs. For det andre så vitner de om en tendens til å ikke ville se på årsakene på samfunnsutfordringene. Man har mer å tjene på å blåse de opp og karikere dem, enn å sette seg ned og se på årsakene. Du bør som kjent ha et visst overblikk over årsakene til et problem for å finne gode og varige løsninger på dem. For det tredje så vitner det om en oppfarende måte å tolke verden på som egentlig ikke er interessert i å finne en løsning på problemet. Man ønsker som parti å fokusere på oppslutning og man ønsker som velger å få bekreftet sine egne fordommer og sin egen frykt på høyeste politisk hold.

Den vanskelige debatten.

Det er godt politikerne våre nå endelig ser ut til å tørre å ta tak i integreringsdebatten. Dette er en debatt som krever og fortjener bred politisk interesse og armrom. Sånn sett har jeg ingenting til overs for min partileder Sponheims utspill om å utelukke FrP fra debatten.

Vi er selvsagt ikke tjent med at topp-politikerne i dette landet reduserer integreringsspørsmålet til demagogisk skremselspropaganda om snikislamifisering. Men jeg er også like sikker på at Siv Jensen målbærer en del frykt som vi i allefall ikke kommer til bunns i ved å tie den i hjel. Politikere over hele landet må på banen og innrømme de utfordringene med integreringen som vi ser – og komme med løsningsforslag fortløpende. Samtidig må en vise hvor fjernt fra sannheten Siv Jensens frykt er. Ikke latterliggjøre frykten, for frykt er selvsagt reelt om det som skaper den er reelt eller ikke. Om Siv Jensen utnytter folks frykt, eller deler den, mener jeg er irrelevant i denne forbindelsen. For hvis det stemmer, som jeg tror, at folk faktisk opplever denne frykten rundt omkring, må den tas på alvor. Om det er FrP som målbærer den eller ikke.

Snorre Valen, Saera Kahn og Liebe Rieber-Mohn er på banen i dag i Klassekampen og vitner lovende nok om edruelighet i forhold til FrPs rolle. Abid Raja har tidligere vist romslighet i forhold til at Siv Jensen har noen gode poenger. Per Kristian Foss har advart mot de delene av retorikken som skremmer mest. La oss nå håpe at VG og Dagbladet som til nå har ført en overforenklet og tabloid linje lar fornuften skinne igjennom og ikke kun målbærer skyttergravspolitikerne i denne saken. Slik at vi faktisk får muligheten til å se en god integreringsdebatt i Norge.

I Klassekampen i dag sier statssekretær Rieber-Mohn noe viktig om FrPs rolle i saken. Hun sier; "FrP er veldig flinke til å stille krav, men de har jo ingen politikk som gjør det mulig for folk å oppfylle kravene som stilles." Dette er viktig å ta med seg i integreringsdebatten. Man må også som politiker kunne ta ansvar for å komme med løsningsforslag.

Jeg jobber selv med integrering ved siden av studiene, både frivillig og som en jobb. Blant annet jobber jeg med en mentorordning og leksehjelpordning i tilknytning til Hersleb skole i Oslo sentrum. Hersleb er en av sentrumsskolene med veldig høy andel av minoritetselever. Det er store integreringsutfordringer knyttet til at elever i den norske grunnskolen vokser opp med en skole nesten fri for kontakter med samfunnet de lever i. På skolen møter de et mangfold av nasjonaliteter. Men kontakten med Norge som samfunn er liten. Hjemme er kontakten med egen nasjonalitet stor, men kontakten med den norske tilsvarende liten. Dette er selvsagt ikke noen oppskrift på god integrering. Det kan være mye annet positivt forbundet med et slikt mangfold, men hvis en ønsker integrering så må det settes inn langt flere ressurser og tiltak slik at ungdom som vokser opp i Norge også er i kontinuerlig kontakt med det norske samfunnet.

Jeg har selv opplevd ungdom, født og oppvokst i Norge, som snakker flytende norsk og snart skal over i videregående som har problemer med å henge med i på en samtale. Ikke fordi de ikke skjønner språket, men fordi de ikke forstår mange av de kulturelle kodene og er for flaue til å gi utrykk for den manglende forståelsen av frykt for å virke dumme. Jeg kan ikke begynne å fatte hvordan følelsen av å stå å føle seg så dum er, men jeg vet en ting. Dette er ikke ungdommens skyld. Her har storsamfunnet sviktet på et fundamentalt nivå. Vi har sviktet med skolegangen til en del av vår egen ungdom. Det kan vi ikke fortsette med i fremtiden.

Den første store arbeidsinnvandrerbølgen kom på 70-tallet og var ønsket. Det er på tide, snart førti år etter å begynne å ta integreringen av innvandrere på alvor. Det fortjener alle som bor i dette landet, nye som gamle landsmenn. Etniske nordmenn som uintegrert minoritet. Ingen er tjent med Sivs demonisering. Men ingen er heller tjent med demoniseringen av Siv.

Stordalens trendrapport

Petter Stordalen kan til Østlandsposten melde at überkule mennesker er helt ut! I allefall i hotellbransjen. Helse og velvære er en megatrend blant vanlige folk. Stordalens spahotellet i Stockholm går så det suser. Og hva er Stordalens trend råd for Norge; -forfriskende, enkelt og helnorsk.

Ikke for å virke konspiratorisk. Men meldte ikke Stordalen i fra om at det planlagte italienske boblebadet mitt var helt ut for litt siden? Og dermed sørget for at jeg faktisk må på spahotell for å nyte tilsvarende luksus? Er Stordalens trendrapporter egentlig bare et ledd i turbokapitalisten Stordalens langsiktige markedsføring av egne hoteller?

Jeg kan fortsatt ha tatt meg friheten til å tolke Stordalens uttalelser helt ut på viddene..

Vi har ikke råd til å la Jensen slippe unna.

I de siste dagene har vi i flere medier kunnet lese at Per Kristian Foss sammenligner Siv Jensen med Hitler. Hvis man går mediene nærmere etter i sømmene ser vi at det stort sett er Siv Jensen selv og mediene som overdramatiserer et utspill fra Foss som sier noe ganske annet enn at det Jensen gjør om dagen er å sammenligne med en av tidenes verste og mest systematiske massemordere og krigsforbryter.

”- Det har visse likhetstrekk med mellomkrigstidens frykt for andre minoriteter, i dette tilfellet jøder, sier Foss" kan vi lese i VG.

Men Jensen overdramatiserer, blåser opp og vrir og vender på fakta i kjent FrP stil. En stil som ligger nær opp til medienes arbeidsmåte. Passer ikke uttalelsene agendaen så får vi vri og vende litt på den slik at agendaen faller i eget populistiske favør. Jensen er på stemmejakt og VG og resten av medienorge er på leser- og seerjakt. Da er det lett å ty til krigstyper, meningsvridning og overforenklinger på grensen til det karikerte.

”- En uhyrlig påstand å trekke sammenligning til angrepene på jødene i mellomkrigstiden. Det bidrar heller ikke til en konstruktiv debatt om det som er problemet, sier Siv Jensen til NRK.”

Satssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ikke det spor bedre enn Jensen når hun i dagens papirutgave av VG kritiserer Foss for uttalelsene sine. Hun sier at; "Det er en fundamental forskjell på det jødene ble utsatt for, og det vi snakker om her." Og det har hun helt rett i. Men det har heller ikke Foss sagt noe om. Han snakker om måten man snakket om og mistenkeliggjorde jødene i mellomkrigstidens Tyskland. Et klima som senere gav grobunnen for en av de mest ekstreme menneskeforfølgelsene og dertil etnisk rensing verden har sett.

Rieber-Mohn refser tydeligvis Høyre-Foss for å bruke jødekortet. (VGs ord ikke mine). Men vi kan ikke og skal ikke glemme at gassingen av jødene ikke oppstod over natten. Gassingen av jødene var den groteske kulimineringen av det europeiske jødehatet som hadde fulgt Europa i århundrer.

Hadde man tatt tak i hatet før det fikk 30- og 40- tallets bestialske proporsjoner ville aldri jødeutryddelsen funnet sted. Derfor er det viktig å ikke marginalisere betydningen av de sterkt stigmatiserende uttalelsene fra FrP. Selv om Siv Jensen, som mange har påpekt, setter fingeren på viktige problemstillinger og utfordringer som krever handling.

VG.no trekker også frem denne uttalelsen fra Foss: ”- Fordi jeg vet at Siv har på samme syn som meg når det gjelder forfølgelse av jødene. Det var en uhyrlighet i historien, og vi må passe oss slik at vi ikke appellerer til tilsvarende holdninger overfor andre minoriteter”. Hvordan skal det være noen tvil om hva Foss mener? Stigmatisering for å fremme frykt og hat leder ikke til noen løsninger, snarere tvert imot. Det er det Foss har skjønt, og det er derfor Foss peker på mellomkrigstiden. Han ser ikke på noen måte ut til å mene at Jensen kan sammenligned med Hitler. Det er en historisk visdom over det. Jødeforfølgelsen skjedde ikke over natten, det skjedde som en følge av systematisk stigmatisering. Derfor har vi ikke råd til å la Siv slippe unna.

Jeg lenker her til en interessant kommentar i Nationen den 26.02. Siv Jensen møter historien. Hvor en trekker paralellen mellom FrPs bruk av skepsis mot Halal for å så frykt og splid i den norske befolkningen, og tilsvarende bruk av skepsis til jødenes slaktemetoder i en historisk mørketid i Europa.

"Noen ganger er det pussig å se hvordan historien gjentar seg.Som for eksempel når slaktemetoder blir kampsak for bevaring av «det norske». Slik Siv Jensen nå gjør.

Siv Jensen, lederen i Fremskrittspartiet, har nemlig rørt ved noen lange linjer i norgeshistorien. Det skjedde da hun i sitt berømmelige foredrag på partiets landsstyremøte sist helg gjorde servering av halal-mat i fengslene til en symbolsak for «særrettigheter» som muslimene innvilges av det norsk storsamfunnet.

Frp-lederen mener åpenbart at halal-mat til fanger er et for drøyt særprivilegium. Hun gjør det til eksempel på «snik-islamisering» av fedrelandet. Grunnen er åpenbar. Ordet «halal» er stappfullt av symbolikk. For folk flest tegner det opp bilde av selveste «islam».

Vi vet at Siv Jensen nå vil beskylde oss for å sammenlikne henne med Hitler. Det gjør vi selvfølgelig ikke. Hun får oss bare til å gjenkjenne noen trekk fra en bedrøvelig del av norsk historie. "

Eventyret som fanger hele kongeriket.

Nasjonens meningsbærere slår til igjen. Eventyret om helgens store norske drøm ruller videre. Den meget viktige nyhetsføljetongen om Aleksander Rybak, hele Norges Grand Prix håp vies betydelig plass på VG og Dagbladets forsider. Som den viktige nyheten han er. Glitter og glamour og kjendishysteri er som kjent viktige nyhetsfelter. Så viktig at vi nesten på hele VGs forside kan lese at selv svenskene heier på Aleksander, og på hele Dagbladets forside kan lese om ungdomskjæresten til Aleksander som er opphavet til vinnerlåten ”Fairytale”.

Dette er slike nyheter Dagbladet og VG vektlegger i kampen om din og min oppmerksomhet. Det er slike saker de vektlegger i disse dager med opplagsfall og krisestemning i de trykte mediene. Det hører med til historien at han også dekket hele forsiden i begge avisene på søndag og Dagbladet i går.

Jeg for min del tror en del av opplagsfallet kan skyldes at nettmediene dekker folkets tørst for lettvinte kjendisnyheter og forbrukerstoff, mens de tyngre nisjeavisene holder stand eller øker, med fokus på mer dybde, innhold og mening. Norge har tross alt en meget høyt utdannet befolkning som er hyppige nettbrukere.

Stordalens trendrapport.

På forsiden av Dagens Næringsliv i dag kan vi lese at Petter Stordalen sier at; ”Spa og fancy design er ut.”


Pokker heller, og jeg som hadde planer om å omgjøre badet til et fancy designer-spa.. Italienske boblebad er tydeligvis bare såååå 2008... Jeg klarer simpelthen ikke å følge med på trendkarusellen.

Saken kan leses på DN.no.. Jeg kan ha tatt meg friheten til å tolke Stordalens uttalelse helt ut på viddene..

Skandalehungrige journalister.

På forsiden av VGs papirutgave kan vi i dag lese, med virkelig store krigstyper, at arbeidsminister Dag Terje Andersen mener: ”At folk ikke får pengene sine er en skandale”. (Les en kortere nettversjon på VG.no)

Det burde heller stått, journalist Marianne Johansen mener at arbeidsministeren mener at folk ikke får pengene sine er en skandale. For allerede tidlig i selve hovedoppslaget kommer det frem for en dag at arbeidsministeren ikke mener skandale er et godt ord for saken.

På spørsmålet: ”Er krisen i NAV nå så alvorlig at den må kunne kalles en skandale?” svarer ministeren: ”Det jeg synes er en skandale, er at folk ikke får pengene sine. Jeg ville bruke ordet uakseptabelt, hvis jeg kan få bruke mitt eget adjektiv, og du ikke skal legge ordene i munnen på meg”.

Men det er klart SKANDALE i store bokstaver passer mye bedre på VGs forside enn uakseptabelt. Da vrir man litt på hva ministeren egentlig mener for syns skyld.

Det skandaløse er vel at journalisten griper inn og mener noe for arbeidsministeren som dessverre har latt seg lure utpå. Jeg trodde journalistene la sin flid i å representere virkeligheten så objektivt som mulig. Men her ser det snarere ut til at journalisten er mer opptatt av å konstruere sin egen virkelighet.

Hijab meg her og hijab meg der. Stå på jenter!

Hijab-debatten har avsporet, dette er et spørsmål om religionsfrihet vs. nøytralite uniformer. Begge deler er en viktig del av det offentlig Norge. Mange ser ikke ut til å kunne ta opp Hijab-debatten uten å dogmatisk fremheve dens iboende kvinneundertrykkende funksjoner. Men i offentligheten i Norge i dag bør vi kunne gå ut i fra at sterke kvinner, som målbærer sin egen personlige hijab-kamp taler på egne vegne, ut fra eget ståsted og egne valg. Med mindre man faktisk tror at kvinner som ønsker å gjøre karriere i samfunnet (det er blant annet ganske mange ambisiøse jenter ved universitetene som velger å bruke hijab)er så forbanna undertrykkede hele tiden.

Jeg har fulgt litt med i hijab debatten den siste tiden. Det er jo strengt tatt ikke til å unngå. Jeg har alltid latt meg fasinere av møter mellom religionens tradisjonsbundenhet, og pålegg og samfunnets dynamiske og konstante utvikling. Så selvsagt er jeg også fasinert av spørsmålene rundt religiøse hodeplagg i offentligheten. I VG i dag uttaler SVs Olav Gunnar Ballo; ”Fordi kvinner undertrykkes, så skal altså vi i Norge sørge for at de kan undertrykkes også når de går i uniform. For hvis ikke får de ikke lov av sine ektemenn til å bli politi." Og viser nok en gang det ekstremistiske forholdet vi får til kvinneundertrykking når det gjelder kulturers kollektive undertrykking av enkeltindivider. Det er godt vi har hvite middelaldrene nordmenn til å beskytte oss mot alskens rask det virker som de ikke har peiling på. Sånn at de det gjelder slipper å ta stilling selv.

Det er faktisk slik at en del faktorer peker på at mange av kvinnene som velger å bære Hijab, gjør det som et eget religiøst valg. De kvinnene som eventuelt tvinges til å bruke Hijab er neppe de kvinnene som søker seg til politiet i utgangspunktet. Mitt synspunkt er uansett at det ikke er noe kvinnefrigjørende å frata kvinnene valgmuligheten til å leve et tradisjonelt og i mange øynes kvinneundertrykkende felleskap/samliv. Å velge å underkaste seg mannen er et valg frie kvinner må få lov til å ta. Her setter man selvfølgelig en grense ved tvang og vold, alle kvinner må få lov til å bryte med dette valget når de måtte ønske det.

På forskning.no kan vi lese at religionsforsker Berit Thorbjørnsrud forteller at;

- Et økende antall unge norske kvinner begynner med hijab selv om deres mødre kanskje aldri har dekket til hodet. Vi vet at mange kanskje selv er den eneste kvinnen i familien med hijab, at en del foreldre er i mot at barna deres går med hijab, og vi vet at mange betaler en høy pris for bruk av hijab i form av blikk, erting, skjellsord eller at de får sparken på jobben, sier Thorbjørnsrud.

- Hijab-debatten handler om fritt valg, men det er vanskelig å definere for hvem og når det er snakk om fritt valg, og hvem som skal avgjøre hva fritt valg er i forhold til hijab. Hun forteller også at vi vet at mange er stolte over å bære hijab, og vi vet at mange er sterkt i mot både påbud og forbud når det gjelder hijab.


I Aftenposten målbæres en del nøytrale kommentarer til hijab saken. En muslimsk politikvinne uttaler; ”Bruker du hijab har du tatt et klart standpunkt til religionen.” Men hun fremhever allikevel at hun vil at ”alle skal ha samme uniform”. Hun bruker ikke hijab selv, verken til jobb eller på fritiden. Hun presiserer altså at hun er imot hijab som en del av uniformen, ut fra ønsket om nøytralitet. Aftenposten velger å bruke krigstypene "Kravet om hijab ødelegger for oss" på saken. Denne uttalelsen kommer på bakgrunn av at hun påpeker at det har vært en prosess å bli akseptert som minoritetskvinne i det konservative norske politi, og at denne debatten er opprivende for den kampen hun føler hun har kjempet. En mer passende overskrift kunne kanskje vært; "Den reaksjonære norske politistyrken." Eller noe lignende?

London kan skimte med "Bare gode erfaringer". I Storbritannia, hvor muslimske kvinner har lov til å bruke hijab, sier de at det er snakk om få personer. ”Religiøse grupper står fritt til å bruke klær eller hodeplagg i tråd med egen tro og overbevisning.” Dette speiler Storbritannia som et flerkulturelt samfunn, og skaper tillit og respekt.

I turbulensen rundt tillatelse av Hijab som en del av politiuniformen verserer det en rekke motforestillinger og fordommer mot Hijab. En utstrakt fordom er at Hijab er et resultat av tvang og kvinneundertrykking. En rapport fra i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), utført av Institutt for samfunnsforskning viser at ungdom i Norge selv hevder at; "skolen har en forståelse av at det er foreldre som presser igjennom hijab-bruk, krav om å få fri fra svømmeundervisning eller om separat svømmeundervisning. Ungdommene selv beskriver derimot dette som valg de i hovedsak selv tar og er stolte av. " (Side 72 i rapporten)

Det kan dermed se ut som om Hijab tvangen, i allefall hos ungdom i Norge i dag, er sterkt overdrevet. Det ser derimot ut til at denne bruken av kulturell identifisering er forbundet med en stolthet over egen tradisjon. Dette gjenspeiler seg vil jeg hevde i mediebildet i dag også. Det er ikke nødvendigvis undertrykkende og kuede kvinner som tar opp kampen for tillatelse av hijabbruk i politiet. Dette er målbevisst og stolt ungdom som vil noe med livet sitt, uten at de føler at det er rettferdig at de ikke kan følge sine egne mål og drømmer uten å gå på akkord med egne verdier.

Jeg er på ingen måte religiøs selv, og har ikke så mye forståelse for religioner som sådan. Og enda mindre forståelse for folk som underkaster seg en religion som helt klart undertrykker selvet. For eksempel. Kristne homofile som velger å leve heterofilt, eller muslimske kvinner som velger å bruke et symbol på kvinnens underkastelse. Som jeg mener Hijaben er. Enten den er gudspålagt eller ikke. Men friheten til å velge religion og egne overlegne bør være så absolutt som mulig. Det er ikke kvinneundertrykkende å tillate at kvinner selv plasserer seg i en underlegen rolle i forhold til mannen. Det er kvinneundertrykkende å umyndiggjøre kvinner i det ringe land, og påstå at deres valg er et resultat av kulturell tvang. De er voksne kvinner og bør få ta egne valg.

Så over til Hijab i politiet, det mener jeg ikke så mye om. Jeg er prinsipielt imot bruk av religiøse symboler i offentlige stillinger. Men vi har ingen streng sekulær linje i det offentlige Norge. Derfor bør Hijab tillates, på lik linje med andre nødvendige religiøse plagg. Intill vi får en klarere sekularisert offentlighet.

Rapporten ligger ute på IMDis hjemmesider;
IMDi-rapport 10-2008
Ungdom med innvandrerbakgrunn.
Verdier, normdannelse og livsvalg
- en kunnskapsstatus

Verdighet og ansvar.

Fordommer og tolkningsrammer er en nødvendighet for at vi skal kunne forstå verden. Når jeg møter et bestemt utsagn, som for eksempel; ”De som tjener minst må betale mest” vil jeg tolke det ut fra en rekke forutsetninger både kulturelle og personlige som vil avgjøre hvordan jeg vil tolke dette utsagnet. Min automatiske reaksjon på overnevte utsagn, som er overskriften til en artikkel som stod i Aftenposten fredag 6. februar er;

Hva? Dette høres meningsløst ut. Dette tror jeg ikke noe på.

Noe som selvsagt gjør at journalisten får det som han vil og jeg leser saken. Selv om jeg tenderer til å mene at dette helt sikkert er en idiotsak, som forutsetter helt andre ting enn det jeg selv mener er relevant og reelt.

Fra avissiden ser to stakkars personer mot oss. Med et litt ynkelig og stakkarslig blikk. ”Forsikring gir klasseskille” – og ”Ikke gener, men levekår som bestemmer”, kan vi lese av underoverskriftene. Dette er en bevisst tolkning fra de journalisten har intervjuet. Det er kanskje også en ønsket tolkning fra journalistens side. Jeg er helt sikker på at han kunne fått motsatt tolkning av andre intervjuobjekter, men det ville neppe passet inn i journalisters evige behov for å sette saker inn i et system hvor "den stakkars lille mann" er taperen i møte mot etter eller annet system. I dette tilfellet forsikringsselskapene. Man kan like godt tolke det dit hen at det slett ikke er levekårene som bestemmer om man røyker, drikker for mye eller spiser for usunt, det kan like godt skyldes livsstilen og egne personlige valg.

Medisinerne Aftenposten har snakket med skal tydeligvis forstå seg i hjel på problemet; –Levetidsforskjellene er fortsatt betydelige i Norge. De som har kort utdanning og de mest slitsomme jobbene, er mer syke og dør tidligere. Det er ikke gener, men levekår som bestemmer dette. Så er spørsmålet om hva har man skyld i selv, sier Westin.

Samtidig som man tidligere i saken vist til at folk med lavere utdannelse og lavere lønn generelt sett er de som røyker mest og er mest overvektige i befolkningen. Men det er altså de tunge jobbene og at de er slitere som trekkes frem som hovedårsaken til at de er mer syke og dør tidligere. Jeg er ikke i tvil om at et langt og tungt liv sliter på kroppen. Jeg syns heller ikke forsikringsselskapene skal kunne kreve mer i premie av folk som jobber med tunge løft eller i kassa på Rimi. Eller at de skal kunne avgjøre premien ut fra lønnsnivå, utdanningsnivå og levekår generelt. Men de må da kunne kreve at folk tar ansvar for egne liv. Røyker du, innebærer det en risiko. Og den fjernes ikke ved at du får samme forsikringspremie som alle andre. Tvert i mot mener jeg det er rett og rimelig at folk som bevist påfører seg risiko også må ta ansvar for dette valget og betale mer for den økte risikoen de utsetter seg for. Jeg kjenner folk med lang og god utdannelse og gode jobber, som både røyker, drikker og spiser for mye. Jeg regner med at også disse må betale en høyere forsikringspremie på grunn av livsstilen sin. Og at heller ikke disse er spesielt fornøyd med det. Men alle kan vi ikke være fornøyde hele tiden og slippe påkjennelsen ved å ta ansvar for egen livsstil.

Vi kan ikke sy puter under armene på folk i så henseende bare fordi de tjener mindre, eller har lavere utdannelse. Da gjør vi dem en bjørnetjeneste. Vi kan ikke fjerne det faktum at folk bevisst påfører kroppen sin skade, bare fordi de har lavere utdannelse og lønnsnivå enn resten av befolkningen. Virkeligheten blir ikke annerledes bare fordi vi later som. Folk får ikke en sunnere livsstil av lavere forsikringspremier. De får en sunnere livsstil av å bli konfrontert med egne dårlige valg og så gjøre noe med livsstilen sin. Som for eksempel slutte å røyke, drikke mindre eller spiser sunnere. En usunn livsstil er etter min mening en helt legitim grunn til å kreve høyere forsikringspremie. Lav utdannelse, lav lønn og et yrke som kommer langt ned på rangstigen er det ikke. Men å koble dette sammen, er å stakkarsliggjøre folk med lavere utdanning en den øvrige befolkningen. De kan stå til ansvar for egen livsstil de og. Som alle andre.

I undersaken ”Fikk nei på grunn av overvekt”, kan vi høre den stakkarslige damens tanker om saken. –Jeg vet jo selv at jeg er overvektig. Men jeg synes dette er drøyt. Jeg er liksom ikke bra nok. Dette gjør meg sint.

Hun føler seg ikke bra nok. Men saken er at om man ikke legger et slikt stakkars lille meg mot resten av samfunnet tolkningsstandpunkt til grunn og nekter å la folk stakkarsliggjøre seg på den måten kunne man konfrontert henne med et;

”Men det er ikke snakk om at du ikke er bra nok. Ingen dømmer deg som et godt eller dårlig menneske på bakgrunn av din livsstil. Men det er et faktum at din usunne livsstil påfører deg en helserisiko som forsikringsselskapet ønsker at du dekker selv.”

Jeg nekter å godta at folk tillates å være dummere enn det de er. Å redusere folk med lav inntekt eller utdanning til forvokste barn som trenger samfunnets myndige beskyttelse er jeg ikke med på. De er voksne mennesker som kan ta vare på seg selv og kroppen sin, og som fortjener å være stolte av det livet de lever. Ikke reduseres til stakkarslige vesner som ikke har kontroll på eget liv og leven.

Jeg skjønner at det slett ikke er verken gøy eller hyggelig å få høre at man er for tykk. Men hvis faktumet er at man rett og slett er skadelig overvektig så er det noen ganger ingen vei utenom. Ingen skal kunne fortelle noen at de må spise sunt, eller ikke har lov til å røyke eller drikke for mye. Men det er faktisk legitimt å fortelle folk at man selv ikke vil ta risikoen for de skadene en volder egen kropp.

Kall meg uempatisk, kald og kynisk eller hva du nå enn vil. Men jeg mener dette handler om verdighet og respekt. Verdigheten og respekten som ligger i å ikke stakkarsliggjøre og umyndiggjøre mennesker bare fordi de har lav inntekt og lavutdannelse. Vær gjerne uenig med meg i det, men det krever en bedre begrunnelse ann at det er en relasjon der.

Det uimotståelige private næringsliv.

I et debattinnlegg i Aftenposten i dag gnager professoren Signe Howell på gamle beinrester. Hun ytrer en velkjent frustrasjon og motvillighet fra forskningsmiljøene mot Kvalitetsreformen og til krav stilt mot egen virksomhet. Krav er som kjent bedriftstenkning, skal en følge mange forskeres tankebaner. Det er liten eller ingen forståelse for at etter hvert som de offentlige budsjettene vokser må en faktisk begynne å begrunne hvorfor skattepengene skal brukes her og der. Er det unaturlig at en sektor som får så store overføringer fra staten, og dermed er så avhengig av den, som FoU-sektoren faktisk forventes å rapportere noe tilbake. Utover ”business-as-usual”, kunnskap kan ikke måles eller kunnskap utvikles best i fred?

Jeg mener faktisk det mangler noe på det akademiske refleksjonsnivået, den kritiske tenkningen om du vil, når man klarer å på den ene siden snakke om universitetenes hovedformål: ”Å ivareta faglig kunnskap gjennom forskning, og å gi nye generasjoner av studentene innføring ikke bare i fag, men forståelse av verdien – og gleden – ved faglig fordypning og kritisk refleksjon,” og samtidig på den andre siden hevde at det å kunne bruke utdannelsene sine til noe, bruke sin faglige fordypning og kritiske tenkning, er kortsiktig nyttetenkning. Det må da være mulig som universitet å formidle verdien av kritisk tenkning, også verdien av kritisk tenkning utenfor akademia og fagtradisjonene, til studentene uten at det går på fagligheten løs? Er ikke faglig fordypning og kritisk tenkning viktige forutsetninger for samfunnet som helhet? Hvordan skal en formidle dette videre om forskningsmiljøene nekter å bygge bro over i de andre samfunnssektorene, slik som for eksempel over i det private næringsliv? Hvis man ikke er faglig sterk nok, og kritisk nok, til å stå imot eventuelle krefter som vil motvirke en i møte med samfunnet utenfor, bør kanskje ikke akkurat disse personene være satt til å vokte vår fremtidige kunnskapsbase. Forskere som ikke klarer å forholde seg til samfunnet for øvrig uten å tape sin egen frihet, faglighet, egenart og kritiske tenkning er de kanskje ikke skikket til den oppgaven de er satt til å gjøre.

Professor Howell skriver om stadig mer skepsis, men det er vel heller slik at det blir stadig mer krav til de sektorene i samfunnet vi velger å bruke penger på og satse på. Og det syns jeg i og for seg er helt greit. Om krav er bedriftstenkning så er det jaggu behov for litt bedriftstenkning også i FoU-sektoren.

Den akademiske friheten er og skal være størst mulig, men det er ikke det samme som at man ikke skal formidle, melde fra om hva en gjør for de massive overføringene og forholde seg til samfunnet utenfor. Samfunnet utenfor inkluderer selvsagt det private næringslivet og deres perspektiver. Og om akademikerne gir fra seg friheten bare fordi samfunnet stiller krav til de oppgavene de gjør så bør akademikerne finne seg noe annet å gjøre og overlate plassen til folk med faglig integritet nok til å stå imot de tydeligvis enorme fristelsene til å kaste egen faglighet og kritisk refleksjon over bord.

Klassekampen

På vei til jobb tidligere i dag ble jeg møtt av Klassekampen på vei ut døren. Den lå der på dørmatta mi, åpen og imøtekommende. (Bokstavelig talt, avisbudet hadde slengt den slik at den lå åpen). Et øyeblikk glemte jeg helt at det er en venninne av meg som har gitt meg et vennskapsabonnement, selv om jeg prøvde å forklare henne at jeg som oftest ikke har tid til en elitistisk og virkelighetsfjern raddisblekke. Med unntak av lørdagsutgaven. Den tar jeg meg ofte tid til. Ikke fordi Klassekampen er mindre virkelighetsfjern og radikal i helgene, men i helgene har jeg mer tid. Dermed kan jeg sette meg ned og kose meg med et helt annet verdensbilde enn mitt egen. Med mer tid mellom slagene kan jeg la meg fasinere av en liten gruppe mennesker som fortsatt tror på noe som har blitt motbevist gang på gang opp igjennom historien. Nå skal jeg altså få dette verdenssynet på døra 6 ganger i uken de neste tre ukene.

Takk til min radikale kulturarbeidende venninne. Kanskje jeg endelig blir kommunist og klassekjemper jeg og. Jeg er tross alt barn av en innvandret servitør og en helsearbeider som har arbeidet med tunge tak i både eldreomsorgen og i arbeid med funksjonshemmede hele livet. Ingen av dem har videregående eller høyere utdanning. Så jeg burde jo, klassen tro, aldri ha kommet meg inn på universitetet. Hvis en skal følge tesene er visst sosial reproduksjon en mare. Jeg for min del syns ikke det er unaturlig at folk trekker mot foreldrenes valg, liv og yrker. Så lenge man kan velge å gjøre noe annet.

Det paradoksale med Klassekampen er vel heller at om jeg ikke hadde tatt høyere utdanning så hadde jeg sannsynligvis ikke klart å forholde meg til et kvekk av det Klassekampen skriver om. Så akademisk og utilgjengelig som den avisen ofte er, spesielt i kommentarene, essaysene og i forhold til sine komplekse og ofte meget teoretiske virkelighetsbilder. Den fortoner seg i likhet med Morgenbladet som en nisjeavis for ekstreme akademikere. Som konsekvent nekter å forholde seg til verden på et annet plan enn et rent teoretisk plan. Hvor alt skal analyseres inn i teoretiske vrengbilder av en verden som er høyst reell.

Men det er viktig med korrektiver. Og det er viktig å utfordre egne virkelighetsbilder. Sånn sett så bør vel Klassekampen nesten være viktigere for liberalere og konservative, enn gammelkommunister som har valgt å leve i en illusjon.