Den akademiske streberens evige kamp mot folkets dårskap.

Det kan godt tenkes at jeg i fremtiden kommer til å ende opp som oppgitt akademiker. Men nei, i dette tilfellet er det ikke meg jeg referer til. For tiden kan jeg unnskylde meg med at jeg ”bare” studerer, og dermed ikke er en fullblods akademiker riktig enda. Nei, den stakkars akademikeren jeg snakker om er debattbok-forfatteren og den tidligere Klassekampen-journalisten Magnus Marsdal. Marsdal er igjen på banen som venstresidens profilerte wonderboy. På nonsjalant vis skal han forklare alle oss andre at fundamentene i velferdsnorge er i ferd med å bryte sammen. Alle oss andre er selvsagt vi som er dårete nok til å stemme til høyre for SV og dermed stå for et verdenssyn som tydeligvis bærer riktig så ille av sted.

Det som er spesielt plagsomt med Magnus Marsdal er at han så uproblematisk kommer unna med å hevde at han stort sett vet bedre enn absolutt alle andre. Nå er det kanskje å kaste stein i glasshus å hevde dette med tanke på at man selv stemmer Venstre. Men skitt au, vi er i allefall i sentrum, ikke marginalisert langt der ute på den ene fløyen.

Det er jo fascinerende å se hvordan han gjentatte ganger klarer å påpeke at folk flest egentlig og indirekte har våte drømmer om høyere skatter. Statsminister Stoltenberg og hans julefargede regjering klarer ikke å nå ut med budskapet fordi de bedriver et nullsumspill på høyresidens banehalvdel. Og de taper. Svaret på hvorfor er åpenbart; De har bundet seg selv på hender og føtter ved å love folket at skattene for det vesentligste ikke skal heves. Og som Marsdal vet, og som alle vi andre enda ikke har forstått, er høyere skatter det eneste som kan redde velferdsstaten Norge. Og som Marsdal vet, og som alle vi andre enda ikke har forstått, så er det en klar sammenheng mellom ekspansjon i offentlig sektor, felleskap, skatteøkninger og folkelig velferdsøkning. Og som Marsdal påpeker, og som alle vi andre ikke har forstått, er det bare å vise sammenhengene for folket! Som i eventyret vil da folket våkne fra sin forvirrede vandring mot FrP og løper tilbake til det omvendte skatteparadiset de så sårt drømmer om.

Marsdal påpeker at mindre ekspansjon i offentlig sektor er ensbetydende med mindre felleskap. Men hvilket felleskap er det han snakker om? Hvor mange folk ser egentlig egenverdien i en ekspansiv stat og offentlig sektor. Selvsagt ønsker vi gode løsninger på viktige felter i livet, som for eksempel skole, eldreomsorg og helse. Men det er ikke nødvendigvis slik at det bare er det offentlige som kan tilby disse gode løsningene. Men det er selvsagt opp til andre debattbokforfattende wonderboyer å forfekte. Magnus Marsdal ser ut til å være hellig overbevist om at folk flest ønsker mer skatt, og at det eneste som mangler er at regjeringen (den vi har nå altså) påpeker dette ovenfor folk flest.

Jeg syns jeg ser Martin Kolberg basunere ut for hele Youngstorget; ”FOLK FLEST! GODT FOLK! Nordmenn i bakkar og berg! Se her er Arbeiderpartiet, skatt og offentlig sektor. Ikke bare er det offentlige det eneste reelle alternativet dere har. Det offentlige kan aldri bli stort nok. Derfor må skattene økes. MER! MER! Så vi kan vokse oss større og mettere. Det er det dere vil ha. ”

Marsdals folk ville da nikke anerkjennende og erkjenne sin feilslåtte vandring mot høyre og vandre tilbake dit de hører hjemme. For skal man tro Marsdal så er offentlig sektor den eneste tilbyder av felleskap og velferd. Økt skatt er lik økt velferd, og mindre skatt er lik mindre velferd. At han ikke klarer å vise oss hvorfor det er slik får være hans problem. For skulle privat vekst være et tegn på at velferden forfaller? Hvorfor det?

Vi som ikke tror det er slik, kan glede oss over at ut fra meningsmålingene ser det ut til at ganske mange har mistet troen på at det er slik. Ikke engang en flertallsregjering med AP i spissen klarer å overbevise oss om at felleskap og sosialdemokrati, eller felleskap og offentlig sektor med nødvendighet hører sammen. Når det er slik vil jeg da mene det er mer nærliggende å gi opp og overlate skuta til de som har skjønt poenget.

Grunnen til at selv ikke sosialister i flertallsregjering klarer å overbevise om at felleskap, offentlig sektor og velferd uløselig hører sammen er fordi det ikke er slik.

Godt er det.

Dakkar lille Sponheim

Man kan ikke være enig i alt og alle hele tiden. Ei heller egen sin partileder. For ærlig talt, hva er det Sponheim driver med? Til Venstres landsstyremøte hadde han noen bitre ord å si om den manglende støtten han opplevde når vinden blåste inn fra tidligere deler av partiets ledelse.

Dakkar lille Sponheim. Her må han som har ofret så mye for partiet sitt forsvare seg selv og sin egen person mot kritikk. Jeg har full forståelse for at han føler et behov for å slå tilbake på de ”feilaktige” påstandene som Olaf Thommessen kom med i sin siste bok. Men offentlig sutring er en uting! Så følsom kan ikke en rikspolitiker tillate seg å være. Selv ikke av taktiske hensyn. Og han føler seg attpåtil sviktet fordi han må forsvare seg selv. Og dette selv om han har satt Venstres interesser foran sine egne. Makan. Dakkar lille Sponheim.

Jeg vet ikke hva han legger i akkurat det å sette partiets interesser foran sine egne. Personlig vil jeg anta at man ikke kommer seg til toppen av partiapparatet uten at egne og partiets interesser i stor grad sammenfaller. Det han ofrer på privaten kan han ikke plage Venstres landsstyre med. Det er da virkelig ikke partiets ansvar hva de ulike tillitsvalgte velger å ofre for sine verv. Stiller man seg til disposisjon som leder for et politisk parti velger man samtidig å gjøre politikk til en livsstil fremfor alt annet. Selvsagt skal det ikke være slik at vi forventer det urimelige av våre tillitsvalgte, men vi kan forvente at de selv er ansvarlige for sitt eget privatliv.

Sponheim oppfatter kanskje ikke sin egen stil som spesielt kontroversiell, men da må han i så fall være den eneste som ikke oppfatter dette. Det kreves ikke mange fjernsynsuttalelser fra den kanten før en skjønner at han for noen er en v

Å ofre seg for arbeidsoppgavene sine er ingen form for blankofullmakt til å sutre i all offentlighet. En sutring jeg forøvrig ikke tror noen andre en svorne sponheimtilhengere vil ta seriøst. For alle andre er nok utspillet hovedsakelig ganske komisk og etter mange år med denne brumlebassen i Norsk politikk, direkte utroverdig. Det er ingen som tror Sponheim tar skade av kritikk fra Thommessen. De to vet akkurat hvor de har hverandre og det har de visst lenge.

Nå er ikke forholdet mellom den tidligere nestlederen av Venstre og venstrelederen et unikum i norsk politisk historie. Et annet lignende forhold finner du mellom AP-kjempene Kolberg og Jagland. De to barndomsvennene røk i tottene på hverandre etter en misforståelse om en skal tro Jagland. Poenget her er ikke nødvendigvis om ulike aktørene misforstår hverandre eller ikke.

Jeg er ikke i tvil om at Thommessen oppfattelse av situasjonen er rett. Jeg er heller ikke i tvil om at Sponheim oppfatter at han er blitt urettferdig behandlet og at han har helt rett i at Thommessens oppfattelse av situasjonene er helt feil. Jagland kan ha helt rett i at Kolberg selv ba om å slippe å jobbe med ham. Og Kolberg kan helt berettiget hevde at han ble dolket i ryggen. Hvordan kan dette ha seg? Ved siden av at de er partitopper er de også mennesker. Personer som deg og meg med sin helt egne personlige oppfatning av de mange ulike situasjonene de møter i hverdagen. Thommessen har oppfattet en ting, Sponheim en ganske annen. Med så mye taktikk, forhandling, argumentering og disputt som driver politikken fremover er det ikke rart at politikere føler seg dolket i ryggen, sviktet og direkte lurt eller løyet til fra tid til annen. Det er en del av politikken, men ikke nødvendigvis bevisst og utført med viten og vilje. Og like ofte som noen "dolker noen i ryggen", er den dolkede ute og syter over å ha blitt "dolket". Dette er spill for galleriet.

Ovenfor Venstres landsstyremøte bedriver Sponheim overspill. Spesielt pinlig blir det når han på forhånd påpeker at media er der men at han har for mye integritet til å la være å påpeke sviket.

Tullball. Har du et behov for å syte? Ta deg en tur hjem til mor eller kona. Eller gå av og skriv en bok om det.

Ideologi er ikke virkelighet.

Ideologi er vel og bra, men man kan ikke drømme seg bort fra den virkelige verden av den grunn.

Lørdag er en god avisdag. Da har man ekstra tid og overskudd til å bla i helgens utvidede aviser. En helg uten Dagens Næringsliv og Klassekampen er en fattigere helg. Det er gøy å se de to klart ideologiske avisene opp mot hverandre. Personlig foretrekker jeg helt klart DNs verdenssyn. Men Klassekampen har helt klart en rekke innsiktsfulle analyser, om enn noe virkelighetsfjerne etter min smak.

Denne helgen er selvsagt ikke noe unntak, allerede på side to i begge avisene kommer motsetningene til syne. Representert ved Audun Lysebakkens kommentar ”De rikes sosialisme – (Se hvem som roper på staten.)” og Sofie Mathiassens kommentar ”La aksjonærene blø! – (I går jublet aksjonærer verden over, men de kommer til å gråte igjen. Og noen av dem fortjener virkelig å blø.)” Begge handler om den pågående krisen i verdensøkonomien.

Det Lysebakken kaller ”De rikes sosialisme” er reguleringsgrepene som nå foretas for å ”redde” finanssektoren. Og han legger ut om hvordan vanlige mennesker ikke får noen hjelp i krisen. Han ser ikke ut til å reflektere noe rundt at man redder institusjonene for å begrense tapene også for vanlige folk.

Derfor sier Sofie Mathiassen det så mye bedre i sin kommentar til saken i DN; ”Det er en klok beslutning, men selskapene reddes ikke av hensyn til aksjonærene. De reddes for å sikre realøkonomien og arbeidsplasser.” Sofie Mathiassen er en av mine favoritt kommentatorer. Til forskjell fra mange ideologer oppfatter jeg henne som konsekvent realbundet. Jada, riktignok er hun en kapitalist, men det er ikke det samme som å si at staten ikke skal korrigere for markedet når markedet går over styr. Selvsagt ikke. ”La aksjonærene blø!” skriver hun. Ikke fordi hun ønsker folks økonomi nedenom og hjem. Hun skriver det fordi hun er helt enig i at fellesskapets skattepenger skal brukes for å redde institusjonene slik at folk skal lide så lite som mulig videre inn i krisen. Dette betyr ikke at mange, også vanlige folk, ikke kommer til å tape mange penger. Men det betyr selvfølgelig heller ikke at man støtter en milliardinnsprøytning til de aksjonærene og spekulantene som er skyld i krisen.

Ingen har hjulpet de vanlige amerikanerne skriver Lysebakken. Hva han tror er målet med nødhjelpen i den finansielle krisen vet ikke jeg. Men det er selvsagt også en del av målet å skåne vanlige folk for en videre akselerering av krisen. Men at markedsliberale tar vare på folk, det passer ikke med Lysebakkens idealer. Jeg for min del mener det er en uforbeholden fordel at Men de fleste markedsliberalister vil heldigvis ikke passe med Auduns idealkapitalist fordi sosialismens idealer ikke finner sine idealer i virkelighetens verden.

Audun Lysebakken beskriver ikke virkelighet, han beskriver virkeligheten sett gjennom et ideologisk filter. Virkeligheten slik han ønsker den skal være for at den skal passe til hans visjon for det utopiske samfunn. Men er denne virkeligheten sann? Tja, ikke for andre enn Audun Lysebakken og hans meningsfeller. Og den er uansett ikke mer sann enn deres agering ut fra den. Virkeligheten der ute er heldigvis stort sett en ganske annen. Den er befolket av personer og ikke idealer. Sosialisters romantisering av en tysk 1800-talls filosof, som har blitt løftet frem som forbilde for noen av de mest undertrykkende og blodtørstige samfunnene verden noensinne har sett, er og blir virkelighetsfjern. Tuftet på nettopp det faktum at ideologien de legger til grunn ikke ser menneskene, men ideologiske størrelser og målsettinger.

Så derfor er jeg skeptisk når Audun etterlyser en venstreside som skal legge prinsippene for en ny retning i den økonomiske politikken. Jeg ser heller at moderate borgerlige gjør det. Slik at folks premisser blir liggende til grunn for økonomien og ikke den sosialistiske eller sosialdemokratiske elitens idealpremisser.

Lysebakken tar feil når han mener statlig inngripen i økonomien går på tvers av markedsøkonomien i alle tilfeller. Det gjør det selvfølgelig ikke. Demokratier fordrer demokratisk kontroll og sikkerhet. Ulike markeder skal så langt det lar seg rimelig gjøre unngå politikernes klamme ideologiske hånd, men selvsagt ikke for enhver pris. Mennesket kommer først, også når det gjelder markeder. Menneskets rett til friest mulig utfoldelse altså, ikke samfunnets rett til strømlinjeforming av innbyggere.

Sofie Mathiassen er ikke redd for å kritisere kapitalismen, det er et kjennetegn ved de fleste jeg kjenner som plasserer seg på høyresiden av det politiske spekteret. Venstresiden har større problemer med å åpent innrømme mangler ved sitt eget system. De fremhever det ikke bare som det beste systemet, skal en tro deres omtale av den er den tilnærmet perfekt i tillegg.

Ideologi er vel og bra, men man kan ikke drømme seg bort fra den virkelige verden av den grunn.

Partiet som ikke ville lede.

Hvordan skal Arbeiderpartiet demme opp for FrP, ved nok engang å vise at FrP fører en ”ansvarlig politikk”, og denne gangen på et av deres mest utskjelte områder? Det eneste som skjer når forskjellene mellom Jens og Jensen minsker, er at det blir enda kortere vei for ”folk flest” å ta en Jensen på valgdagen.

Demokratiet handler om å høre folket. Gjennom valg får folket si sin mening. Det handler også om forhandling mellom ulike representanter for ulike meninger i folket. Det handler også om at vi stemmer frem noen som skal representere og lede oss. Det handler om gode rollemodeller, om politikere som forventes å ha en oversikt over folkets politiske meninger og samtidig tørre forsøke å påvirke folket.

Samtidig er det en hårfin balansegangen mellom det å lede et folk og det å representere et folk. Og dermed er det også en krevende rolle. AP viser i asylpolitikken at de ikke er i stand til å påta seg denne rollen fullt ut. Et parti som liker å smykke seg med en solidarisk historie burde forventes å vise mer i regjering enn et knefall for alt det som er dårlig i den norske folkemeninga. De burde forvalte rollen sin bedre, ta opp kampen om virkeligheten med FrP og vise asylpolitikken i Norge for det den er. Hvis 60% av asylsøkerne som kommer til Norge fra en urolig verden får avslag er det slett ikke sikkert det er for mange som søker asyl. Det er også en mulighet at vi er for strenge. Det ville vært en mer solidarisk innfallsvinkel.

Jeg tar av meg hatten for min egen partileder Lars Sponheim som tok ordet i samme sak i 2006. Han forfekter et standpunkt som er det eneste solidariske og riktige standpunktet i styrtrike Norge; "Vi må verne om asylinstituttet og gi hjelp til dem som virkelig trenger det. Det må nødvendigvis være en trang dør, men en dør som flere enn i dag allikevel slipper inn gjennom. Og så må vi ha en bredere dør for dem som vil starte en ny framtid for seg og sin familie gjennom å bidra med sin arbeidskraft. Jeg tror også at en klarere todeling fører til en større aksept for en liberal og human asyl- og innvandringspolitikk. Hjelp dem som trenger hjelpen. Gi mange mulighet til å bli selvhjulpen og til å starte en nytt og bedre liv. Kanskje går integreringen lettere også. Spesielt om vi som politikere går foran som rollemodeller der dialog er viktigere en konfrontasjon. "

I tiden som kommer er jeg mer stolt en noensinne av partiet mitt. Det handler faktisk om vilje til å skape aksept for en liberal og human asyl- og innvandringspolitikk. Denne viljen finnes ikke lenger i tilstrekkelig grad i Arbeiderpartiet.

I Klassekampen lørdag 6. september forsøker statssekretær Rieber-Mohn å demme opp for regjeringens mer lysskye holdninger i forhold til sin egen innvandringspolitikk. Men hun sier noe som er verdt å merke seg; ”Hvis ikke asylpolitikken har legitimitet i folket, blir konsekvensene at vi legger til rette for FrP”. Dette er ikke bare et populistisk knefall, de sier det rett ut. Å dekke det bak den mer politiske korrekte benevnelsen ”legitimitet i folket” gjør ikke noe med det faktum at AP istedenfor å ta opp kampen om virkelighetsbildet etter 20 år med motstand mot FrP nå skifter linje. Hadde AP noen sinne vurdert å skifte på skattepolitikken sin bare for å få ”legitimitet i folket”? Selvsagt ikke, da ville de går fra å være et sosialdemokratisk parti til noe annet.

Rieber-Mohn mener videre i Klassekampen at det er bare tull å kalle dette populisme. ”Vi lever i et demokrati”, påpeker hun. ”At folk er med på å diskutere og påvirke er helt naturlig”. Men det eneste statsadministratorne i Arbeiderpartiet nå gjør er å overlate til media og FrP å vise hva som er den ”virkelige” asyl- og integreringspolitikken i Norge, for så å handle ut fra dette. Og hva med FrP? Jo da, de kan nok en gang stå smilende og ansvarlige på Løvebakken og si; Velkommen etter. Det har de etter hvert blitt flinke til.

Et sørgelig knefall for grumset i folkesjela!

”Ved å stramme hardt til i asylpolitikken har flertallet i regjeringen Stoltenberg forlatt den humanistiske tradisjonen i norsk flyktningpolitikk. ”

Slik åpner Dagsavisens Arne Strand sin kommentar om de nye innskjerpingene i asylpolitikken, ført i pennen av hans makkere i Arbeiderpartiet. Strand som er mer kjent for sin åpenlyse støtte av den rødgrønne regjeringen og AP sier her hva som i realiteten har skjedd med norsk flyktningepolitikk.

Arbeiderpartiet har med sine 13 punkter for innstramming av asylpolitikken nok en gang utkrystallisert de reelle inhumane undertonene i Aps innvandringspolitikk. Dermed har de tre største partiene i Norge alle lagt seg på en linje hvor de både retoriskt og i sine handlinger fremmer en strengere linje ovenfor innvandrere. Men problemet er ikke en svak asylpolitikk, det er den totalt feilslåtte integreringspolitikken, kombinert med relativt lukrative velferdsgoder. I allefall hvis man skal se velferdsgodene i sammenheng med de lavtlønnede yrkene innvandrerne er nødt til å ta til takke med på grunn av at vi nødig gir dem arbeid som står til de kvalifikasjonene de har. Med dette grepet er AP med på en taktikk som aksellerer fordommer heller enn å se realiteten i øynene. De tre største partiene er nok en gang mer opptatt av spill for galleriet enn å komme med reelle løsninger på de begynnende integreringsproblemene vi ser ut til å ha i dette landet. Jeg sier begynnende fordi de slett ikke er spesielt store, vanskelige å sette inn i en sammenheng eller umulige å løse.

Et lite lyspunkt i alt grumset er at man nå får stadfestet en gang for alle at det innvandringsliberale standpunktet ikke skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk. Dette har jeg lenge visst som liberaler og borgerlig. Venstre og KrF har lenge stått for en innvandringsliberal linje i norsk flyktningspolitikk, nylig har også stemmer lenger til høyre tatt til orde for mer innvandringsliberal tenkning. Både Civitas Kristin Clemet og Unge Høyres Henrik Asheim har plassert seg på en innvandringsliberal linje. Etter min mening den eneste humane og etiske innfallsvinkelen. Asylsøkere må bli sett på som en ressurs og ikke som et problem. Samfunnet må ta ansvar for en integreringspolitikk som er feilslått istedenfor å lempe ansvaret for manglende integrering over på innvandringsgruppene, slik som AP nå gjør og FrP alltid har gjort.

Mye av bakgrunnen for et skjerpet offentlig ordskifte rundt innvandring er det folk oppfatter som et problem med innvandrere og kriminalitet. Dette blir helt feil innfallsvinkel. Det liberale standpunktet handler om å se enkeltmennesket og søke løsninger som gir enkeltmennesket mulighet til å utvikle og utfolde seg. Det er det motsatte av gruppetenkning og ansvar som hefter en for alle og alle for en. Når innvandrere begår lovbrudd må man se på enkelttilfellene og gjerningsmennenes bakgrunn. Det er ikke innvandrere som gruppe som er årsaken til grov kriminalitet Heller ikke kulturforskjeller er årsaken. Årsaken er at unge menn med lav utdanning som står utenfor arbeid eller arbeider i et såkalt lavstatusyrke generelt sett begår mer og grovere kriminalitet enn andre grupper i samfunnet. Og innvandrergruppene er overrepresentert når det gjelder lavt utdannede menn med lavstatusyrker eller ingen yrkesdeltagelse i det heletatt. Dermed blir de også overrepresentert på kriminalstatistikken. Dette er ikke snakk om asylpolitikk, men integreringspolitikk. En integreringspolitikk som skaper samfunnstapere.

Her har AP nå spilt fallitt for grumset i folkesjela og trykket innvandringspopulismen til sitt bryst. Nå vil de altså spille på samme lag som et parti som i fullt alvor vil innføre lukkede (et annet ord for fengsel) asylmottak for mennesker på flukt. Sånt blir det ikke god integrering av.