Om verdighet og ansvar.

I en liberal verden, er det meningen at mennesket skal få mest mulig ansvar over sitt eget liv. Ikke fordi man ikke bryr seg om individene, at individene skal seile sin egen sjø eller fordi man vil at mennesker som begår feil eller tar dårlige valg i livet skal ta det hele og fulle ansvaret selv. Men det er en normal myte om liberalere at vi ikke bryr oss om mennesker og felleskap. Hvis mennesker faller utenfor vil vi ikke hjelpe dem opp igjen.

Dette er selvsagt helt feil. Det liberale ansvaret innebærer at man gir mennesker tilliten til at de kan ta ansvar og kontrollen i sine egne liv. På egenhånd og i utgangspunktet uten statens klamme hånd. Å ville gi mennesker denne verdigheten og dette ansvaret i egne liv, vil ikke si at en ikke ønsker å strekke ut en hjelpende hånd til de som trår feil eller har et skjevt utgangspunkt. Tvert imot. Det er ikke liberalt å overlate mennesker til seg selv og sine egne vanskeligheter. Det er liberalt å hjelpe mennesker med å klare seg selv. Jeg er derimot mer i tvil om det ligger noe verdighet i å holde folk oppe, uten samtidig å gi dem muligheten til å stå på egne ben. Det er når behovet melder seg og man har et faktisk behov for støtte at staten eventuelt skal trå til. Og mange har behov for støtte gjennom en eller flere perioder i livet. Det bør ikke være noen skam forbundet med det.

Verdigheten av å klare seg selv kan ikke poengteres godt nok. Vi blir ikke voksne mennesker for å skifte ut våre foreldre med staten. Vi vokser opp for å ta ansvar for våre egne liv, og vi vokser i den verdigheten ansvar medfører.

Man kan si mye godt om ulike velferdsgoder, men jeg mener allikevel at man må holde alle velferdsgoder innenfor rammen - ”vi hjelper deg å holde deg selv oppe”. Så fort velferdsgodene blir så omfattende at de ikke lenger overlater det å stå oppreist på egenhånd gjennom livet til enkeltmennesket, da er vi gått for langt.

Nå er jeg ingen ekspert på velferdspolitikk. Men jeg mener at en del av trygdesystemet fungerer mer som kunstig åndedrett enn som lungetransplantasjon. En del av helsevesenet fungerer mer som sykdomsfornektelse enn som sykdomsbekjempelse. En del av skoleverket mer som kollektiv uniformering og oppbevaring enn som individuell forming. En del av eldreomsorgen fremstår med som siste stopp i et samfunn som ikke lenger ønsker en, enn tilrettelegging for en verdig avslutning på et langt liv.

Derfor syns jeg statens inngrep når langt nok nå. Staten skal og må ikke blande seg for mye inn i folks liv, selv ikke for å hjelpe folk. For grensen mellom hjelp til å finne løsningen selv og hjelp som løser det for deg er hårfin. Og som vi alle lærte på barneskolen, mor og far skal ikke gjøre leksene for deg. De skal hjelpe deg til å lære på egenhånd slik at du selv kan løse leksene.