Religiøs løgner.

Jeg har aldri hatt noe imot religiøse mennesker. Religiøse mennesker er som alle andre. Selv om en del fanatikere har et noe skjevt forhold til egne tekster og dogmer og lever livene sine ut i en blanding av fanatisk dobbeltmoral, manglende oppgjør med egne holdninger og rett ut løgn, for seg selv og for andre, for å dekke over manglende koherens i den absolutte religionens navn.

Fanatiske muslimer er således ikke annerledes enn resten av den fanatiske hurven. Fanatiske muslimer lyver og rettferdiggjør sine egne forstokkede holdninger i like stor grad som andre fanatiske mennesker. Og de ser ikke de logiske bristene i egne holdninger. En ting er for eksempel de rett ut usmakelige gjentagelsene av likestilling og retten til egne valg, når de samtidig ikke ville nølt med å ta fra andre den retten. Det er en kvalmende religiøs selvrettferdighet over slike holdninger.

Selvfølgelig skal vi alle ha like rettigheter. Men det gir en ikke retten til å bryte en avtale man har inngått på forhånd med en institusjon som er så raus at den låner bort sine lokaler gratis til dine tilstelninger. Slik som i dette tilfellet.

Rektoren ved Høyskolen i Oslo hadde inngått en avtale med IslamNet og på forhånd sagt at man ikke kunne praktisere kjønnssegregering ved en offentlig høyskole. Dette godtok IslamNet sannsynligvis for å kunne benytte seg av lokalene. Men de respekterte det ikke. Så da blir spørsmålet? Er det greit for muslimer å bryte en avtale på den måten? Er det rettskaffent å lyve?

Det nytter ikke late som om man er rettskaffen. Religiøse løgnere er like usmakelig som andre løgnere.

Mediekritisk trontale

Jeg sitter her og jobber med masteroppgaven min. Den handler om politisk journalistikk, og som en del av arbeidet går jeg igjennom uttalelsene til tre av de siste 20 årenes kanskje mest mediekritiske topp politikere. Thorbjørn Jagland, Kristin Clemet og Carl I. Hagen. Og da mener jeg ikke mediekritisk i den forstand at de surmuler litt etter at de er blitt utsatt for massiv kritikk i mediene. Men at de i forkant av eventuelle mediekjør har markert seg som kritiske røster, under eventuelle mediekjør opprettholder den røsten og i etterkant holder fast ved og utvikler sine kritiske standpunkter. De tre overnevnte har gjort nettopp dette. I biografier, festskrift, taler, artikler, nyhetssaker og innlegg kommer de stadig vekk med nye kritiske bemerkninger.

Helt siden jeg tok et masteremne i politisk retorikk med professor Kjell Lars Berge har jeg hatt et spesielt forhold til politiske taler. En god politisk tale, i skriftlig form, er en fryd å lese.

En spesielt treffende og mediekritisk en er Thorbjørn Jaglands fjerde og siste avslutning av trontalen, ved Stortingets formelle åpning i 2008. Den er kort. Under trontalen er det kongens tale som er i fokus. Trontalen er som sagt en tale for regjeringens planer for det kommende året. Og er slik sett like mye regjeringens tale som kongens tale. Men det er nå en gang slik at det er kongen som holder regjeringens tale og ikke statsministeren selv for eksempel. Men Stortingspresidenten, i dette tilfellet Jagland, sier noen avsluttende ord før han hever møtet. Det er en veldig flott tale:-)

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet!

Trontalen bærer bud om at Stortinget også i år får nok å gjøre. Mange store og viktige saker kommer til behandling.

Det reflekterer en grunnleggende parlamentarisk ansvarlighet overfor Stortinget og dermed overfor velgerne at Regjeringen på denne måten og i denne sal legger fram sitt arbeidsprogram for året som kommer. Denne ansvarlighet har gjennom årene bygget tilliten til vårt politiske system, og markerer Stortinget som vårt folkestyres senter.

Fra Stortinget strekker de lange linjer seg tilbake i vår historie som et selvstendig, viljesterkt og demokratisk folk. Og fra Stortinget vil historien strekke seg videre inn i det moderne norske velferdssamfunn.

Altfor sjelden blir den ansvarlighet og framsynthet som våre folkevalgte viser, formidlet i mediene.

Stortinget har forvaltet en ufattelig nasjonal formuesøkning som har skjedd over svært kort tid, med stor kløkt. Historien har vist at raskt økende rikdom lett er blitt begynnelsen på undergangen for både nasjoner og enkeltpersoner.

Vi har ikke unngått at noen i vårt land har mistet kontakten med virkeligheten i møte med rikdommen. Men Stortinget har handlet med en bemerkelsesverdig nøkternhet, samtidig som midlene i hovedsak er gått til å bygge fellesskapet og trygge framtiden. Vi må tro at dette har satt en standard for hele samfunnet og er en viktig årsak til at nyrikdommen ikke har forandret de grunnleggende verdiene hos det store flertallet i folket.

For det må kunne slås fast at vi som folk fortsatt vil være oss selv, men ikke være oss selv nok.

Jeg tenkte det var på sin plass å anerkjenne og gi honnør til det ansvar partiene på Stortinget sammen har tatt for vårt fellesskap.

Stortinget framstår som en nasjonalforsamling i ordets rette forstand – en institusjon som samler nasjonen om de viktigste målene og oppgavene. Dette er grunnlaget for tilliten til vårt politiske system.

Det kommer godt med akkurat nå. Trontalen legges fram i en tid da verden preges av en grunnleggende usikkerhet. Finanskrisen viser ikke minst dette. Norge står bedre rustet til å møte krisen på grunn av den ansvarligheten som er vist, og fordi ulike partier også her i stor grad i fellesskap har arbeidet fram strenge reguleringer og kontrollordninger.

Finanskrisen viser at lover, reguleringer og et sterkt byråkrati til å overholde dem er uttrykk for sivilisasjon. Fravær av dette innebærer jungelens lov.

En hovedoppgave må derfor være å bidra til å bygge lover, regler og institusjoner som kan ansvarliggjøre og skape tillit også på det internasjonale plan.

Med lov skal landet bygges, heter det. Vi kan legge til: Med lov skal verden bygges. Og det haster med at initiativer i den retning tas for det har dessverre vist seg mange ganger i verdenshistorien det som filosofen og politikeren John Locke sa: «Der loven slutter, begynner tyranniet.»

Oppgaven vi som folkevalgte står overfor, er ikke enkel, fordi den stiller krav til å tenke seg om. Men medievirkeligheten krever noe annet. Den øver et konstant trykk gjennom et utall av kanaler og programmer for kjappe svar. Et mangfold av forskere og eksperter kommenterer på løpende bånd store og kompliserte saker, ofte før noen har hatt mulighet til å studere dokumentene.

De folkevalgtes jobb må være annerledes. Vi må ta oss tid, og standpunktene må komme etter grundig lesing av dokumenter og innhenting av kunnskap, og prosessene her i Stortinget med høringer og komiteinnstillinger må gi garanti for at alle blir hørt. «Og er mine plikter møisommelig jevne, så gir jeg dem dog hvad jeg eier av evne», sa Arnulf Øverland. Det passer vår politiske hverdag.

Det er soliditeten som gir Stortinget autoritet. Det er den som gir oss styringskraft, og som er så viktig for vårt land i en usikker verden.

I en slik sammenheng er den måten vi velger å føre den politiske debatten på, ikke uviktig. Det er mitt håp at de politiske oppgjørene skjer hvor de parlamentariske lovene gjelder, nemlig inne i denne salen, ikke bare utenfor, hvor medienes lover gjelder. «All makt i denne sal» betyr nemlig også at vi kan veie hverandres standpunkter ut fra det som sies her. Det skaper forvirring og mistro hvis våre ords mening forandres ettersom hvilket forum man er i, eller hvilken kanal man deltar på.

Jeg tenkte det også var på sin plass å løfte opp og gi status til den parlamentariske arbeidsmåte som i en usikker tid skaper forutsigbar saksbehandling og debatt og dermed styringskraft. Det er viktig for folk i landet vårt.

Velferdssamfunnets framvekst kan forstås og uttrykkes på mange måter. Kanskje er den følgende den enkleste: Vi skal hedre vår far og vår mor og gjøre det for våre barn som de gjorde for oss. Denne historien – som handler om at generasjonene tar vare på hverandre, at samfunnet er bygget fra generasjon til generasjon – må fortsette. La oss da huske at i denne fortellingen hører det også med at forfedrene som gjorde noe for oss som lever i dag, var fattigere enn det vi er, men de hadde likevel overskudd til å dele.

I dag er overskuddene store, men det er et berettiget spørsmål om vi har tilstrekkelig vilje og evne til å dele, og om vi har nok historisk innsikt til å se at når de som satt nederst ved bordet, ble løftet opp, og de som var skjøvet ut, kom med, ble fellesskapet sterkere. Det er et faremoment at så mange i dag faller utenfor. Å gi dem som er skjøvet ut, mulighet til å delta, er nå som før en av de viktigste ressursene i samfunnet.

Når vi nå for fjerde og siste gang i denne stortingsperioden samles for innsats som foregangsmenn og foregangskvinner for vårt land, tenker jeg på Winston Churchills ord om at alle store ting er enkle. Og mange ting kan uttrykkes i enkle ord: Frihet, rettferdighet, heder, plikt, nåde, håp og – jeg vil legge til – tillit. Tillit har brakt oss hit, og tillit vil bringe oss videre.

I forvissningen om at alle husker Henrik Wergelands ord «Vi må gjøre det vi kan», samler vi oss i det gamle og viktige ønsket: Gud bevare Kongen og fedrelandet!

Er "fuck" en passende begrepsbruk av en stortingspolitiker?

Det er kanskje smålig av meg å trekke frem dette. Men Twitter er nå en gang en offentlig arena. Og man kan spørre seg om WTF - eller what the fuck som WTF står for - er passende ordbruk av en stortingspolitiker i det offentlige ordskiftet. Nå er det klart at kravene til korrekt språkbruk er annerledes på Twitter enn i stortingssalen, og man skal jo ha en litt mer folkelig sjargong i de sosiale mediene. Late som om man er en helt vanlig person, som deg og meg. Men Hadia er ikke som deg og meg, hun sitter i norges lovgivende forsamling. Da bør en kunne forvente at hun i det minste avstår fra å banne når hun uttaler seg offentlig. 

Noen ganger strekker våre politikere seg litt vel langt for å virke mer folkelige enn det de er. Dette er vel et litt pinlig eksempel på akkurat det.

Når journalistikk egentlig er dikting

Journalister pynter like mye på virkeligheten som det politikere gjør fordi kjedelige overskrifter og sitater ikke genererer like mange klikk som de mer spenstige gjendiktningene. Det er ingen grunn til å ta for gitt at journalister har en objektiv gjengivelse av de faktiske forhold. De dekker saken slik de mener saken bør være, ikke slik den er. 

 

En skulle tro at journalister er opptatt av å dekke faktiske forhold og utsagn. Men denne artikkelen fra nrk.no i dag er et eksempel på to ting som ikke har noe å gjøre med en sannferdig journalistisk dekning av en sak.

1) En overskrift uten tilstrekkelig dekning i selve saken. 
2) Et oppdiktet sitat.

I selve saken bekrefter Per Kristian Foss at han selv skal ha hatt noen betenkninger rundt egen legning og det offentlige fokuset på homofili som kunne følge, til dels på bekostning av oppmerksomheten rundt hans virke med politikk generelt. Men en korrekt overskrift ville i så fall vært noe lignende dette: "Homofili er en av årsakene til at jeg ikke valgte å stille til partiledervervet". Kjedelig? Ja, selvsagt. Det er sannsynligvis derfor journalisten valgte å "pynte" på saken. Kjedelige overskrifter genererer ikke like mange klikk som de mer spenstige overskriftene.

Det kan sikkert argumenteres for at hvis man leser gjennom linjene så er det mer enn nok støtte til overskriften i saken. Jeg er ikke enig i det, men om man tar på seg et par journalistiske briller på jakt etter noe ”sjokkerende” så ser jeg at man kan ende der. Men det er ikke det eneste som er problematisk med overskriften. Gjennom bruk av sitatstrek og ordet "jeg" gir overskriften også et feilaktig inntrykk av at dette er noe Foss faktisk har sagt. Det har han aldri gjort. Dette er en parafrasering fra journalistens side, en ganske ytterliggående og lite realitetsorientert tolkning av det Foss sa i Politisk kvarter. På de 10:23 minuttene Foss og Kristin Halvorsen pludret i vei på Politisk kvarter sa aldri Foss noe som lignet det overnevnte sitatet engang. 

Det han derimot sa var at han nettopp for å unngå fokus på egen legning ventet med å komme ut av skapet. Og hva gjør NRK i denne saken? Jo, de gjør nettopp det Foss, og sannsynligvis mange andre homofile i offentlige posisjoner ønsker å unngå, fokus på legning heller enn faktiske forhold. 

Overskriften i denne saken er misvisende, uredelig og uetterrettelig. Mon tro hvor det ble av de journalistiske idealene til NRK i denne saken?

Turbo-Giske og drømmen om bytteøkonomien

"Det er underleg at høgt gasjerte og høgt kvalifiserte personar i Statistisk sentralbyrå brukar tida på å laga slike reknestykke. Desse utrekningane viser at finanskapitaltenkinga har spreidd seg utover heile landet", sier Næringsministeren til Stavanger Aftenblad. Og han fortsetter med den noe sarkastiske bemerkningen: "I blant tenkjer eg at slike folk burde prøva å spisa aksjar og sjå kor lenge dei kunne leva av slikt aleine".  

Det er helt ok å ville score billige poenger på hete poteter. Men bør en kunne forvente et litt høyere saklighetsnivå av våre øverste myndighetspersoner? Plumpe kommentarer om hva folk kan eller ikke kan spise har forekommet tidligere i historien. Marie Antoinette skal ha sagt om bøndene som sultet på grunn av brømangel: "Men kan de ikke spise kake?" Historikere har tilbakevist at hun faktisk har sagt dette, men dog. Giske viser ikke den samme manglende forståelsen for sine undersåtter som det tidligere franske dronningen. Men dog, i dagens samfunn er det like forbanna dumt sagt (Han sa det faktisk! Vi har det på trykk!!). Og hva er det regjeringsmedlemmet her ironiserer over? En hemmelig drøm og å returnere til bytteøkonomi? 

I striden mellom by og land burde vel HELE Norges Næringsminister valgt en litt mindre sarkastisk tone.  

Adresseavisen - Intet nytt siden 2009.

Jeg forsøker å bli bedre til å følge med i nyhetsbildet på nett. Jeg har aldri vært noe flink til å klikke meg inn på nettavisene. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg surfer ofte rundt på nettet i timesvis. Leser blogger og artikler, sjekker Facebook, chatter med venner og søker på ting og tang. Dette selvsagt mens jeg holder et våkent øyne og har et klart hode ovenfor masteroppgaven min. 

Men tilbake til utgangspunktet. Jeg tenkte jeg skulle bli flinkere til å følge med i nyhetsbildet på nett. De eneste gangene jeg leser aviser er når jeg får tak i dem på papir og når noen linker til artikler som ser interessante ut på Twitter eller Facebook.

I det siste har jeg hatt for vane å la Twitter surre og gå i bakgrunnen mens jeg jobber. Dermed kan jeg se hva mennesker jeg følger linker til, og lese det jeg syns virker interessant. Dette har ført til at jeg oftere leser The Economist, The New York Times eller Huffington Post , enn de mer hjemlige nyhetene på VGnett, Dagbladet.no. Det er i grunnen logisk, for jeg følger de førstnevnte og ikke de sistnevnte inntil i dag. 

I dag la jeg de til alle som en. Men det er ikke alle avishus som er like gode på nett. For mens Aftenposten fyller en hel side med ulike kategorier man kan følge dem på, kommer denne sørgelige siden opp når jeg går inn på Adresseavisens offisielle Twitter-kanal.  

Teksten passer ironisk nok: For hva i all verden? Adressa har tydeligvis ikke hatt noe nytt å formidle på nett siden november 2009.

Den skrekkelige, grusomme og fryktelige MONSTERMARIHØNA!!!!

Nei, vi snakker ikke om en forventet Disneyfilm.

Dette er sakset rett fra forsiden til Fevennen.no i skrivende stund. Nå er den altså her og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Det er selvsagt alltid alvorlig når nye arter inntar norsk fauna, spesielt hvis de kan virke ødeleggende på eksisterende flora og fauna. Men ærlig talt! Marihøner skal liksom være søte. Kan man virkelig kalle de små billene for monstre?

Jeg mener, se på dem. De forsøker jo bare å parre seg.

Ting blir ikke bedre av å la mediene fråtse

Camilla Lindalen svarer for seg på VGnett i dag. Personlig mener jeg hun burde holdt kjeft og la saken ligge. Det kommer ikke noe godt ut av å la mediene fråtse i en offentlig skittentøyvask.

Jeg kan skjønne at det ikke nødvendigvis er lett når en i din nærmeste familie står frem som transperson. Spesielt hvis personen etter hvert viser seg å insistere på å kun leve ut sin egentlige personlighet på egne premisser, selv om en har fire barn sammen. De fleste vil vel synes at skilsmisser og omsorgsfordeling er tungt og vanskelig og det blir vel i utgangspunktet ikke lettere når personen man en gang elsket nok til å ville dele livet med viser seg å være en helt annen. Enda verre blir det vel når personen insisterer på å trekke offentlighetens søkelys inn i bildet ved å stå frem med sin annerledeshet i beste sendetid over flere uker i NRK.

Man må ikke glemme at også de pårørende i en familie kan oppleve ting som angår et familiemedlem som vanskelig, også personlig. Det er ikke bare Lise Lindalen som har slitt med vanskeligheter knyttet til ønske om åpenhet rundt sin egen identitet. Dette må jo også ha vært fryktelig vanskelig for Camilla Lindalen og deres felles barn. Og selv om jeg mener vi må gå langt i å kreve aksept for mennesker som lever liv utenfor normalen, må vi også kunne kreve at kvinner og menn åpent og ærlig søker ektefeller som klart definerer seg selv innenfor rammene av de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene om de ønsker dette.

Både Carl I. Hagen og Lise Lindalen ser ut til å ha skjøvet sin familie foran seg for sin egen vinnings skyld de siste dagene. Carl I. for å lufte ut sin frustrasjon over en tung familiesak. Lise Lindalen for å vinne aksept for egen identitet. Begge ser de ut til å være komfortable med at mediene fråtser i familiens vanskeligheter. Nå har altså også Carl I. Hagens datter hengt seg på føljetongen på VGnett.

Dakkar Carl I. - Eks-svigersønnen behandlet datteren dårlig

"Si meg, dere som er mer moderne enn meg: Er det "middelaldersk" å føle en smule ubehag over å se sin far i kvinneklær?"

Jeg syns sitatet over fra Per Edgar Kokkvold på Twitter var helt fantastisk. Han snakker selvfølgelig om Carl I. Hagens subjektive følerier om sterkt personlige forhold i en kronikk i Aftenposten. Eks-svigersønnen som villig vekk står frem på VGnett og sier at dette er en fryktelig dårlig måte å drive familieterapi på burde tenke seg om to ganger. Hun vekker ingen sympati. Det er faktisk hun selv som er forelder, og ikke Hagen. Hvis medieoppmerksomhet ikke er godt for familien, hvorfor da helle bensin på bålet på VGnett?


Carl I Hagen har noen gode poenger. Alle bør vi vel kunne forvente at de som står oss nærmest er ærlige med oss. Som barn er det flaut med foreldre som er annerledes. Og det er ikke pent å dra med seg en noe motvillig familie med på sitt eget behov for eksponering på TV.

Men ingen av poengene hans har noe med transpersoner å gjøre i og for seg. Det er mye rart våre nærmeste kan føre oss bak lyset med og de færreste av oss ville godtatt det sånn uten videre.

Når man blir forelder innskrenker man mulighetene til å fullt ut leve sitt eget liv. Det eneste anstendige man kan og bør gjøre er å ta hensyn til barna så langt det lar seg gjøre. I allefall under oppveksten. Jeg kan virkelig ikke se at dette skal være en kontroversiell påstand, selv når det kommer fra Carl I. Hagen. Barn har satt en effektiv begrensning av voksnes livsutfoldelse og en effektiv stopper for mange voksnes drømmer siden tidenes morgen.

Det å dra med seg familien ufrivillig inn i en reality-tilværelse, og som i tillegg kan bidra til negativ oppmerksomhet rettet mot egne barn, er i grunnen ganske tarvelig. Kall meg gammeldags. Nå har jeg bare sett et par episoder av "Jentene på Toten", jeg skal innrømme at jeg syns det var et trivelig program. Jeg visste ikke da at noen av deltagerne var den tidligere svigersønnen til Carl I. Hagen. Men hvis det er sant at Lise Lindalen har gjort et poeng ut av sin familiehistorie, så har hun gått langt over streken. En kan selv velge å delta i et reality-program, selvsagt, men man drar ikke med seg familien inn i reality-tilværelsen om de ikke ønsker det.

Så hva sitter vi igjen med etter Carl I. Hagens historie? En opprørt far og bestefar (forståelig nok). En svigersønn som har behandlet datteren hans og deres felles barn dårlig. Ingenting å skrive hjem om. Vi mennesker behandler hverandre dårlig hver eneste dag. Det er virkelig ikke noe som fortjener kronikkplass i Aftenposten. Det er en helt generell sak, og har ingenting med transpersoner å gjøre. Det er tilfelle i akkurat denne saken, men Carl I. Hagen skriver slik at det fremstår, ikke som et generelt fenomen for hele befolkningen - Ikke lyv for ektefellen din, selv om det er aldri så vanskelig å fortelle sannheten. Han fremstiller det som et problem generelt hos transpersoner -DE lyver for sine ektefeller, fører dem bak lyset, tenker bare på seg selv og kommer unna med det på NRK.

Om Carl I. Hagen er det bare en ting å si. Tilgi ham ikke, for han vet hva han gjør. Dette er et angrep i god gammel Hagen stil. Finn en annerledes gruppe mennesker og angrip dem der de er svakest.

Penger - Det optimale motargument

Den norske offentligheten er proppfull av fiks ferdige motargumenter. Ord som amerikansk, kommersielt, individualisering eller penger kan når som helst serveres ubegrunnet og få tenker over at dette egentlig ikke er fullverdige argumenter.

På nettsidene VoxPublica ble det 18. mai publisert en sak om hvordan de sosiale mediene kan bidra til forflytte makt til mannen i gata. 1. amanuensis Lars Nyre, som forøvrig skrev en beslektet kronikk i Bergens Tidende i april 2009 er kritisk til påstanden om at sosiale medier gir mannen i gata mer makt.

Han er blant annet kritisk fordi Facebook og Twitter er amerikanske og kommersielle foretak innrettet for å selge reklame - ergo tjene penger. Og dette vil bli et stadig større problem. Hvorfor? Dessuten kan sosiale medier kan etter Nyres mening tolkes som individualiseringsmaskinerier der folk blir "stadig flinkere til å fremme sine personlige interesser på kostnad av fellesinteressene". Javel?

Jeg skal la det åpenbare faktum at det er positivt at flere og flere mennesker i verden ser ut til å ønske å følge sine egne drømmer og behov. For hva er vel fellesskapet om ikke en nasjonal samling individer?

Det at noe kommer fra USA gjør det ikke mindre demokratisk. Det at noe er kommersielt gjør det heller ikke mindre viktig for den politiske offentligheten og opinionspåvirkningen. Nyre ser ut til å glemme at de fleste nye medier har sitt utspring som kommersielle virksomheter (gjerne i USA). De første avisene var kommersielle annonseorganer. Og de fleste aviser er fortsatt kommersielle bedrifter, selv om de får god hjelp til å overleve i markedet ved hjelp av statlig støtte.

Nei du, verken amerikanske, kommersielle eller individualistiske trekk er negative trekk i seg selv. Det er heller ikke trekk som i seg selv motbeviser at mannen i gata for mer makt ved riktig bruk av sosiale medier. Han kunne like gjerne sagt at: "Nei, jeg er uenig," og stoppet der.

Det man nå kan tenke litt over er hvorfor artikkelforfatteren nøyer seg med et så dårlig begrunnet svar. Ville det ikke vært naturlig med et oppfølgingsspørsmål? Eller eventuelt ringe en annen kilde for et begrunnet svar?