"Skulle riksantikvar Jørn Holme stanse utviklingen rundt Bjørvika, ville det være den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid," skriver Erling Lae i Morgenbladet.
Jeg kommer til å savne Erling Laes kraftsalver i den offentlige debatten nå som han trekker seg tilbake fra det politiske liv.
Venter i spenning på innlegget om den lumpne Statsminister.
tirsdag 8. desember 2009
onsdag 11. november 2009
Ja, jeg innrømmmer det. Jeg leser Carl Is memoarer....
Det er ikke alle ting i livet man gjør like rakrygget. Å lese "Ærlig talt", Carl I. Hagens selvbiografi, eller memoarer som han så fint kaller dem selv, er en av de tingene jeg gjør med et litt senket hode.
Jeg plukket opp selvbiografen hans i en bokhandel, mye på grunn av at jeg også samtidig kjøpte Karita Bekemellems selvbiografi. Dette gjorde jeg selvsagt på grunn av alt snakket om boken som et modig og viktig oppgjør mot et tunggrodd partisystem og hennes angrep på Statsminister Jens Stoltenberg som en dårlig sjef. Carl I. Hagens biografi ble en motvekt til den håpløst klisjeaktige tittelen hennes "Mitt røde hjerte". (Jada, jeg driver fortsatt prinsipprytteri etter en god gammel oppskrift jeg har tatt med meg fra min egen trassalder i tenårene. Litt på lik linje som da jeg boikottet 7-eleven fordi de drev med visuell forurensing av Oslo. Jeg handler fortsatt sjeldent i storkiosker av samme grunn. Det betyr så lite så lite for de jeg "rammer", men det får meg til å føle meg bedre. Og det er poenget).
Karitas bok var om mulig enda mer oppramsende og klisjefylt enn det tittelen skulle tyde på. Og det var en ren lidelse å lese seg igjennom overfladiske oppramsninger, lettvint håndtering av alvorlige saker og politiske gjennomganger blottet for politiske innblikk og selvrefleksjoner. Det hele var sakset sammen i et språk som virket rettet mot en tenåringsjente som mye heller vil ri hest enn å lese politiske selvbiografier. Dermed var Carl I. Hagens selvbiografi et friskere politisk pust.
Kanskje det er fordi Karita fikk biografiråd av Eli Hagen? Carl I. Hagen skriver at Eli gang på gang skal ha sagt til ham: "Du kommer ikke til å selge like mange bøker som jeg gjorde". Samtidig som hun slo fast at boken hans er gørrkjedelig. Vel, jeg kan ikke si noe om Elis bok, for den har jeg ikke lest og den akter jeg heller ikke å lese. Men hvis Karita har fulgt denne logikken har hun nok underbydd seg selv. I sin jakt på å fremstå som folkelig har hun undervurdert leseren. Grovt. Elis selvbiografiskole selger kanskje bøker, men det hjelper lite når bøkene er en lidelse å lese.
Uansett. Tilbake til boken om Carl I. Jeg merker at jeg ikke liker at jeg liker boken. Jeg merker at jeg legger boken med fronten ned for å slippe og se Carl I. Hagen glise med sitt sleske smil til meg fra forsiden. Og jeg vil for all del ikke at noen skal se Carl I. Hagen glise til dem fra stuebordet mitt.
Til forskjell fra da jeg led meg igjennom Karita på sengekanten og kunne proklamere spøkefullt for damene på jobben at jeg hadde gått til sengs med Karita Bekkemellem, legger jeg Carl I. under et pledd hvis jeg legger ham fra meg i sofaen. Egentlig er jeg litt fornøyd med den reaksjonen. Jeg er komfortabel med at jeg som voksen mann fortsatt er så idealistisk at det er visse deler av det politiske Norge som gir meg en litt flau smak i munnen.
Men for all del, det er en god politisk selvbiografi. Og Carl I. Hagen er en betydelig mann i de siste tre tiårenes politiske historie. Det er vanskelig å tenke seg hvordan det offentlig Norge ville sett ut i dag uten Carl I. Hagen og hans Fremskrittsparti. På godt og tja, jeg skal være ærlig, mest vondt. Men dog.
Jeg plukket opp selvbiografen hans i en bokhandel, mye på grunn av at jeg også samtidig kjøpte Karita Bekemellems selvbiografi. Dette gjorde jeg selvsagt på grunn av alt snakket om boken som et modig og viktig oppgjør mot et tunggrodd partisystem og hennes angrep på Statsminister Jens Stoltenberg som en dårlig sjef. Carl I. Hagens biografi ble en motvekt til den håpløst klisjeaktige tittelen hennes "Mitt røde hjerte". (Jada, jeg driver fortsatt prinsipprytteri etter en god gammel oppskrift jeg har tatt med meg fra min egen trassalder i tenårene. Litt på lik linje som da jeg boikottet 7-eleven fordi de drev med visuell forurensing av Oslo. Jeg handler fortsatt sjeldent i storkiosker av samme grunn. Det betyr så lite så lite for de jeg "rammer", men det får meg til å føle meg bedre. Og det er poenget).
Karitas bok var om mulig enda mer oppramsende og klisjefylt enn det tittelen skulle tyde på. Og det var en ren lidelse å lese seg igjennom overfladiske oppramsninger, lettvint håndtering av alvorlige saker og politiske gjennomganger blottet for politiske innblikk og selvrefleksjoner. Det hele var sakset sammen i et språk som virket rettet mot en tenåringsjente som mye heller vil ri hest enn å lese politiske selvbiografier. Dermed var Carl I. Hagens selvbiografi et friskere politisk pust.
Kanskje det er fordi Karita fikk biografiråd av Eli Hagen? Carl I. Hagen skriver at Eli gang på gang skal ha sagt til ham: "Du kommer ikke til å selge like mange bøker som jeg gjorde". Samtidig som hun slo fast at boken hans er gørrkjedelig. Vel, jeg kan ikke si noe om Elis bok, for den har jeg ikke lest og den akter jeg heller ikke å lese. Men hvis Karita har fulgt denne logikken har hun nok underbydd seg selv. I sin jakt på å fremstå som folkelig har hun undervurdert leseren. Grovt. Elis selvbiografiskole selger kanskje bøker, men det hjelper lite når bøkene er en lidelse å lese.
Uansett. Tilbake til boken om Carl I. Jeg merker at jeg ikke liker at jeg liker boken. Jeg merker at jeg legger boken med fronten ned for å slippe og se Carl I. Hagen glise med sitt sleske smil til meg fra forsiden. Og jeg vil for all del ikke at noen skal se Carl I. Hagen glise til dem fra stuebordet mitt.
Til forskjell fra da jeg led meg igjennom Karita på sengekanten og kunne proklamere spøkefullt for damene på jobben at jeg hadde gått til sengs med Karita Bekkemellem, legger jeg Carl I. under et pledd hvis jeg legger ham fra meg i sofaen. Egentlig er jeg litt fornøyd med den reaksjonen. Jeg er komfortabel med at jeg som voksen mann fortsatt er så idealistisk at det er visse deler av det politiske Norge som gir meg en litt flau smak i munnen.
Men for all del, det er en god politisk selvbiografi. Og Carl I. Hagen er en betydelig mann i de siste tre tiårenes politiske historie. Det er vanskelig å tenke seg hvordan det offentlig Norge ville sett ut i dag uten Carl I. Hagen og hans Fremskrittsparti. På godt og tja, jeg skal være ærlig, mest vondt. Men dog.
tirsdag 10. november 2009
Dagbladet angriper PR-Hansen.
I forrige uke kunne vi lese på Dagbladet.no at: "Bråket rundt First House kan få følger for mer enn Bjarne Håkon Hanssen og hans partneres omdømme". Under overskriften "Vil ikke skåle med PR-Hansen" utnytter Dagbladets journalister makten sin til å vinkle en sak ut fra sitt eget forgodtbefinnende. Det kan se ut som om de ikke liker at Bjarne Håkon Hansen går til First House og mye tyder på at de ikke liker First House heller. Det er kanskje derfor de lager en sak som får det til å se ut som om First House og Hansen sliter spesielt i forhold til bransjens kunder om dagen. Men er det egentlig greit at en helt ordinær sak på Dagbladet.no består av god gammeldags ubegrunnet synsing?
"Vi vil ha direkte kontakt med politikerne framfor å bruke overbetalte lobbyister", sier direktør Petter Nome til Dagbladet.
"Vi klarer oss selv med våre egne ressurser", sier informasjonssjef i NorgesGruppen Kine Søyland til Dagbladet.
"I Tine vurderer vi til enhver tid om vi har bruk for eksterne rådgivere og i tilfelle hvem vi har bruk for", sier kommunikasjonssjef Kari Raunebakken.
Kildene de bruker i saken sier noe annet enn det overskriften hentyder til. Det er ikke Bjarne Håkon Hansen, eller First House som angripes i denne saken. Dagbladet har rett og slett samlet sammen en håndfull næringslivsaktører som ikke ønsker å benytte seg av kommunikasjonsbyråder generelt eller som ikke er på utkikk etter et nytt byråd . Om noe, så er de kritiske til kommunikasjonsbransjen som helhet, ikke spesifikt First House. Flere av kildene i saken ønsker ikke å bli kunder av noe kommunikasjonsbyråd. Det kunne vært relevant å påpeke dette, men å påpeke at de ikke ønsker å være kunder av First House spesifikt er å koke suppe på spiker. Det har i hvert fall ingenting i en nyhetssak å gjøre.
Journalistene trekker det så langt at de skriver at Gunn Kristin Sande, kommunikasjonsdirektør i Helse Sør-Øst "levner First House små forhåpninger". Dette er ikke hennes uttalelse, men journalistenes synsing på bakgrunn av denne uttalelsen: "Vi har rammeavtaler på kommunikasjonstjenester, og de går over flere år. Når vi går ut med en ny rammeavtale vil jeg ikke forskuttere noe valg".
Å si at dette er å levne First House spesifikt "små forhåpninger" blir en grov overdrivelse. Det innrømmes riktignok av andre kilder at First House har fått noen striper i lakken som følger av bråket rundt Hansen, men det skulle godt gjøres å unngå det, så klønete som de har opptrådt i denne saken.
Det er ofte man finner denne typen grovt overdrevne saker hvor helt klart subjektive journalister fremmer sine subjektive meninger og skjuler det bak fasaden av sitt "sannhetssøkende" virke. Journalister er selvsagt ikke objektive, selv om de fleste journalister vil hevde det. I "Vær varsom-plakaten" knytter media selv sin profesjonalitet blant annet til at de skal kunne gjengi kildenes meninger objektivt. Derfor er denne saken en uprofesjonell, hvis man skal tro medias profesjonelle selvbilde. Den handler ikke om å belyse virkeligheten, å belyse offentligheten om en kildes mening i en sak, eller å gi publikum innsikt i kritikkverdige forhold hos samfunnseliten. Siden kildene journalistene benytter seg av peker i en annen retning må man konkludere med at virkelighetsbeskrivelsen er journalistenes egen.
Det kan godt hende at det ligger noe i å undersøke troverdigheten til First House, men da må jo journalistene også begrunne det med fakta utover det faktum at ikke alle bedrifter føler et behov for å bruke kommunikasjonsbransjens tjenester. Uavhengig av kommunikasjonsbyråd. Med saker som dette er det kanskje ikke så rart at Dagbladet sliter med papiravisens opplagstall og annonseinntjeningen på nett. Kanskje det har noe med troverdigheten deres å gjøre?
"Vi vil ha direkte kontakt med politikerne framfor å bruke overbetalte lobbyister", sier direktør Petter Nome til Dagbladet.
"Vi klarer oss selv med våre egne ressurser", sier informasjonssjef i NorgesGruppen Kine Søyland til Dagbladet.
"I Tine vurderer vi til enhver tid om vi har bruk for eksterne rådgivere og i tilfelle hvem vi har bruk for", sier kommunikasjonssjef Kari Raunebakken.
Kildene de bruker i saken sier noe annet enn det overskriften hentyder til. Det er ikke Bjarne Håkon Hansen, eller First House som angripes i denne saken. Dagbladet har rett og slett samlet sammen en håndfull næringslivsaktører som ikke ønsker å benytte seg av kommunikasjonsbyråder generelt eller som ikke er på utkikk etter et nytt byråd . Om noe, så er de kritiske til kommunikasjonsbransjen som helhet, ikke spesifikt First House. Flere av kildene i saken ønsker ikke å bli kunder av noe kommunikasjonsbyråd. Det kunne vært relevant å påpeke dette, men å påpeke at de ikke ønsker å være kunder av First House spesifikt er å koke suppe på spiker. Det har i hvert fall ingenting i en nyhetssak å gjøre.
Journalistene trekker det så langt at de skriver at Gunn Kristin Sande, kommunikasjonsdirektør i Helse Sør-Øst "levner First House små forhåpninger". Dette er ikke hennes uttalelse, men journalistenes synsing på bakgrunn av denne uttalelsen: "Vi har rammeavtaler på kommunikasjonstjenester, og de går over flere år. Når vi går ut med en ny rammeavtale vil jeg ikke forskuttere noe valg".
Å si at dette er å levne First House spesifikt "små forhåpninger" blir en grov overdrivelse. Det innrømmes riktignok av andre kilder at First House har fått noen striper i lakken som følger av bråket rundt Hansen, men det skulle godt gjøres å unngå det, så klønete som de har opptrådt i denne saken.
Det er ofte man finner denne typen grovt overdrevne saker hvor helt klart subjektive journalister fremmer sine subjektive meninger og skjuler det bak fasaden av sitt "sannhetssøkende" virke. Journalister er selvsagt ikke objektive, selv om de fleste journalister vil hevde det. I "Vær varsom-plakaten" knytter media selv sin profesjonalitet blant annet til at de skal kunne gjengi kildenes meninger objektivt. Derfor er denne saken en uprofesjonell, hvis man skal tro medias profesjonelle selvbilde. Den handler ikke om å belyse virkeligheten, å belyse offentligheten om en kildes mening i en sak, eller å gi publikum innsikt i kritikkverdige forhold hos samfunnseliten. Siden kildene journalistene benytter seg av peker i en annen retning må man konkludere med at virkelighetsbeskrivelsen er journalistenes egen.
Det kan godt hende at det ligger noe i å undersøke troverdigheten til First House, men da må jo journalistene også begrunne det med fakta utover det faktum at ikke alle bedrifter føler et behov for å bruke kommunikasjonsbransjens tjenester. Uavhengig av kommunikasjonsbyråd. Med saker som dette er det kanskje ikke så rart at Dagbladet sliter med papiravisens opplagstall og annonseinntjeningen på nett. Kanskje det har noe med troverdigheten deres å gjøre?
søndag 8. november 2009
Strand mot Stang
Vil Arne Strands svakt begrunnede rabuleringer ingen ende ta? Det å ta et standpunkt er ikke det samme som å tilsløre, manipulere og overdrive. Man kan ha sine sympatier uten å få blod på tann av sitt eget meningshysteri.
I helgens Dagsavisen synser Strand om de interne prosessene i Oslo Høyre rundt den tiden da de var tvunget til å finne en ny ordførerkandidat etter Per Ditlev-Simonsens avgang. Om den saken skriver han: "Oslo Høyre ville opprinnelig ikke ha Fabian Stang på valglista til bystyret. Stang ble nominert etter et benkeforslag".
Noen ganger så lurer jeg på om denne kommentatoren er ved sine fulle fem. Er det Oslo Høyre som nominerer valglisten, eller er det Oslo Høyre som velger valglisten? Svaret er selvfølgelig sistnevnte. Valgkomiteen nominerer valglisten. Den riktige observasjonen ville vært at Oslo Høyres valgkomité ikke ønsket Stang på valglisten (eller eventuelt at Arne Strand ikke syns Fabian Stang var en verdig ordførerkandidat). Oslo Høyre derimot valgte å se bort fra valgkomiteens innstilling og gav Stang en plass på listen allikevel. Vedtaket i valgkomiteen var forøvrig delt med en stemme i Fabian Stangs disfavør. Det å ut fra dette hevde at Oslo Høyre opprinnelig ikke ville ha Stang på valglista viser nok engang hvor totalt på jordet Arne Strand er i sine kommentarer. Strand kommenterer ikke, han tilslører og propaganderer for sine egne åpne sosialdemokratiske sympatier. Han bør slutte å skrive under sine kommentarer som ansatt i Dagsavisen og heller skrive under som en spillmaker for Arbeiderpartiet. Det er jo det han er.
Det er dessverre nok av dem som har tatt et standpunkt og som lar det skinne igjennom i sine kommentarer, men som allikevel velger å ikke være åpne om det. Som en konsekvens av dette er de heller ikke ærlige om det. Dette er en sørgelig tilsløring og en svakhet, ikke en styrke som de ser ut til å mene selv, i den norske offentligheten og dermed også ved det norske demokratiet. Personlig skulle jeg sett flere ærlige stemmer i det norske kommentariatet. Det at man ikke nevner sine sympatier, betyr nemlig ikke at de ikke er der. Da er det er synd at en av de som virkelig er åpne velger å kaste bort stemmen sin på sludder og vås.
I helgens Dagsavisen synser Strand om de interne prosessene i Oslo Høyre rundt den tiden da de var tvunget til å finne en ny ordførerkandidat etter Per Ditlev-Simonsens avgang. Om den saken skriver han: "Oslo Høyre ville opprinnelig ikke ha Fabian Stang på valglista til bystyret. Stang ble nominert etter et benkeforslag".
Noen ganger så lurer jeg på om denne kommentatoren er ved sine fulle fem. Er det Oslo Høyre som nominerer valglisten, eller er det Oslo Høyre som velger valglisten? Svaret er selvfølgelig sistnevnte. Valgkomiteen nominerer valglisten. Den riktige observasjonen ville vært at Oslo Høyres valgkomité ikke ønsket Stang på valglisten (eller eventuelt at Arne Strand ikke syns Fabian Stang var en verdig ordførerkandidat). Oslo Høyre derimot valgte å se bort fra valgkomiteens innstilling og gav Stang en plass på listen allikevel. Vedtaket i valgkomiteen var forøvrig delt med en stemme i Fabian Stangs disfavør. Det å ut fra dette hevde at Oslo Høyre opprinnelig ikke ville ha Stang på valglista viser nok engang hvor totalt på jordet Arne Strand er i sine kommentarer. Strand kommenterer ikke, han tilslører og propaganderer for sine egne åpne sosialdemokratiske sympatier. Han bør slutte å skrive under sine kommentarer som ansatt i Dagsavisen og heller skrive under som en spillmaker for Arbeiderpartiet. Det er jo det han er.
Det er dessverre nok av dem som har tatt et standpunkt og som lar det skinne igjennom i sine kommentarer, men som allikevel velger å ikke være åpne om det. Som en konsekvens av dette er de heller ikke ærlige om det. Dette er en sørgelig tilsløring og en svakhet, ikke en styrke som de ser ut til å mene selv, i den norske offentligheten og dermed også ved det norske demokratiet. Personlig skulle jeg sett flere ærlige stemmer i det norske kommentariatet. Det at man ikke nevner sine sympatier, betyr nemlig ikke at de ikke er der. Da er det er synd at en av de som virkelig er åpne velger å kaste bort stemmen sin på sludder og vås.
onsdag 4. november 2009
Hvileskjæret viste seg å være toppen av et massivt isfjell.
I årets statsbudsjett videreføres hvileskjæret for forskning og høyere utdanning og viser konturene av å ligne mer på et massivt isfjell enn et hvileskjær. Regjeringens manglende satsning på forskning og høyere utdanning begynner å sette tydelige spor i sektoren. Det viser bare at regjeringen satser mer på status quo og business as usual enn på fremtid og fornying.
Norge kan ikke livnære seg på offentlig sektor og oljepenger alene. Vi er nødt til å satse på fremtidens kloke hoder i dag. Det gjør man for eksempel ved å satse på forskning og høyere utdanning. Det er i en slik satsning mange av fremtidens gode løsninger, lønnsomme ideer og potensiale for nye arbeidsplasser ligger.
For oss som er opptatt av miljø resulterer også en kontinuerlig manglende satsning på forskning og høyere utdanning i at vi sitter igjen som miljøsvarteper. Som nasjon har vi bidratt til å pumpe opp olje i stor skala og derigjen bidratt til å forsure miljøet for vår egen vinnings del, samtidig som vi nekter å ta regningen for utviklingen av gode tekniske løsninger for morgendagens miljøvennlige teknologi. En teknologi som i tillegg til å bidra med fremtidige arbeidsplasser og en et bedre miljø, også bør anses som et moralsk ansvar fra den rikeste av verdens oljenasjoner.
Vi har kompetansen og vi har muligheten. Men vi mangler viljen.
Norge kan ikke livnære seg på offentlig sektor og oljepenger alene. Vi er nødt til å satse på fremtidens kloke hoder i dag. Det gjør man for eksempel ved å satse på forskning og høyere utdanning. Det er i en slik satsning mange av fremtidens gode løsninger, lønnsomme ideer og potensiale for nye arbeidsplasser ligger.
For oss som er opptatt av miljø resulterer også en kontinuerlig manglende satsning på forskning og høyere utdanning i at vi sitter igjen som miljøsvarteper. Som nasjon har vi bidratt til å pumpe opp olje i stor skala og derigjen bidratt til å forsure miljøet for vår egen vinnings del, samtidig som vi nekter å ta regningen for utviklingen av gode tekniske løsninger for morgendagens miljøvennlige teknologi. En teknologi som i tillegg til å bidra med fremtidige arbeidsplasser og en et bedre miljø, også bør anses som et moralsk ansvar fra den rikeste av verdens oljenasjoner.
Vi har kompetansen og vi har muligheten. Men vi mangler viljen.
fredag 30. oktober 2009
Nazismen - drømmen om det blendahvite samfunn.
Er du anti-nazist ble du kanskje litt provosert av overskriften min. Jeg ville i hvert fall blitt provosert selv hvis jeg støtte på en slik overskrift. Men man ser heldigvis sjeldent slike trivialiseringer av nazismens bestialske sider. Det er en ideologi drevet av et grusomt hat mot en gruppe mennesker, et hat som er så stort at man har drept uskyldige mennesker bare på grunn av deres etniske og religiøse tilhørighet.
Jeg blir derfor provosert over offentlighetens langt mer trivialiserende forhold til en annen av det forrige århundrets virkelig bestialske ideologier. Kommunismen. Kommunismen er også en ideologi drevet av et hat mot en gruppe mennesker, et hat så stort at man har drept uskyldige mennesker bare på grunn av deres utdannelse, yrke eller possisjon i samfunnet.
NRK har i disse dager vist dokumentarserien med den idylliske tittelen: Kommunismen - Draumen om eit paradis.
Det kan godt hende at min reaksjon er en overdrivelse. Jeg har ikke sett dokumentaren, men det virker som om den gir et til dels ganske usminket bilde av kommunismen i Europa. Det er ikke det jeg har problemer med. Problemet mitt er at tittelen på dokumentaren videreformidler myten om at kommunismen i bunn og grunn har etisk og moralsk høyverdige mål og intensjoner, selv om noe gikk galt på veien. Dette til forskjell fra nazismen som alltid har hatt et groteskt og menneskehatende utgangspunkt.
Kommunismen er en vel så menneskehatende ideologi som nazismen. Kommunismens dyrking av det perfekte mennesket gir et forferdelig vrangbilde av hva mennesker egentlig er. Mennesker er ikke perfekte og kan og skal heller ikke tvinges til å være det. Kommunismen ser på mennesket som del av et felleskap, enten mennesket godtar det eller ikke. Menneskets liv og leven blir et middel for felleskapet. Dermed fratar man mennesket den grunnleggende friheten og verdigheten til å kunne leve et fullverdig liv. Annerledestenkende blir i beste fall frosset ut og mistenkeliggjort, i verste fall tatt av dage.
Kommunismen har i løpet av 1900-tallet drept langt flere uskyldige mennesker enn nazismen rakk. Det er ikke noe paradisisk over dette. Troen på det perfekte mennesket i samspill med det perfekte samfunn er en utopi, en utopi som satt ut i livet fort viser seg å utvikle seg til en bestialsk dystopi. Når vil man begynne å snakke om kommunismen som det den egentlig er?
Jeg blir derfor provosert over offentlighetens langt mer trivialiserende forhold til en annen av det forrige århundrets virkelig bestialske ideologier. Kommunismen. Kommunismen er også en ideologi drevet av et hat mot en gruppe mennesker, et hat så stort at man har drept uskyldige mennesker bare på grunn av deres utdannelse, yrke eller possisjon i samfunnet.
NRK har i disse dager vist dokumentarserien med den idylliske tittelen: Kommunismen - Draumen om eit paradis.
Det kan godt hende at min reaksjon er en overdrivelse. Jeg har ikke sett dokumentaren, men det virker som om den gir et til dels ganske usminket bilde av kommunismen i Europa. Det er ikke det jeg har problemer med. Problemet mitt er at tittelen på dokumentaren videreformidler myten om at kommunismen i bunn og grunn har etisk og moralsk høyverdige mål og intensjoner, selv om noe gikk galt på veien. Dette til forskjell fra nazismen som alltid har hatt et groteskt og menneskehatende utgangspunkt.
Kommunismen er en vel så menneskehatende ideologi som nazismen. Kommunismens dyrking av det perfekte mennesket gir et forferdelig vrangbilde av hva mennesker egentlig er. Mennesker er ikke perfekte og kan og skal heller ikke tvinges til å være det. Kommunismen ser på mennesket som del av et felleskap, enten mennesket godtar det eller ikke. Menneskets liv og leven blir et middel for felleskapet. Dermed fratar man mennesket den grunnleggende friheten og verdigheten til å kunne leve et fullverdig liv. Annerledestenkende blir i beste fall frosset ut og mistenkeliggjort, i verste fall tatt av dage.
Kommunismen har i løpet av 1900-tallet drept langt flere uskyldige mennesker enn nazismen rakk. Det er ikke noe paradisisk over dette. Troen på det perfekte mennesket i samspill med det perfekte samfunn er en utopi, en utopi som satt ut i livet fort viser seg å utvikle seg til en bestialsk dystopi. Når vil man begynne å snakke om kommunismen som det den egentlig er?
Åpenhet gir tillit.
Debatten raser om kommunikasjonsbransjens etikk og moral om dagen etter at noen stortingspolitikere (hovedsakelig rødgrønne etter det jeg har oppfattet) har opphøyd seg til moralske overdommere over andre folks etikk og moral, nok en gang. Vedrørende lobbyvirksomhet, skal ikke de rødgrønne skrike så altfor høyt etter å ha forkastet Venstres forslag om lobbyregister. Et register som ville kunne bidratt til mer åpenhet rundt denne virksomheten.
Denne saken er drevet frem av overdrevne fordommer og frykt for en bransje man ikke kjenner godt nok. Mye på grunn av at partier som SV som i regjering plutselig ikke lenger støtter forslag om å innføre mer åpenhet rundt bransjens virksomhet inn mot de politiske organene. Det at noen har problemer med pr-bransjen rettferdiggjør ikke ensidig fordømmelse av andre som ikke har det. Jeg har aldri hatt noe til overs for venstresidens selvrettferdighet, selvglorifisering og tilfredshet med sin egenerklærte moralske overlegenhet. Den er drevet frem av en kongstanke om at det private ikke er i felleskapets interesse. Noe jeg er overbevist om at er feil. Felleskapet består av det offentlige OG det private. Et åpent og godt samspill mellom offentlig og privat sektor er helt grunnleggende for den velferdsstaten de rødgrønne ser ut til å ha erklært eierskap til (men som de selvsagt verken eier eller har skapt alene).
Jeg mener det er langt mer mistenkeliggjørende at de rødgrønne politikerne selv ikke ønsker mer åpenhet i møte med bransjen, samtidig som de ser ut til å være på pletten med sin fordømmelse av den. Politikere som i det ene øyeblikket er mot et lobbyregister og i det andre øyeblikket høylytt påpeker potensialet for umoral i lobbyvirksomheten vitner bare om en prinsippløshet og en dobbeltkommunikasjon som i hvertfall ikke er med på å skape tillit til våre nasjonale rødgrønne politikere. I etterpåklokskapens navn vil forhåpentligvis flere av disse stortingspolitikerne støtte Venstres forslag om lobbyregister ved neste korsvei.
Åpenhet i prosesser gir en større tillit til resultatene av de prosessene som føres. Derfor er jeg prinsipiell tilhenger av åpenhet rundt alle prosesser, i allefall så langt det lar seg praktisk og forsvarlig gjøre, selv om det krever ekstra bruk av ressurser. De fleste større virksomheter, offentlige som private, bruker store summer hvert år på å bedre sitt omdømme. Det er en av grunnene til at kommunikasjonsbransjen er blitt så stor som den er blitt. Åpenhet rundt de ulike virksomhetens prosesser kan i denne sammenhengen samstilles med ønske om økt tillit til virksomheten fra befolkningen og dermed bedre omdømme. Det er derfor merkelig at partiene ikke ønsker mer åpenhet om hvem som kommer bankende på Stortingets eller Regjeringens dør for å påvirke de øverste politiske organene her i landet.
Bjarne Håkon Hansen handler ikke umoralsk. Jeg har ingen problemer med at Hansen selv velger hvilken jobb han vil ha, men til en som har god trening i å være i offentlighetens søkelys handler han meget klønete. Han burde avklart dette før han dro til Afrika fordi han som dreven politiker burde forutsatt mediestormen som ville oppstå i det hans fremtidige yrke ble kjent. Moralsk sett syns jeg det er helt ok at noen vil bruke en del av sitt liv på å bedre kommunikasjonsprosessene i samfunnet.
Han vil sannsyneligvis få en streng karantene i forhold til de karantenereglene det er lagt opp til. At karantenereglene ikke er strengere er på ingen måten Hansens problem, men et problem som ligger hos Stortinget som har vedtatt reglene. Hvis Hansen bryter taushetsplikten fra sin tid i statsrådsposten (noe jeg er ganske sikker på at han ikke kommer til å gjøre) vil han også bryte loven. Og han vil bli rettsforfulgt som alle andre innbyggere i dette landet.
Hansens overgang til kommunikasjonsbransjen er ingen big deal.
Denne saken er drevet frem av overdrevne fordommer og frykt for en bransje man ikke kjenner godt nok. Mye på grunn av at partier som SV som i regjering plutselig ikke lenger støtter forslag om å innføre mer åpenhet rundt bransjens virksomhet inn mot de politiske organene. Det at noen har problemer med pr-bransjen rettferdiggjør ikke ensidig fordømmelse av andre som ikke har det. Jeg har aldri hatt noe til overs for venstresidens selvrettferdighet, selvglorifisering og tilfredshet med sin egenerklærte moralske overlegenhet. Den er drevet frem av en kongstanke om at det private ikke er i felleskapets interesse. Noe jeg er overbevist om at er feil. Felleskapet består av det offentlige OG det private. Et åpent og godt samspill mellom offentlig og privat sektor er helt grunnleggende for den velferdsstaten de rødgrønne ser ut til å ha erklært eierskap til (men som de selvsagt verken eier eller har skapt alene).
Jeg mener det er langt mer mistenkeliggjørende at de rødgrønne politikerne selv ikke ønsker mer åpenhet i møte med bransjen, samtidig som de ser ut til å være på pletten med sin fordømmelse av den. Politikere som i det ene øyeblikket er mot et lobbyregister og i det andre øyeblikket høylytt påpeker potensialet for umoral i lobbyvirksomheten vitner bare om en prinsippløshet og en dobbeltkommunikasjon som i hvertfall ikke er med på å skape tillit til våre nasjonale rødgrønne politikere. I etterpåklokskapens navn vil forhåpentligvis flere av disse stortingspolitikerne støtte Venstres forslag om lobbyregister ved neste korsvei.
Åpenhet i prosesser gir en større tillit til resultatene av de prosessene som føres. Derfor er jeg prinsipiell tilhenger av åpenhet rundt alle prosesser, i allefall så langt det lar seg praktisk og forsvarlig gjøre, selv om det krever ekstra bruk av ressurser. De fleste større virksomheter, offentlige som private, bruker store summer hvert år på å bedre sitt omdømme. Det er en av grunnene til at kommunikasjonsbransjen er blitt så stor som den er blitt. Åpenhet rundt de ulike virksomhetens prosesser kan i denne sammenhengen samstilles med ønske om økt tillit til virksomheten fra befolkningen og dermed bedre omdømme. Det er derfor merkelig at partiene ikke ønsker mer åpenhet om hvem som kommer bankende på Stortingets eller Regjeringens dør for å påvirke de øverste politiske organene her i landet.
Bjarne Håkon Hansen handler ikke umoralsk. Jeg har ingen problemer med at Hansen selv velger hvilken jobb han vil ha, men til en som har god trening i å være i offentlighetens søkelys handler han meget klønete. Han burde avklart dette før han dro til Afrika fordi han som dreven politiker burde forutsatt mediestormen som ville oppstå i det hans fremtidige yrke ble kjent. Moralsk sett syns jeg det er helt ok at noen vil bruke en del av sitt liv på å bedre kommunikasjonsprosessene i samfunnet.
Han vil sannsyneligvis få en streng karantene i forhold til de karantenereglene det er lagt opp til. At karantenereglene ikke er strengere er på ingen måten Hansens problem, men et problem som ligger hos Stortinget som har vedtatt reglene. Hvis Hansen bryter taushetsplikten fra sin tid i statsrådsposten (noe jeg er ganske sikker på at han ikke kommer til å gjøre) vil han også bryte loven. Og han vil bli rettsforfulgt som alle andre innbyggere i dette landet.
Hansens overgang til kommunikasjonsbransjen er ingen big deal.
onsdag 28. oktober 2009
Kan noen gi Arne Strand en munnkurv?
I Dagsavisen i dag er Arne Strand igjen ute og skriver om sine gamle fordummende fordommer. Blant annet med den følgende sekvensen:
Det er ingen som forstår hvordan han som høyt respektert og god likt statsråd gjennom mange år har kunnet rote seg inn i kommunikasjons- og rådgivningsbransjen, en bransje han for øvrig har minimal peiling på.
Mener Arne Strand her at respektert og godt likt står i motsetning til kommunikasjons- og rådgivningsbransjen? Og hvor mye vet egentlig Strand om de ulike aspektene ved pr-bransjen når han ser ut til å mene at tidligere statsråder har minimalt med peiling på bransjen. Jeg kan vanskelig se for meg noen stillinger som gir en mer innsikt i politiske prosesser, samfunn, økonomi og kommunikasjonsvilkår enn statsrådsembedet. Erfaring fra å jobbe på toppen av samfunnet er selvsagt av relevans for rådgiviningsfirmaet Hansen nå er med på å starte.
Noen ganger burde Strand holde seg for god til å kommentere ting hvis han ikke er villig til å gå inn og kommentere de ulike aspektene og dybden i saken.
En annen som ikke klarer holde tungen rett i munnen er journalist Gunnar Ringheim i Dagbladet som skriver; "Utgangspunktet er Bjarne Håkon Hanssens omstridte inntreden i kommunikasjonsbyrået First House, direkte fra helseministerstolen". Det har tydeligvis gått han hus forbi at Hansens skjebne ikke er avgjort enda. Karanteneutvalget har nemlig ikke fått ta stilling til dette. Hansen er for tiden i Afrika og karantenevilkårene (om han får karantene, noe som er høyst sannsynelig) vil ikke bli avgjort før han er hjemme igjen og får saken sin lagt frem for utvalget.Om Hansen får anledning til å jobbe i First House umiddelbart eller i så fall hvor lang karantenen blir og hvilke arbeidsområder han eventuelt får lov til å jobbe med i begynnelsen er foreløpig et åpent spørsmål.
Det er ingen som forstår hvordan han som høyt respektert og god likt statsråd gjennom mange år har kunnet rote seg inn i kommunikasjons- og rådgivningsbransjen, en bransje han for øvrig har minimal peiling på.
Mener Arne Strand her at respektert og godt likt står i motsetning til kommunikasjons- og rådgivningsbransjen? Og hvor mye vet egentlig Strand om de ulike aspektene ved pr-bransjen når han ser ut til å mene at tidligere statsråder har minimalt med peiling på bransjen. Jeg kan vanskelig se for meg noen stillinger som gir en mer innsikt i politiske prosesser, samfunn, økonomi og kommunikasjonsvilkår enn statsrådsembedet. Erfaring fra å jobbe på toppen av samfunnet er selvsagt av relevans for rådgiviningsfirmaet Hansen nå er med på å starte.
Noen ganger burde Strand holde seg for god til å kommentere ting hvis han ikke er villig til å gå inn og kommentere de ulike aspektene og dybden i saken.
En annen som ikke klarer holde tungen rett i munnen er journalist Gunnar Ringheim i Dagbladet som skriver; "Utgangspunktet er Bjarne Håkon Hanssens omstridte inntreden i kommunikasjonsbyrået First House, direkte fra helseministerstolen". Det har tydeligvis gått han hus forbi at Hansens skjebne ikke er avgjort enda. Karanteneutvalget har nemlig ikke fått ta stilling til dette. Hansen er for tiden i Afrika og karantenevilkårene (om han får karantene, noe som er høyst sannsynelig) vil ikke bli avgjort før han er hjemme igjen og får saken sin lagt frem for utvalget.Om Hansen får anledning til å jobbe i First House umiddelbart eller i så fall hvor lang karantenen blir og hvilke arbeidsområder han eventuelt får lov til å jobbe med i begynnelsen er foreløpig et åpent spørsmål.
tirsdag 27. oktober 2009
De skumle kommunikasjonsrådgiverne
Lundteigen er sjokkert! Skal han overta etter Siv mon tro?
Jeg blir støtt forbauset over folks urimelige motforestillinger mot PR-bransjen og lobbyorganisasjoner. Lundteigen, Aarebrot og Willoch kommenterer i Dagbladet i dag en sak om topp-politikere som går rett over i PR-bransjen. Lundteigen går relativt langt i sin fordømmelse og krever karantene. Aarebrot syns det er noe svineri (hva nå enn det skal bety). Mens Willoch bare syns det er merkelig at noen sånn uten videre kan gå fra politisk ansvar til å påvirke politikere.
Personlig så lurer jeg på hvor reflekterte disse kommentarene egentlig er. Hva blir egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å selge sin kompetanse dyrt til flere eller å binde seg til et selskap som leder, styreleder eller direktør, som jo også mange politikere gjør? Er det ikke et demokratisk gode at de sprer sin kunnskap til flere selskaper, snarere enn å binde seg til et? Tror Willoch virkelig at overgangen fra politisk ansvar til annet ansvar innebærer at de tidligere politikerne skifter personlighet og ikke lenger vil være opptatt av makt og påvirkning? Siden det er så merkelig at de så lett går fra ansvar til påvirkning? Og er egentlig skillet mellom ansvar og påvirkning så tydelig for en politiker? Det tviler jeg på. Mitt bestemte inntrykk er at politikere flest er opptatt av både ansvar og påvirkningsmuligheter. Hvilken politiker ville nøye seg med å kun påta seg ansvar og ingen påvirkningsmuligheter?
Dessuten er en statssekretær eller en politisk rådgiver til en viss grad også en eller annen form for kommunikasjonsrådgiver. Man gir råd til og tar avgjørelser på vegne av politikeren man er statssekretær eller rådgiver for i forhold til politiske prosesser og hvordan disse vil fortone seg i offentligheten. Overgangen fra en rådgiverstilling hos regjeringen til en ren kommunikasjonsrådgiverfunksjon er nok ikke så enorm at den blir ”merkelig” (med Willochs ord).
Aktørene må selvfølgelig holde seg innenfor rimelighetens grenser. Men der har Stortinget grenser de må forholde seg til. Så kan folk like pr-bransjen eller ikke. Men den er nå engang der. Jeg tror neppe det er slik at Bjarne Håkon Hansen eller Jan-Erik Larsen nå bare kan valse inn på statsministerens kontor, legge frem en plan på vegne av en kunde og få den vedtatt. De får nye roller og nye spilleregler. Jeg er ganske sikker på at rådgiverne til Stoltenberg og Stoltenberg selv klarer å se forskjellen på den joviale minister Pølse-Hansen og den nye slue næringslivslobbyisten Bjarne Håkon (jeg ser for meg en fettsleik og armanidress). Og jeg er også ganske sikker på at Stoltenberg ikke glemmer at Jan-Erik har gått fra å være hans rådgiver til å bli en næringslivsaktør. De spiller nå tross alt med åpne kort. Det faktumet at noen kjenner hverandre bedre enn andre får vi ikke gjort så veldig mye med.
Politikerne bør jo kunne forventes å ivareta de interessene de er valgt til å ivareta. Jeg tror nå den politiske ledelsen i Norge vet at de har makt og at veldig mange mennesker søker å påvirke den makten. Eller er de så stakkarslige, uskyldige og naive at de ikke ser hva som lurer seg bak en henvendelse fra NHO?
Nå skal det sies at jeg syns det ser ganske gjevt ut å være kommunikasjonsrådgiver.
Jeg blir støtt forbauset over folks urimelige motforestillinger mot PR-bransjen og lobbyorganisasjoner. Lundteigen, Aarebrot og Willoch kommenterer i Dagbladet i dag en sak om topp-politikere som går rett over i PR-bransjen. Lundteigen går relativt langt i sin fordømmelse og krever karantene. Aarebrot syns det er noe svineri (hva nå enn det skal bety). Mens Willoch bare syns det er merkelig at noen sånn uten videre kan gå fra politisk ansvar til å påvirke politikere.
Personlig så lurer jeg på hvor reflekterte disse kommentarene egentlig er. Hva blir egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å selge sin kompetanse dyrt til flere eller å binde seg til et selskap som leder, styreleder eller direktør, som jo også mange politikere gjør? Er det ikke et demokratisk gode at de sprer sin kunnskap til flere selskaper, snarere enn å binde seg til et? Tror Willoch virkelig at overgangen fra politisk ansvar til annet ansvar innebærer at de tidligere politikerne skifter personlighet og ikke lenger vil være opptatt av makt og påvirkning? Siden det er så merkelig at de så lett går fra ansvar til påvirkning? Og er egentlig skillet mellom ansvar og påvirkning så tydelig for en politiker? Det tviler jeg på. Mitt bestemte inntrykk er at politikere flest er opptatt av både ansvar og påvirkningsmuligheter. Hvilken politiker ville nøye seg med å kun påta seg ansvar og ingen påvirkningsmuligheter?
Dessuten er en statssekretær eller en politisk rådgiver til en viss grad også en eller annen form for kommunikasjonsrådgiver. Man gir råd til og tar avgjørelser på vegne av politikeren man er statssekretær eller rådgiver for i forhold til politiske prosesser og hvordan disse vil fortone seg i offentligheten. Overgangen fra en rådgiverstilling hos regjeringen til en ren kommunikasjonsrådgiverfunksjon er nok ikke så enorm at den blir ”merkelig” (med Willochs ord).
Aktørene må selvfølgelig holde seg innenfor rimelighetens grenser. Men der har Stortinget grenser de må forholde seg til. Så kan folk like pr-bransjen eller ikke. Men den er nå engang der. Jeg tror neppe det er slik at Bjarne Håkon Hansen eller Jan-Erik Larsen nå bare kan valse inn på statsministerens kontor, legge frem en plan på vegne av en kunde og få den vedtatt. De får nye roller og nye spilleregler. Jeg er ganske sikker på at rådgiverne til Stoltenberg og Stoltenberg selv klarer å se forskjellen på den joviale minister Pølse-Hansen og den nye slue næringslivslobbyisten Bjarne Håkon (jeg ser for meg en fettsleik og armanidress). Og jeg er også ganske sikker på at Stoltenberg ikke glemmer at Jan-Erik har gått fra å være hans rådgiver til å bli en næringslivsaktør. De spiller nå tross alt med åpne kort. Det faktumet at noen kjenner hverandre bedre enn andre får vi ikke gjort så veldig mye med.
Politikerne bør jo kunne forventes å ivareta de interessene de er valgt til å ivareta. Jeg tror nå den politiske ledelsen i Norge vet at de har makt og at veldig mange mennesker søker å påvirke den makten. Eller er de så stakkarslige, uskyldige og naive at de ikke ser hva som lurer seg bak en henvendelse fra NHO?
Nå skal det sies at jeg syns det ser ganske gjevt ut å være kommunikasjonsrådgiver.
mandag 26. oktober 2009
Om kunst
En bekjent av meg spurte hva jeg mener kvalifiserer til å kalles kunst her om dagen. Han mente det ville være interessant å høre hva jeg syns om spørsmålet siden jeg har en bachelorgrad i kunsthistorie og har jobbet en del med formidling og salg av kunst.
Jeg får bare starte med å påpeke at jeg syns hele debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst er en håpløst kjedelig debatt. Hver og en av oss må selv avgjøre hvilke kulturutrykk som bringer mening inn i våre egne liv. Også kan andre være herre over hvilke uttrykk som gir mening i deres liv. Kunst er subjektivt og jeg mener alle som prøver å overbevise noen om noe annet begrenser potensialet i det mangfoldet av uttrykksmuligheter som finnes der ute. Og unødvendige begrensinger reduserer vår livskvalitet.
Personlig er jeg glad i samtidskunsten og den modernistiske kunsten. Når jeg studerte kunsthistorie pleide jeg spøkefullt å si at alt før 1850 er rent håndverk og relativt uinteressant som kunstopplevelser. Men det avhenger jo av hva man legger i en kunstopplevelse. For meg blir mye gammel kunst mer historie enn kunstopplevelse. For andre så er det en verdi i seg selv å se noe kjent, eller å se en håndverksmessig bragd som virkelig bryter med vår oppfattelse av hva et menneske kan skape. Jeg blir ikke imponert av naturtro malekunst eller tegnekunst rett og slett fordi det etter min mening hovedsakelig er et resultat av hardt og målrettet arbeid (som i og for seg er imponerende i seg selv, for all del. Men å imponeres over et stort stykke arbeid gir meg ingen kunstopplevelse i seg selv). Skal jeg imponeres av noe så skal det gi meg noe mer og engasjere meg utover det rent estetiske eller håndverksmessige.
Kunst er subjektivt helt fra starten av. Kunstnerne er subjektive. Kunstformidlerne, museene, kuratorne, galleristene og så videre er subjektive. Kjøperne er subjektive. Og vi som betraktere er subjektive. Det å tro at det er en eller annen objektiv norm for hva som er og ikke er kunst er en grov forenkling. I teorien vil jo en sånn norm være så håpløs at den etableres og avsluttes hver gang noen lager, formidler, kjøper eller ser på et verk. Det sier seg selv at det blir en ganske meningsløs norm.
Hvis jeg skal henge noe på veggen er det verken viktig for meg eller nødvendig for meg at noen mener verken det ene eller det andre i forhold til om det er et kunstverk eller ikke. Skal jeg henge noe på veggen er det viktig for meg at det er fint og at det passer på den veggen og i det rommet det skal henge. Hvis jeg vil se stor kunst går jeg på utstillinger og museer og krysser fingrene for en god og utvidende opplevelse. Det er ikke så ofte jeg møter noe som virkelig slår meg. Men det hender. Andre går på kino og ser en god film istedet. At det kan være vel så givende om ikke mer givende kan jeg være tilbøyelig til å være enig med dem i. Alt til sin tid.
Det jeg prøver å si her er vel at kunst er relativt.
Jeg får bare starte med å påpeke at jeg syns hele debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst er en håpløst kjedelig debatt. Hver og en av oss må selv avgjøre hvilke kulturutrykk som bringer mening inn i våre egne liv. Også kan andre være herre over hvilke uttrykk som gir mening i deres liv. Kunst er subjektivt og jeg mener alle som prøver å overbevise noen om noe annet begrenser potensialet i det mangfoldet av uttrykksmuligheter som finnes der ute. Og unødvendige begrensinger reduserer vår livskvalitet.
Personlig er jeg glad i samtidskunsten og den modernistiske kunsten. Når jeg studerte kunsthistorie pleide jeg spøkefullt å si at alt før 1850 er rent håndverk og relativt uinteressant som kunstopplevelser. Men det avhenger jo av hva man legger i en kunstopplevelse. For meg blir mye gammel kunst mer historie enn kunstopplevelse. For andre så er det en verdi i seg selv å se noe kjent, eller å se en håndverksmessig bragd som virkelig bryter med vår oppfattelse av hva et menneske kan skape. Jeg blir ikke imponert av naturtro malekunst eller tegnekunst rett og slett fordi det etter min mening hovedsakelig er et resultat av hardt og målrettet arbeid (som i og for seg er imponerende i seg selv, for all del. Men å imponeres over et stort stykke arbeid gir meg ingen kunstopplevelse i seg selv). Skal jeg imponeres av noe så skal det gi meg noe mer og engasjere meg utover det rent estetiske eller håndverksmessige.
Kunst er subjektivt helt fra starten av. Kunstnerne er subjektive. Kunstformidlerne, museene, kuratorne, galleristene og så videre er subjektive. Kjøperne er subjektive. Og vi som betraktere er subjektive. Det å tro at det er en eller annen objektiv norm for hva som er og ikke er kunst er en grov forenkling. I teorien vil jo en sånn norm være så håpløs at den etableres og avsluttes hver gang noen lager, formidler, kjøper eller ser på et verk. Det sier seg selv at det blir en ganske meningsløs norm.
Hvis jeg skal henge noe på veggen er det verken viktig for meg eller nødvendig for meg at noen mener verken det ene eller det andre i forhold til om det er et kunstverk eller ikke. Skal jeg henge noe på veggen er det viktig for meg at det er fint og at det passer på den veggen og i det rommet det skal henge. Hvis jeg vil se stor kunst går jeg på utstillinger og museer og krysser fingrene for en god og utvidende opplevelse. Det er ikke så ofte jeg møter noe som virkelig slår meg. Men det hender. Andre går på kino og ser en god film istedet. At det kan være vel så givende om ikke mer givende kan jeg være tilbøyelig til å være enig med dem i. Alt til sin tid.
Det jeg prøver å si her er vel at kunst er relativt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
