Ja, jeg innrømmmer det. Jeg leser Carl Is memoarer....

Det er ikke alle ting i livet man gjør like rakrygget. Å lese "Ærlig talt", Carl I. Hagens selvbiografi, eller memoarer som han så fint kaller dem selv, er en av de tingene jeg gjør med et litt senket hode. 

Jeg plukket opp selvbiografen hans i en bokhandel, mye på grunn av at jeg også samtidig kjøpte Karita Bekemellems selvbiografi. Dette gjorde jeg selvsagt på grunn av alt snakket om boken som et modig og viktig oppgjør mot et tunggrodd partisystem og hennes angrep på Statsminister Jens Stoltenberg som en dårlig sjef. Carl I. Hagens biografi ble en motvekt til den håpløst klisjeaktige tittelen hennes "Mitt røde hjerte". (Jada, jeg driver fortsatt prinsipprytteri etter en god gammel oppskrift jeg har tatt med meg fra min egen trassalder i tenårene. Litt på lik linje som da jeg boikottet 7-eleven fordi de drev med visuell forurensing av Oslo. Jeg handler fortsatt sjeldent i storkiosker av samme grunn. Det betyr så lite så lite for de jeg "rammer", men det får meg til å føle meg bedre. Og det er poenget).

Karitas bok var om mulig enda mer oppramsende og klisjefylt enn det tittelen skulle tyde på. Og det var en ren lidelse å lese seg igjennom overfladiske oppramsninger, lettvint håndtering av alvorlige saker og politiske gjennomganger blottet for politiske innblikk og selvrefleksjoner. Det hele var sakset sammen i et språk som virket rettet mot en tenåringsjente som mye heller vil ri hest enn å lese politiske selvbiografier. Dermed var Carl I. Hagens selvbiografi et friskere politisk pust.

Kanskje det er fordi Karita fikk biografiråd av Eli Hagen? Carl I. Hagen skriver at Eli gang på gang skal ha sagt til ham: "Du kommer ikke til å selge like mange bøker som jeg gjorde". Samtidig som hun slo fast at boken hans er gørrkjedelig. Vel, jeg kan ikke si noe om Elis bok, for den har jeg ikke lest og den akter jeg heller ikke å lese. Men hvis Karita har fulgt denne logikken har hun nok underbydd seg selv. I sin jakt på å fremstå som folkelig har hun undervurdert leseren. Grovt. Elis selvbiografiskole selger kanskje bøker, men det hjelper lite når bøkene er en lidelse å lese.

Uansett. Tilbake til boken om Carl I. Jeg merker at jeg ikke liker at jeg liker boken. Jeg merker at jeg legger boken med fronten ned for å slippe og se Carl I. Hagen glise med sitt sleske smil til meg fra forsiden. Og jeg vil for all del ikke at noen skal se Carl I. Hagen glise til dem fra stuebordet mitt.


Til forskjell fra da jeg led meg igjennom Karita på sengekanten og kunne proklamere spøkefullt for damene på jobben at jeg hadde gått til sengs med Karita Bekkemellem, legger jeg Carl I. under et pledd hvis jeg legger ham fra meg i sofaen. Egentlig er jeg litt fornøyd med den reaksjonen. Jeg er komfortabel med at jeg som voksen mann fortsatt er så idealistisk at det er visse deler av det politiske Norge som gir meg en litt flau smak i munnen.

Men for all del, det er en god politisk selvbiografi. Og Carl I. Hagen er en betydelig mann i de siste tre tiårenes politiske historie. Det er vanskelig å tenke seg hvordan det offentlig Norge ville sett ut i dag uten Carl I. Hagen og hans Fremskrittsparti. På godt og tja, jeg skal være ærlig, mest vondt. Men dog.

Dagbladet angriper PR-Hansen.

I forrige uke kunne vi lese på Dagbladet.no at: "Bråket rundt First House kan få følger for mer enn Bjarne Håkon Hanssen og hans partneres omdømme". Under overskriften "Vil ikke skåle med PR-Hansen" utnytter Dagbladets journalister makten sin til å vinkle en sak ut fra sitt eget forgodtbefinnende. Det kan se ut som om de ikke liker at Bjarne Håkon Hansen går til First House og mye tyder på at de ikke liker First House heller. Det er kanskje derfor de lager en sak som får det til å se ut som om First House og Hansen sliter spesielt i forhold til bransjens kunder om dagen. Men er det egentlig greit at en helt ordinær sak på Dagbladet.no består av god gammeldags ubegrunnet synsing?

"Vi vil ha direkte kontakt med politikerne framfor å bruke overbetalte lobbyister", sier direktør Petter Nome til Dagbladet.

"Vi klarer oss selv med våre egne ressurser", sier informasjonssjef i NorgesGruppen Kine Søyland til Dagbladet.

"I Tine vurderer vi til enhver tid om vi har bruk for eksterne rådgivere og i tilfelle hvem vi har bruk for", sier kommunikasjonssjef Kari Raunebakken.

Kildene de bruker i saken sier noe annet enn det overskriften hentyder til. Det er ikke Bjarne Håkon Hansen, eller First House som angripes i denne saken. Dagbladet har rett og slett samlet sammen en håndfull næringslivsaktører som ikke ønsker å benytte seg av kommunikasjonsbyråder generelt eller som ikke er på utkikk etter et nytt byråd . Om noe, så er de kritiske til kommunikasjonsbransjen som helhet, ikke spesifikt First House. Flere av kildene i saken ønsker ikke å bli kunder av noe kommunikasjonsbyråd. Det kunne vært relevant å påpeke dette, men å påpeke at de ikke ønsker å være kunder av First House spesifikt er å koke suppe på spiker. Det har i hvert fall ingenting i en nyhetssak å gjøre.

Journalistene trekker det så langt at de skriver at Gunn Kristin Sande, kommunikasjonsdirektør i Helse Sør-Øst "levner First House små forhåpninger". Dette er ikke hennes uttalelse, men journalistenes synsing på bakgrunn av denne uttalelsen: "Vi har rammeavtaler på kommunikasjonstjenester, og de går over flere år. Når vi går ut med en ny rammeavtale vil jeg ikke forskuttere noe valg".

Å si at dette er å levne First House spesifikt "små forhåpninger" blir en grov overdrivelse. Det innrømmes riktignok av andre kilder at First House har fått noen striper i lakken som følger av bråket rundt Hansen, men det skulle godt gjøres å unngå det, så klønete som de har opptrådt i denne saken.

Det er ofte man finner denne typen grovt overdrevne saker hvor helt klart subjektive journalister fremmer sine subjektive meninger og skjuler det bak fasaden av sitt "sannhetssøkende" virke. Journalister er selvsagt ikke objektive, selv om de fleste journalister vil hevde det. I "Vær varsom-plakaten" knytter media selv sin profesjonalitet blant annet til at de skal kunne gjengi kildenes meninger objektivt. Derfor er denne saken en uprofesjonell, hvis man skal tro medias profesjonelle selvbilde. Den handler ikke om å belyse virkeligheten, å belyse offentligheten om en kildes mening i en sak, eller å gi publikum innsikt i kritikkverdige forhold hos samfunnseliten. Siden kildene journalistene benytter seg av peker i en annen retning må man konkludere med at virkelighetsbeskrivelsen er journalistenes egen.

Det kan godt hende at det ligger noe i å undersøke troverdigheten til First House, men da må jo journalistene også begrunne det med fakta utover det faktum at ikke alle bedrifter føler et behov for å bruke kommunikasjonsbransjens tjenester. Uavhengig av kommunikasjonsbyråd. Med saker som dette er det kanskje ikke så rart at Dagbladet sliter med papiravisens opplagstall og annonseinntjeningen på nett. Kanskje det har noe med troverdigheten deres å gjøre?

Strand mot Stang

Vil Arne Strands svakt begrunnede rabuleringer ingen ende ta? Det å ta et standpunkt er ikke det samme som å tilsløre, manipulere og overdrive. Man kan ha sine sympatier uten å få blod på tann av sitt eget meningshysteri.

I helgens Dagsavisen synser Strand om de interne prosessene i Oslo Høyre rundt den tiden da de var tvunget til å finne en ny ordførerkandidat etter Per Ditlev-Simonsens avgang. Om den saken skriver han: "Oslo Høyre ville opprinnelig ikke ha Fabian Stang på valglista til bystyret. Stang ble nominert etter et benkeforslag".

Noen ganger så lurer jeg på om denne kommentatoren er ved sine fulle fem. Er det Oslo Høyre som nominerer valglisten, eller er det Oslo Høyre som velger valglisten? Svaret er selvfølgelig sistnevnte. Valgkomiteen nominerer valglisten. Den riktige observasjonen ville vært at Oslo Høyres valgkomité ikke ønsket Stang på valglisten (eller eventuelt at Arne Strand ikke syns Fabian Stang var en verdig ordførerkandidat). Oslo Høyre derimot valgte å se bort fra valgkomiteens innstilling og gav Stang en plass på listen allikevel. Vedtaket i valgkomiteen var forøvrig delt med en stemme i Fabian Stangs disfavør. Det å ut fra dette hevde at Oslo Høyre opprinnelig ikke ville ha Stang på valglista viser nok engang hvor totalt på jordet Arne Strand er i sine kommentarer. Strand kommenterer ikke, han tilslører og propaganderer for sine egne åpne sosialdemokratiske sympatier. Han bør slutte å skrive under sine kommentarer som ansatt i Dagsavisen og heller skrive under som en spillmaker for Arbeiderpartiet. Det er jo det han er.

Det er dessverre nok av dem som har tatt et standpunkt og som lar det skinne igjennom i sine kommentarer, men som allikevel velger å ikke være åpne om det. Som en konsekvens av dette er de heller ikke ærlige om det. Dette er en sørgelig tilsløring og en svakhet, ikke en styrke som de ser ut til å mene selv, i den norske offentligheten og dermed også ved det norske demokratiet. Personlig skulle jeg sett flere ærlige stemmer i det norske kommentariatet. Det at man ikke nevner sine sympatier, betyr nemlig ikke at de ikke er der. Da er det er synd at en av de som virkelig er åpne velger å kaste bort stemmen sin på sludder og vås.

Hvileskjæret viste seg å være toppen av et massivt isfjell.

I årets statsbudsjett videreføres hvileskjæret for forskning og høyere utdanning og viser konturene av å ligne mer på et massivt isfjell enn et hvileskjær. Regjeringens manglende satsning på forskning og høyere utdanning begynner å sette tydelige spor i sektoren. Det viser bare at regjeringen satser mer på status quo og business as usual enn på fremtid og fornying.

Norge kan ikke livnære seg på offentlig sektor og oljepenger alene. Vi er nødt til å satse på fremtidens kloke hoder i dag. Det gjør man for eksempel ved å satse på forskning og høyere utdanning. Det er i en slik satsning mange av fremtidens gode løsninger, lønnsomme ideer og potensiale for nye arbeidsplasser ligger.

For oss som er opptatt av miljø resulterer også en kontinuerlig manglende satsning på forskning og høyere utdanning i at vi sitter igjen som miljøsvarteper. Som nasjon har vi bidratt til å pumpe opp olje i stor skala og derigjen bidratt til å forsure miljøet for vår egen vinnings del, samtidig som vi nekter å ta regningen for utviklingen av gode tekniske løsninger for morgendagens miljøvennlige teknologi. En teknologi som i tillegg til å bidra med fremtidige arbeidsplasser og en et bedre miljø, også bør anses som et moralsk ansvar fra den rikeste av verdens oljenasjoner.

Vi har kompetansen og vi har muligheten. Men vi mangler viljen.