Andre folks nød blir omgjort til vårt problem.

Det er noe i veien med asylpolitikken i Norge, den er inhuman og dobbeltmoralsk. Den burde mykes opp slik at mennesker som finner det for godt å forlate familie og hjemland tas imot med den respekten mennesker i nød fortjener. Om noe er "galt" i norsk innvandringspolitikk så er det at asylpolitikken er for streng og integreringspolitikken for dårlig.

I VG, den 30. august viser Arbeiderpartiet nok en gang sitt dobbeltmoralske standpunkt i asylpolitikken. "De som ødelegger fingertuppene og dumper papirene sine etter grensepassering, ber egentlig om raskt avslag. 48-timersregelen må derfor innskjerpes." uttaler Bøhler til VG i dag. Mennesker som flykter fra et liv i fattigdom, som søker lykken i et annet land for bedre å kunne forsørge seg og sin familie blir møtt med noe som mer og mer bærer preg av avsky i den norske offentligheten. De tre største norske partiene kappes om å ha den strengeste asylpolitikken, lykkejegerne skal sendes hjem. Her er ikke AP det spor bedre enn FrP, selv om de pakker standpunktet sitt inn i en solidarisk retorikk. Bjarne Håkon Hansen kan illustrere hvor lavt vi kan synke når det gjelder holdninger til mennesker på flukt. Rett før sommeren luftet nemlig den tidiligere arbeids- og inkluderingsministeren tanken om å internere asylsøkere i teltleire, på grunn av manglende mottaksplasser.

Ropet om en strengere asylpolitikk og teltleir-romantisering er holdninger som har fått grobunn høyt oppe i et parti som med frekkhetens nådegave evner å kalle seg selv solidariske. Et solidarisk parti ville tatt imot folk i nød med åpne armer, søkt å integrere de på best mulig måte i samfunnet, skaffet dem jobber og forsøkt å gi dem verdigheten tilbake.

Asylpolitikken blir løftet frem som for snill, når det virkelige problemet er integreringspolitikken vår. Vi evner tydeligvis ikke å ta imot folk på en verdig og bærekraftig måte. Vi foretrekker å sko oss på vår egen fremmedfrykt, med en integreringspolitikk som egner seg bedre til å skape en fremmedgjort underklasse enn å gi folk i nød håp for fremtiden, selv om de er uendelig langt hjemmefra.

Asylsøkere er verken kriminelle eller et problem, det er folk som av ulike grunner søker et bedre liv, enten det er på grunn av krig og nød, eller fordi levekårene i hjemlandet ikke oppfattes som gode nok. De såkalte lykkejegerne burde ses på som en ressurs ikke stenges inne i lukkede mottak (som er FrPs løsning) eller sendes hjem innen 48 timer (som er Bøhlers løsning). Asylsøkere burde behandles som de menneskene de er, med verdighet og respekt og behandles som en stor ressurs i det norske samfunnet.

Den stolte sosialistiske arv....

En stykk Mao kommer til makta.

Han bannlyser eiendomsretten og konfiskerer all eiendom.

Så gjør han det ulovlig å forlate bygda. Så gjør han det ulovlig å ansette bønder i de statlige bedriftene (som var de eneste bedriftene som var lovlige). Så sørger han for at hver landsbybeboer hadde en familiesporingsbok som viste hvor man hørte til. Noe som igjen ble brukt i de statlige butikkene (som var de eneste tillatte butikkene) for å sørge for at kun de fra det gjeldende området fikk sin kvoterte dose med mat slik at de bøndene som var frekke nok til å finne på noe annet en jordbruk ikke hadde noen mulighet til å flytte på seg uten å bli nektet mat i butikkene. Og på toppen av det hele var det bøndene som leverte samfunnets mat (de fikk jo selvsagt ikke beholde noe av maten selv . Den skulle selvsagt redistribueres av staten) som igjen sørget for at det var bøndene som sultet under sultkatastrofen for byboerne var sikret den redistribuerte maten...

For et system.... Lenge leve Mao... Lenge leve sosialismen.

Helten Che?

Innenfor sosialismen var ikke individet et grådig uhyre, men et uferdig vesen, (...) og individet måtte lære seg en ny tenkemåte. Den kubanske regjeringen måtte derfor indoktrinere innbyggerne enda mer intenst ettersom de måtte overbevises om at prinsippene de hadde lært av kapitalismen var gale. Til tross for den tilsynelatende standariseringen av mennesker innenfor sosialismen, mente Che at dette mennesket var mer fullkomment. Che mente derfor at spørsmålet om hvordan mennesket kunne motsi samfunnet ikke var noe virkelig spørsmål. Realiseringen av mennesket lå innenfor samfunnet mennesket var en del av. Hver stemme måtte derfor høres som en del av samfunnsapparatet, ikke utenfor. Arbeidet var en sosial plikt, og samfunnets beste skulle gå foran egne ønsker. ”Det er intet liv utenfor revolusjonen” skal Che ha uttalt. Folket måtte følge sine lederes eksempel på veien mot sann proletær internasjonalisme. Lederne måtte utdanne massene.
(Fra Andrew Sinclairs biografi om Che Guevara.)

Denne forfatteren er positiv til Che, som beskrives som et omtenksomt og stort menneske i boken. Selv mener jeg dette er et helt hårreisende menneskesyn som ikke hører hjemme på noe annet sted enn i den mørkeste avkroken av den historiske søppeldyngen.

Til Ches forsvar så foretok han mot slutten av sitt liv en moralsk omvurdering av å drepe fiender av revolusjonen (som inkluderte bønder som ikke støttet opprøret.) Under selve revolusjonen på Cuba var derimot verken Che eller Castro spesielt fremmede for å drepe uskyldige bønder som ikke tok revolusjonens side, mye på grunn av frykt for at de skulle bringe sensitive opplysninger videre til den daværende cubanske regjeringen. Og dette kvalifiserer til sosialistisk heltestatus. Nedslaktning av uskyldige bønder i revolusjonens navn.....