Er du anti-nazist ble du kanskje litt provosert av overskriften min. Jeg ville i hvert fall blitt provosert selv hvis jeg støtte på en slik overskrift. Men man ser heldigvis sjeldent slike trivialiseringer av nazismens bestialske sider. Det er en ideologi drevet av et grusomt hat mot en gruppe mennesker, et hat som er så stort at man har drept uskyldige mennesker bare på grunn av deres etniske og religiøse tilhørighet.
Jeg blir derfor provosert over offentlighetens langt mer trivialiserende forhold til en annen av det forrige århundrets virkelig bestialske ideologier. Kommunismen. Kommunismen er også en ideologi drevet av et hat mot en gruppe mennesker, et hat så stort at man har drept uskyldige mennesker bare på grunn av deres utdannelse, yrke eller possisjon i samfunnet.
NRK har i disse dager vist dokumentarserien med den idylliske tittelen: Kommunismen - Draumen om eit paradis.
Det kan godt hende at min reaksjon er en overdrivelse. Jeg har ikke sett dokumentaren, men det virker som om den gir et til dels ganske usminket bilde av kommunismen i Europa. Det er ikke det jeg har problemer med. Problemet mitt er at tittelen på dokumentaren videreformidler myten om at kommunismen i bunn og grunn har etisk og moralsk høyverdige mål og intensjoner, selv om noe gikk galt på veien. Dette til forskjell fra nazismen som alltid har hatt et groteskt og menneskehatende utgangspunkt.
Kommunismen er en vel så menneskehatende ideologi som nazismen. Kommunismens dyrking av det perfekte mennesket gir et forferdelig vrangbilde av hva mennesker egentlig er. Mennesker er ikke perfekte og kan og skal heller ikke tvinges til å være det. Kommunismen ser på mennesket som del av et felleskap, enten mennesket godtar det eller ikke. Menneskets liv og leven blir et middel for felleskapet. Dermed fratar man mennesket den grunnleggende friheten og verdigheten til å kunne leve et fullverdig liv. Annerledestenkende blir i beste fall frosset ut og mistenkeliggjort, i verste fall tatt av dage.
Kommunismen har i løpet av 1900-tallet drept langt flere uskyldige mennesker enn nazismen rakk. Det er ikke noe paradisisk over dette. Troen på det perfekte mennesket i samspill med det perfekte samfunn er en utopi, en utopi som satt ut i livet fort viser seg å utvikle seg til en bestialsk dystopi. Når vil man begynne å snakke om kommunismen som det den egentlig er?
fredag 30. oktober 2009
Åpenhet gir tillit.
Debatten raser om kommunikasjonsbransjens etikk og moral om dagen etter at noen stortingspolitikere (hovedsakelig rødgrønne etter det jeg har oppfattet) har opphøyd seg til moralske overdommere over andre folks etikk og moral, nok en gang. Vedrørende lobbyvirksomhet, skal ikke de rødgrønne skrike så altfor høyt etter å ha forkastet Venstres forslag om lobbyregister. Et register som ville kunne bidratt til mer åpenhet rundt denne virksomheten.
Denne saken er drevet frem av overdrevne fordommer og frykt for en bransje man ikke kjenner godt nok. Mye på grunn av at partier som SV som i regjering plutselig ikke lenger støtter forslag om å innføre mer åpenhet rundt bransjens virksomhet inn mot de politiske organene. Det at noen har problemer med pr-bransjen rettferdiggjør ikke ensidig fordømmelse av andre som ikke har det. Jeg har aldri hatt noe til overs for venstresidens selvrettferdighet, selvglorifisering og tilfredshet med sin egenerklærte moralske overlegenhet. Den er drevet frem av en kongstanke om at det private ikke er i felleskapets interesse. Noe jeg er overbevist om at er feil. Felleskapet består av det offentlige OG det private. Et åpent og godt samspill mellom offentlig og privat sektor er helt grunnleggende for den velferdsstaten de rødgrønne ser ut til å ha erklært eierskap til (men som de selvsagt verken eier eller har skapt alene).
Jeg mener det er langt mer mistenkeliggjørende at de rødgrønne politikerne selv ikke ønsker mer åpenhet i møte med bransjen, samtidig som de ser ut til å være på pletten med sin fordømmelse av den. Politikere som i det ene øyeblikket er mot et lobbyregister og i det andre øyeblikket høylytt påpeker potensialet for umoral i lobbyvirksomheten vitner bare om en prinsippløshet og en dobbeltkommunikasjon som i hvertfall ikke er med på å skape tillit til våre nasjonale rødgrønne politikere. I etterpåklokskapens navn vil forhåpentligvis flere av disse stortingspolitikerne støtte Venstres forslag om lobbyregister ved neste korsvei.
Åpenhet i prosesser gir en større tillit til resultatene av de prosessene som føres. Derfor er jeg prinsipiell tilhenger av åpenhet rundt alle prosesser, i allefall så langt det lar seg praktisk og forsvarlig gjøre, selv om det krever ekstra bruk av ressurser. De fleste større virksomheter, offentlige som private, bruker store summer hvert år på å bedre sitt omdømme. Det er en av grunnene til at kommunikasjonsbransjen er blitt så stor som den er blitt. Åpenhet rundt de ulike virksomhetens prosesser kan i denne sammenhengen samstilles med ønske om økt tillit til virksomheten fra befolkningen og dermed bedre omdømme. Det er derfor merkelig at partiene ikke ønsker mer åpenhet om hvem som kommer bankende på Stortingets eller Regjeringens dør for å påvirke de øverste politiske organene her i landet.
Bjarne Håkon Hansen handler ikke umoralsk. Jeg har ingen problemer med at Hansen selv velger hvilken jobb han vil ha, men til en som har god trening i å være i offentlighetens søkelys handler han meget klønete. Han burde avklart dette før han dro til Afrika fordi han som dreven politiker burde forutsatt mediestormen som ville oppstå i det hans fremtidige yrke ble kjent. Moralsk sett syns jeg det er helt ok at noen vil bruke en del av sitt liv på å bedre kommunikasjonsprosessene i samfunnet.
Han vil sannsyneligvis få en streng karantene i forhold til de karantenereglene det er lagt opp til. At karantenereglene ikke er strengere er på ingen måten Hansens problem, men et problem som ligger hos Stortinget som har vedtatt reglene. Hvis Hansen bryter taushetsplikten fra sin tid i statsrådsposten (noe jeg er ganske sikker på at han ikke kommer til å gjøre) vil han også bryte loven. Og han vil bli rettsforfulgt som alle andre innbyggere i dette landet.
Hansens overgang til kommunikasjonsbransjen er ingen big deal.
Denne saken er drevet frem av overdrevne fordommer og frykt for en bransje man ikke kjenner godt nok. Mye på grunn av at partier som SV som i regjering plutselig ikke lenger støtter forslag om å innføre mer åpenhet rundt bransjens virksomhet inn mot de politiske organene. Det at noen har problemer med pr-bransjen rettferdiggjør ikke ensidig fordømmelse av andre som ikke har det. Jeg har aldri hatt noe til overs for venstresidens selvrettferdighet, selvglorifisering og tilfredshet med sin egenerklærte moralske overlegenhet. Den er drevet frem av en kongstanke om at det private ikke er i felleskapets interesse. Noe jeg er overbevist om at er feil. Felleskapet består av det offentlige OG det private. Et åpent og godt samspill mellom offentlig og privat sektor er helt grunnleggende for den velferdsstaten de rødgrønne ser ut til å ha erklært eierskap til (men som de selvsagt verken eier eller har skapt alene).
Jeg mener det er langt mer mistenkeliggjørende at de rødgrønne politikerne selv ikke ønsker mer åpenhet i møte med bransjen, samtidig som de ser ut til å være på pletten med sin fordømmelse av den. Politikere som i det ene øyeblikket er mot et lobbyregister og i det andre øyeblikket høylytt påpeker potensialet for umoral i lobbyvirksomheten vitner bare om en prinsippløshet og en dobbeltkommunikasjon som i hvertfall ikke er med på å skape tillit til våre nasjonale rødgrønne politikere. I etterpåklokskapens navn vil forhåpentligvis flere av disse stortingspolitikerne støtte Venstres forslag om lobbyregister ved neste korsvei.
Åpenhet i prosesser gir en større tillit til resultatene av de prosessene som føres. Derfor er jeg prinsipiell tilhenger av åpenhet rundt alle prosesser, i allefall så langt det lar seg praktisk og forsvarlig gjøre, selv om det krever ekstra bruk av ressurser. De fleste større virksomheter, offentlige som private, bruker store summer hvert år på å bedre sitt omdømme. Det er en av grunnene til at kommunikasjonsbransjen er blitt så stor som den er blitt. Åpenhet rundt de ulike virksomhetens prosesser kan i denne sammenhengen samstilles med ønske om økt tillit til virksomheten fra befolkningen og dermed bedre omdømme. Det er derfor merkelig at partiene ikke ønsker mer åpenhet om hvem som kommer bankende på Stortingets eller Regjeringens dør for å påvirke de øverste politiske organene her i landet.
Bjarne Håkon Hansen handler ikke umoralsk. Jeg har ingen problemer med at Hansen selv velger hvilken jobb han vil ha, men til en som har god trening i å være i offentlighetens søkelys handler han meget klønete. Han burde avklart dette før han dro til Afrika fordi han som dreven politiker burde forutsatt mediestormen som ville oppstå i det hans fremtidige yrke ble kjent. Moralsk sett syns jeg det er helt ok at noen vil bruke en del av sitt liv på å bedre kommunikasjonsprosessene i samfunnet.
Han vil sannsyneligvis få en streng karantene i forhold til de karantenereglene det er lagt opp til. At karantenereglene ikke er strengere er på ingen måten Hansens problem, men et problem som ligger hos Stortinget som har vedtatt reglene. Hvis Hansen bryter taushetsplikten fra sin tid i statsrådsposten (noe jeg er ganske sikker på at han ikke kommer til å gjøre) vil han også bryte loven. Og han vil bli rettsforfulgt som alle andre innbyggere i dette landet.
Hansens overgang til kommunikasjonsbransjen er ingen big deal.
onsdag 28. oktober 2009
Kan noen gi Arne Strand en munnkurv?
I Dagsavisen i dag er Arne Strand igjen ute og skriver om sine gamle fordummende fordommer. Blant annet med den følgende sekvensen:
Det er ingen som forstår hvordan han som høyt respektert og god likt statsråd gjennom mange år har kunnet rote seg inn i kommunikasjons- og rådgivningsbransjen, en bransje han for øvrig har minimal peiling på.
Mener Arne Strand her at respektert og godt likt står i motsetning til kommunikasjons- og rådgivningsbransjen? Og hvor mye vet egentlig Strand om de ulike aspektene ved pr-bransjen når han ser ut til å mene at tidligere statsråder har minimalt med peiling på bransjen. Jeg kan vanskelig se for meg noen stillinger som gir en mer innsikt i politiske prosesser, samfunn, økonomi og kommunikasjonsvilkår enn statsrådsembedet. Erfaring fra å jobbe på toppen av samfunnet er selvsagt av relevans for rådgiviningsfirmaet Hansen nå er med på å starte.
Noen ganger burde Strand holde seg for god til å kommentere ting hvis han ikke er villig til å gå inn og kommentere de ulike aspektene og dybden i saken.
En annen som ikke klarer holde tungen rett i munnen er journalist Gunnar Ringheim i Dagbladet som skriver; "Utgangspunktet er Bjarne Håkon Hanssens omstridte inntreden i kommunikasjonsbyrået First House, direkte fra helseministerstolen". Det har tydeligvis gått han hus forbi at Hansens skjebne ikke er avgjort enda. Karanteneutvalget har nemlig ikke fått ta stilling til dette. Hansen er for tiden i Afrika og karantenevilkårene (om han får karantene, noe som er høyst sannsynelig) vil ikke bli avgjort før han er hjemme igjen og får saken sin lagt frem for utvalget.Om Hansen får anledning til å jobbe i First House umiddelbart eller i så fall hvor lang karantenen blir og hvilke arbeidsområder han eventuelt får lov til å jobbe med i begynnelsen er foreløpig et åpent spørsmål.
Det er ingen som forstår hvordan han som høyt respektert og god likt statsråd gjennom mange år har kunnet rote seg inn i kommunikasjons- og rådgivningsbransjen, en bransje han for øvrig har minimal peiling på.
Mener Arne Strand her at respektert og godt likt står i motsetning til kommunikasjons- og rådgivningsbransjen? Og hvor mye vet egentlig Strand om de ulike aspektene ved pr-bransjen når han ser ut til å mene at tidligere statsråder har minimalt med peiling på bransjen. Jeg kan vanskelig se for meg noen stillinger som gir en mer innsikt i politiske prosesser, samfunn, økonomi og kommunikasjonsvilkår enn statsrådsembedet. Erfaring fra å jobbe på toppen av samfunnet er selvsagt av relevans for rådgiviningsfirmaet Hansen nå er med på å starte.
Noen ganger burde Strand holde seg for god til å kommentere ting hvis han ikke er villig til å gå inn og kommentere de ulike aspektene og dybden i saken.
En annen som ikke klarer holde tungen rett i munnen er journalist Gunnar Ringheim i Dagbladet som skriver; "Utgangspunktet er Bjarne Håkon Hanssens omstridte inntreden i kommunikasjonsbyrået First House, direkte fra helseministerstolen". Det har tydeligvis gått han hus forbi at Hansens skjebne ikke er avgjort enda. Karanteneutvalget har nemlig ikke fått ta stilling til dette. Hansen er for tiden i Afrika og karantenevilkårene (om han får karantene, noe som er høyst sannsynelig) vil ikke bli avgjort før han er hjemme igjen og får saken sin lagt frem for utvalget.Om Hansen får anledning til å jobbe i First House umiddelbart eller i så fall hvor lang karantenen blir og hvilke arbeidsområder han eventuelt får lov til å jobbe med i begynnelsen er foreløpig et åpent spørsmål.
tirsdag 27. oktober 2009
De skumle kommunikasjonsrådgiverne
Lundteigen er sjokkert! Skal han overta etter Siv mon tro?
Jeg blir støtt forbauset over folks urimelige motforestillinger mot PR-bransjen og lobbyorganisasjoner. Lundteigen, Aarebrot og Willoch kommenterer i Dagbladet i dag en sak om topp-politikere som går rett over i PR-bransjen. Lundteigen går relativt langt i sin fordømmelse og krever karantene. Aarebrot syns det er noe svineri (hva nå enn det skal bety). Mens Willoch bare syns det er merkelig at noen sånn uten videre kan gå fra politisk ansvar til å påvirke politikere.
Personlig så lurer jeg på hvor reflekterte disse kommentarene egentlig er. Hva blir egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å selge sin kompetanse dyrt til flere eller å binde seg til et selskap som leder, styreleder eller direktør, som jo også mange politikere gjør? Er det ikke et demokratisk gode at de sprer sin kunnskap til flere selskaper, snarere enn å binde seg til et? Tror Willoch virkelig at overgangen fra politisk ansvar til annet ansvar innebærer at de tidligere politikerne skifter personlighet og ikke lenger vil være opptatt av makt og påvirkning? Siden det er så merkelig at de så lett går fra ansvar til påvirkning? Og er egentlig skillet mellom ansvar og påvirkning så tydelig for en politiker? Det tviler jeg på. Mitt bestemte inntrykk er at politikere flest er opptatt av både ansvar og påvirkningsmuligheter. Hvilken politiker ville nøye seg med å kun påta seg ansvar og ingen påvirkningsmuligheter?
Dessuten er en statssekretær eller en politisk rådgiver til en viss grad også en eller annen form for kommunikasjonsrådgiver. Man gir råd til og tar avgjørelser på vegne av politikeren man er statssekretær eller rådgiver for i forhold til politiske prosesser og hvordan disse vil fortone seg i offentligheten. Overgangen fra en rådgiverstilling hos regjeringen til en ren kommunikasjonsrådgiverfunksjon er nok ikke så enorm at den blir ”merkelig” (med Willochs ord).
Aktørene må selvfølgelig holde seg innenfor rimelighetens grenser. Men der har Stortinget grenser de må forholde seg til. Så kan folk like pr-bransjen eller ikke. Men den er nå engang der. Jeg tror neppe det er slik at Bjarne Håkon Hansen eller Jan-Erik Larsen nå bare kan valse inn på statsministerens kontor, legge frem en plan på vegne av en kunde og få den vedtatt. De får nye roller og nye spilleregler. Jeg er ganske sikker på at rådgiverne til Stoltenberg og Stoltenberg selv klarer å se forskjellen på den joviale minister Pølse-Hansen og den nye slue næringslivslobbyisten Bjarne Håkon (jeg ser for meg en fettsleik og armanidress). Og jeg er også ganske sikker på at Stoltenberg ikke glemmer at Jan-Erik har gått fra å være hans rådgiver til å bli en næringslivsaktør. De spiller nå tross alt med åpne kort. Det faktumet at noen kjenner hverandre bedre enn andre får vi ikke gjort så veldig mye med.
Politikerne bør jo kunne forventes å ivareta de interessene de er valgt til å ivareta. Jeg tror nå den politiske ledelsen i Norge vet at de har makt og at veldig mange mennesker søker å påvirke den makten. Eller er de så stakkarslige, uskyldige og naive at de ikke ser hva som lurer seg bak en henvendelse fra NHO?
Nå skal det sies at jeg syns det ser ganske gjevt ut å være kommunikasjonsrådgiver.
Jeg blir støtt forbauset over folks urimelige motforestillinger mot PR-bransjen og lobbyorganisasjoner. Lundteigen, Aarebrot og Willoch kommenterer i Dagbladet i dag en sak om topp-politikere som går rett over i PR-bransjen. Lundteigen går relativt langt i sin fordømmelse og krever karantene. Aarebrot syns det er noe svineri (hva nå enn det skal bety). Mens Willoch bare syns det er merkelig at noen sånn uten videre kan gå fra politisk ansvar til å påvirke politikere.
Personlig så lurer jeg på hvor reflekterte disse kommentarene egentlig er. Hva blir egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å selge sin kompetanse dyrt til flere eller å binde seg til et selskap som leder, styreleder eller direktør, som jo også mange politikere gjør? Er det ikke et demokratisk gode at de sprer sin kunnskap til flere selskaper, snarere enn å binde seg til et? Tror Willoch virkelig at overgangen fra politisk ansvar til annet ansvar innebærer at de tidligere politikerne skifter personlighet og ikke lenger vil være opptatt av makt og påvirkning? Siden det er så merkelig at de så lett går fra ansvar til påvirkning? Og er egentlig skillet mellom ansvar og påvirkning så tydelig for en politiker? Det tviler jeg på. Mitt bestemte inntrykk er at politikere flest er opptatt av både ansvar og påvirkningsmuligheter. Hvilken politiker ville nøye seg med å kun påta seg ansvar og ingen påvirkningsmuligheter?
Dessuten er en statssekretær eller en politisk rådgiver til en viss grad også en eller annen form for kommunikasjonsrådgiver. Man gir råd til og tar avgjørelser på vegne av politikeren man er statssekretær eller rådgiver for i forhold til politiske prosesser og hvordan disse vil fortone seg i offentligheten. Overgangen fra en rådgiverstilling hos regjeringen til en ren kommunikasjonsrådgiverfunksjon er nok ikke så enorm at den blir ”merkelig” (med Willochs ord).
Aktørene må selvfølgelig holde seg innenfor rimelighetens grenser. Men der har Stortinget grenser de må forholde seg til. Så kan folk like pr-bransjen eller ikke. Men den er nå engang der. Jeg tror neppe det er slik at Bjarne Håkon Hansen eller Jan-Erik Larsen nå bare kan valse inn på statsministerens kontor, legge frem en plan på vegne av en kunde og få den vedtatt. De får nye roller og nye spilleregler. Jeg er ganske sikker på at rådgiverne til Stoltenberg og Stoltenberg selv klarer å se forskjellen på den joviale minister Pølse-Hansen og den nye slue næringslivslobbyisten Bjarne Håkon (jeg ser for meg en fettsleik og armanidress). Og jeg er også ganske sikker på at Stoltenberg ikke glemmer at Jan-Erik har gått fra å være hans rådgiver til å bli en næringslivsaktør. De spiller nå tross alt med åpne kort. Det faktumet at noen kjenner hverandre bedre enn andre får vi ikke gjort så veldig mye med.
Politikerne bør jo kunne forventes å ivareta de interessene de er valgt til å ivareta. Jeg tror nå den politiske ledelsen i Norge vet at de har makt og at veldig mange mennesker søker å påvirke den makten. Eller er de så stakkarslige, uskyldige og naive at de ikke ser hva som lurer seg bak en henvendelse fra NHO?
Nå skal det sies at jeg syns det ser ganske gjevt ut å være kommunikasjonsrådgiver.
mandag 26. oktober 2009
Om kunst
En bekjent av meg spurte hva jeg mener kvalifiserer til å kalles kunst her om dagen. Han mente det ville være interessant å høre hva jeg syns om spørsmålet siden jeg har en bachelorgrad i kunsthistorie og har jobbet en del med formidling og salg av kunst.
Jeg får bare starte med å påpeke at jeg syns hele debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst er en håpløst kjedelig debatt. Hver og en av oss må selv avgjøre hvilke kulturutrykk som bringer mening inn i våre egne liv. Også kan andre være herre over hvilke uttrykk som gir mening i deres liv. Kunst er subjektivt og jeg mener alle som prøver å overbevise noen om noe annet begrenser potensialet i det mangfoldet av uttrykksmuligheter som finnes der ute. Og unødvendige begrensinger reduserer vår livskvalitet.
Personlig er jeg glad i samtidskunsten og den modernistiske kunsten. Når jeg studerte kunsthistorie pleide jeg spøkefullt å si at alt før 1850 er rent håndverk og relativt uinteressant som kunstopplevelser. Men det avhenger jo av hva man legger i en kunstopplevelse. For meg blir mye gammel kunst mer historie enn kunstopplevelse. For andre så er det en verdi i seg selv å se noe kjent, eller å se en håndverksmessig bragd som virkelig bryter med vår oppfattelse av hva et menneske kan skape. Jeg blir ikke imponert av naturtro malekunst eller tegnekunst rett og slett fordi det etter min mening hovedsakelig er et resultat av hardt og målrettet arbeid (som i og for seg er imponerende i seg selv, for all del. Men å imponeres over et stort stykke arbeid gir meg ingen kunstopplevelse i seg selv). Skal jeg imponeres av noe så skal det gi meg noe mer og engasjere meg utover det rent estetiske eller håndverksmessige.
Kunst er subjektivt helt fra starten av. Kunstnerne er subjektive. Kunstformidlerne, museene, kuratorne, galleristene og så videre er subjektive. Kjøperne er subjektive. Og vi som betraktere er subjektive. Det å tro at det er en eller annen objektiv norm for hva som er og ikke er kunst er en grov forenkling. I teorien vil jo en sånn norm være så håpløs at den etableres og avsluttes hver gang noen lager, formidler, kjøper eller ser på et verk. Det sier seg selv at det blir en ganske meningsløs norm.
Hvis jeg skal henge noe på veggen er det verken viktig for meg eller nødvendig for meg at noen mener verken det ene eller det andre i forhold til om det er et kunstverk eller ikke. Skal jeg henge noe på veggen er det viktig for meg at det er fint og at det passer på den veggen og i det rommet det skal henge. Hvis jeg vil se stor kunst går jeg på utstillinger og museer og krysser fingrene for en god og utvidende opplevelse. Det er ikke så ofte jeg møter noe som virkelig slår meg. Men det hender. Andre går på kino og ser en god film istedet. At det kan være vel så givende om ikke mer givende kan jeg være tilbøyelig til å være enig med dem i. Alt til sin tid.
Det jeg prøver å si her er vel at kunst er relativt.
Jeg får bare starte med å påpeke at jeg syns hele debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst er en håpløst kjedelig debatt. Hver og en av oss må selv avgjøre hvilke kulturutrykk som bringer mening inn i våre egne liv. Også kan andre være herre over hvilke uttrykk som gir mening i deres liv. Kunst er subjektivt og jeg mener alle som prøver å overbevise noen om noe annet begrenser potensialet i det mangfoldet av uttrykksmuligheter som finnes der ute. Og unødvendige begrensinger reduserer vår livskvalitet.
Personlig er jeg glad i samtidskunsten og den modernistiske kunsten. Når jeg studerte kunsthistorie pleide jeg spøkefullt å si at alt før 1850 er rent håndverk og relativt uinteressant som kunstopplevelser. Men det avhenger jo av hva man legger i en kunstopplevelse. For meg blir mye gammel kunst mer historie enn kunstopplevelse. For andre så er det en verdi i seg selv å se noe kjent, eller å se en håndverksmessig bragd som virkelig bryter med vår oppfattelse av hva et menneske kan skape. Jeg blir ikke imponert av naturtro malekunst eller tegnekunst rett og slett fordi det etter min mening hovedsakelig er et resultat av hardt og målrettet arbeid (som i og for seg er imponerende i seg selv, for all del. Men å imponeres over et stort stykke arbeid gir meg ingen kunstopplevelse i seg selv). Skal jeg imponeres av noe så skal det gi meg noe mer og engasjere meg utover det rent estetiske eller håndverksmessige.
Kunst er subjektivt helt fra starten av. Kunstnerne er subjektive. Kunstformidlerne, museene, kuratorne, galleristene og så videre er subjektive. Kjøperne er subjektive. Og vi som betraktere er subjektive. Det å tro at det er en eller annen objektiv norm for hva som er og ikke er kunst er en grov forenkling. I teorien vil jo en sånn norm være så håpløs at den etableres og avsluttes hver gang noen lager, formidler, kjøper eller ser på et verk. Det sier seg selv at det blir en ganske meningsløs norm.
Hvis jeg skal henge noe på veggen er det verken viktig for meg eller nødvendig for meg at noen mener verken det ene eller det andre i forhold til om det er et kunstverk eller ikke. Skal jeg henge noe på veggen er det viktig for meg at det er fint og at det passer på den veggen og i det rommet det skal henge. Hvis jeg vil se stor kunst går jeg på utstillinger og museer og krysser fingrene for en god og utvidende opplevelse. Det er ikke så ofte jeg møter noe som virkelig slår meg. Men det hender. Andre går på kino og ser en god film istedet. At det kan være vel så givende om ikke mer givende kan jeg være tilbøyelig til å være enig med dem i. Alt til sin tid.
Det jeg prøver å si her er vel at kunst er relativt.
Burde jeg bekymret meg mer?
Det henger en svak eim av alkohol rundt toalettene på jobb. De får meg til å lure på om jeg egentlig tar denne pandemien på alvor. Jeg registrerer at det har kommet en ny type dispenser over vasken ved siden av såpen. ”Desinfeksjons-gel” står det på den. Med STORE og tilsynelatende SKREMMENDE bokstaver. Jeg lar meg ikke skremme. Til dags dato er jeg ikke desinfisert en eneste gang. Jeg burde sannsynligvis ligge dødssyk hjemme hos mamma, kun minutter unna sykehus innleggelse. Jeg gjør ikke det. Jeg er uforskammet frisk. Og innvendig ler jeg hånlig av desinfeksjonsdispensern. Jeg kommer aldri til å overgi meg til deg din usle lille skremselsdispenser. Jeg lar meg ikke knekke.
Jeg er over gjennomsnittelig skeptisk til dispenserne i utgangspunktet. Såpedispenseren har fortsatt ikke knukket meg. Jeg nører en innbitt skepsis til den og. Selv om jeg nok har føyet meg litt, men ikke mye, etter dens bud. Såpe bruker jeg et par ganger i løpet av dagen. Alltid når jeg skal lage mat. Jeg har en sånn fin kjøkkensåpe ved siden av vasken på kjøkkenet. Stort sett vasker jeg hendene med vann når jeg har vært på do. Du kan selv tenke deg til hvilke dobesøk som alltid etterfølges av håndvask og hvilke jeg ser an. Jeg har ikke tenkt til å bli for grafisk her. Bruker jeg mer såpe enn dette får jeg utslett. Utslettet består i kløe og sprukket hud rundt fingrene og neglene mine. Det svir. Og jeg syns det er ekkelt. Derfor minimerte jeg såpebruken min for mange år siden. Det har egentlig ikke plaget meg noe særlig. Og immunforsvaret mitt klarer tydeligvis å bekjempe hordene av basilusker jeg hver dag unødvendig påfører det via hendene mine som følge av at jeg ikke er hygienisk nok til å bruke såpe konsekvent og hele tiden.
Burde jeg bekymre meg mer i disse pandemitider? Burde jeg febrilsk vaske hendene mine med såpe, risikere både utslett og uttørring (som følge av desinfiseringen) og gi faen i min egen fingervelferd for å føye meg etter et nivå av frykt som nesten tilsier at jeg kommer til å dø i morgen hvis jeg ikke hører på all pandemipropagandaen hvis mål er å skremme meg til et liv i antiseptisk harmoni?
Næh.. Jeg er en bekymringsløs jævel. Jeg tror ikke på bekymring. Det er nok av ting som må gjøres fra dag til dag om jeg ikke også skal bekymre meg for bekymringens skyld. Dessuten, jeg er frisk som en fisk. Jeg er stort sett aldri syk, og når jeg er det bekymrer det meg ikke nevneverdig og jeg går stort sett på jobb. Selv om jeg er forkjølet og risikerer å smitte andre. Jada, jeg er satan selv.
Aatsjooo!
Jeg er over gjennomsnittelig skeptisk til dispenserne i utgangspunktet. Såpedispenseren har fortsatt ikke knukket meg. Jeg nører en innbitt skepsis til den og. Selv om jeg nok har føyet meg litt, men ikke mye, etter dens bud. Såpe bruker jeg et par ganger i løpet av dagen. Alltid når jeg skal lage mat. Jeg har en sånn fin kjøkkensåpe ved siden av vasken på kjøkkenet. Stort sett vasker jeg hendene med vann når jeg har vært på do. Du kan selv tenke deg til hvilke dobesøk som alltid etterfølges av håndvask og hvilke jeg ser an. Jeg har ikke tenkt til å bli for grafisk her. Bruker jeg mer såpe enn dette får jeg utslett. Utslettet består i kløe og sprukket hud rundt fingrene og neglene mine. Det svir. Og jeg syns det er ekkelt. Derfor minimerte jeg såpebruken min for mange år siden. Det har egentlig ikke plaget meg noe særlig. Og immunforsvaret mitt klarer tydeligvis å bekjempe hordene av basilusker jeg hver dag unødvendig påfører det via hendene mine som følge av at jeg ikke er hygienisk nok til å bruke såpe konsekvent og hele tiden.
Burde jeg bekymre meg mer i disse pandemitider? Burde jeg febrilsk vaske hendene mine med såpe, risikere både utslett og uttørring (som følge av desinfiseringen) og gi faen i min egen fingervelferd for å føye meg etter et nivå av frykt som nesten tilsier at jeg kommer til å dø i morgen hvis jeg ikke hører på all pandemipropagandaen hvis mål er å skremme meg til et liv i antiseptisk harmoni?
Næh.. Jeg er en bekymringsløs jævel. Jeg tror ikke på bekymring. Det er nok av ting som må gjøres fra dag til dag om jeg ikke også skal bekymre meg for bekymringens skyld. Dessuten, jeg er frisk som en fisk. Jeg er stort sett aldri syk, og når jeg er det bekymrer det meg ikke nevneverdig og jeg går stort sett på jobb. Selv om jeg er forkjølet og risikerer å smitte andre. Jada, jeg er satan selv.
Aatsjooo!
fredag 16. oktober 2009
Ha ha ha. Man har det ikke mer moro enn det man gjør det til selv.
Og akkurat nå har jeg det veldig festlig. Etter forrige innlegg surfet jeg litt mer rundt på Raw food sider. (Ja, ja, de er sprøyte gale, men smoothier kan de). Og jeg kom over en side som heter raw-food.no. Nederst på siden har de to bilder med to tomater. Den ene er rå og den ene er kokt. Din oppgave er å finne ut hvem som er hvem ut fra noen dataanimerte lysstråler som stråler ut fra tomatene. Den ene har selvsagt flere stråler enn den andre. Du kan jo gjette hvem som er kokt når jeg kan formidle videre at det slett ikke er dataanimerte stråler, det er tomatens livskraft.
Jeg tror ikke jeg har ledd så godt siden jeg så Julia og Julia på kino sist fredag. Nå der er det noen man faktisk kan la seg inspirere av i matveien.
Raw-food.no kan videre bidra med viktig informasjon som at en økologisk spire har mer vitalitetskraft enn en uøkologisk spire. Også dette er vist med kunstige dataanimasjonsbilder... Kremt... jeg mener selvfølgelig med bilde av spirens livskraft. Jeg lurer på hva slags kamera de bruker for å ta bilde av livskraften til grønnsaker.. Må være spesialbestilt fra utlandet eller noe..
Jeg tror ikke jeg har ledd så godt siden jeg så Julia og Julia på kino sist fredag. Nå der er det noen man faktisk kan la seg inspirere av i matveien.
Raw-food.no kan videre bidra med viktig informasjon som at en økologisk spire har mer vitalitetskraft enn en uøkologisk spire. Også dette er vist med kunstige dataanimasjonsbilder... Kremt... jeg mener selvfølgelig med bilde av spirens livskraft. Jeg lurer på hva slags kamera de bruker for å ta bilde av livskraften til grønnsaker.. Må være spesialbestilt fra utlandet eller noe..
Deprimerende kosthold? Ikke prøv dehydrasjon!!
Jeg er egentlig en stor tilhenger av smoothies. En god smoothie kan være et næringsrikt mellommåltid og en liten boost på det daglige inntaket av frukt og grønt. (Som vi jo alle vet at vi trenger. Daglig. Jada, man kommer ikke unna). Det er et par år siden sist jeg hadde en blender, men da jeg hadde en brukte jeg den flittig. Favoritten var appelsinjuice, med frossen mango og ananas. Ikke noe ødeleggende youghurt eller banan. Jeg har aldri vært spesielt stor fan av at alle smoothier skal smake av enten yoghurt eller banan for å oppnå en viss konsistens. Med frossen frukt oppnår du det samme uten verken banan eller yoghurt.
Nå er jeg på ville avveier. Det jeg egentlig ville frem til her er at jeg nå har planer om å kjøpe meg en ny blender. I den forbindelse surfet jeg litt rundt på nettet etter nye og spennende smoothie oppskrifter og kom over en side som promoterer rå mat. Jeg liker å se på meg som en sunt, dog ikke fanatisk menneske, så noen av de opplysningene som møtte meg virket mildt sagt merkelig.
Visste du at stekt, kokt og ovnsbakt mat er fy fy? I allefall hvis det er stekt, kokt eller ovnsbakt på over 50 grader. (Der røyk alle mine illusjoner om at jeg er et sunt menneske).
Liker du brød? Men vet ikke hva du skal gjøre nå som du har oppdaget at preparert mat er fyfy. No problemas! Rå mat bevegelsen har en løsning tilpasset deg. Løsningen heter dehydrator. Jada, steking er fy fy, men dehydrasjon er det nye store. De har til og med en ny og unik maskin som ”tørker både horisontalt og vertikalt samtidig”. Hvem trenger vel et saftig nybakt brød når man kan få tørket kornmasse istedet?
Nei, som alt annet her i livet så tenker jeg at alt med måte er en bedre leveregel enn å ta ting til det fanatiske. Det er sikkert sunt med upreparert mat. Men ærlig talt, det er sunt å være lykkelig og. Og hvor lykkelig blir man av å spise tørka korn- og frømasse? Kall meg fordomsfull.
Nå er jeg på ville avveier. Det jeg egentlig ville frem til her er at jeg nå har planer om å kjøpe meg en ny blender. I den forbindelse surfet jeg litt rundt på nettet etter nye og spennende smoothie oppskrifter og kom over en side som promoterer rå mat. Jeg liker å se på meg som en sunt, dog ikke fanatisk menneske, så noen av de opplysningene som møtte meg virket mildt sagt merkelig.
Visste du at stekt, kokt og ovnsbakt mat er fy fy? I allefall hvis det er stekt, kokt eller ovnsbakt på over 50 grader. (Der røyk alle mine illusjoner om at jeg er et sunt menneske).
Liker du brød? Men vet ikke hva du skal gjøre nå som du har oppdaget at preparert mat er fyfy. No problemas! Rå mat bevegelsen har en løsning tilpasset deg. Løsningen heter dehydrator. Jada, steking er fy fy, men dehydrasjon er det nye store. De har til og med en ny og unik maskin som ”tørker både horisontalt og vertikalt samtidig”. Hvem trenger vel et saftig nybakt brød når man kan få tørket kornmasse istedet?
Nei, som alt annet her i livet så tenker jeg at alt med måte er en bedre leveregel enn å ta ting til det fanatiske. Det er sikkert sunt med upreparert mat. Men ærlig talt, det er sunt å være lykkelig og. Og hvor lykkelig blir man av å spise tørka korn- og frømasse? Kall meg fordomsfull.
torsdag 15. oktober 2009
Intet nytt fra AP.
I dag kan vi lese at "Innvandrertalsmenn advarer mot Libe Rieber-Mohn" på VG-nett. Saken dreier seg om at kilder i Arbeiderpartiet sier at partiet vurderer Rieber-Mohn som integreringsminster.
Men hvilket univers er det egentlig disse talsmennene lever i? Arbeiderpartiet har sørget for at den rødgrønne regjeringen har strammet inn innvandringspolitikken gjentatte ganger og de har strammet inn tonen i integreringsdebatten. Det er ikke Libe Rieber-Mohn som står for dette, det er flere i AP som åpent søker å stramme inn både retorikken og politikken på området. Bare se på saken med Jan Bøhler og Rune Gerhardsen tidligere i høst. Hvor de i utgangspunktet bare tar til ordet for noe så selvfølgelig som å straffe kriminelle asylsøkere. Personlig mener jeg alle kriminelle bør straffes, selv asylsøkere. Men alle bør straffes likt for samme kriminelle handling, både asylsøkere og nordmenn. Hvis norske politikere oppfatter strafferammene i narkotikasaker som for lave er det de som sitter med makten til å øke dem.
Problemet med de såkalte innvandringstalsmennene i denne saken er jo at de snakker forbi statssekretæren. Hennes jobb er å snakke for hele landet, med fokus på asyl- og integreringssaker. Hvis hun teoretisk sett blir innvandrings- og/ eller inkluderingsminister vil hun fortsatt være statsråd for hele Norge. Ikke bare innvandrerne, selv om de blir hennes arbeidsområde. Som Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter sier er det viktigste at "Rieber-Mohn som en person det går an å snakke med". Rieber-Mohns jobb er ikke å være enig med innvandrertalsmennene, eller å jobbe for deres synspunkter. Rana sier at "det er viktig at de velger riktige folk". Det er helt riktig, men det skal være riktige folk for regjeringen og Norge som helhet, inkludert innvandrede nordmenn. Ikke bare for Rana og andre innvandringstalsmenn.
Arbeiderpartiet har lenge strammet inn i politikken på dette området. Jeg er uenige med dem i dette, men det er det folk ønsker. Populisme, svartmaling og illiberal kortsiktig tenkning. Liebe Rieber-Mohn som ansvarlig for integrering og innvandring ville ikke vært noe nytt fra AP.
Men hvilket univers er det egentlig disse talsmennene lever i? Arbeiderpartiet har sørget for at den rødgrønne regjeringen har strammet inn innvandringspolitikken gjentatte ganger og de har strammet inn tonen i integreringsdebatten. Det er ikke Libe Rieber-Mohn som står for dette, det er flere i AP som åpent søker å stramme inn både retorikken og politikken på området. Bare se på saken med Jan Bøhler og Rune Gerhardsen tidligere i høst. Hvor de i utgangspunktet bare tar til ordet for noe så selvfølgelig som å straffe kriminelle asylsøkere. Personlig mener jeg alle kriminelle bør straffes, selv asylsøkere. Men alle bør straffes likt for samme kriminelle handling, både asylsøkere og nordmenn. Hvis norske politikere oppfatter strafferammene i narkotikasaker som for lave er det de som sitter med makten til å øke dem.
Problemet med de såkalte innvandringstalsmennene i denne saken er jo at de snakker forbi statssekretæren. Hennes jobb er å snakke for hele landet, med fokus på asyl- og integreringssaker. Hvis hun teoretisk sett blir innvandrings- og/ eller inkluderingsminister vil hun fortsatt være statsråd for hele Norge. Ikke bare innvandrerne, selv om de blir hennes arbeidsområde. Som Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter sier er det viktigste at "Rieber-Mohn som en person det går an å snakke med". Rieber-Mohns jobb er ikke å være enig med innvandrertalsmennene, eller å jobbe for deres synspunkter. Rana sier at "det er viktig at de velger riktige folk". Det er helt riktig, men det skal være riktige folk for regjeringen og Norge som helhet, inkludert innvandrede nordmenn. Ikke bare for Rana og andre innvandringstalsmenn.
Arbeiderpartiet har lenge strammet inn i politikken på dette området. Jeg er uenige med dem i dette, men det er det folk ønsker. Populisme, svartmaling og illiberal kortsiktig tenkning. Liebe Rieber-Mohn som ansvarlig for integrering og innvandring ville ikke vært noe nytt fra AP.
tirsdag 13. oktober 2009
Stoltenberg mener fritiden er en del av skoleløpet
Under overskriften "En historisk plattform" velger statsminister Jens Stoltenberg å skrive om Soria Moria 2 i Dagens Næringsliv lørdag 10. oktober.
Kronikken er grei nok i seg selv. Den er pyntet med en del tomme fraser, men det gjør man gjerne i en kronikk. Politikken i dokumentet får man egentlig ikke noe overblikk over, så om man virkelig er interessert må en gå inn i selve Soria Moria-erklæringen. Som i og for seg er ganske full av tomme politikerfraser den og.
Men hva annet enn tomme ord vil Stoltenberg formidle til leserne av Dagens Næringsliv? Det er viktig for han å si at "det trengs flere og bedre kvalifiserte lærere. Derfor vil vi [altså regjeringen] innføre en nasjonal norm for en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole". Men hvordan skal færre elever per lærer skape flere og bedre kvalifiserte lærere? Det lurer jeg litt på. Jeg skjønner jo at en del lærere føler de blir bedre av å konsentrere seg om færre elever. Men i utgangspunktet trenger lærerne mer og bedre kompetanse for å bli bedre kvalifiserte og for å få flere lærere kreves det at vi ansetter og utdanner flere lærere. En nasjonal maksimumsgrense vil medføre et enda større behov for flere lærere snarere enn å føre til bedre lærere.
Dette er ikke den eneste gangen i kronikken Stoltenbergs ord ikke henger helt i hop. Like etter overnevnte sekvens skriver han: "Å få elever til å lykkes tidlig i skoleløpet er helt avgjørende for å forhindre frafall i videregående skole," dette er vel og greit og en viktig påpekning. Men så skriver han videre at regjeringen vil "at alle elever fra 1.-4. klasse skal få tilbud om gratis SFO hver dag". SFO er ikke en del av skoleløpet. Det kan godt tenkes SFO er viktig, men det er en del av den organiserte fritiden til skolelever, ikke en del av skoleløpet. Hvis en time gratis skoleordning er det tiltaket regjeringen skal satse på for å senke frafallet i den videregående skolen rundt omkring i landet tror jeg aldri vi får gjort noe med frafallet. Vi får i allefall ikke gjort noe med frafallet når vi har en Regjering som ikke vet forskjellen på skoleløpet og skolefritiden.
Eller kanskje det hele bunner ut i den rødgrønne regjeringens frykt for alt som er privat? Nå skal Kunnskapsdepartementet ut å konkurrere med foreldrene om å gi best mulig leksehjelp. Og det skal selvfølgelig være gratis. Nei, jeg tror jammen pengene hadde vært brukt hvis en brukte det på selve skoleløpet. Man kunne for eksempel brukt pengene på flere og bedre lærere. Vi kommer til å trenge det hvis man skal ha en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer.
Kronikken er grei nok i seg selv. Den er pyntet med en del tomme fraser, men det gjør man gjerne i en kronikk. Politikken i dokumentet får man egentlig ikke noe overblikk over, så om man virkelig er interessert må en gå inn i selve Soria Moria-erklæringen. Som i og for seg er ganske full av tomme politikerfraser den og.
Men hva annet enn tomme ord vil Stoltenberg formidle til leserne av Dagens Næringsliv? Det er viktig for han å si at "det trengs flere og bedre kvalifiserte lærere. Derfor vil vi [altså regjeringen] innføre en nasjonal norm for en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole". Men hvordan skal færre elever per lærer skape flere og bedre kvalifiserte lærere? Det lurer jeg litt på. Jeg skjønner jo at en del lærere føler de blir bedre av å konsentrere seg om færre elever. Men i utgangspunktet trenger lærerne mer og bedre kompetanse for å bli bedre kvalifiserte og for å få flere lærere kreves det at vi ansetter og utdanner flere lærere. En nasjonal maksimumsgrense vil medføre et enda større behov for flere lærere snarere enn å føre til bedre lærere.
Dette er ikke den eneste gangen i kronikken Stoltenbergs ord ikke henger helt i hop. Like etter overnevnte sekvens skriver han: "Å få elever til å lykkes tidlig i skoleløpet er helt avgjørende for å forhindre frafall i videregående skole," dette er vel og greit og en viktig påpekning. Men så skriver han videre at regjeringen vil "at alle elever fra 1.-4. klasse skal få tilbud om gratis SFO hver dag". SFO er ikke en del av skoleløpet. Det kan godt tenkes SFO er viktig, men det er en del av den organiserte fritiden til skolelever, ikke en del av skoleløpet. Hvis en time gratis skoleordning er det tiltaket regjeringen skal satse på for å senke frafallet i den videregående skolen rundt omkring i landet tror jeg aldri vi får gjort noe med frafallet. Vi får i allefall ikke gjort noe med frafallet når vi har en Regjering som ikke vet forskjellen på skoleløpet og skolefritiden.
Eller kanskje det hele bunner ut i den rødgrønne regjeringens frykt for alt som er privat? Nå skal Kunnskapsdepartementet ut å konkurrere med foreldrene om å gi best mulig leksehjelp. Og det skal selvfølgelig være gratis. Nei, jeg tror jammen pengene hadde vært brukt hvis en brukte det på selve skoleløpet. Man kunne for eksempel brukt pengene på flere og bedre lærere. Vi kommer til å trenge det hvis man skal ha en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer.
Angrep fra venstresiden
I sin kommentar ”Vannglass i storm” beskylder Hege Ulstein tre partier på høyresiden for å angripe regjeringen fra venstresiden. Hun nevner følgende angrep:
Jeg er ikke i tvil om at Hege Ulstein og resten av Dagsavisen som jo tilhører venstresiden gjerne vil ha eierskap til saker som befolkningen anser som positive saker å kjempe for. Men fakta er at verken likelønn, fattigdomsbekjempelse, en god barneverns- og ruspolitikk eller en human innvandringspolitikk er venstresidepolitikk.
Jeg kan med Hege Ulstens logikk like gjerne påstå at dette er angrep fra høyresiden mot regjeringen. Da alle de nevnte tiltakene er klare liberale tiltak og liberalismen plasserer seg på sentrum-høyresiden i det norske politiske landskapet.
Dette er selvsagt bare ren retorikk. Men retorikk betyr noe når en ser at saker som fokuserer på de direkte menneskelige hensyn man er nødt til å ta i et samfunn konsekvent blir tillagt eierskap på venstresiden i norsk politikk. De samme sakene blir gjerne sett på som positive saker som appellerer til følelsene i befolkningen.
Opposisjonen har slaktet regjeringens satsning på fattigdomsbekjempelse lenge. Det har den selvsagt gjort fra høyresiden i norsk politikk. Fattigdomsbekjempelse er en god borgerlig dyd og en liberal plikt.
•FrP etterlyste en friskere satsning på likelønn.
•KrF inviterte til en nasjonal dugnad mot fattigdom og kalte regjeringens barneverns- og ruspolitikk for ”gjennomkommersialisert” og et utslag av ”markedstenkning”.
•Venstres Trine Skei Grande kalte asylinnstramningene for smålige.
Jeg er ikke i tvil om at Hege Ulstein og resten av Dagsavisen som jo tilhører venstresiden gjerne vil ha eierskap til saker som befolkningen anser som positive saker å kjempe for. Men fakta er at verken likelønn, fattigdomsbekjempelse, en god barneverns- og ruspolitikk eller en human innvandringspolitikk er venstresidepolitikk.
Jeg kan med Hege Ulstens logikk like gjerne påstå at dette er angrep fra høyresiden mot regjeringen. Da alle de nevnte tiltakene er klare liberale tiltak og liberalismen plasserer seg på sentrum-høyresiden i det norske politiske landskapet.
Dette er selvsagt bare ren retorikk. Men retorikk betyr noe når en ser at saker som fokuserer på de direkte menneskelige hensyn man er nødt til å ta i et samfunn konsekvent blir tillagt eierskap på venstresiden i norsk politikk. De samme sakene blir gjerne sett på som positive saker som appellerer til følelsene i befolkningen.
Opposisjonen har slaktet regjeringens satsning på fattigdomsbekjempelse lenge. Det har den selvsagt gjort fra høyresiden i norsk politikk. Fattigdomsbekjempelse er en god borgerlig dyd og en liberal plikt.
fredag 9. oktober 2009
Obamamania
Verden er blendet av en meget dyktig, karismatisk og diplomatisk president. Hvis største foreløpig bragd er at han etterfølger George W. Bush.
I dag ble det kunngjort at Obama blir tildelt Nobels fredspris for 2009. Jeg er ikke uenig i at Barak Obama er en formidabel mann, og at han med tiden virkelig kan utgjøre en vesentlig forskjell i positiv rettning for utviklingen i verden. Men for meg virker det hele litt pinlig. Thorbjørn Jagland og komiteen går seg selv en høy gang i tidsriktig politisk korrekt obamamani. Europa er blendet av Obamas karisma etter å ha vært overlatt til seg selv i skyggenes dal under Bush.
Jeg er ingen utenrikspolitisk ekspert, jeg vet i ydmykhetens navn svært lite om utenrikspolitikk. Så dette blir selvsagt ren synsing. For meg virker det som om Europa fikk en pinelig påminnelse om hvem som var aktører og hvem som ikke var aktører under Bush regimet. Vi blir invitert inn på USAs premisser, og frosset ut på de samme premissene. For tiden er vi omfavnet i en god bamseklem av en mann som også ser det som sin oppgave å bygge broer der hvor det ikke finnes noen. En formidabel oppgave, en viktig oppgave og en oppgave jeg håper og tror han klarer å gjennomføre. Som USAs president har han i allefall possisjonen til å klare det.
På tross av dette tror jeg Europa blendes av det faktum at mannen kunne gjort omtrent hva som helst og fortsatt blitt kanonisert så lenge han kom i kjølvannet av Bush. Europa har sultet etter en verdensnasjon det går an å prate med helt siden Bush kom til roret. Dette er Europas "velkommen tilbake USA". Hvem er bedre egnet til å gi ut prisen enn Thorbjørn Jagland. Europafantast til sin hals.
Dette skal være en hederspris som noen med nødvendighet bør ha gjort seg fortjent til. Og som flere av de nominerte faktisk har gjort seg fortjent til. Obama har ikke gjort noe annet enn å være riktig mann på riktig plass. Han er tross alt presidenten av USA. Det er begrenset hvor imponert man kan tillate seg å bli når man også oppdager at mannen har makt til å endre verden. Det hele blir litt for dumt rett og slett. Hvis ikke han skulle hatt den makten hvem i huleste heita skulle hatt det da?
Nei. Han er den han er i verdensopinionen mye på grunn av at han er Bush sin etterfølger. Ingen oppstår i et vakum, hvor forgjenger og etterfølger ikke betyr noe. En stor president kan blekne i kjølvannet av en enda større president. En stor president kan blekne i ettertid hvis han er i forkant av en enda større president. En stor president kan bli større hvis han følger tidenes minst populære president.
Som Aftonbladets Staffan Heimerson uttrykker det: "Så jävla dumt".
I dag ble det kunngjort at Obama blir tildelt Nobels fredspris for 2009. Jeg er ikke uenig i at Barak Obama er en formidabel mann, og at han med tiden virkelig kan utgjøre en vesentlig forskjell i positiv rettning for utviklingen i verden. Men for meg virker det hele litt pinlig. Thorbjørn Jagland og komiteen går seg selv en høy gang i tidsriktig politisk korrekt obamamani. Europa er blendet av Obamas karisma etter å ha vært overlatt til seg selv i skyggenes dal under Bush.
Jeg er ingen utenrikspolitisk ekspert, jeg vet i ydmykhetens navn svært lite om utenrikspolitikk. Så dette blir selvsagt ren synsing. For meg virker det som om Europa fikk en pinelig påminnelse om hvem som var aktører og hvem som ikke var aktører under Bush regimet. Vi blir invitert inn på USAs premisser, og frosset ut på de samme premissene. For tiden er vi omfavnet i en god bamseklem av en mann som også ser det som sin oppgave å bygge broer der hvor det ikke finnes noen. En formidabel oppgave, en viktig oppgave og en oppgave jeg håper og tror han klarer å gjennomføre. Som USAs president har han i allefall possisjonen til å klare det.
På tross av dette tror jeg Europa blendes av det faktum at mannen kunne gjort omtrent hva som helst og fortsatt blitt kanonisert så lenge han kom i kjølvannet av Bush. Europa har sultet etter en verdensnasjon det går an å prate med helt siden Bush kom til roret. Dette er Europas "velkommen tilbake USA". Hvem er bedre egnet til å gi ut prisen enn Thorbjørn Jagland. Europafantast til sin hals.
Dette skal være en hederspris som noen med nødvendighet bør ha gjort seg fortjent til. Og som flere av de nominerte faktisk har gjort seg fortjent til. Obama har ikke gjort noe annet enn å være riktig mann på riktig plass. Han er tross alt presidenten av USA. Det er begrenset hvor imponert man kan tillate seg å bli når man også oppdager at mannen har makt til å endre verden. Det hele blir litt for dumt rett og slett. Hvis ikke han skulle hatt den makten hvem i huleste heita skulle hatt det da?
Nei. Han er den han er i verdensopinionen mye på grunn av at han er Bush sin etterfølger. Ingen oppstår i et vakum, hvor forgjenger og etterfølger ikke betyr noe. En stor president kan blekne i kjølvannet av en enda større president. En stor president kan blekne i ettertid hvis han er i forkant av en enda større president. En stor president kan bli større hvis han følger tidenes minst populære president.
Som Aftonbladets Staffan Heimerson uttrykker det: "Så jävla dumt".
tirsdag 6. oktober 2009
De berømte ord i sin opprinnelige sammenheng.
Jeg holder på å pløye igjennom Christian Brochs bok "Sannhetens kår". Det er en noe dyster svartmaling av det moderne samfunnet, som fra 80-tallet og opp til i dag tydeligvis har forlatt all sosial fornuft og forkommet til markedsøkonomiens grusomme vold. I allefall om vi skal tro Brochs virkelighetsbeskrivelser. Jeg vet ikke helt om jeg deler hans svartmaling på alle punkter. Han har noen gode analyser og noen ikke fullt så gode analyser av dagens politiske system og dagens medier.
Det han bommer grovest på er hvilket samfunn han skisserer og kritiserer. Det er klart at vi har sett økende tendenser til økonomisk liberalisering i USA, Europa og Norge fra 1980-tallet og frem til i dag. Men han trekker hele tiden en snikende linje hjem til Norge når han snakker mye om engelske og amerikanske tilstander. Demonisert ved å nevne de korrekte diabolske uttrykk: Thatcherisme og reaganomics. Også krydrer han det med en dæsj av Willochs "Nu går alt så meget bedre". Et sitat Kåre Willoch selv påstår ikke tilhører Kåre Willoch.
Jeg tror Broch meget bevisst plasserer Willoch sammen med de verdenserklærte sataniske kreftene bak det han kaller neokapitalisme - Thatcher og Reagan. Neokapitalismen, som har gjort oss alle til ulykkelige verktøy i markedets vold. Jeg skal ikke bruke veldig mye tid på dette akkurat i dag. Jeg vil bare påpeke at jeg begynner å bli litt lei av at folk sortmaler sin egen samtid i tide og utide ved å bruke verdens mest selvfølgelige hoggestabb. Hvis neokapitalismen og neoliberalismen er så fryktelig ille så får folk fortelle meg hva som var så fryktelig fortreffelig og paradisisk med etterkrigstiden, 60- og 70- åra. Verden har tydeligvis gått nedenom og hjem siden den tid. Jeg har ikke opplevd disse tiårene som med bakgrunn i all skremselspropagandaen om "høyrevridningen" som fulgte disse tiårene må ha vært rene himmel på jord. Men skal en tro Broch så har min oppvekst ført til at jeg er en forbruker og ingen borger, jeg søker lykke ved å shoppe, reklamen viser vei og i arbeidslivet føler jeg ingen forankringer, ingen lojalitet og jeg opererer etter et kynisk og egoistisk syn på verden. Eller rettere sagt, jeg opererer etter DET kyniske og egoistiske verdenssynet jeg har blitt oppdratt til å følge. Jeg er lei av folk som med den største selvfølgelighet hogger løs på kapitalismen uten å tenke igjennom at når noe er så selvfølgelig så er det kanskje mer verdifullt å ta et skritt tilbake og undersøke om det egentlig er så selvfølgelig først.
Jeg har foreløpig kommet meg til side 110 i boken. Broch har allerede konkludert med det han tydeligvis mener er hovedessensen bak neokapitalismen og dens asosiale sider ved å tre ganger sitere Thatcher og hennes ord: "There is no such thing as society". Plassert ut av sin sammenheng virker dette som iskalde ord fra en iskald statsminister. Men betydningen av ordene har ingenting med den sammenhengen Thatcher selv plasserte dem i. Det burde Christian Borch vite som ankermann på NRK og tidligere utenriksjournalist. Kildekritikk er en vesentlig del av det å beskrive virkeligheten.
"I think we've been through a period where too many people have been given to understand that if they have a problem, it's the government's job to cope with it. 'I have a problem, I'll get a grant.' 'I'm homeless, the government must house me.' They're casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It's our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There's no such thing as entitlement, unless someone has first met an obligation."
Prime minister Margaret Thatcher, talking to Women's Own magazine, October 31 1987
Det han bommer grovest på er hvilket samfunn han skisserer og kritiserer. Det er klart at vi har sett økende tendenser til økonomisk liberalisering i USA, Europa og Norge fra 1980-tallet og frem til i dag. Men han trekker hele tiden en snikende linje hjem til Norge når han snakker mye om engelske og amerikanske tilstander. Demonisert ved å nevne de korrekte diabolske uttrykk: Thatcherisme og reaganomics. Også krydrer han det med en dæsj av Willochs "Nu går alt så meget bedre". Et sitat Kåre Willoch selv påstår ikke tilhører Kåre Willoch.
Jeg tror Broch meget bevisst plasserer Willoch sammen med de verdenserklærte sataniske kreftene bak det han kaller neokapitalisme - Thatcher og Reagan. Neokapitalismen, som har gjort oss alle til ulykkelige verktøy i markedets vold. Jeg skal ikke bruke veldig mye tid på dette akkurat i dag. Jeg vil bare påpeke at jeg begynner å bli litt lei av at folk sortmaler sin egen samtid i tide og utide ved å bruke verdens mest selvfølgelige hoggestabb. Hvis neokapitalismen og neoliberalismen er så fryktelig ille så får folk fortelle meg hva som var så fryktelig fortreffelig og paradisisk med etterkrigstiden, 60- og 70- åra. Verden har tydeligvis gått nedenom og hjem siden den tid. Jeg har ikke opplevd disse tiårene som med bakgrunn i all skremselspropagandaen om "høyrevridningen" som fulgte disse tiårene må ha vært rene himmel på jord. Men skal en tro Broch så har min oppvekst ført til at jeg er en forbruker og ingen borger, jeg søker lykke ved å shoppe, reklamen viser vei og i arbeidslivet føler jeg ingen forankringer, ingen lojalitet og jeg opererer etter et kynisk og egoistisk syn på verden. Eller rettere sagt, jeg opererer etter DET kyniske og egoistiske verdenssynet jeg har blitt oppdratt til å følge. Jeg er lei av folk som med den største selvfølgelighet hogger løs på kapitalismen uten å tenke igjennom at når noe er så selvfølgelig så er det kanskje mer verdifullt å ta et skritt tilbake og undersøke om det egentlig er så selvfølgelig først.
Jeg har foreløpig kommet meg til side 110 i boken. Broch har allerede konkludert med det han tydeligvis mener er hovedessensen bak neokapitalismen og dens asosiale sider ved å tre ganger sitere Thatcher og hennes ord: "There is no such thing as society". Plassert ut av sin sammenheng virker dette som iskalde ord fra en iskald statsminister. Men betydningen av ordene har ingenting med den sammenhengen Thatcher selv plasserte dem i. Det burde Christian Borch vite som ankermann på NRK og tidligere utenriksjournalist. Kildekritikk er en vesentlig del av det å beskrive virkeligheten.
"I think we've been through a period where too many people have been given to understand that if they have a problem, it's the government's job to cope with it. 'I have a problem, I'll get a grant.' 'I'm homeless, the government must house me.' They're casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It's our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There's no such thing as entitlement, unless someone has first met an obligation."
Prime minister Margaret Thatcher, talking to Women's Own magazine, October 31 1987
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
