Det frie ord er synserens.

Jeg kjøpte Thomas Chr. Wyllers Ytringer her om dagen. Tittelen appellerte til meg rett og slett. Innholdet ble beskrevet som en aktiv samfunnsdebattants mange skriblerier og var slett ikke uinteressant. Wyller er dessuten en pensjonert professor i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, noe som selvsagt heller ikke byr meg imot.

I bokens innledning trekker Wyller frem synsingens verdi. Synseren er av avgjørende verdi i et demokrati tuftet på ytringsfrihet og meningsfrihet. Han søker noe annet enn en vitenskapelig sannhet, eller en objektiv sannhet tuftet på sakskunnskaper og empiri. Synsingen er vesentlig for demokratiets normative kjerne, det politiske veivalget. ” Politikkens basis er ikke anvendt kunnskap, men subjektive visjoner og verdivalg. Kunnskapen har sin tid og sin sfære; den hører forvaltning og gjennomføring til, mens målvalget – det basale politiske veivalg – er standpunktets arena. Det gis ingen direkte vei fra kunnskap til handling,” skriver Wyller i innledningen som for øvrig er en redigert versjon av hans takketale for tildelingen av Fritt Ords pris i 2000.

Gjennom å delta i det offentlige ordskiftet er synserens mål å få folk til å endre standpunkt og dermed påvirke samfunnets veivalg. ”Den som forakter subjektiv synsing som mindre verdt enn objektiv sannhet, har lite forstått av kjernen i det frie ord: dets rekkevidde og dets forpliktelse,” skriver Wyller videre. 

Wyller understreker som vitenskapsmann samtidig at hans standpunkt om synserens verdi i samfunnet ikke endrer det faktum at objektive sannheter, vitenskap og kunnskap også er viktige forutsetninger for et levende demokrati. Han starter innledningen ved å sitere sin tidligere professor Alf Ross: "Derav at et standpunkt er et standpunkt og ingen vitenskapelig sannhet, følger ikke at man ikke kan ha et standpunkt". Til ettertanke. 

En ting forandrer seg aldri!

Tidene forandrer seg:-)

Jeg, en twitrer?

I forbindelse med et bloggprosjekt som jeg har ansvar for for MiFA så har jeg gått inn for å virkelig lære meg Twitter å kjenne.

Jeg liker å tro at jeg ikke er noen stor fan av mikroblogging. Men jeg skal vel innrømme at om en følger med på statusfeltet mitt på Facebook er jeg ikke fremmed for noen korte strofer hver gang anledningen byr seg.

Uansett, jeg kan virkelig anbefale Twitter til alle og enhver rundt min egen alder. For i Twitters univers er vi for ungfoler å regne. Det er lenge siden jeg har følt meg så ung som da jeg romsterte rundt i Twitters forunderlige univers.

Det var nesten like gøy som sist jeg ble spurt om leg på polet. Jeg vil tro det var på bakgrunn av det enorme gliset som bredte seg fra øre til øre, at mannen bak kassa så litt tvilende ut når han skulle ta imot kortet mitt. Tankene som gikk gjennom hodet hans var sikkert noe i nærheten av: "Se på alle de furene rundt smilet, han er jo åpenbart mer enn gammel nok til å kjøpe en flaske vin. Vel uansett, hvem er jeg til å ta fra ham gleden? Jeg får vel ta en titt for syns skyld".

Uansett, følg med på MiFA-Bloggen i tiden fremover om du er interessert i et lite stykke Norge. Det er også mulig å bli fan av MiFA på Facebook! Er du interessert i høyere utdanning, integrering og flerkulturell ungdom er dette noe å holde øye med.

Man ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget.

I Klassekampen i dag kommer tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla med en del viktige refleksjoner rundt norske politikere og byråkraters tendens til å se høyere utdanning som en vei til evig frelse. Dessverre er det få som på en god måte klarer å uttrykke det faktum at ikke alle bør, skal eller kan ta høyere utdanning.

Den enkleste måten å gripe fatt i dette på er å starte som Valla med å påpeke at høyere utdanning ikke er veien til lykke for alle og at mange av de viktigste jobbene i samfunnet gjøres av folk uten høyere utdanning.

Hun går til rette til motangrep på Gudmund Hernes noe flåsete utspill om at ingen ønsker å være stuepike hele livet.

- Hva skal stuepikene, eller værelsesbetjenter som det egentlig heter, som liker jobben sin tenke når de hører sånt? Dette er en form for nedlatenhet overfor arbeidsfolk som viktige meningsdannere som Gudmund Hernes ikke burde uttrykke. Hva skal arbeidsfolk tenke når de får høre at jobben deres bare er et sted de er innom på vei til himmelen eller høyere utdanning? Akkurat den uttalelsen synes jeg var mest trist, sier den tidligere LO-lederen til Klassekampen på toget tilbake til Oslo.

Dette er selvsagt helt korrekt. Det er trist å lese om den typen arroganse som Hernes her utviser.

Men! For det er alltid et men når jeg refererer til venstresidens toppfolk.

- Vi må ikke bli for opphengt i papirflytterne, sier Valla videre til Klassekampen.

På denne måten avrundes artikkelen uten å ta innover seg et snev av det ironiske over dette utsagnet. Kanskje fordi artikkelforfatteren Mimir Kristjanson, tidligere leder i RU, selv er så langt ute på venstresiden at han ikke ser på det som noe stort problem at Valla sparker mot de høyere utdannede. Den tidligere LO-lederen avslutter med et like arrogant utsagn som det hun selv kritiserer.

Dagens ord fra Gerd-Liv altså: Gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.

Nei til boikott av kunstnere.

På Kunstkritikk.no kan vi lese at en rekke norske kunstnere ønsker en kulturell boikott av Israel. Dette har ført til at to kunstnere velger å gå så langt som å oppfordre til boikott av utstillingen "Stop Making Sense" på Oslo Kunstforening.

- Hensikten med utstillingen er å peke på de komplekse kulturelle identiteter, den kunstneriske arven og de sosiopolitiske orienteringer som engasjerer samtidens kunstnere i Israel i dag. Kunstnerne som deltar i utstillingen presenterer ulike måter å tilnærme seg sin egen bakgrunn, historie og identitet, hva det innebærer å være aktiv i en region som geografisk befinner sig i periferien men samtidig utgjør et medialt og politisk sentrum, og der en del identifiserer seg med vesten (hvit) og den andre med østen (svart). Utstillingen tilbyr ingen objektive sannheter men presenterer flere fortellinger bestående av noen deler fiksjon, noen deler virkelighet, drømmer og fantasi, kan vi lese på Oslo Kunstforenings hjemmesider.

Dette er alttå en hensikt som tydeligvis er nært nok opptil å karakterisere utstillingen som støttespiller til Israel.

– Vi bør boikotte Israel og deres støttespillere, og hvis unntak skal gjøres må man forsikre seg om at samarbeidspartnere tar avstand fra Israels okkupasjonspolitikk, sier kunstneren Toril Goksøyr til Kunstkritikk.

Kanskje er det faktum at kunstnerne virker med Israel som base nok? Finansiering fra en proisraelsk organisasjon er i allefall nok til å få glasset til å renne over for norske "kulturradikalere". Og jeg setter "kulturradikal" i hermetegn, for det er ikke noe kulturradikalt over et ønske om å innskrenke andres rett til å ytre seg. Det er mer reaksjonært enn noe annet.

Sammen med forskere og journalister har kunstnere alltid vært med på å teste grensene for ytrings-, menings- og forskningsfrihet. Skritt for skritt, år for år har de flyttet grensene slik at alle til slutt skal få retten til å si, mene og uttrykke seg som de vil i samfunnet.

Men nå vil altså en rekke norske kunstnere innskrenke grensene og stille kunstnere til ansvar for en stats politikk? Riktignok bare kunstnere som ikke deler deres meninger. Men hvor skal vi trekke grensene for slik meningssensur? Skal stater også kunne gå inn å boikotte og i effekt sensurere egne kunstnere som for eksempel støtter Israels politikk?

Jeg støtter ikke Israels til dels inhumane behandling av palestinerne, men å bruke det som en unnskyldning for å fire på kunstnernes frihet fra staten vil jeg ikke være med på.

Jeg oppfordrer derfor alle til å dra på åpning i kveld, eller ved en senere anledning se utstillingen. Jeg for min del gleder meg også til å lese katalogen.

Allways look on the bright side of life..

Det blåser en merkelig vind over venstrelandet. Vi går rundt og er godt fornøyd med økte medlemstall. Jeg er ikke den som forlater skuta bare fordi den tilsynelatende tar inn litt vann. Men det nytter ikke å lene seg tilbake og tenke: "Dårlig valg til tross, vi fikk jo flere medlemmer". Vi går rundt i en fornektelse av realitetene og smiler litt anstrengt. Det dårlige valget ser ut til å ha konsolidert seg, og Venstre er på stadig nye meningsmålinger under sperregrensa.

Dette bør bekymre, og det bør medføre en reorientering. Vi kan ikke være så prinsippfaste at vi ikke engang vurderer hvordan vi kommuniserer budskapet.

Vi har inntatt et stabilt sideleie under sperregrensa og vi ser ut til å ligge godt der. Men noen burde ringe i den berømte bjella! Å kikke opp på sperregrensa er ikke en farbar vei! Vi har god politikk! Ja, den beste vil jeg påstå. Men vi er helt elendige til å kommunisere den og vi er for opptatt av prinsipielle diskusjoner som ingen andre bryr seg nevneverdig om. Selvsagt er det viktig at noen tar personvernkampene, men hvis folk ikke er opptatt av dem skjønner jeg ikke hvilken nytte personvernet har av Venstre hvis vi ligger under sperregrensa. Vi må ta en annen kamp! For all del, vi må stadfeste våre prinsipper, men kampene bør vi kanskje ta på de sakene det faktisk er stemmer å hente..

Det går vel an å ta de viktige prinsipielle kampene i bystyrene, kommunestyrene og i Stortinget og samtidig være en del av de store kampene i media. Eller? Jeg bare lurer.

VGs usanne vinklinger

VG tøyer sannheten så langt at de er på grensen til å lyve. Vil kjøpe millionbaby, kan vi lese i VGs nettutgave. Saken er at Jan Thomas og Christopher ønsker seg barn. Sannheten og fakta i saken er selvfølgelig ikke den at de punger ut millioner av kroner for en liten ferdig"produsert" designerbaby.

Det er KrFs stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad som forsøker å slå politisk mynt på en moderne families ønske om familieforøkelse ved å hefte ved det negativt ladede uttrykket "designerbaby". Ingen er vel tilhengere av designerbabyer? Men hva i pokker er en designerbaby?

Når ble det en uting at vordende foreldre ønsker det beste for barna sine, inkludert utseende om de er i en situasjon de kan velge? Å ikke ønske og forsøke å oppnå det beste for fremtidige generasjoner er direkte uansvarlig og amoralsk. KrFs jakt etter en verdisak å blåse opp er moralsk forkastelig!

KrFs jakt etter en verdisak å blåse opp er moralsk forkastelig!

Jan Thomas og Chrisopher ønsker å gjøre det mange nordmenn har gjort før dem. De ønsker seg et egg fra en donor med et gitt sett med egenskaper. Gi meg den personen som ikke vurderer sin respektive eggdonor. Man ønsker selvsagt å vite noe om det biologiske opphavet til 50% av sitt potensielle barns gener. Det handler ikke om designing. Man aner ikke hva eggdonoren fører videre av gener. Man aner ikke hvilke gener man sender videre selv heller.

Kjell Ingolf "legger ikke skjul på at han er svært skeptisk til ordningen med surrogatmødre, og mener unge kvinner risikerer å bli utnyttet. Samtidig reagerer han på at barn blir gjort til en handelsvare." Det er selvsagt umulig å være uenig i en slik bekymringsmelding. Men vi utnytter allerede fattige i fabrikker over hele verden. Adopsjonsbyråene kontrolleres kraftig for å unngå de klareste tendensene til menneskehandel i forhold til adopsjon. Folk sulter i hjel og dør mens vi kaster tonnevis med mat hver dag. Listen over urettferdighet i verden er lang. Det rettferdiggjør ikke KrFs moralisering over andre personers utradisjonelle familievalg. Verden er et kjipt sted, hvis Kjell Ingolf våknet en morgen med en reell bekymring for unge kvinners ve og vel i samfunn langt borte er det ganske mange andre og mer effektive ting han kunne gjort enn å angripe to vordende fedre som ser etter surrogatmødre i USA.

Jeg liker VG. De er ofte veldig, veldig gode i politiske saker. Kommentatorene deres virker som oftest mer innsiktsfulle og relevante enn de andre nasjonale avisene (kanskje med unntak av Aftenposten). Men noen ganger går spissingen av sakene deres over styr. Slik som i denne saken når et ønske om barn blir et ønske om kjøp av millionbaby.