Ting blir ikke bedre av å la mediene fråtse

Camilla Lindalen svarer for seg på VGnett i dag. Personlig mener jeg hun burde holdt kjeft og la saken ligge. Det kommer ikke noe godt ut av å la mediene fråtse i en offentlig skittentøyvask.

Jeg kan skjønne at det ikke nødvendigvis er lett når en i din nærmeste familie står frem som transperson. Spesielt hvis personen etter hvert viser seg å insistere på å kun leve ut sin egentlige personlighet på egne premisser, selv om en har fire barn sammen. De fleste vil vel synes at skilsmisser og omsorgsfordeling er tungt og vanskelig og det blir vel i utgangspunktet ikke lettere når personen man en gang elsket nok til å ville dele livet med viser seg å være en helt annen. Enda verre blir det vel når personen insisterer på å trekke offentlighetens søkelys inn i bildet ved å stå frem med sin annerledeshet i beste sendetid over flere uker i NRK.

Man må ikke glemme at også de pårørende i en familie kan oppleve ting som angår et familiemedlem som vanskelig, også personlig. Det er ikke bare Lise Lindalen som har slitt med vanskeligheter knyttet til ønske om åpenhet rundt sin egen identitet. Dette må jo også ha vært fryktelig vanskelig for Camilla Lindalen og deres felles barn. Og selv om jeg mener vi må gå langt i å kreve aksept for mennesker som lever liv utenfor normalen, må vi også kunne kreve at kvinner og menn åpent og ærlig søker ektefeller som klart definerer seg selv innenfor rammene av de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene om de ønsker dette.

Både Carl I. Hagen og Lise Lindalen ser ut til å ha skjøvet sin familie foran seg for sin egen vinnings skyld de siste dagene. Carl I. for å lufte ut sin frustrasjon over en tung familiesak. Lise Lindalen for å vinne aksept for egen identitet. Begge ser de ut til å være komfortable med at mediene fråtser i familiens vanskeligheter. Nå har altså også Carl I. Hagens datter hengt seg på føljetongen på VGnett.

Dakkar Carl I. - Eks-svigersønnen behandlet datteren dårlig

"Si meg, dere som er mer moderne enn meg: Er det "middelaldersk" å føle en smule ubehag over å se sin far i kvinneklær?"

Jeg syns sitatet over fra Per Edgar Kokkvold på Twitter var helt fantastisk. Han snakker selvfølgelig om Carl I. Hagens subjektive følerier om sterkt personlige forhold i en kronikk i Aftenposten. Eks-svigersønnen som villig vekk står frem på VGnett og sier at dette er en fryktelig dårlig måte å drive familieterapi på burde tenke seg om to ganger. Hun vekker ingen sympati. Det er faktisk hun selv som er forelder, og ikke Hagen. Hvis medieoppmerksomhet ikke er godt for familien, hvorfor da helle bensin på bålet på VGnett?


Carl I Hagen har noen gode poenger. Alle bør vi vel kunne forvente at de som står oss nærmest er ærlige med oss. Som barn er det flaut med foreldre som er annerledes. Og det er ikke pent å dra med seg en noe motvillig familie med på sitt eget behov for eksponering på TV.

Men ingen av poengene hans har noe med transpersoner å gjøre i og for seg. Det er mye rart våre nærmeste kan føre oss bak lyset med og de færreste av oss ville godtatt det sånn uten videre.

Når man blir forelder innskrenker man mulighetene til å fullt ut leve sitt eget liv. Det eneste anstendige man kan og bør gjøre er å ta hensyn til barna så langt det lar seg gjøre. I allefall under oppveksten. Jeg kan virkelig ikke se at dette skal være en kontroversiell påstand, selv når det kommer fra Carl I. Hagen. Barn har satt en effektiv begrensning av voksnes livsutfoldelse og en effektiv stopper for mange voksnes drømmer siden tidenes morgen.

Det å dra med seg familien ufrivillig inn i en reality-tilværelse, og som i tillegg kan bidra til negativ oppmerksomhet rettet mot egne barn, er i grunnen ganske tarvelig. Kall meg gammeldags. Nå har jeg bare sett et par episoder av "Jentene på Toten", jeg skal innrømme at jeg syns det var et trivelig program. Jeg visste ikke da at noen av deltagerne var den tidligere svigersønnen til Carl I. Hagen. Men hvis det er sant at Lise Lindalen har gjort et poeng ut av sin familiehistorie, så har hun gått langt over streken. En kan selv velge å delta i et reality-program, selvsagt, men man drar ikke med seg familien inn i reality-tilværelsen om de ikke ønsker det.

Så hva sitter vi igjen med etter Carl I. Hagens historie? En opprørt far og bestefar (forståelig nok). En svigersønn som har behandlet datteren hans og deres felles barn dårlig. Ingenting å skrive hjem om. Vi mennesker behandler hverandre dårlig hver eneste dag. Det er virkelig ikke noe som fortjener kronikkplass i Aftenposten. Det er en helt generell sak, og har ingenting med transpersoner å gjøre. Det er tilfelle i akkurat denne saken, men Carl I. Hagen skriver slik at det fremstår, ikke som et generelt fenomen for hele befolkningen - Ikke lyv for ektefellen din, selv om det er aldri så vanskelig å fortelle sannheten. Han fremstiller det som et problem generelt hos transpersoner -DE lyver for sine ektefeller, fører dem bak lyset, tenker bare på seg selv og kommer unna med det på NRK.

Om Carl I. Hagen er det bare en ting å si. Tilgi ham ikke, for han vet hva han gjør. Dette er et angrep i god gammel Hagen stil. Finn en annerledes gruppe mennesker og angrip dem der de er svakest.

Penger - Det optimale motargument

Den norske offentligheten er proppfull av fiks ferdige motargumenter. Ord som amerikansk, kommersielt, individualisering eller penger kan når som helst serveres ubegrunnet og få tenker over at dette egentlig ikke er fullverdige argumenter.

På nettsidene VoxPublica ble det 18. mai publisert en sak om hvordan de sosiale mediene kan bidra til forflytte makt til mannen i gata. 1. amanuensis Lars Nyre, som forøvrig skrev en beslektet kronikk i Bergens Tidende i april 2009 er kritisk til påstanden om at sosiale medier gir mannen i gata mer makt.

Han er blant annet kritisk fordi Facebook og Twitter er amerikanske og kommersielle foretak innrettet for å selge reklame - ergo tjene penger. Og dette vil bli et stadig større problem. Hvorfor? Dessuten kan sosiale medier kan etter Nyres mening tolkes som individualiseringsmaskinerier der folk blir "stadig flinkere til å fremme sine personlige interesser på kostnad av fellesinteressene". Javel?

Jeg skal la det åpenbare faktum at det er positivt at flere og flere mennesker i verden ser ut til å ønske å følge sine egne drømmer og behov. For hva er vel fellesskapet om ikke en nasjonal samling individer?

Det at noe kommer fra USA gjør det ikke mindre demokratisk. Det at noe er kommersielt gjør det heller ikke mindre viktig for den politiske offentligheten og opinionspåvirkningen. Nyre ser ut til å glemme at de fleste nye medier har sitt utspring som kommersielle virksomheter (gjerne i USA). De første avisene var kommersielle annonseorganer. Og de fleste aviser er fortsatt kommersielle bedrifter, selv om de får god hjelp til å overleve i markedet ved hjelp av statlig støtte.

Nei du, verken amerikanske, kommersielle eller individualistiske trekk er negative trekk i seg selv. Det er heller ikke trekk som i seg selv motbeviser at mannen i gata for mer makt ved riktig bruk av sosiale medier. Han kunne like gjerne sagt at: "Nei, jeg er uenig," og stoppet der.

Det man nå kan tenke litt over er hvorfor artikkelforfatteren nøyer seg med et så dårlig begrunnet svar. Ville det ikke vært naturlig med et oppfølgingsspørsmål? Eller eventuelt ringe en annen kilde for et begrunnet svar?

Liberale menneskerettigheter er ikke relativt

I sin tale til lokalpolitisk nettverk i Oslo Venstre på fredag trakk Venstre-leder Trine Skei Grande frem flere viktige liberale prinsipper.

Et av dem var menneskerettighetene. Det finnes et sett globale og ukrenkelige liberale verdier som ikke kan relativiseres. Trine Skei Grande påpekte at mens den nåværende regjeringa inviterer Cubas ambassadør til den offisielle 17. mai feiringen, inviterte den forrige regjeringen som Venstre satt i, Cubas opposisjonelle. Hvorfor det? Fordi Cuba er en totalitær stat, en stat som i tiår etter tiår holder sin egen befolkning som gisler for en ideologi som burde vært skrapet for lengesiden.

Hun stilte også spørsmål ved at så mange ser ut til å synes det er helt greit at det økonomiske hegemoniet i verden ser ut til å komme til å skifte fra det demokratiske USA til det totalitære Kina. Det er selvsagt ikke greit at den ledende økonomien i verden bryter menneskerettighetene i den skalaen Kina gjør.

Menneskerettighetene er ikke relative. Tortur er like smertefullt uansett hvor i verden du kommer fra. Det er ikke noe relativt over det. 

Hva er heroisk ved å snyte husverten for leie?

Jeg syns det følgende sitatet, fra tankerekken til den unge kontoristen/ poeten i Coetzees ”Ungdom” er helt fantastisk.

”Hvorfor er det å gjemme seg på kvistværelse på Venstre Bredd som en ikke har betalt husleie for, eller å vandre skjegget, uvasket og illeluktende fra kafé til kafé og bomme drinker av venner, et større offer, en større utslettelse av personligheten enn å kle seg i mørk dress og gjøre sjeleødeleggende kontorarbeid og underkaste seg drepende ensomhet eller sex uten lyst? Absint og fillete klær må være avleggs nå. Og hva er forresten det heroiske ved å snyte en husvert for leien?

T.S. Eliot arbeidet i en bank. Wallace Stevens og Franz Kafka arbeidet i et forsikringsselskap. Hver på sitt vis led ikke Eliot og Stevens og Kafka noe mindre enn Poe eller Rimbaud. Det er ingen vanære å velge å følge Eliot og Stevens og Kafka. Hans valg er å gå i mørk dress, som dem, bære den som en Nesson-skjorte, uten å utnytte noen, og betale for seg.”

Det fikk meg til å tenke på mer hjemlige forhold. På de relativt gode støtteordningene vi har for kunstnere i Norge. Og la ingen kunstner få fortelle deg noe annet. Det at noen velger å leve på eksistensminimum i en eller annen selvrettferdig tåke av krav om å få leve av kunsten sin selv om ingen andre ser ut til å være nevneverdig interessert, har jeg ingenting imot. Kunstnere er nå engang høyere utdannet, og dermed plasserer jeg dem rett inn i båsen ”ressurssterk”. Har de et problem med å få endene til å møtes er de oppegående nok til å ta seg en jobb ved siden av kunsten. Jeg har støtt undret meg over hvorfor det er slik at det er mer hederlig for norske kunstnere å leve på statsstipender, kunstnerstipender eller på eksistensminimum enn å ta seg enn jobb mens de venter på å slå igjennom. Alle kan vi ikke være kunstnere. Alle kan vi ikke være viktige nok til at noen må frikjøpe oss.

Og stopper vi noensinne opp og tenker over hva vi går glipp av, rent kunstnerisk, når kunstnerne, på godt og vondt, nyter av så gode ordninger som her i Norge?

Politiker! BLI SINT!

Er den norske offentligheten for dannet? Når vi har så mange "godt skolerte" politikere, som har jobbet seg opp i et ungdomsparti eller i kommunepolitikken og blitt finslepne, runde i kanten og ganske så uinteressante. Når den gjennomsnittlige politiker høres mindre ut som Ola Nordmann og mer ut som en hvem som helst anonym byråkrat er det klart at den norske offentligheten er blitt for dannet.

Jada, så er kanskje ikke de seneste utbruddene til Abid Raja noe godt eksempel på en sint politiker. Men han har nå på godt og vondt røsket litt opp i den servile, nesten sterile offentlige debatten vi har i Norge.

Jeg håper ikke det er bare meg som syns det er litt synd at de fleste topp-politikerne våre er formet, slipt og hakket sønder og sammen for å aldri miste besinnelsen offentlig. En vesentlig del av det de lever av er strengt tatt av å krangle! Da er mitt spørsmål: Hvorfor krangler de ikke mer med hverandre?

Politikerne våre kan lære av at det er greit å vise at man av og til føler så mye og er så engasjert i en sak at man blir skikkelig sint. Offentlig!

Politikere i Norge krangler helst med journalisten som mellommann. Det er kjedelig, det er selvsagt og vi har hørt det så uendelig mange ganger før. Enter Raja! Hemningsløs selvrettferdighet. Sinne. Følerier. Tankeløs stemmegivning i affekt. Og en tirade av relativt pusete personangrep. For det er vel ingen som setter kaffen i halsen av pusegloser som bakstreversk, sneversynt eller blendet av egen legning.

Spørsmålet er om man har noe å lære av Raja? Jeg mener svaret åpenbart er ja.

Vi kan lære at det ikke er noe galt i å løfte frem kontroversielle meninger. Slik Raja har gjort gjennom sine dialogmøter. Det er bra at vi opplever å bli sinte, provoserte og (skrekk og gru) engasjerte av idioter som hater jøder, vil steine homser og stenge kvinnfolk inne. Det er mye bedre enn at vi stuer dem vekk fra offentligheten, samtidig som folk som ellers ville blitt engasjerte holder seg hjemme i stua og ser på reality-TV fordi de ikke syns politikken engasjerer.

Jeg etterlyser mer impulsivitet, mer følelser, mer sinne og flere personangrep.

Politikerne våre kan lære av at det er greit å vise at man av og til føler så mye og er så engasjert i en sak at man blir skikkelig sint. Offentlig! Jeg skulle så gjerne sett flere sinte politikere. Politikere som fra tid til annen følte og handlet før de fikk tenkt seg om. Da tenker jeg aller helst i offentlige debatter og ordskifter i medier. Jeg er nok enig med de som syns det er uheldig at man vedtar politikk i affekt. Men å snakke til befolkningen, komme med noen personangrep og delje løs med noen saftige gloser i affekt syns jeg er helt greit.

Jeg etterlyser mer impulsivitet, mer følelser, mer sinne og flere personangrep. Jada, du leste riktig, flere personangrep. I Norge er vi partister. Vi tror på partiene. Vi tror på partiprogrammene. Og vi mener politikken skal komme først. Men personer betyr noe. Selvsagt gjør de det. Og alle som prøver å overbevise om noe annet villeder befolkningen. Det er ikke helt uvesentlig hvordan personene som sitter på Stortinget er som personer. Og da må det jo være legitimt å angripe person innimellom og. Er det åpenbart urimelige angrep, som i Rajas angrep, vil det uansett slå mer tilbake på den som angriper uansett. Og vi får alle en litt mer engasjert og engasjerende debatt.

Faen heller! Overdannet politikk er forbanna kjedelig!