Et modererende sentrum

Det er i sentrum de gode løsningene ligger. Ikke i en evig dragkamp mellom de politiske ytterpunktene. Den profilerte professoren Julie Kristeva etterlyser en ny politisk filosofi på forskning.no.

− Mange av samfunnets knutepunkter lar seg ikke løse opp i spennet mellom høyre- og venstrepolitikken.

– Motsetningene mellom kvinne og mann, møtene med fremmede, funksjonshemmede, religion, økologi og problemstillinger knyttet til slutten av livet, alle disse krever nye måter å tenke politikk på, sier hun til forskning.no.


Hun har skjønt det. Men dette er i mine øyne ikke noen ny rettning. Det er en rettning som allerede finnes i sentrum av norsk politikk. Profilert av Unge Venstre som den tredje vei. Eller av Lars Sponheim som sentrum. Et rom mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.

På et medlemsmøte i St.Hanshaugen Venstre forleden var det et medlem som sa det så fint: "Venstre kan være en modererende kraft i sentrum. En garantist mot SV og FrP i regjering". Og jeg tror dette medlemmet har rett, at Venstres styrke ligger i den sentrale possisjonen partiet har som et sentrumsparti med en ideologisk plattform som gjør at vi ikke er bundet til den borgerlige siden hvis den borgerlige siden skulle gjøre seg avhengig av samarbeid mot høyresiden i norsk politikk og ikke mot sentrum. Slik som flere i spesielt Høyre nå tar til orde for.

Etterpåklokskap.

Jeg er ingen stor tilhenger av etterpåklokskap. Jeg syns heller man bør legge ting fra seg og tenke fremover.

Jeg er ingen tilhenger av å skylde på andre. Jeg syns heller man bør stå rakrygget og ta ansvar for egne handlinger.

Jeg er ingen tilhenger av å bruke ord som "vinnere" og "tapere" i valg. Folket velger våre politikere. Stortinget gis et mandat av folket. Om de har vunnet eller tapt noe så er det folkets tillit. Å "vinne et valg" klinger dårlig i mine ører. Kanskje er jeg bare kverulerende? Eller kanskje vil jeg bare ikke innrømme at jeg tilhører det tapende partiet på den tapende siden?

Men i etterpåklokskapens navn, om jeg skal skylde på noe og peke på hvorfor jeg tror vi tapte, så tror jeg det var fordi Venstre ikke var tydelig nok i sin avvisning av FrP. Jeg tror at om vi fraviker dette standpunktet så vil de som har spådd Venstres og sentrums snarlige død få rett. Jeg er ingen tilhenger av sosialdemokrati. Det er med litt ambivalente følelser jeg innrømmer dette. AP er på tross av alt, og alt inkluderer da en retorisk uredelig valgkamp, et anstendig parti. Det er ikke så vanskelig for meg som Venstre-mann å si at hvis jeg skal velge mellom en regjering av anstendige mostandere og en regjering av uanstendige motstandere så velger jeg anstendigheten. Det er ikke liberalt å ty til høyrepopulisme for å få gjennomslag. Men det er tross alt ikke like langt mellom sosialliberalismen og sosialdemokratiet. Det er store forskjeller mellom Venstre og Arbeiderpartiet. Men rent pragmatisk sett er ikke AP på langt nær så illiberale som FrP.

Jeg tror dessverre mange velgere trodde på Stoltenberg når han angrep Venstre for å ikke være til å stole på. Kanskje skulle Sponheim sagt klarere i fra om at selvfølgelig er vi det. Når Stoltenberg sa at et borgerlig flertall ville medføre en borgerlig regjering trodde de kanskje ikke på Sponheim når han svarte at et rent borgerlig flertall er urealistisk i denne valgkampen. FrP tilhører ikke den borgerlige blokken. I allefall ikke i Venstres øyne. Når folk skrek opp om kaoset på borgerlig side hørte de ikke Sponheim når han sa at det eneste kaotiske på borgerlig side er at noen ønsker å slippe FrP inn i regjeringskorridorene.

Jeg håper morgendagens Venstre-leder fortsatte der hvor Sponheim slapp. Og all ære til Sponheim. Jeg ser heller Venstre ut av tinget enn rundt kongens bord med FrP. Den som tar over etter Sponheim har noen veldig store sko å fylle. Jeg håper de følger sin forgjengers eksempel i 2013. Vi trenger mer Sponheim, ikke mindre.

Stolt Venstre-velger.

I dag er jeg en trist, men allikevel veldig stolt Venstre-velger.Noen ganger når man ikke ut med budskapet. Andre ganger er ikke folk opptatte av budskapet en har å gi. Og atter andre ganger er folk rivende uenig med det budskapet man kommer med.

Sponheim har gjort det eneste riktige. Han har rakrygget stått opp for sin politikk og sine velgere. Venstre har gjennom hele valgkampen vært forsvarer av de liberale verdier. Mot grums i asylpolitikken, mot oljen i miljøpolitikken, for en bedre velferd, for en bedre skole og for en økt satsning på den frie forskningen og høyere utdanning. Venstre har ledet an i sentrum ved å nekte å godta konturene av et lite liberalt to-blokksystem i Norge. Nå viste det seg at Venstre ikke klarte å mobilisere nok velgere for et sterkt sentrum. Men de som valgte Venstre valgte i allefall riktig etter min mening.

Det paradoksale er at oppi det hele så klarer det største opposisjonspartiets leder og tidligere leder uten å blinke gi skylden på det nå desidert minste opposisjonspartiet for at det borgerlige valgnederlaget ble et faktum. Gjennom hele valgkampen har Venstre måtte se seg skvise av et offensivt og illiberalt FrP på den borgerlige siden og et sterkt, stabilt og retoriskt løgnaktig AP på den andre siden. Dette er selvsagt ingen andres feil enn vår egen. Det må vi også ta inn over oss. For mens FrP har kunnet sanke borgerlige stemmer på politikk som strengt tatt ikke er borgerlig og AP har kunnet samle stemmer på et skremmebilde av en blokk som slett ikke er en blokk men to, så har ikke Venstre klart å vise tydelig nok hvilke visjoner vi har for norsk politikk. Vi har ikke klart å tydeliggjøre ”Den tredje vei” som Unge Venstre har forsøkt å løfte på banen i valgkampen. Vi har ikke klart å fremstå som et vitalt sentrum i norsk politikk. Og da ble vi det heller ikke.

I denne omgang. Men....

Jeg er sikker på at Venstre, etter at vi har tatt nederlaget innover oss, vil brette opp ermene og stå på i de neste fire årene for å sikre at også ved det neste valget skal Venstre stå i sentrum.

Så er det bare å si tvi, tvi. Og støtte opp om de ”to flotte damene” vi nå får på Stortinget. Og om alle de som fortsatt er folkevalgte på lokalplan. Vi har ikke råd til å kaste inn håndkledet. Vi må heve hodet, spisse kommunikasjonen og stå klart frem som et tredje alternativ til neste valg. Et nei til de rødgrønne er forhåpentligvis også fortsatt i morgen heller ikke med nødvendighet et ja til FrP.

Er det feigt å ikke ha bestemt seg?

I EU saken er det i allefall det hvis en skal tro Nikolai Astrup ihuga EU tilhenger og stortingskandidat for Høyre.

I EU saken er jeg helt enig med Astrup. Jeg vil ha Norge inn i EU så fort som overhodet mulig. Det er mange grunner til at jeg ønsker dette. Men jeg skal ikke begrunne akkurat det her og nå. Jeg er ikke i tvil om at flere av kandidatene ville bestemt seg hvis de måtte ha tatt en avgjørelse i morgen. Men det må de ikke, derfor blir undersøkelsen som Astrup henviser til en teoretisk øvelse. En enkel øvelse for de som har bestemt seg, men en ikke fullt så enkel øvelse for de som ikke har bestemt seg.

Jeg føler meg uendelig mye tryggere når politikere faktisk er sindige nok til å svare ærlig på at de ikke har tatt et standpunkt enda. Enn at de skal ta en forhastet beslutning. EU saken er en viktig, men meget kompleks sak. Og jeg for min del er overbevist om at de fleste oppegående politikere vil være for, bare de får tenkt seg om.

EU saken er ikke tjent med at ja-folket oppfører seg som den "semimillitante" Nei til EU-lederen, Heming Olaussen, som er ute med sine skrekkvisjoner om hvordan Norge vil ende opp i EU titt og ofte. Vi på ja-siden kan være rausere enn som så. Vi tror ikke Norge går under selv om vi ikke er med i EU, selv om vi mener Norge hadde hatt godt av å være med.

Men viktigst av alt. Vi burde ikke bruke tvil som et flåsete utgangspunkt for en sak som helt åpenbart, på grensen til det pinlige, bare er valgflesk.

Jeg har egentlig alltid likt Nikolai Astrup som politiker. Han er riktignok helt fersk, men jeg syns han er god og tydelig. Men å peke ut Norges feigeste politikere på denne måten kler han ikke. Ikke litt en gang.