Usminket og nedverdigende?

Det er vanskelig å skulle forsvare Nine Karin Monsen for jeg er ikke enig med henne. Men jeg er enig med Fritt Ord. Så lav er takhøyden blitt for moralsk argumentasjon i de homofile miljøene at de nå leverer tilbake prisen, starter støtte kampanjer for å gi Kim Friele pengene hun gir tilbake og arrangerer støtteaksjoner på taket av operaen. Det dunker inn stadige påminnelser i innboksen min på Facebook om hvor intolerante vi homser har blitt ovenfor andre folks antikvariske motstandskraft mot familiestrukturer de ikke anser som naturlige og gitt av de biologiske forutsetningene i mennesket eller av en eller annen form for guddom.

Jeg får forespørsler om å bli med i støtteaksjonen for Friele, som om hun trenger noen støtteaksjon. Eller i bevegelsen mot Monsen, som om jeg skulle være mot en fri kvinnes rett til å tenke og si det hun mener. Støtteaksjoner for det politiske korrekte meningsenfoldet og mot folks frekkhet til å ta opp, på en direkte og usminket måte, at de mener at noen barn som vokser opp uten far tar skade av det. Og den lille klumpen i magen vår som gir etter for de tradisjonelle strukturene som vi jo stort sett alle bærer rundt på og tenker kanskje, kanskje har hun rett. Biologien i det er åpenbar. Selvsagt har hun ikke rett. Å hevde at noen barn vokser opp med en følelse av mangel kan like så gjerne bli parert av et annet faktum. At noen barns som vokser opp tar skade av det, uansett hva slags familiestrukturer de vokser opp i. Sånn er livets grusomme faktum.

Det er helt tydelig at mye av det Monsen sier blir tatt helt ut av kontekst og vridd slik at det ser verre ut enn det hun egentlig sier. Monsen og homobevegelsen spiller katt og mus. De elsker tydeligvis å hate hverandre.

Det er et problem at LLH og andre kritikere bruker riksmediene som sannhetsvitne og grunnlag for sin kritikk av Monsen og Fritt Ord. Homobevegelsen ser ut til å være mer opptatt av å plukke Monsens uttalelser fra hverandre heller enn å begrunne hvorfor hennes påståtte forsvar for barns menneskerettigheter er illegitimt. Det er også et problem at vi henger oss mer opp i språk og språkbruk enn meningene bak ordene. Monsen bruker en form for moralsk retorikk som kan virke sårende, men alle kan ikke pakke inn meningen sin i politisk korrekt fintfølelse.

Men kanskje var det akkurat dette norges homofile trengte akkurat nå. En ny ytre fiende å være indignert ovenfor. Når mennesker får det for bra har vi en tendens til å søke etter en mening, en eller annen form for motstandskraft, slik at vi kan fortsette å kjempe videre.

Homobevegelsen burde brukt mer tid på å begrunne hvorfor kunstig befruktning for lesbiske er greit. Jeg syns ikke nødvendigvis det er det, ikke fordi jeg mener lesbiske er dårlige foreldre men fordi jeg mener man burde konsentrert seg mer om å utvide mulighetene for adopsjon. Kunstig befruktning (uavhengig av legning) i en verden med en overflod av barn som desperat trenger foreldre er egoistisk, enten vi liker det eller ikke. Det er noe ulogisk over argumenter over at to av samme kjønn kan danne en familie som er like mye verdt som en familie fundert ut fra mer biologisk "naturlige" forutsetning, samtidig som vi insisterer på at barnet skal bæres frem av en av foreldrene, med en av foreldrenes gener. Plutselig betyr biologien noe allikevel.

Nå har jeg skjønt Monsen dit at hun er mot at homofile skal adoptere også, men det gjør ikke argumentene hennes mindre interessante. Slik jeg ser det så krever hun noen tydelige svar fra en bevegelse som ikke helt har klart å begrunne alle sidene ved ekteskapsloven. At hun gjør det på en dogmatisk og lite politisk korrekt måte er kanskje irriterende, men det er ikke noen grunn til å gå i masseprotester.

Det er ikke diskriminerende å hevde at barn i utgangspunktet har rett på en far og mor. Og samtidig påpeke at å frata barnet denne retten er et brudd på barnekonvensjonen og et brudd med et eller annet moralsk-biologisk dogma. Det er begrensende og det lar seg lett tale i mot med alle de eksemplene på at folk som vokser opp i familiestrukturer som er annerledes enn denne klarer seg helt fint og det er også nok av heterofile kjernefamilier som får barn som ikke klarer seg så bra. Det er disse argumentene man må bruke mot denne typen argumentasjon. Ikke skrike opp om diskriminering, for det er ikke diskriminering. Av noe slag. Ingen, og da mener jeg ingen uavhengig av legning, har noen som helst rett til å få barn. Man kan argumentere for at man har en eller annen form for rett til å gifte seg med akkurat hvem man vil, men grensen går også der.

Det kan være sårende, begrensende og nedverdigende å ta og føle på sin egen tilkortkommenhet som homofil mann med et ønske om å stifte familie. Jeg kjenner til den følelsen selv. Men det er et faktum, uansett hvor mye jeg vrir og vender meg i søvne og drømmer om et annet liv så vil jeg aldri kunne få barn på noen naturlig måte. Det vil være en prosess ganske ulik den "normale" og det er slett ikke sikkert jeg får noe barn. Det er et av livets sørgelige faktum for mitt vedkommende. Men det er så slettens ikke noe diskriminerende ved det. Og jeg blir absolutt ikke med på en eller annen relativistisk bortforklaring av naturens harde realiteter, alla hvem begrunner hva som er naturlig og så videre. Det naturlige er mann, kvinne, pulings, graviditet og babyhyl. Nå har jeg og resten av Norges befolkning stort sett forlatt et liv i pakt med naturen, så det naturlige kan til dels bortforklares. Men det gir oss på ingen som helst måte noen menneskerett til å få våre egne barn.

At Monsen mener det er absurd og nedverdigende med kunstig befruktning kan jeg godt forstå. Det har hun all rett til, og vi homofile trenger faktisk å ta det med i betraktning. Hun har også helt rett i at det å frata noen retten til en far er spekulativt og diskutabelt. Og LLH gjør helt feil når de ikke aksepterer hennes rett til å fremheve dette i det offentlige ordskiftet. Også når de bruker helt åpenbart vridde avisoverskrifter for å hevde sin egen populistiske indignasjon.

Monsens meningsfeller tapte, vi vant. Det er ingen grunn til å sette kaffen i halsen over at noen fortsatt vil hevde biologiens suverenitet over den menneskelige kultur.

Venstre vil forby nysalg av biler som kun går på fossilt brensel

“Venstre vil forby bensinbiler,” kan vi lese på TV2nyhetene.no. Dette er en grov forenkling av et vedtak journalisten ikke kan ha fått med seg realitetene i.

På Venstres landsmøte denne helgen vedtok vi at Venstre ønsker at Norge fra 2012 skal forby nysalg av biler som KUN kan gå på fossil energi. Ingen må slutte å kjøre bilene sine og levere dem inn etter 2012 av den grunn. Grunnen til dette er enkel, vi ønsker ikke å forby bensinbiler. Venstre ønsker derimot å forby nysalg av rene bensinbiler, og med dagens bilteknologi er dette helt udramatisk. Dagens hybridbiler er bedre enn gårsdagens bensinbiler.

Det er klart at Venstre som ansvarlig miljøparti med hevet hode kan si at fra 2012 vil vi ikke lenger at Norges bilselgere skal kunne selge rene bensinbiler. Det er med dagens teknologi egentlig ganske uansvarlig å mene noe annet.

Religion og homofili

På en debatt om islam og homofili tok Hadia Tajik opp et meget viktig poeng som mange ser ut til å glemme i sin iver etter å konfrontere religiøs dogmatisme. - Hverken tradisjonell kristen eller muslimsk teologi aksepterer homofili - det nytter ikke å late som noe annet, sa Hadia Tajik under et seminar om respekt, homofili og religion torsdag.

Dette vil selvfølgelig ikke si at vi ikke skal ta opp kampen mot begrensende og tilbakoverskuende holdninger i forhold til mennesket. Men vi må først og fremst orientere oss om dem og tolerere selv de mest innbitte dogmatikerne og så slå dem tilbake, argument for argument.

Selv er jeg ikke-troende, jeg er helt sikker på at det ikke finnes noe liv etter døden og at det livet jeg lever nå er det eneste livet jeg får. Da blir det desto viktigere for meg å leve det livet jeg lever med frihet til å ta de valgene jeg selv mener er best for meg. Men alle vi som ikke tror kan allikevel bli flinkere til å høre på argumentene til religiøse mennesker, ikke for å bli enige, men for å vinne respekt for at deres rett til å ta et religiøst valg også må gjelde for oss idet vi ikke gjør det.

Gullkorn fra landsmøtet i Venstre

Lars Sponheim: Vi vil jobbe for et sammfunn preget av frihet, mangfold og maktspredning, regjeringen truer disse verdiene hver dag med mer ensretting, mer kontroll og mer intoleranse.

Lars Sponheim: Vi forbyr ikke alt vi er imot, det er ikke det frihet handler om. Venstre lider ikke av frykten for at andre skal velge alternativer som vi ikke ville valgt selv.

Lars Sponheim:Retorikken om den fryktelige markedsliberalismen og kampen mot de rike er i virkeligheten en kamp mot friheten til å starte for seg selv og å satse på egne ideer i et åpent og fritt marked.

Anne Solsvik: For meg er det å være liberal å være fordomsfri, åpen, inkluderende, raus, mangfoldig, fri og tolerant, den viktigste rollen Venstre kan ta er å leve opp til disse hedersordene. Dette vil gjøre Venstre til Norges viktigste motpol mot populisme og mistenkeliggjøring

Anne Solsvik: SV tar ikke innover seg at folk er forskjellige og vil forskjellige ting. Det vanskligste å forholde seg til er er allikevel den dogmatiske kampen SV kjemper mot mangfoldet og mot menneskerettighetene.

Anne Solsvik: Vi bør heller bekymre oss for en snikblendafisering av Stortinget. Venstre vil kjempe imot, for vi skal få inn Abid Raja på Tinget.

Sponheim sa tja til EU.

I sin landsmøtetale på Venstres landsmøte tvilte Sponheim seg frem til et ja til EU ved neste korsvei, hvis EU innlemmer Tyrkia i det europeiske felleskapet. Det er når EU er større enn seg selv, og bygger bro og garanterer demokrati også inn mot den muslimske verden man ser rekkevidden av det prosjektet EU er.

Han tror allikevel ikke tiden er inne for å søke om medlemskap i den kommende perioden.

Sponheim om EU: Jeg tror jeg i alle år har vært den største tviler, ikke bare i Venstre, men i hele verden. På den ene side, på den andre side. EU tar opp i seg nye land og gjør de til demokratier. Jeg opplever ikke EU debatten som en mare i det hele tatt. Vi i Venstre har levd godt med denne uenigheten lenge. Venstre forplikter seg uansett til å følge resultatene av en folkeavstemming. Det fremstår ikke som spesielt attraktivt å bli medlem akkurat nå. Norge har en EØS avtale som fungerer godt for Norge. Men jeg er ikke opptatt av om hva vi vil tjene på EU-medlemskap. Jeg er opptatt av at om vi skal bli medlem må vi bidra med noe. Det er når vi er større enn oss selv vi er virkelig gode. Litt mindre fisk og litt mindre landbruk vil vi kunne takle uansett.

Følg landsmøtet i Venstre live her.

Venstres landsmøte - Stavanger 2009

Nå er landsmøte i Venstre i gang. Dette blir mitt første landsmøte i Venstre. Blir spennende å se hvordan det går.

Det blir spennende å se hva Lars Sponheim sier i EU-spørsmålet om få strakser. Jeg håper jo selvfølgelig på at han sier ja, og at Venstre uavhengig av Sponheim sitt standpunkt sier ja.

EU-motstanderne i SP bruker billig retorikk i sine forsøk på å få Venstre til å opprettholde et klart nei standpunkt. Trygve Vedum hevder at et ja til EU vil fjerne partiet fra sentrum av norsk politikk. Men faktum er, og det beviser vel APs og FrPs standpunkt i saken at det ikke er noe klar høyrevridning eller venstrevridning i EU spørsmålet. Det er ingen klare ideologiske skillelinjer. Derfor bunner det for meg ut i et spørsmål om hvilken rolle en vil Norge skal ha i Europa og verden. Skal vi stenge oss inne, og verden ute, være like selvsentrerte som vi alltid har vært eller om vi skal vende oss mot Europa med åpne armer. Kanskje litt flåsete sagt, men det er et viktig standpunkt for en åpnere og mer liberal verden. Et riktig standpunkt som jeg håper Venstre vil ta denne gangen.

Venstre er garantist mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen.

På Redaksjon EN på NRK 21. april garanterte Lars Sponheim at Venstre ikke vil inngå kompromisser vedrørende oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Sponheim sa rett ut at Venstre ikke kommer til å sitte i en regjering som åpner for utvinning i disse sårbare områdene. Dermed befester Venstre sin rolle som Norges soleklare politiske ener i miljøsaker. SV som er den eneste som av og til kan måle seg opp mot Venstre i miljøsaker vil selv ikke gi en slik regjeringsgaranti.

Stortingsrepresentant for Venstre, Gunnar Kvassheim, påpeker at Arbeiderpartiets unnvikende vedtak på landsmøtet denne helgen åpner for utvinning i 2010. Dette føyer seg inn i en lang rekke av miljøsvik fra Norges til tider største parti.

Ved å jobbe for å få Venstre inn i regjering er man med på å bevare noen av våre mest sårbare miljøperler for fremtidige generasjoner.

Fritt ord provoserer

Motstand gjør sterk! Det frie ordet skal provosere!

I går ble det klart at Fritt Ord tildeler årets Fritt Ord pris til Nina Karin Monsen.

Prisen tildeles Monsen på bakgrunn av hennes "gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt". Videre skriver Fritt Ord at:

"I hennes siste bok Kampen om ekteskapet og barnet, som ble utgitt i mars 2009, går Nina Karin Monsen hardt ut mot den nye ekteskapsloven som ifølge henne selv ”likestilte heterofile, kristne ektepar med homofile par – ikke omvendt”. – Slik meningen med loven var. Hun hevder at: ”Barns rett til far, arv og navn ble feid tilside”.

Nina Karin Monsen begynte tidlig å tematisere kvinners livsvilkår og familiens stilling. Hun er en banebrytende feminist som har gått sin egen vei. Hun var med på å etablere nyfeministene i 1970, som vektla behovet for selvbestemt abort, likestilling og likeverd. I 1975 ble hennes første bok om feministisk filosofi publisert: Det kvinnelige menneske. Hun kritiserte senere kvinnebevegelsen innenfra for å bli dogmatisk, noe som blant annet kom til uttrykk i boken Jomfru, mor eller menneske? fra 1984."

Selv sier hun til Aftenposten i dag at:

"Vi lever i et sensurklima. De som bestemmer er radikalliberalerne på venstresiden, som skal ha likebehandling av likt og ulikt og aldri gå i dybden på moralske problemstillinger. Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten å bli fordømt."

Dette er en provoserende tildeling fra Fritt Ord og jeg er sikker på at mange, spesielt homofile har vanskeligheter med å svelge tildelingen av en som så åpent og relativt dogmatisk har kjempet med nebb og klør mot en ekteskapslov som homofile anser som et naturlig skritt i rettning av et likestilt samfunn.


- Gjennom utallige artikler i BT har Nina Karin Monsen markert seg som en sterk forkjemper mot den nye ekteskapsloven og kunstig befruktning for lesbiske. Hun har innført begrep som "designbarn", og spredd negativ propaganda de siste årene, sier lederen i LLH Bergen Torill Frøise i en pressemelding.

Jeg vet ikke hva Frøise legger i negativ propaganda, men det må være lov til å mene at den eneste ideelle og naturlige familien er en familie bestående av mor, far og barn. Uten at dette skal karakteriseres som propaganda. Det er mange med Monsen som er kritiske til all form for kunstig befruktning. Og det er ikke til å skyve under en stol at homofile par gjerne må finne andre måter enn den rent naturlige for å få barn.

Personlig er jeg oppvokst med en alenemamma, jeg har aldri følt at livet har vært noe mindre verdt selv om jeg ikke er vokst opp i en A4 familie. Mamma har hatt mer enn nok kjærlighet å gi. Monsens syn på familien er etter min mening både fordummende, begrensende og nedverdigende. Grensene for familiene bør settes av familiene selv, ikke av samfunnet eller kristenfundamentalister som Monsen.

Men jeg er allikevel personlig imponert over Fritt Ord denne gangen. Sist gang de var på banen med provokasjoner var de mindre imponerende. Da de truet med å trekke støtten til Litteraturfestivalen for at de hadde invitert Holocaust-fornekteren David Irving til festivalen. Den saken resulterte i at Irvings invitasjon ble trukket tilbake av styret i Litteraturfestivalen, etter massivt press fra blant annet Fritt Ord. Dette var et sørgelig kapittel i Fritt Ords historie. For hva er vitsen med Fritt Ord om de ikke støtter opp om dissidentene. Uansett hvor hårreisende dissidentenes meninger er?

Jeg er lite imponert over Monsens "moralfilosofiske" ressonnementer, samtidig som jeg ærlig skal innrømme at jeg bare har lest hennes innlegg og uttalelser i media, ikke bøkene hennes. Og ikke kommer jeg til å gjøre det heller, livet er rett og slett for kort til at jeg gidder kaste bort tiden min på akkurat det.

Men jeg er glad for at folk som henne også ytrer seg i offentligheten. Slik at jeg og mange med meg kan la oss provosere. Jeg lot meg også provosere da Usman Rana vant kronikk-konkurransen i Aftenposten med kronikken "Den sekulære ekstremismen" og over natten gav en ny generasjon religiøse mørkemenn et fjes i media.

Men hva sier det om oss som åpent og fritt samfunn hvis vi ikke lar de religiøse stemmene slippe til med mindre de mener det samme som den sekulære offentligheten? Fritt Ord skal ikke tildele en pris på basis av homokamp eller prisen for den best likte debattanten, eller den som klarer å lire av seg mest konsensusbabbel på kortest mulig tid. Det er ikke meningen at alle skal være enige i det som sies. Da hadde ikke det frie ord hatt noen relevans.

Jeg lar meg gledelig provosere av Monsen, hun gir meg en giv til å finne de relevante motargumenter. Uten sånne som henne hadde ikke folk latt seg provosere til å yte motstand. Uten sånne som henne hadde ikke det frie ordet vært like fritt.

Gratulerer med Fritt Ord prisen 2009, Nina Karin Monsen.

Thomas - Kinsereren

Det følgende er etter min mening irrelevant og altfor personlig informasjon. Men det sier vel noe om meg og hvem jeg er allikevel. Kanskje mer enn jeg er villig til å innrømme.

Pappa er fra Hong Kong, ifølge halvsøstrene mine er han opprinnelig fra Shanghai, men rømte som gatebarn til Hong Kong som bitteliten, der han ble plukket opp av farfar og innlemmet i en liten familie på fire. Farmor, farfar, tante og pappa. Pappa er altså adoptert. Farfar flyttet til Norge etter at farmor døde, pappa ble med på lasset. Tante var voksen og hadde allerede barn. Pappa var et sted mellom 17 og 19.

Inntil sist helg hadde jeg en helt annen versjon av pappas liv og opprinnelse. Flyttehistorien er stort sett den samme. Jeg har helt siden jeg var liten trodd at pappa er fra Hong Kong, der vokste han opp på fastlandet i de fattigste delene av Kowloon. Jeg har et vagt minne om et familiebilde han hadde hjemme hos sin nye familie, med halvsøstrene mine, han flyttet ut fra dem når de var to og fire, så jeg må ha vært mellom 6 og 10 år. Det bilde forklarte pappa meg, var bilde av ham og søsknene hans. Han hadde åtte eldre søsken, men siden han var den eneste som ikke var voksen når faren hans flyttet til Norge, ble han ikke igjen i Hong Kong. Dette er en av de meget få gangene jeg har snakket med pappa om hans familiebakgrunn.

Fakta er vel at ingen vet sikkert, utenom pappa, hva han opplevde i oppveksten. Hvor han er fra, hvem han er og hvordan han kom til Norge. Han møtte mamma når hun var 15 og han var ca. 20, etter det så vet jeg sånn ca. hvordan historien går. Jeg ploppet ut fem år senere, og ting gikk skeis. Siden det har vi bare hatt sporadisk kontakt, noen perioder oftere enn andre. Det lengste oppholdet i kontakten var vel fra jeg var baby til jeg var rundt 6 år. Da hadde pappa fått seg ny kone, hun som senere ble mor til mine to halvsøstre.

Jeg har aldri lurt så mye på opprinnelsen til pappa, hvor han kommer fra og hva som preger han som person. Når jeg var liten forstod jeg ikke rekkevidden av det og nå som jeg er voksen har han preget meg så lite at jeg ikke helt klarer å føle at det er viktig for meg og hvem jeg er. Jeg pleier å forklare det med at man ikke kan savne det man aldri har hatt. Jeg har aldri hatt en far som er tilstedeværende, bare en flyktig karakter som har vandret inn og ut av livet mitt, uten å sette så mange spor etter seg. Søsknene mine, mamma og min familie på morssiden har liksom alltid vært der, delt av seg selv og brydd seg om meg.

Jeg forsøker ikke å si at pappa ikke bryr seg, det tror jeg han gjør, han har bare ikke tatt del i livet mitt. Men det hindrer meg ikke i å ikke ville finne ut mer om ham, og hans bakgrunn. Poenget mitt er vel heller den at det er hans bakgrunn jeg søker, ikke min. For meg blir det vel omtrent den samme opplevelsen bak å finne ut mer om Hong Kong, Shanghai og Kina som enhver annen nordmann. Jeg har en interesse, som jeg undersøker nærmere.

St.Hanshaugen Venstre

St.Hanshaugen Venstre har fått egen valgkampblogg. Og som styremedlem og valgkampansvarlig i St.Hanshaugen Venstre blir min stemme en naturlig del av også den bloggen.

Nå vil jeg bare påpeke at jeg ikke er av den overbevisning at blogging i seg selv er noe magisk hjelpemiddel i valgkampen, det er en av mange plattformer som ikke kan erstatte god gammeldags valgkamp, men det kan være et viktig supplement. Derfor har styret i St.Hanshaugen Venstre bestemt seg for å bruke blogg som en plattform for valgkamp opp mot valget i september. Det blir spennende å se hvordan den utvikler seg, og om vi i styret klarer å holde aktiviteten og interessen oppe.

Personlig må jeg vel selv sørge for at jeg ikke faller hen til å bedrive flåsete høyttenkning også der. Men det tror jeg vil redigeres bort av seg selv. I den bloggen er vi jo flere om beinet og dermed kan andres sensur strekke til der hvor selvsensuren kommer til kort.

Stordalens råd

I DNlørdag denne uken kan vi få en påminnelse om at Stordalens tips og råd i offentligheten egentlig faller for sin egen urimelighet. Trendguruen selv skal nemlig ha uttalt til VG at hans beste råd til barna er å ikke høre på sånne som han.

Kan det norske samfunnet virkelig se opp til en som ikke engang ønsker å sette standaren for sine egne barn. Juryen er fortsatt ute i saken.

Barna til Stordalen rådes til å "ta sine egne valg. Det er tross alt de som skal leve med dem".

Det er ikke rart spørsmålet om man skal ta Stordalens uttalelser på alvor eller ikke forvirrer. For i det ene øyeblikket sier han at man ikke bør følge rådene hans og i det andre øyeblikket råder han folk til å ta sine egne valg.

Så rapporten fra Stordalen er klar! Ordlegg deg så tåkete at ingen kan komme i etterkant og forvente at du står til ansvar for det du sier. Jeg syns jeg ser bestefar Stordalen hjemme i peiskroken, pattende på en pipe, mens sønnen forklarer at de egne valgene han har tatt har kjørt familieselskapet konkurs. "Jahaja, så du tok dine egne valg som jeg rådet deg til. Jassådu, så du gikk nesegrus på trynet. Neheimen, hva var det jeg sa? Regel nummer en, ikke følg mine råd!!! Og hva var det du gjorde din premietufs? Joho, du fulgte mitt råd om å ta dine egne valg."

Det kan tenkes jeg overtolker Stordalen.

Harald Stanghelle på en søndag.

Det er ikke så mange år siden begrep som folkemakt og samfunnsbredde var avgjørende for det norske sosialdemokrati. Nå er man mer opptatt av populisme og effektivitet.

Stanghelle er en bra mann.

Liberale røster

I løpet av den siste måneden har jeg delvis pløyd meg gjennom to ganske tankevekkende beretninger. Den ene er biografien til Ayaan Hirsi Ali, den omstridte somaliske asylsøkeren som senere ble parlamentsmedlem i Nederland og en sterk kritiker av islam. Den andre er Barak Obamas politiske manifest, skrevet av en som søkte å bli USAs president og som ble det.

Begge er to sterke liberale (i allefall på papiret, Ayaan fremmer av og til løsninger som går på tvers av religionsfriheten) røster i den vestlige offentligheten. Og mange har lyttet og lytter til det de har å si. Ikke fordi de er noen store intellektuelle skikkelser i akademisk forstand, men kanskje nettopp fordi de ikke er det. De er høyt utdannet begge to. Ayaan er statsviter og Barak er jurist. Begge med en dyp interesse for statskunst og nasjonsbygging. Men det er måten de formidler sine tanker på som gjør dem til så klare røster. De er umiddelbare, usminket, ujålete, personlige og intime. De snakker direkte til en og som en konsekvens er det mange som velger å lytte til budskapet de gir. De fremstår som ekte mennesker. Om de er det eller ikke er en helt annen sak.

Det er mange mennesker der ute som har mye på hjertet, men som feiler totalt i forsøket på å formidle dette. Jeg er kanskje en av dem selv. Hirsi Ali og Obama kommer igjennom med budskapet sitt. Frihet, likhet og at et liv har rett til å leves.

Så dagens boktips er vel egentlig å la deg inspirere av to stemmer det er verdt å stoppe opp og lytte til.

Hvorfor blogger akkurat jeg?

I boken ”Gode fagtekster” skriver Jo Bech-Karlsen at skriving kan brukes som en kilde til selverkjennelse og selvrefleksjon. Skriving gir meg en mulighet til å se meg selv utenifra. ”Skrivingen byr på en mulighet for å skape avstand til seg selv. Uten bevisst arbeid med språk blir ordene altfor velkjente og nære, fordi de jo er skapt av vår individuelle erfaring” (på side 105).

Noen jeg kjenner har ymtet frempå at jeg blogger ut av et eksponeringsbehov. Nå skal det sies at denne bloggen etter et halvt år kun har 2 følgere. Den andre følgeren dukket nylig opp ut av intet på verdensveven. Jeg kan tenke på en rekke andre eksponeringsformer som er langt mer effektive enn en blogg som følges av to mennesker. Hadde jeg hatt et større eksponeringsbehov hadde jeg vært typen til å brette meg ut for allverden i et eller annet hjernedødt realityshow. I tenårene deltok jeg i både tåpelige sjekkeshow, ungdomsprogrammer og andre uopplysningsprogrammer stort sett fordi jeg trodde det var viktig og riktig, men jeg tror innerst inne at en del av det og var en trang til å sees av mange.

Det kan godt være at en eller annen eksponeringsbehov har en del av forklaringen bak bloggen min. Men jeg tror eksponeringsbehovet henger mer sammen med arrogansen i troen på at det jeg skriver er relevant og interessant for andre, og motet til å faktisk tørre å publisere mine til tider ureflekterte tanker. Men jeg vil nok stå ved mitt, at hovedtanken bak denne bloggen er skrivetrening.

I mitt hode er skriving som all annen virksomhet. Skriveferdighetene ruster hvis de ikke brukes jevnlig, og de blir ikke noe bedre hvis de ikke trenes opp. Og jeg ønsker å bli bedre til å skrive. Jeg kunne selvsagt gjort dette på privaten, helt for meg selv. I en dagbok eller noe lignende. Men hvis en ikke deler tankene med noen, så er det ikke like mye som står på spill. Og dermed skriver man med litt andre fortegn enn man ville gjort hvis skrivingen var påtenkt offentlig formidling.

Åja, også liker jeg å blåse ut mine meninger om løst og fast. Det skal jo heller ikke feies under teppe. Men skrivetrening høres liksom litt fjongere ut;-)

Liv og leven i Venstreland

TV2 nyhetene bringer i dag en forferdelig nyhet for alle liberalere. Venstre faller under sperregrensen for femte gang på en meningsmåling siden stortingsvalget.

"Sponheim ut av Stortinget" skriver Kjetil Løset for TV2, artikkelforfatteren har også et eget blogginnlegg om saken: Upopulære Sponheim. Dagbladet på sin side velger mer orginale "Velgerne vinker farvel til Sponheim". Felles for alle sakene er at vinklingen og analysen av den politiske tilstanden er omtrendt like platt som Unge Venstres valgkampanje "Viva Sponheim" fra 2005. Jeg er tilhenger av mer personfokus i politikken, men personfokuseringen bidrar ikke til noen dyptgående analyse i den politiske dynamikken. Nå skal man passe seg for å henfalle til sutring når eget parti synker på meningsmålingene. Selv om det er fristende når man plutselig svømmer under sperregrensen og titter opp. Men det er ikke lenge siden Kjetil Løset skrev en annen blogg om Venstre, den gangen var temaet; "Venstre større en SV".

Det som hadde vært mer spennende stoff en en rekke likelydende artikler med temaet Sponheim faller ut av Stortinget ville vært å se på hva som skjer med borgerlig side om dagen. Det er jo slett ikke bare Venstre som sliter med oppslutningen. Det eneste "lyspunktet" på borgerlig side om dagen er FrP. Men det er knapt nok noe lyspunkt for en venstremann.

Er velgerne lei den ekte borgelige politikken og henfaller til statsstyrt individualisme alla FrP? Er borgerlig side for unnfallende og defansive?

Jeg tror litt av grunnen, som jeg også merker selv, er at velgerne er lei overbudspolitikken til den borgerlige troikaen KrF, Venstre og Høyre. Regjeringen leverer unektelig ganske solid på flere områder. Og de borgerlige lederne kappes nesten om å "rose regjeringen", men det er alltid et men. "Ja, de gjør mye bra, men vi skal gjøre enda mer". Vi skal pøse ut enda mer penger. Men er den borgerlige velgern egentlig opptatt av å bruke så mye mer penger? Jeg har ikke sett på bakgrunnstallene, så jeg aner ikke hvor velgerne går istedenfor. Men jeg opplever den politiske situasjonen denne våren som litt paradoksal. FrP stabiliserer seg, mens den uansvarlige overbudspolitikken deres har blitt gjengs vare blant sentrum-høyrekandidatene, som overbyr regjeringen i et og alt. Et spørsmål sitter vi borgerlige igjen med da.

Hvis man ikke skal bruke mye mer av oljepengene, hvor skal da pengene tas fra?

Nå må de borgerlige vise moderasjon og ansvarlighet. Vi vil aldri kunne by på mer penger enn FrP og regjeringen. Enten det er via oljefondet eller skatteseddelen. Oljefondets midler er omtrent uten ende for FrP, og skatten kan alltids økes mer av sosialdemokratene til venstre for oss. Men man må tørre å innrømme det. Det kommer ikke mer penger over budsjettet med de borgerlige. Det er ikke derfor man skal stemme borgerlig. Det blir mer penger på den enkelte fordi vi ønsker å ta mindre penger ved tvang fra lønningsposen til den enkelte og fra midlene til de næringsdrivende.

Master

Nå er jeg for alvor igang med masteroppgaven. Før helgen sendte jeg ut en intervjuforespørsel til de parlamentariske lederne på Stortinget. Det er syv stykker, hittils har to svart ja og tre svart nei på forespørselen min.

Jeg kunne kanskje tatt noen omveier og fått litt flere positive svar, men oppgaven handler jo ikke om de parlamentariske lederne i seg selv så jeg supplerer heller med politikere som i utgangspunktet er villige til å sette seg ned med en stakkars masterstudent og snakke om sine holdninger til media og journalister.