Skrevet på en sint dag.

Jeg liker ikke sosialister. Jeg gjør det virkelig ikke. Dere er søte, naive og sikkert kjempesnille. Men dere gjør meg så ubeskrivelig sint! Jeg syns rett og slett ikke dumhet og dårskap er en unnskyldning god nok for et ønske om å gjøre livet så mye surere for folk.

Sosialisme i Norge er i bestefall ansvarsfraskrivelse og dobbeltmoralisme. For vi lever som høyrefolk alle som en, og godt er det. Det er det som gjør Norge til et godt land å leve i. At AP en gang for femti år siden bestemte seg for at velstand, ikke utarming var målet. Og jeg for min del er stolt over at jeg bor og lever i Norge. Et samfunn som er bærekraftig nok til å fø sin egen befolkning og samtidig har hjerterom nok til å forsøke å hjelpe andre.

Så hvorfor? HVORFOR tulle det hele til med litt god gammeldags - vi river ned samfunnet for at alle skal få ha det like ille – sosialisme? Faen ta.

Det var en tid da FrP ville kommet øverst på dårskapslisten min, men jo mer jeg leser om sosialisme jo lenger forbi raser et parti som fortsatt ynder å kalle seg selv sosialister. Rødt snakker jeg ikke om, at det er dårskap har folk skjønt for lengesiden. Og Rødt er redusert til et marginalisert hylekorps ute i en eller annen ekstremistleir. Forhåpentligvis vil de lide samme skjebne som AKP-ML bevegelsen. Det er SV som virkelig tar kaka. Men etter hvert som de får vise sitt virkelige ansikt i regjering, raser de også. Og kanskje, bare kanskje vil også dette ekstremistpartiet marginaliseres ut på historiens søppeldynge. Der partiet hører hjemme.

Kaos? Hvilket kaos?

Drama, drama, drama!
Jeg er så lei dette evinnelige gnålet om borgerlig kaos. Det er jo ikke noe kaos på borgerlig side. Du har to partier, Venstre og KrF, som står fast på at borgerlig flertall vil føre til en sentrum-høyre regjering. Det er et ganske klart og ukaotisk standpunkt. Venstre og KrF kan ikke mene noe om hva andre partier eventuelt velger å gjøre. Høyre har sagt de primært ønsker en borgerlig firepartiregjering, men siden to av partiene kun ønsker en trepartiregjering er ikke dette et realistisk alternativ. Høyre har dermed gitt ganske klare holdepunkter for hvilken regjering de dermed tror er mest gunstig for Høyre etter valget. Det er i og for seg ganske udramatisk. Og fint lite kaotisk. Hvorfor pressen driver å tvinger frem nummer to standpunkter i forhold til regjeringen utover for å øke temperaturen vites ikke. Men selv tabloidene i akersgata skjønner vel at man ikke er med for å komme på andre plass. Man driver selvfølgelig valgkamp med et utgangspunkt og det er å vinne et valg. Og da har man et alternativ, nemlig den regjeringen man vil inn i hvis alt går etter planen. Det er forskjellige partier som går til valg på sin egen politikk. Man kaster ikke partipolitikken på dynga bare fordi pressen liker klare motpoler bedre enn faktisk politikk.

Det eneste kaotiske elementet på borgerlig side er FrP. Og er vi egentlig noe overasket over kaos fra den kanten?

Syns det er på tide at man tar et klart oppgjør med den flåsete retorikken om borgerlig kaos. Det er ikke noe borgerlig kaos, hvis det ikke blir noen borgerlig regjering med borgerlig flertall er det fordi FrP velger å innsette Jens Stoltenberg i fire nye år fremfor en borgerlig regjering. Det er ikke kaotisk, det er bare merkelig. Men det er vel samtidig ganske fornuftig om man er på jakt etter AP’s stemmer. Kolberg og co gjør jo sitt om dagen for å minke avstanden mellom FrP og AP. FrP holder samme gamle showet. Tenk hvor ufarlig og umerkelig overgangen fra AP til FrP blir hvis FrP velger å prioritere en Stoltenberg regjering fremfor regjeringen Solberg 1.

Frykten for det ukjente

Folk flest frykter tydeligvis det ukjente. I går kunne VG melde at folk flest mener radikal islam er et problem i Norge. Hele en av fire mener radikale muslimske miljøer utgjør en reell terrortrussel. Dette er miljøer de aller fleste av oss ikke kjenner av egen erfaring. Vi leser om terror i media, vet hvor grusomme terroraksjonene er og hører om snikislamisering og sharialover. Det er i grunnen ikke så merkelig at man trekker slutningen at radikal islam er en trussel også i Norge. Frykten for det ukjente vokser om kapp med politikernes populistiske overbudsprosjekt på utspillsfronten. Kan FrP så kan pokker meg også vi tenker de nok i AP og legger fram det ene hjernedøde utspillet etter det andre. Hjernedødt fordi politikerne bør komme med konstruktive utspill, fundert i virkeligheten og ikke i folks frykt for det ukjente. Politikerne burde gå i front, som ansvarlige, med omsorg for hele befolkningen.

Det er godt noen sier det som det er nå som Norges befolkning lider av en frykt som ikke har noe grunnlag i den norske virkeligheten. Og politikerne ser ut til å være mer opptatt av å snakke som om denne frykten er nærmere virkeligheten enn virkeligheten selv. I Dagbladet i dag kan vi lese følgende fra forsknings- og overvåkningshold;

- Det er unødvendig å si at du skal utføre en kamp som allerede gjøres. Å forhindre terrorisme har stått på agendaen til PST i mange år, sier Lia.

-Muslimer og islam er veldig forskjellige miljøer. Å si at en skal bekjempe radikal islam blir å si at det er noe skummelt noe der ute. Men PST sier jo at terrortrusselen i Norge er lav.

Hvis ikke folk begynner å se hva som er realiteten i dette grumsete norske landskapet av fremmedfrykt vil den negative spiralen som integreringsdebatten i Norge er inne i. Den negative spiralen er allerede kritisert fra europeisk hold. Når vil politikerne begynne å ta ansvar og forsøke å snu debatten?

Den liberale vei

Lars Peder Nordbakken skriver om positive lærdommer som følge av finanskrisen. Viktige ord å ta med seg for en liberaler.

Det sier seg selv at en markedsøkonomi ikke kan fungere bedre enn kvaliteten på dens rammebetingelser tillater. Det er derfor naturligvis ikke bare et spørsmål om mengden av regulering.

Om mulig enda viktigere er det å understreke følgende tre poenger: For det første, kan ikke markedsøkonomien forventes å skape sine egne rammebetingelser, slik Israel Kirzner så tydelig har uttrykt det. Det er en utopisk forestilling. Det er og blir et politisk ansvar. For det andre, finnes det ikke noe slikt som et helt uregulert marked. For det tredje, er det en fatal konservativ myte å tro at gode rammebetingelser er noe man etablerer en gang for alle – for deretter å bli konservert for ettertiden.

En velfungerende markedsøkonomi trenger tvert i mot en aktiv og kompetent liberal reformpolitikk, som hele tiden videreutvikler de grunnleggende rammebetingelsene og spillereglene i møte med en ny virkelighet og nye utfordringer.

Dagens visdomsord.

- Det er et lite fåtall som er ekstremister, og Politiets sikkerhetstjeneste har god oversikt over disse. Hittil har den ytterliggående høyresiden i Norge vært en større utfordring enn de gruppene vi nå snakker om, sier Dag Terje Andersen til NTB.

- Det finnes ikke noen trussel fra islam i Norge, men det er fullt mulig å oppkonstruere en trussel, sier Jagland om utspillene fra partiledelsen den siste tiden.

Dette er viktige ord å ta med seg i disse dager hvor alle og enhver ser ut til å ta FrPs forklaringsmodeller for god fisk. FrPs verdensbilde stemmer rett og slett ikke. Et annet vesentlig poeng er jo også at det slett ikke er ulovlig å være tilhenger av såkalt radikal islam. Akkurat like lite som det er ulovlig å være reaksjonær pinsevenn, eller reaksjonært medlem av misjonssambandet.

De delene av radikal islam Siv Jensen og hennes håndlangere tilsynelatende ønsker å kjempe mot, er de mest kvinneundertrykkende og reaksjonære delene av Islam. Det FrP og Siv Jensen ikke nevner er hva de egentlig ønsker å gjøre med dette. Hva går denne kampen ut på, annet enn å blåse opp problemer man allerede jobber på spreng for å løse opp i? Tvang, kjønnslemlestelse og konemishandling skjer, men er allerede forbudt i utgangspunktet. Når undertrykkelse inntreffer bør det være en like stor selvfølge at vi slår ned på det med loven i hånd, som ved alle andre lovbrudd. Det er da vel ingenting å debattere? Er det vel?

Hvis vi har så store problemer som Jensen og co. gir uttrykk av, hvorfor ikke begynne å stille til debatt med løsningsforslag?

Også Høyre trenger en ledestjerne!

I Nationen i dag legger Torbjørn Røe Isaksen frem noen tanker om integreringspolitikk. ”Å stille krav er rett og slett å bry seg”, skriver Norges kanskje mest fremadstormende telemarking om dagen.

For en tid siden så var det en eller annen innom jobb som glemte pennen sin. Den pennen har endt hos meg. Det er en mørkeblå og sølvgrå høyrepenn. Så her sitter jeg altså og leser Torbjørns kommentar og streker under det jeg vil ha med i bloggen min med en høyrepenn.

”De aller, aller fleste forstår ganske intuitivt at det å stille krav er noe godt. Krav er det samme som forventninger, og de impliserer at man faktisk tror at vedkommede har en sjanse til å gjøre noe, oppnå noe, få til noe”. Han sidestiller det med å ikke stille krav med noe umenneskelig, nettopp fordi det å være menneske er å stille til ansvar for eget liv. Krav og ansvar går hånd i hånd, ansvar går hånd i hånd med verdighet. Verdighet er en av de aller mest vesentlige følelsene vi kan ha som mennesker. Uten verdighet faller vi fort utenfor samfunnets rammer.

Noen ganger så føles det så rett så rett med Høyre. Men så minnes jeg på hvorfor jeg er venstremann når de kommer med reaksjonære politikere som Inge Lønning, lettvinte løsninger med vekterpoliti og et klart standpunkt for foreldede vurderingsformer i skoleverket.

Ideologisk finner jeg ofte fellesnevnere med folk fra Høyre, men i praksis syns jeg som oftest Venstre har de beste praktiske løsningene for et liberalt samfunn.

Bachelorgraden

Fra våren 2005 til høsten 2007 var jeg studenttillitsvalgt. Først som leder av studentutvalget ved HF, Universitetet i Oslo(HFSU) og så som Studie- og forskningsansvarlig i arbeidsutvalget til Studentparlamentet i Oslo. Hele tiden var jeg sterkt engasjert i spørsmålet om arbeidslivsrelevans og at bachelorgraden skulle være en selvstendig grad. Så for gamle dagers skyld tar jeg med noen funn fra en undersøkelse fra NIFU Step.

"Kun 15 prosent oppgir "ingen grad ut over bachelorgraden" som høyeste utdanningsmål. Undersøkelsen viser dessuten at ca 75% av bachelorkandidatene var i videre utdanning et halvt år etter eksamen. Gitt det svært gode arbeidsmarkedet høsten 2007, er det overraskende at en så stor andel var i videre studier rett etter oppnådd bachelorgrad."

Venstre er best i test!

Venstre er best i test. I allefall hvis man er opptatt av kunnskapspolitikk. I søndagens Aftenposten presenteres Abelias - NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedriftene en undersøkelse om de foreslåtte partiprogrammene og hvor kunnskapsvennlige de ulike partiene er. Venstre kommer klart best ut med en femmer, mens SP og Høyre kommer hakket bakenfor med en firer hver. De andre partiene får stryk av organisasjonen. KrF, AP og SV får tre, mens FrP får 2.

Abeilas mål med denne undersøkeslen er "at partienes landsmøter til våren skal foreta nødvendige endringer slik at de endelige programmene skal gi et løft for kunnskapsnorge".

"Venstre er tydelig og klar på målet og har gjennomtenkte tiltak. Venstre snakker om kunnskapsbasert næringsliv med troverdighet".

God? Please fill in the blanks.

Inge Lønning syns det er lettere å tro, enn å la være. Til Vårt Land lørdag 7. mars sier han følgende;

- De som pretenderer å klare seg med fornuften alene, bruker ikke fornuften på alvor. Fornuften kjenner sin egen begrensing. Men om jeg er erkjenner at jeg ikke kommer lenger med fornuften, betyr ikke det at det ikke finnes mer. Om du ikke tror på gud, må du retusjere virkeligheten. De fleste ikke-religiøse livstolkninger er nødt til å enten fornekte det gode, eller nekte å ta det onde på alvor.

Jeg vet altså ikke hvor jeg skal starte. Det er så mange kortslutninger i dette resonnementet at jeg nesten mister troen på rektorembedet ved Universitetet i Oslo (godeste hr. Lønning har vært rektor ved UiO). For det første så er det ikke nødvendigvis slik at ikke-troende tror alt lar seg forklare ved hjelp av fornuften. Jeg tror ikke på noe som helst annet enn livet selv og det er mye mellom himmel og jord jeg ikke forstår og ikke har noen illusjoner om at jeg kommer til å forstå (selv om det nok finnes dem som kjenner meg godt som vil protestere og hevde at jeg faktisk tror jeg forstår alt. Men det sier mer om min manglende selvinnsikt enn om det å ikke tro). Og dermed følger det at det er mye mellom himmel og jord jeg ikke kan forklare. Jeg har ingen illusjoner om at alt i det heletatt lar seg forklare. Som ikke-troende klarer jeg fint å slå meg til ro med dette.

Jeg trenger ikke dikte opp en overnaturlig guddom for å fylle inn gapene for alt det fornuften ikke omfatter. Som en slags allmektig sparkel som vips og før du vet ordet av det har fylt igjen alle kunnskapshull fornuften selv ikke klarer å fylle. Det er de gudetro som retusjerer virkeligheten. Man klarer ikke forholde seg til at meningen med livet er livet selv, og ikke alt som skal skje etter man er død og begravet. Jeg fornekter verken det gode eller det onde. Jeg bare erkjenner at det er høyst menneskelige egenskaper, drevet av menneskers vilje og tankekraft. Vi fristes av oss selv og verden utenfor, vi fristes ikke av en djevel som lurer bak hjørnet i en evig kamp om hegemoniet mot den allmektige og guddommelige sparkel.

Og er det noe en ikke forstår så er det sannsynligvis fordi man ikke er smart nok til å forstå det. Da er det i overkant arrogant å erkjenne at: Nei, jeg er mer enn smart nok, men dette er et gap vi fyller med den guddommelige sparkel. Og altså lar det seg ikke forstå.

God? If you’re out there. Please, fill in the blanks..

Skeiv? Jeg? Nehei!

Det er noe selvmotsigende, men samtidig befriende med å stå på barrikadene. For det er først når noe virkelig står på spill at man skjønner hvor mye den daglige kampen betyr. Barrikadene sprenger grenser, når grensene opphører kan de små skrittene fremover tas. De som tas fra dag til dag og ignoreres av store deler av befolkningen. Det er ikke noe galt i det, folk flest er ikke opptatt av å stå på barrikadene hele tiden, de er opptatt av å leve et liv i fred og ro med seg og sine.

Jeg er en av dem som ikke liker å stå på barrikadene, jeg har demonstrert en gang og gått i parade for en sak tre ganger. Jeg demonstrerte for pensjonsrettigheter for studenter, jeg fikk neglesprett og bestemte meg for at en demonstrasjon, det skulle jeg aldri begi meg utpå igjen. Så får det heller være at de etter meg ikke får noen bedre pensjonsrettigheter enn meg selv.

Parade gikk jeg i de årene jeg satt i styret til LLH-ungdomsgruppa i Oslo. Jeg gikk ikke i paraden fordi jeg trodde den gjorde så stor forskjell for homofiles rettigheter eller noe annet. Jeg gikk i paraden fordi det var fest og moro, det var gøy rett og slett. Jeg kjempet for homofiles rettigheter på andre måter enn å paradere ned Karl Johan. Dermed har jeg i all etterkant valgt å ikke delta i paraden etter hvert som prinsippene ble viktigere for meg enn fest og moro. Les gjerne mellom linjene her, jeg mener de årlige homoparadene er markeringer av fest, moro og de mest overfladiske sidene ved oss som mennesker. Fest og moro trenger jeg ikke gå i parade for, og overfladiskhet skulle jeg helst sett at det var mindre av i samfunnet.

Jeg er altså så gammel at jeg var medlem av LLH-ungdomsgruppa i sin tid, før omdøpingen av organisasjonen til Skeiv ungdom. En omdøping jeg for øvrig var og er mot. Jeg er ikke skeiv, jeg er homo. Jeg liker gutter, det er ikke å plassere meg i noen bås å innrømme det. Det er å være ærlig. Jeg lever ikke i en skeiv verden hvor alt er lov hele tiden. Jeg har ingen skeiv legning som tilsier at jeg faller for personligheter, jeg faller for gutter med den riktige personligheten. Det er ikke noe skeivt over det. Det er homofilt. Punktum. Faller du for personligheter uavhengig av kjønn er du bifil, og faller du får et kjønn men tenner på begge er du biseksuell. Kategorier er til for at vi skal kunne være ærlige mot oss selv og med hverandre og ikke tilsløre det hele med meningsløse moteord som skeiv eller queer. Homokampen ble vunnet fordi et knippe homofile mennesker stod på barrikadene og var ærlige og åpne om hvem de var. Den ble ikke vunnet ved at en gruppe mer eller mindre kvasiintellektuelle og kule ungdommer plukket opp et moteord fra utlandet, fornorsket det og plasserte seg i en evig opposisjon til en oppfattet heteronormativitet. Hva faen er så galt med at to gutter velger å kle seg etter samfunnets normer, flytte sammen, få barn, Volvo, hund og katt og dra på chartertur hver sommer? Målet må være at de skal kunne ta det valget, ikke å tilsløre hvilken legning de faktisk har. Det er ikke skeivt å flytte inn med typen hvis man også selv er gutt, det er homofilt. Og det kan og bør være en høyst normal affære, og flott er det.

Jeg har mye større respekt for en som tørr å stå for hvem han er og er reflektert nok til å finne ut av det enn en som virrer rundt i livet uten mål og mening. I evig opposisjon mot alt og alle, det er enkelt å være i opposisjon, det er vanskelig å leve et liv i harmoni med seg selv og andre. For det krever en innsats, annet enn å hoppe fra standpunkt til standpunkt.

Så får ungdommen være så skeiv den bare vil. Det blir voksen folk av de aller fleste etter hvert uansett.

Feminisme med futt!

Jeg blir alltid imponert over folk som faktisk kommer med en sterk markering for noe de brenner for. Det er nesten noe kunstnerisk performativt over grepet Sara Azmehz Rasmussen ønsker å utføre for å markere sin motstand mot tvang, undertrykking og det mannlige hegemoniet og sitt ønske om at jenter skal få leve ut den friheten som hører dem til som menneske.

Rasmussen er en åpen homofil skribent, som sier hun er muslim av kultur, men ikke lenger troende. Hun har mange fronter å ta kampen på. Som homofil, som kvinne, som frafallen muslim, som androgyn og som minoritet både i samfunnet og i minoriteten selv. I en kronikk i Aftenposten i dag forteller hun med sine egne poetiske ord hvorfor hun ønsker å sette fyr på dette religiøse hodeplagget, og hvorfor hun ønsker å gjøre det på kvinnedagen.

Kvinners vinger.
Min mormor brukte milaya, en svart niqab uten en åpning for øyne, i likhet med alle kvinner i Damaskus på den tiden. Hun fikk sitt første barn da hun var fjorten og holdt seg hjemme. Hun pleide å si til meg at kvinnens vinger var klippet. Som jeg hatet å høre dette arabiske ordtaket! For meg ble det selve kanoniseringen av kvinnerollen, det «naturgitte» familieorienterte livet, den fastlåste tilværelsen, hvor målet med min utdanning var å kunne føre en meningsfull samtale med min avislesende ektemann og hjelpe mine barn med hjemmelekser.

Hun ønsker å gjennomføre en sterkt symbolsk aksjon etter det offisielle programmet på kvinnedagen. Personlig hadde jeg ønsket henne inn i varmen og inn på programmet om jeg hadde vært arrangør. Det er viktig at de norske feministene også lar andre feministiske røster slippe til i offentligheten. Vi kan ikke pakke oss inn i vår egen kvinnekamp og sette vår godvilje mot andres kulturelle frihet inn når man ønsker å ta et oppgjør med andre kulturers patriarkalske tradisjoner.

Derfor håper jeg også, i det minste, at hun denne gangen får gjennomført sin demonstrasjon. Noe hun ikke fikk i forbindelse med homo-paraden i fjor. Hvor politiet stoppet hennes planlagte aksjon, som innebar å brenne en niquab. Det meste provoserende er kanskje hvor lite oppmerksomhet dette grepet fra politiet egentlig fikk. Jeg tror alle har fått med seg reaksjonene det offentlige Norge får når man føler at ytringsfriheten står på spill her i landet og i verden forøvrig. Men det er bare vår egen ytringsfrihet tydeligvis. Når en minoritet i minoriteten forsøker å ytre seg, da har vi ikke like store problemer med at friheten ikke bare trues, men rett ut stoppes.

Så jeg ønsker Sara Azmehz Rasmussen lykke til med aksjonen. Samfunnet trenger den, kvinner over hele verden trenger den, den muslimske minoriteten trenger den og alle som ønsker seg et samfunn hvor det er rom for ytringer også mot minoritetskulturer trenger den.

Burn baby, burn!

Og hvis noen her syns jeg virker selvmotsigende eller tror jeg har endret min mening om hijab i politiet vil jeg si at det må gå ann å ha to tanker i hodet på en gang. Jeg oppfatter Rasmussens aksjon som en aksjon mot religiøs og kulturell tvang. En aksjon mot folks inngripen og dominans over andre folks liv. Mot kvinnelig ufrihet.

Jeg er ikke for tvang og ufrihet. Heller ikke når det kommer til bruk av Hijab. Men jeg tror ikke folk helt har begreper om hva de mener er fritt og hva som ikke er det. Det er jo tvangen som er ufri, ikke handlingen eller konvensjonene man tvinges til. Selvfølgelig er det lettere å slå ned på hijab-bruk enn på tvang, men det endrer jo ikke det faktum at det er tvangen vi må bekjempe.

Jeg er imot tvang av de fleste slag, også tvungen frihet fra konvensjoner vi ikke liker.

Om verdighet og ansvar.

I en liberal verden, er det meningen at mennesket skal få mest mulig ansvar over sitt eget liv. Ikke fordi man ikke bryr seg om individene, at individene skal seile sin egen sjø eller fordi man vil at mennesker som begår feil eller tar dårlige valg i livet skal ta det hele og fulle ansvaret selv. Men det er en normal myte om liberalere at vi ikke bryr oss om mennesker og felleskap. Hvis mennesker faller utenfor vil vi ikke hjelpe dem opp igjen.

Dette er selvsagt helt feil. Det liberale ansvaret innebærer at man gir mennesker tilliten til at de kan ta ansvar og kontrollen i sine egne liv. På egenhånd og i utgangspunktet uten statens klamme hånd. Å ville gi mennesker denne verdigheten og dette ansvaret i egne liv, vil ikke si at en ikke ønsker å strekke ut en hjelpende hånd til de som trår feil eller har et skjevt utgangspunkt. Tvert imot. Det er ikke liberalt å overlate mennesker til seg selv og sine egne vanskeligheter. Det er liberalt å hjelpe mennesker med å klare seg selv. Jeg er derimot mer i tvil om det ligger noe verdighet i å holde folk oppe, uten samtidig å gi dem muligheten til å stå på egne ben. Det er når behovet melder seg og man har et faktisk behov for støtte at staten eventuelt skal trå til. Og mange har behov for støtte gjennom en eller flere perioder i livet. Det bør ikke være noen skam forbundet med det.

Verdigheten av å klare seg selv kan ikke poengteres godt nok. Vi blir ikke voksne mennesker for å skifte ut våre foreldre med staten. Vi vokser opp for å ta ansvar for våre egne liv, og vi vokser i den verdigheten ansvar medfører.

Man kan si mye godt om ulike velferdsgoder, men jeg mener allikevel at man må holde alle velferdsgoder innenfor rammen - ”vi hjelper deg å holde deg selv oppe”. Så fort velferdsgodene blir så omfattende at de ikke lenger overlater det å stå oppreist på egenhånd gjennom livet til enkeltmennesket, da er vi gått for langt.

Nå er jeg ingen ekspert på velferdspolitikk. Men jeg mener at en del av trygdesystemet fungerer mer som kunstig åndedrett enn som lungetransplantasjon. En del av helsevesenet fungerer mer som sykdomsfornektelse enn som sykdomsbekjempelse. En del av skoleverket mer som kollektiv uniformering og oppbevaring enn som individuell forming. En del av eldreomsorgen fremstår med som siste stopp i et samfunn som ikke lenger ønsker en, enn tilrettelegging for en verdig avslutning på et langt liv.

Derfor syns jeg statens inngrep når langt nok nå. Staten skal og må ikke blande seg for mye inn i folks liv, selv ikke for å hjelpe folk. For grensen mellom hjelp til å finne løsningen selv og hjelp som løser det for deg er hårfin. Og som vi alle lærte på barneskolen, mor og far skal ikke gjøre leksene for deg. De skal hjelpe deg til å lære på egenhånd slik at du selv kan løse leksene.

FrP, nå også skeptiske til forenklinger og urimelige slutninger

Integreringen går bedre enn sitt ryke kan vi lese i Aftenposten.

* Sysselsetting, levekår og boligstandard øker med botid.

* Andel innvandrere med lav inntekt avtar med økt botid.

* Barn av innvandrere deltar i arbeidslivet omtrent på linje med jevngamle i majoritetsbefolkningen.

* Dess lengre botid, dess mindre sosialhjelp og annen offentlig støtte. En av fem innvandrere har bodd i Norge i mer enn 15 år.

* Flere minoritetsbarn går i barnehage, fem av ti hadde plass i 2007.

* Etterkommere av innvandrere tar høyere utdannelse i større grad enn gjennomsnittet blant unge i Norge, selv om frafallet fra videregående skole er stort.

* Nesten syv av ti flyktninger som i 2007 gikk ut av det obligatoriske introduksjonsprogrammet, var ett år etter i arbeid eller utdanning.

* Graden av integrering har stor sammenheng med hvor lenge innvandrerne har bodd her, selv om det ikke gjelder alle minoritetsgrupper.

I Klassekampen kan vi lese at; Innvandringspolitisk talsmann for Frp, Per Willy Amundsen, tykkjer det som kjem fram i rapporten er positivt. Han har ikkje lese årsrapporten frå Imdi, men meiner det er ein forenkling å måle integrering etter indikatorar som arbeid, utdanning og levekår.

- At det er ei positiv utvikling innanfor arbeid og utvikling er flott. Men vi er langt unna der vi skal vere. Det går ikkje an å lukke augo og gøyme seg bak statistikk om arbeid, seier han.

Amundsen er skeptisk til å slå fast ein samanheng mellom god integrering og butid i landet.

- Ein skal vere forsiktige med å trekkje ein slik samanheng. Det er ikkje slik at det ikkje skjer tvangsekteskap blant dei som har budd her lengst. Det er openbert at ein skal vere forsiktige med den type forenklingar.

Noen ganger tar FrP kaka. Når ble de skeptiske til forenklinger og urimelige slutninger?

Usman Rana - en ung mørkemann

Profilerte norske muslimer tar ikke avstand fra den delen av Islam som ikke aksepterer homofili skriver den 4. utgaven (05-18. mars) av den flerkulturelle avisen Utrop. Dessverre er det nok en lang vei igjen å gå for å øke toleranse for homofili i Islam. Selv blant muslimer i vesten. Akkurat når homofile har kjempet tilbake busslass på busslass med kristenfundamentalister fra sørlandet, og seiersrusen etter den liberale ekteskapsloven har lagt seg dukker den religiøse konservatismen atter en gang opp.

Unge Mohammad Usman Rana er mest ekstrem og konservativ i sine uttalelser. Han sier at; ”Islam og homfili praksis er ikke forenelig.” Og på svar på om han tar avstand fra homofil dødsstraff svarer han lite betryggende; ”Jeg er vestlig muslim og sverger til vestlig Islam. Jeg vil derfor si at dødsstraff ikke har noen plass genrelt sett,” Rana har tidligere vært uklar på hva han mener om praksisen i religiøse diktaturer som Iran, hvor homofili kan medføre dødsstraff. Dette svaret virker ikke betryggende i så henseende. Det vitner om en iskald konservatisme som jeg vil hevde er bevisst tvetydig i forhold til vestlig og østlig praksis. Det er ikke å strekke strikken for langt å tvile på om han faktisk er prinsipielt imot dødsstraff mot homofile eller om han mener det er synd som religionen er dødelig imot og at selv om han personlig tar avstand fra det, så underkaster han seg religionens krav om dødsstraff i områder hvor religionen styrer.

Dette svarte han til studentavisen Universitas når han satt som leder av Muslimsk studentsamfund: - Jeg tar personlig avstand fra dødsstraff mot homofile, men vil ikke begi meg inn på diskusjoner om hva andre land gjør. Jeg er heller ikke teolog eller islamsk lærd. Jeg er norsk borger og forholder meg til norsk lov.

Dette vitner bare om at religiøse mørkemenn kommer i alle aldre. Det er bare synd at når man har klart å kjempe ned mesteparten av den kristne fundamentalismen her hjemme så dukker en ny fundamentalisme opp. Men vi må ta kampen. Ikke med FrPsk grums, men med gode og prinsipielle motargumenter.

Jeg mener at noen av de viktigste argumentene mot dette er trosfrihet og individuell frihet. Man skal kunne tro på hva en vil, uavhengig av hvor man er hen i verden. Det er denne troen som lar ekstremister som Rana leve og ytre seg fritt her. Men den samme friheten må åpne for at folk kan la være å tro. Og lar man være å tro, må en samtidig kunne velge å la vær å følge guds påbud. Gud eksisterer nemlig ikke. Så enkelt er det for en ikke troende.

Det er også viktig for en liberaler å påpeke at individuell frihet handler om friheten til å utfolde seg som menneske, din rett som religiøst menneske stopper ved min rett til å personlig være fri for religiøse påbud. Derfor er det prinsipielt problematisk å skulle innføre religiøse straffer på handlinger som kun omhandler samtykkende individer.

Jeg lurer alltid på hvorfor dypt religiøse mennesker ofte har slik hastverk med å dømme? Hvis det de tror på er riktig, så vil alle vi som bryter med guds påbud få vår straff i det hinsidige. Hvorfor dette menneskelige behovet for å påføre oss denne straffen så fort som mulig? Er det ikke gud som skal dømme?

Jeg vet særdeles lite om religiøse påbud i Islam og Kristendom. Men det bryr meg heller ikke. Jeg tror ikke på noen gud og hvis gud er så allmektig bør han kunne ordne opp selv.

Stordalens trendrapport del 3 - Stordalens fyndord

Stordalen kan melde om at et liv best leves motstrøms. I et åpenhjertig intervju til Aftenpostens bilag Pengene dine tar Stordalen et oppgjør med sin fortid som trendguru og søker dypere meninger i tilværelsen.

Visdomsordene sitter løst, både fra ham selv og i form av referanser til faren. Så her gis trendrapporten opp og Stordalens fyndord faller på plass.

Stordalen kan melde at:

”Dårlige tider er gode tider for å tenke annerledes”.
”Selg de bæra du har, for det er de eneste bære du kan selge”.
”Det spiller ikke så stor rolle hva du gjør, bare du gjør det skikkelig”.
”Skatt er sivilisasjonens kostnad”.
”Lovlig er ikke det samme som riktig”.
”Bare døde fisk svømmer med strømmen”.
”Anderledeshet kan være et fortrinn”.

Jeg venter i spenning på Stordalens neste trekk i offentligheten. Jeg tror det rent politisk er et smart trekk av ham å oppgi trendguru rollen til fordel for rollen som en Arne Næss sr. in spe.

Jeg tar selvfølgelig selvkritikk for at jeg kan ha tatt noe av det Stordalen sier helt ut av sammenheng. Eventuelt alt.

Ønsker vi bare å overleve?

Mandag 2. Mars stilte Bergens Tidende spørsmålet; - Om innrettningen på trygdesystemet vårt har uønskede effekter?

Videre skriver de at ”Norge har generøse ordninger på dette feltet. Det er også vanskelig å være enig i at mennesker som ikke kan arbeide fortjener skikkelige økonomiske rammer.” Det mener jeg Bergens Tidende har helt rett i, samtidig må vi ikke se oss blinde på de økonomiske rammene. Det er ikke kun gode økonomiske rammer som utgjør et verdig liv. Det er langt flere forhold. Jeg ville aldri oppfattet det som et verdig liv å være så ubrukelig at jeg ikke kunne annet enn å motta trygd og gå hjemme. Å være utenfor samfunnet uten å bidra med mitt. Nå er det sikkert mange som slår seg til ro med at kroppen er ufør og at det ikke er noe de kan få gjort med det. Men det er sikkert også en del der ute som kunne bidratt med noe, som ikke får det, og dermed blir man fratatt en bit verdighet man i utgangspunktet hadde forutsetning til å ha. Vi må ikke tro at penger løser alt.

Jeg vet ikke hvordan man stiller folks behov for å bidra. Dette forutsetter jo for det første at folk faktisk har et behov for å bidra selv om de er helt eller delvis arbeidsuføre. Uansett er jeg sikker på at man må slutte å overfokusere på de økonomiske rammene og begynne å fokusere på at liv skal leves, ikke bare overleves. Og om noen får stilt noen krav til seg på veien som ikke burde vært stilt krav til, så mener jeg dette er bedre enn at noen blir passivisert og ubrukeliggjort for å skåne noen for et unødvendig krav.

Dette handler også om integreringspolitikk. I lørdagens VG tar Hanne Skartveit i en kommentar et aldri så lite oppgjør med "Velferdsstatens forbannelse", og den ligger delvis i det faktumet at trygdegodene ofte overgår eller i allefall kan måle seg mot lønn for arbeid. Slik at en del innvandrere aldri kommer seg inn i arbeidslivet. Insentivene mot det er rett og slett for store (språkproblemer, vanskelig å i det heletatt få komme til intervju,trygdeordningene er gode), og insentivene for er for små (ofte får de de tyngste jobbene, lav lønn og har de en utdanning får de ofte ikke utnyttet den).

Hun skriver at det norske trygdesystemet har innebygde fattigdomsfeller. "Når en med lav trygd slipper skatt, mens en med samme lave lønnsinntekten må betale skatt, er det noe galt." Samtidig som hun påpeker det faktum at barn i familier hvor foreldrene jobber klarer seg bedre enn barn i familier hvor foreldrene står utenfor arbeid.

Det ligger ikke noe verdighet i å gi folk så gode vilkår for å ikke jobbe at de faktisk ikke jobber. Det ligger mer verdighet i å leve enn å overleve.

Innlegg til Oslo Venstres årsmøte.

Jeg fikk gleden av å innlede på vegne av Oslo liberale studentforening for den generelle politiske debatten på Oslo Venstres årsmøte denne helgen.

Jeg ble selv litt overrasket over hvor pompøst det ble. Men men, det var det beste jeg fikk til på så kort varsel. Grunnet en misforståelse trodde jeg kun jeg skulle holde et lite hilsningsinnlegg. Men så viste det seg at det var en fem minutters politisk åpningsinnlegg, mens jeg satt på jobb tre timer før møtet.

Uansett, jeg tok for meg to temaer som engasjerte meg. For å kunne gjøre det sånn tålelig bra på den korte tiden jeg hadde til rådighet før møtestart. Og når jeg legger det ut her kan jeg jo ikke syns det er helt håpløst, selv om jeg tviler på at så mange kommer til å se det av den grunn...

Kjære årsmøte.

Det kommer kanskje ikke som en overraskelse når jeg nå som student ønsker å snakke om viktigheten av kunnskap. Kunnskap er viktig. Det har Venstre vist lenge. Det mener jeg vi spesielt ser nå i den overopphetede integrerings- og innvandringsdebatten, hvor noen, jeg trenger vel ikke nevne hvem, har et noe merkelig forhold til virkeligheten. Som student lærer jeg jo daglig om viktigheten av etterrettelighet og redelighet når man argumenterer for noe. Det er da veldig spesielt å se et såpass stort parti med norske stortingspolitikere i spissen levere en liste som så enkelt lar seg plukke fra hverandre fordi den er så urimelig. At topp politikere kan presentere en så uredelig liste er et eksempel på at Venstres kamp for dannelse og kunnskap er høyst nødvendig.

Spesielt stolte blir vi i Oslo Liberale Studentforening når Oslo Venstre med Odd Einar Dørum i spissen gang på gang minner regjeringen, stortinget og det norske folk om at hvileskjær innen forskning og høyere utdanning er helt uakseptabelt. For dagens Norge og for fremtidens Norge. For det er jo kunnskap fremtiden skal bygges på. Men jeg syns også den nevnte debatten vitner om at vi har et skrikende behov for god kunnskap og vitenskapelig innsikt også her og nå. Og det er godt å se at venstrefolk er ute med sine kunnskaper, et ønske om en redelig debatt og sine gode løsningsforslag.

For det er ikke slik at man må henge ut en hel gruppe norske borgere for å erkjenne at man har en utfordring i integreringsarbeidet.

Vi trenger kunnskap for ikke å basere integreringsdebatten på løs synsing og demonisering av en hel gruppe mennesker. Som liberalere kan vi ikke stå på sidelinjen og godta at et av Norges største partier ønsker å forskjellsbehandle mennesker på bakgrunn av deres religion, basert på en retorikk om at noen av oss er likere enn andre.

Selvsagt skal vi debattere de integreringsutfordringene vi møter i hverdagen. Selv jobber jeg som mentor for ungdom på Hersleb skole i Oslo sentrum. En av skolene med høyest andel elever med minoritetsbakgrunn. Der ser jeg med egne øyne utfordringer den oppvoksende generasjon nordmenn møter i deler av Oslo. Fra en lærer ved Hersleb fikk jeg senere høre at mye av ungdommen der ikke er i kontakt med storsamfunnet overhodet. På skolen møter de et mangfold fra alle verdenshjørner og hjemme møter de sine foreldres kultur. Jeg kan ikke begynne å fatte hvordan det er ikke å fullt ut forstå enkelte selvsagte og hverdagslige referanser fra det landet man er vokst opp i og hører hjemme i. Men jeg er sikker på at løsningen ikke er å peke finger eller demonisere norsk ungdom som aldri har gjort noen noe galt. At noen etter 10 år skolegang møter et samfunn man ikke fullt ut er en del av er skammelig. På vegne av samfunnet, ikke ungdommen. Vi har en plikt til å ta vare på alle våre ungdommer.

Og jeg får litt lyst til å spørre noen (siden jeg ikke nevner navn), er dette ungdommens feil? Hvor er ropet om integreringstiltak her? Her hvor det virkelig gjelder? Ropet kommer ikke, fordi det partiet som dominerer debatten er ikke interessert i noen løsning. De er interessert i å fremme sin egen skremselspropaganda mens de ønsker seg tilbake til et enfoldig samfunn vi aldri kommer tilbake til igjen.

Hvordan skal en innvandringsstopp hjelpe norsk ungdom som møter en større utfordring enn de aller fleste av oss i overgangen til de voksnes verden? Og hvordan kan vi begynne å forstå hvordan det føles når noen angriper vår religion og demoniserer vår kultur på denne måten?

Det krever kunnskap å erkjenne at det ikke er vi og dem, bare oss. Og vi skal leve sammen. Derfor er kunnskap viktig, vi må lære hverandre å kjenne, ikke ligge i skyttergravene og skape splid og mistro. Dette er ikke snillisme, naivitet eller dumsnillhet. Dette er respekt for mennesket og behovet for et mangfoldig samfunn, ikke bare for de som berøres av integreringsdebatten. Men for oss alle. Det er denne respekten for alle som betyr noe – samfunnet stiller og skal stille krav til sine borgere. Men som liberalere kan vi ikke sitte stille når det stilles urimelige krav til våre borgere.

Det krever et klokt hode å se viktigheten av vitenskapelig innsikt. Det krever et klokt hode for å se hvor behovet for integreringen stanser og hvor behovet for mangfoldet starter. Det kloke hodet heter Venstre. Integrering handler om handling, tiltak og oppfølging. Av å se mennesker der de er. Det handler ikke om assimilering, svartmaling og å gi etter for frykt. Integrering handler om kunnskap til å ta de gode beslutningene på vegne av alle. Integrering handler om Venstre.

Med dette vil jeg ønske dere et godt årsmøte med hilsen fra oss i OLSF.