Velkommen til kjærlighetstriangelet mellom LO, AP, Dagsavisen og sykefraværet. Forholdet som endelig gjorde forskning sexy, som gjør at LO bekrefter sine tanker om egen overlegenhet og som får statsministeren til endelig å vekke noen følelser i oss.
Trine Lise Sundnes fra LO sa til Aftenposten i går at hun ikke tror på Knut Røed fra Frischsenteret som hevder å ha tall på at økt sysselsetting medfører økt sykefravær . Det er et merkelig standpunkt. Beskylder hun ham for å lyve? Har han gale tall? Hva er grunnlaget for å ikke tro han?
Jeg skjønner at man kan være uenig i måten noen leser tall på, eller hvilket tallgrunnlag en bruker, men da sier man heller det. Man beskylder ikke noen indirekte for å lyve, som jo blir konsekvensen av å ikke tro noen. Hvis en forsker kommer med tall som sier at høyere sysselsetting ikke er årsaken til økt sykefravær, så er det tallene man må angripe, ikke troverdigheten til forskeren. Dette viser at det for LO kun er snakk om ideologi i denne saken. De er ideologisk forpliktet til å mene at en gruppe mennesker i samfunnet er bedre enn alle andre, nemlig arbeiderne. Arbeidende mennesker har ikke lav moral i LOs verden. I hvert fall ikke ifølge Trine Lise, som er lei av at man gjør debatten om folks helse til et spørsmål om etikk og moral. Sykdom er selvsagt ikke et moralspørsmål, men det er det heller ingen som hevder. Det økte sykefraværet kan derimot være et spørsmål om blant annet moral hvis tallene fra Frischsenteret er riktig. De tyder på at noen, bare noen, lurer seg unna jobb og dekker det til ved å hevde at de er syke.
Det er nesten sånn at man må spørre seg om folk egentlig irriterer Trine Lise litt. Det er jo tross alt folk som danner grunnlaget for tallene som Frischsenteret presenterer. LO er tydeligvis lei at folk oppfører seg som folk og ikke som små lydhøre atomer som føyer seg strategisk til LOs ideologiske vyer for dem.
En annen sjefsideolog for sosialdemokratene hadde en kommentar i dagens utgave av Dagsavisen. Jeg snakker om min favoritt (anti-?)demagog og sjefsdramatiker Arne Strand. Arne skriver: "Statsministerens uttalelse om at vår høye sysselsetting kan forklare sykefraværet, er grundig torpedert av forskere ved Frischsenteret. Høy sysselsetting har ikke ført til at flere med dårlig helse, noe som ville dratt sykefraværet opp, har kommet inn i arbeidslivet". Strand velger altså å tro på forskerens fortolkninger. Arne er nok rent politisk tilbøyelig til å være enig med både Jens og Trine Lise. Men da kunne han ikke kommentert at statsministerens uttalelse er torpedert. Arne er kanskje en sosialdemokrat og en demagog, men han er først og fremst håpløst overdramatisk i alt han sier. Og hva er vel mer dramatisk enn en torpedert statsminister?
torsdag 14. januar 2010
tirsdag 12. januar 2010
Egenmelding ut av egen lomme.
Økt sykefravær skyldes dårligere arbeidsmoral kan vi lese i dagens Aftenposten. Forskere ved Frischsenteret har kommet frem til at høyere sysselsetting ikke kan forklare det økte sykefraværet, slik regjeringen og LO hevder.
- Vi treng eit inkluderande arbeidsliv. Vi har høgast sysselsetting i Europa, og vi ønskjer å få enda fleire inn i arbeidslivet. Da må vi tola eit høgt sjukefråvær, uttaler Gerd Liv Valla. Dette er heldigvis galt, hvis vi skal tro forskerne ved Frischsenteret. Alt er ikke som det skal være når sykefraværet er så høyt som det det er i Norge i dag. Forskernes hovedkonklusjon er ”at endringer i sykefraværet frem til desember 2005 først og fremst skyldes endringer i adferd hos leger og arbeidstagere”. Dette vil sannsynligvis ideologisk sett være en vanskelig pille å svelge for Jens Stoltenberg, hans Arbeiderparti, LO og hans kollegaer til venstre for seg i det partipolitiske landskapet. At arbeidstagerne skal ha skylden for sitt eget sykefravær, ikke fordi de er sykere enn før, men på grunn av en generell senkning av arbeidsmoralen krever naturligvis at man setter inn tiltak for å heve arbeidsmoralen til den norske arbeidsstyrken.
Forsker Knut Røed påpeker videre til Aftenposten at den økte sysselsettingen i Norge ikke har medført at flere med relativt sett dårligere helse også er innlemmet i arbeidslivet. ”De senere årene er det vel snarere det motsatte som har skjedd i Norge. Arbeidstagere med dårlig helse er sendt ut av arbeidslivet gjennom historisk høy tilstrømning til uføreytelser”. Det blir dermed nærliggende å anta at sammenhengen mellom økt sysselsetting og sykefravær er en ideologisk sammenheng og ikke en faktisk sammenheng. Alle de som fortsetter å hardnakket hevde at sykefraværet ikke kan løses ved å lempe noe av ansvaret over på arbeidstakerne har et forklaringsproblem.
Går sykefraværet opp, må noen betale for dette, enten det skjer via skatteseddelen eller arbeidsgiveravgiften. For å ivareta dagens velferdsnivå må en gjøre en eller flere av tre ting, man må enten satse på økte skatter og avgifter, effektivisering av de tjenestene som tilbys eller kutt i tjenestene. Personlig mener jeg det er på tide at arbeidstagerne selv tar en del av denne byrden direkte. Jeg kan ikke se at ulønnet egenmelding vil ramme de svakeste i arbeidslivet. Arbeidslivets svakeste gruppe er de kronisk syke, enten fysisk eller psykisk. De som i utgangspunktet har problemer med å holde seg i arbeid eller komme inn i arbeidslivet. De fleste av oss andre vil klare å bære en egenmelding i ny og ne, ved forkjølelse eller omgangssyke. I det lange løp har vi ikke råd til å utsette velferdsstaten for den type uthuling den nå ser ut til å gjennomgå. En uthuling som skjer på grunn av et generelt fall i moralen til dens brukere.
Det er vanlig at folk på venstresiden beskylder høyresiden for å ville uthule velferdsstaten for å berike de allerede velstående i samfunnet. Men de som virkelig uthuler velferdsstaten i dagens Norge er de som hardnakket forholder seg til velferdsstaten som om dens brukere aldri utvikler seg. Dagens nordmann er en radikalt annerledes nordmann enn 70- tallets nordmann. Vi må være villige til å gi litt igjen til den velferdsstaten som gjør at vi alle har det trygt og godt her i landet.
- Vi treng eit inkluderande arbeidsliv. Vi har høgast sysselsetting i Europa, og vi ønskjer å få enda fleire inn i arbeidslivet. Da må vi tola eit høgt sjukefråvær, uttaler Gerd Liv Valla. Dette er heldigvis galt, hvis vi skal tro forskerne ved Frischsenteret. Alt er ikke som det skal være når sykefraværet er så høyt som det det er i Norge i dag. Forskernes hovedkonklusjon er ”at endringer i sykefraværet frem til desember 2005 først og fremst skyldes endringer i adferd hos leger og arbeidstagere”. Dette vil sannsynligvis ideologisk sett være en vanskelig pille å svelge for Jens Stoltenberg, hans Arbeiderparti, LO og hans kollegaer til venstre for seg i det partipolitiske landskapet. At arbeidstagerne skal ha skylden for sitt eget sykefravær, ikke fordi de er sykere enn før, men på grunn av en generell senkning av arbeidsmoralen krever naturligvis at man setter inn tiltak for å heve arbeidsmoralen til den norske arbeidsstyrken.
Forsker Knut Røed påpeker videre til Aftenposten at den økte sysselsettingen i Norge ikke har medført at flere med relativt sett dårligere helse også er innlemmet i arbeidslivet. ”De senere årene er det vel snarere det motsatte som har skjedd i Norge. Arbeidstagere med dårlig helse er sendt ut av arbeidslivet gjennom historisk høy tilstrømning til uføreytelser”. Det blir dermed nærliggende å anta at sammenhengen mellom økt sysselsetting og sykefravær er en ideologisk sammenheng og ikke en faktisk sammenheng. Alle de som fortsetter å hardnakket hevde at sykefraværet ikke kan løses ved å lempe noe av ansvaret over på arbeidstakerne har et forklaringsproblem.
Går sykefraværet opp, må noen betale for dette, enten det skjer via skatteseddelen eller arbeidsgiveravgiften. For å ivareta dagens velferdsnivå må en gjøre en eller flere av tre ting, man må enten satse på økte skatter og avgifter, effektivisering av de tjenestene som tilbys eller kutt i tjenestene. Personlig mener jeg det er på tide at arbeidstagerne selv tar en del av denne byrden direkte. Jeg kan ikke se at ulønnet egenmelding vil ramme de svakeste i arbeidslivet. Arbeidslivets svakeste gruppe er de kronisk syke, enten fysisk eller psykisk. De som i utgangspunktet har problemer med å holde seg i arbeid eller komme inn i arbeidslivet. De fleste av oss andre vil klare å bære en egenmelding i ny og ne, ved forkjølelse eller omgangssyke. I det lange løp har vi ikke råd til å utsette velferdsstaten for den type uthuling den nå ser ut til å gjennomgå. En uthuling som skjer på grunn av et generelt fall i moralen til dens brukere.
Det er vanlig at folk på venstresiden beskylder høyresiden for å ville uthule velferdsstaten for å berike de allerede velstående i samfunnet. Men de som virkelig uthuler velferdsstaten i dagens Norge er de som hardnakket forholder seg til velferdsstaten som om dens brukere aldri utvikler seg. Dagens nordmann er en radikalt annerledes nordmann enn 70- tallets nordmann. Vi må være villige til å gi litt igjen til den velferdsstaten som gjør at vi alle har det trygt og godt her i landet.
søndag 10. januar 2010
Marx tok feil. Get over it!
Det er noe grunnleggende absurd når Klassekampen henter inn professor Gisle Selnes fra institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Stort mer elitistisk enn det blir det ikke. Han anmelder boken ”First as Tragedy Then as Farce” skrevet av den slovenske filosofen og sosiologen Slavoj Zizek for Klassekampen i denne helgens Bokmagasin. Og den er sikkert veldig interessant. Den handler om den globale kapitalismens totale kollaps. For som vi jo alle vet, begynte hele den globale økonomien å rakne etter 11. september 2001. (Det var tragedien). Og så kom finanskrisa og utgjorde spikern i kista (Det var farsen). Nå kan man selvsagt spørre om det åpenbare: På hvilken måte er markedsøkomien utfordret? Men jeg skal la det ligge denne gangen.
Det er noe befriende sjarmerende med kommunister som ser markedskollapser som en overhengende trussel mot markedsøkonomien. Noen markeder vil gå under for sin egen uansvarlighet. Det er en helt naturlig del av økonomien. Ødeleggende for de den rammer, men like fullt uunngåelig. All den tid markedene er befolket av mennesker. Mennesker som vi alle vet rett og slett ikke er perfekte og som ved enkelte tilfeller (som regel i krigstider, men og som kommunistiske diktatorer) virkelig legger seg i selen for å komme på nye og kreative måter å skade og torturere sine medmennesker på. Men tilbake til bokanmeldelsen, den gjennomfører han ved å skrive et to siders essay. Det jeg ikke skjønner er hvordan dette erkeeksempelet på besteborgerlighet kan være i den fremtidige revolusjonens interesse. Hadde jeg vært revolusjonær arbeider ville det første jeg gjorde være å finne den typen elitistiske svermere som Selnes og puttet han i en arbeidsleir. Med all respekt, jeg syns denne typen essays er spennende og hadde det ikke vært for at jeg har andre ting å lese ville jeg sikkert kjøpt boken han anmeldte og. Men etter en altfor stor dose av Naomi Kleins konspirasjonsteorier og håpløse argumentasjonsrekker med minimalt grunnlag i virkelighetens verden har jeg sett meg lei av markedskritikere. Det er så sjeldent de baserer seg på dagens verden, dagens situasjon og dagens markeder. De foretrekker å holde seg i fortidens verden, ikke-situasjoner og teoretiske markeder.
I den forbindelse har jeg bestemt meg for å vende tilbake til den kommunistiske kirkefaderen. Opphavet til dette teoretiske og bestialske grusomme blindverket vi kaller kommunisme. Det å så kaldt og kynisk sette så mye umenneskelighet i system, er toppen av menneskelig dårskap. Og dårskap hos ellers oppegående mennesker er noe jeg ikke kan fordra. Jeg tror ikke Marx og Engles var onde, selv om veldig mange av deres mest prominente tilhengere var det. Mao, Stalin, Pot og Che var jo direkte blodtørstige. Flere berettelser fra disse ”store” kommunistiske skikkelsene påpeker jo at de nøt menneskelig blod og lidelse. Men at kommunister også er voldsromantikere kommer vel neppe som et sjokk. Men joda, jeg har nok engang satt meg ned med Marx, en person som startet en verdensbevegelse, som målt i systematisk utryddelse av menneskeliv slo selv nazismen. Men vi ser alltid ut til å glemme det på bakgrunn av at det utopiske målet til kommunismen tross alt er høyverdig, hvorpå nazismen jo bare var ond. Noe som selvsagt er det rene tøv. Utopier, enten de er onde eller ”gode”, er umenneskelige. Mennesker er uperfekte, ergo vil et perfekt samfunn måtte undertrykke mennesket.
Jeg vet ikke om jeg får noe ut av Marx denne gangen heller. Han slår meg stort sett alltid som en relativt intetsigende, pompøs teoretiker og en ikke minst middelmådig samfunnsbetrakter hvis eneste bragd er å få en stor, from og fanatisk tilhengerskare. Så vil noen mene dette er et bevis på hans genialitet. Vel, Scientologene er mange de og. Uten at jeg nødvendigvis vil kalle bevegelsens grunnlag genialt. Mennesker vil la seg bedra av forklaringer på hvorfor livet er som det er, uansett hvor håpløst virkelighetsfjerne forklaringene er. Dette er et resultat av at mennesket, som en del av sin iboende uperfekthet, ofte lider av mangel på selvsikkerhet. Og siden man kjenner andre best på seg selv, ender det ofte med en skepsis til menneskeheten. Dette medfører et behov for forklaringsmodeller som enten søker å styre mennesket med fast hånd, eller at vi må finne løsninger utenfor oss selv for å kunne mestre vår egen hverdag. Og det er selvsagt alltid, alltid, alltid noen andres skyld en vår egen når ting går galt. Dårlig selvsikkerhet og selvinnsikt utkrystalliserer seg ofte i at det er andre som har skylden når vi egentlig burde tatt ansvar for oss selv.
Og enda en ting, som aldri stopper å forundre meg er: Som Selnes, som Zizek og alle andre pompøse erkerøde kommunister og sosialister. Hvor blir det av selvinnsikten? Bevegelsen de er den del av er noe av det mest elitistiske, besteborgerlige som finnes. Det krever selvsagt en Marx til for å formulere arbeidernes behov. Marx, som alle vet, hadde tilgang til mer enn nok penger slik at han aldri trengte å jobbe med noe annet enn akkurat det han hadde lyst til, nemlig å skrive. Jeg sier ikke det er noe galt i det, men Marxs egne tilhengere i de kommunistiske diktaturene gikk ofte til angrep på intellektuelle. Marx, kommunismens kirkefader, er intet mindre en erketypen på den typen borgerlighet kommunismen søker å bekjempe. Hvis livsstil, etter egen påpeking, er et resultat av den kapitalistiske økonomiens utbytting av hardtarbeidende menneskers arbeidskraft. Selnes og Zizek føyer seg dermed inn i det teoretisk utsvevende og selvpiskende segmentet av borgerskapet, gjerne kulturarbeidende, som holder liv i Marx kommunistiske bevegelse. En bevegelse som blir mer og mer elitistisk etterhvert som alle andre utenom den teoretiske og virkelighetsfjerne kjernen faller fra.
Så høye tanker har denne eliten om seg selv at den har diktet opp et behov hos befolkningen. Behovet går ut på at de er villige til å begi seg ut i en blodig og samfunnsomveltende revolusjon for å oppnå det livet denne virkelighetsfjerne eliten har. Som om taxisjåføren som digger DDE og foretrekker TV fremfor bøker egentlig har det så ille uten opera og Kafka.
Nei, det viktigste en kan gjøre er å gjøre livet så enkelt og valgfritt som overhode mulig. Slik at folk kan styre sine egne liv og ikke politikere med teoretiske tanker om hvordan livet egentlig skal være. I henhold til kirkefaderen selvsagt og ikke i forhold til hvordan verden egentlig henger sammen. Eller som Selnes påpeker: Zizek ”bedriver en form for filosofisk journalistikk”. Som om filosofisk fortidsromantisering skulle være godt for noe.
Eller som Selnes avslutter: "Verden trenger en ny sannhetsprosess og et nytt kollektivt subjekt som kan forrykke politikkens koordinatsystem ettertrykkelig. Og ideen og ordet "kommunisme" er kanskje - til tross for en alt annet enn gloriøs forhistorie - det mest nærliggende for å betegne det eneste reelle alternativet til kapitalismens apokalyptiske komedie?"
Det er helt absurd.
Og en ting til: Marx tok feil. Get over it.
Det er noe befriende sjarmerende med kommunister som ser markedskollapser som en overhengende trussel mot markedsøkonomien. Noen markeder vil gå under for sin egen uansvarlighet. Det er en helt naturlig del av økonomien. Ødeleggende for de den rammer, men like fullt uunngåelig. All den tid markedene er befolket av mennesker. Mennesker som vi alle vet rett og slett ikke er perfekte og som ved enkelte tilfeller (som regel i krigstider, men og som kommunistiske diktatorer) virkelig legger seg i selen for å komme på nye og kreative måter å skade og torturere sine medmennesker på. Men tilbake til bokanmeldelsen, den gjennomfører han ved å skrive et to siders essay. Det jeg ikke skjønner er hvordan dette erkeeksempelet på besteborgerlighet kan være i den fremtidige revolusjonens interesse. Hadde jeg vært revolusjonær arbeider ville det første jeg gjorde være å finne den typen elitistiske svermere som Selnes og puttet han i en arbeidsleir. Med all respekt, jeg syns denne typen essays er spennende og hadde det ikke vært for at jeg har andre ting å lese ville jeg sikkert kjøpt boken han anmeldte og. Men etter en altfor stor dose av Naomi Kleins konspirasjonsteorier og håpløse argumentasjonsrekker med minimalt grunnlag i virkelighetens verden har jeg sett meg lei av markedskritikere. Det er så sjeldent de baserer seg på dagens verden, dagens situasjon og dagens markeder. De foretrekker å holde seg i fortidens verden, ikke-situasjoner og teoretiske markeder.
I den forbindelse har jeg bestemt meg for å vende tilbake til den kommunistiske kirkefaderen. Opphavet til dette teoretiske og bestialske grusomme blindverket vi kaller kommunisme. Det å så kaldt og kynisk sette så mye umenneskelighet i system, er toppen av menneskelig dårskap. Og dårskap hos ellers oppegående mennesker er noe jeg ikke kan fordra. Jeg tror ikke Marx og Engles var onde, selv om veldig mange av deres mest prominente tilhengere var det. Mao, Stalin, Pot og Che var jo direkte blodtørstige. Flere berettelser fra disse ”store” kommunistiske skikkelsene påpeker jo at de nøt menneskelig blod og lidelse. Men at kommunister også er voldsromantikere kommer vel neppe som et sjokk. Men joda, jeg har nok engang satt meg ned med Marx, en person som startet en verdensbevegelse, som målt i systematisk utryddelse av menneskeliv slo selv nazismen. Men vi ser alltid ut til å glemme det på bakgrunn av at det utopiske målet til kommunismen tross alt er høyverdig, hvorpå nazismen jo bare var ond. Noe som selvsagt er det rene tøv. Utopier, enten de er onde eller ”gode”, er umenneskelige. Mennesker er uperfekte, ergo vil et perfekt samfunn måtte undertrykke mennesket.
Jeg vet ikke om jeg får noe ut av Marx denne gangen heller. Han slår meg stort sett alltid som en relativt intetsigende, pompøs teoretiker og en ikke minst middelmådig samfunnsbetrakter hvis eneste bragd er å få en stor, from og fanatisk tilhengerskare. Så vil noen mene dette er et bevis på hans genialitet. Vel, Scientologene er mange de og. Uten at jeg nødvendigvis vil kalle bevegelsens grunnlag genialt. Mennesker vil la seg bedra av forklaringer på hvorfor livet er som det er, uansett hvor håpløst virkelighetsfjerne forklaringene er. Dette er et resultat av at mennesket, som en del av sin iboende uperfekthet, ofte lider av mangel på selvsikkerhet. Og siden man kjenner andre best på seg selv, ender det ofte med en skepsis til menneskeheten. Dette medfører et behov for forklaringsmodeller som enten søker å styre mennesket med fast hånd, eller at vi må finne løsninger utenfor oss selv for å kunne mestre vår egen hverdag. Og det er selvsagt alltid, alltid, alltid noen andres skyld en vår egen når ting går galt. Dårlig selvsikkerhet og selvinnsikt utkrystalliserer seg ofte i at det er andre som har skylden når vi egentlig burde tatt ansvar for oss selv.
Og enda en ting, som aldri stopper å forundre meg er: Som Selnes, som Zizek og alle andre pompøse erkerøde kommunister og sosialister. Hvor blir det av selvinnsikten? Bevegelsen de er den del av er noe av det mest elitistiske, besteborgerlige som finnes. Det krever selvsagt en Marx til for å formulere arbeidernes behov. Marx, som alle vet, hadde tilgang til mer enn nok penger slik at han aldri trengte å jobbe med noe annet enn akkurat det han hadde lyst til, nemlig å skrive. Jeg sier ikke det er noe galt i det, men Marxs egne tilhengere i de kommunistiske diktaturene gikk ofte til angrep på intellektuelle. Marx, kommunismens kirkefader, er intet mindre en erketypen på den typen borgerlighet kommunismen søker å bekjempe. Hvis livsstil, etter egen påpeking, er et resultat av den kapitalistiske økonomiens utbytting av hardtarbeidende menneskers arbeidskraft. Selnes og Zizek føyer seg dermed inn i det teoretisk utsvevende og selvpiskende segmentet av borgerskapet, gjerne kulturarbeidende, som holder liv i Marx kommunistiske bevegelse. En bevegelse som blir mer og mer elitistisk etterhvert som alle andre utenom den teoretiske og virkelighetsfjerne kjernen faller fra.
Så høye tanker har denne eliten om seg selv at den har diktet opp et behov hos befolkningen. Behovet går ut på at de er villige til å begi seg ut i en blodig og samfunnsomveltende revolusjon for å oppnå det livet denne virkelighetsfjerne eliten har. Som om taxisjåføren som digger DDE og foretrekker TV fremfor bøker egentlig har det så ille uten opera og Kafka.
Nei, det viktigste en kan gjøre er å gjøre livet så enkelt og valgfritt som overhode mulig. Slik at folk kan styre sine egne liv og ikke politikere med teoretiske tanker om hvordan livet egentlig skal være. I henhold til kirkefaderen selvsagt og ikke i forhold til hvordan verden egentlig henger sammen. Eller som Selnes påpeker: Zizek ”bedriver en form for filosofisk journalistikk”. Som om filosofisk fortidsromantisering skulle være godt for noe.
Eller som Selnes avslutter: "Verden trenger en ny sannhetsprosess og et nytt kollektivt subjekt som kan forrykke politikkens koordinatsystem ettertrykkelig. Og ideen og ordet "kommunisme" er kanskje - til tross for en alt annet enn gloriøs forhistorie - det mest nærliggende for å betegne det eneste reelle alternativet til kapitalismens apokalyptiske komedie?"
Det er helt absurd.
Og en ting til: Marx tok feil. Get over it.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
