That's life.

Noen ganger er livet skikkelig råttent. Enten det er fordi ektemannen din er utro og dumper deg, fordi du får sparken etter å ha gjort en særdeles dårlig jobb, kanskje kommer du utfor en ulykke, folk som står deg nær dør eller at du aldri helt evner å komme ovenpå og i forkant av ditt eget liv. Ja, livet kan være skikkelig råttent.

Men hvor går grensene for livets råttenskap? Hvor skal man begynne og hvordan skal man stoppe? Jeg var på et frokostmøte hos Civita her om dagen. Det handlet om Johan Nordbergs bok "Da mennesket skapte verden", finanskrisen og annen høyttenkning rundt kapitalismens fortreffeligheter (fra Nordbergs side) og litt motargumenter fra venstresiden (representert ved Cathrine Holst og Sten Inge Jørgensen). Det pågår en debatt om kapitalismen og alle dens mangler i kjølvannet av finanskrisen i flere medier i Norge og i verden. Finanskrisen betyr visst det samme for markedsliberalismen som hva berlinmurens fall betydde for kommunismen. Jeg kjøper ikke den konklusjonen. Det er kanskje ikke så rart siden jeg som liberaler er mer enn gjennomsnittelig opptatt av et friest mulig menneske og dermed følger også at markeder etter min mening kun skal reguleres med det hensyn å ivareta det frie mennesket.

En gang som barn jeg og noen kompiser et trehus i et stort tre bak blokken den ene av kompisene mine bodde i. Det var et sørgerlig skue, og jeg tror du skal lete lenge etter et dårligere stykke håndtverk. Naboene gjorde et stort nummer av at plankehaugen i treet utenfor verandaene deres blokkerte sommerutsikten. Det minnet tydeligvis mer om et søppelberg enn en trehytte. Men vi ungene likte trehytten vår. Ingen så ut til å være bekymret for at vi skulle falle ned å brekke noe på det tidspunktet. Vi var jo unger, og unger tålte en støyt før i tiden. Jeg vet ikke helt om mamma hadde full overskikt over hyttens mange livsfarligheter. Det er mye galt som kunne skjedd, men vi overlevde dødshytten alle sammen. Helt til naboene bestemte seg for å rive rønna vår i håp om bedre utsikt.

Men det er ikke poenget, poenget er at i løpet av de 20 årene som har gått siden den tid har samfunnet utviklet seg i en overbeskyttende rettning. Felleskapsverdiene har tatt overhånd, når samfunnet får hovedansvaret for vårt ve og vel blir resultatet at risikoen må fjernes. All risiko. For hver glipp, skriker vi opp etter syndebukker og kommer med krav om løsninger. Man risikerer jo at noen kan bli skadet. Dette forplanter seg til alle mulige samfunnsområder.

Det snakkes om å fjerne sykehuskøene. Som om vi ved et pennestrøk tror vi i samme slengen kan fjerne risikoen for skade. Vi bruker så mye penger på eldreomsorg at få klarer å begripe størrelsesordenen på beløpet. Samtidig så gir dette resten av samfunnet god samvittighet når vi snur ryggen til bestemor i illusjonen om at samfunnet kan gi henne den ene tingen hun ønsker seg mer enn enerom på gamlehjem. Nemlig nærhet til og omsorg fra sine nære og kjære. SV vil til og med fjerne lekser, fordi risikoen for at de ressursterke foreldrene gir sine poder bedre hjelp enn de ressurssvake er til stede. Dette er en risiko vi ikke er villige til å ta.

Et visdomsord man alltid bør ha med seg er at man må kunne kjenne smerte for å ha det godt. Uten sorg, ingen glede, bare likegyldighet. Livet er oppturer og nedturer og samfunnet bør ikke ha som eneste mål å innbilde oss at vi kan lure oss unna nedturene. For da vil det eneste vi har igjen være likegyldigheten. Det må ikke engang være oss selv som er skyld i motgangen. Som oftest er det verden utenfor som byr oss imot, enten det er naturkrefter, tilfeldigheter eller andre mennesker. Motgang er en del av livet, også når den er menneskeskapt. Det er her jeg tror mange er uenige med meg, at man tilenhver tid skal minimere motgangen, spesielt den som er menneskeskapt. Men jeg tror som sagt ikke mindre motgang gjør oss til bedre mennesker.

Markedet skal ikke reguleres fordi noen mener de har funnet nøkkelen til et godt liv og dermed vil påtvinge sin nøkklel alle oss andre. Det skal ikke reguleres av noen fordi de har fasiten på hva som er og hva som ikke er et moralskt eller et godt. Det finnes ingen fasit. Det skal ikke reguleres for at mennesker ikke skal feile, mennesker er ikke ufeilbarlige. Dermed følger det faktum som etter noens mening er urettferdighet, men som etter min mening er en ting vi må lære oss å leve med som mennesker. De aller fleste av oss vil møte veggen ved et eller flere tilfeller i livet. De aller aller fleste av oss kommer til å feile med noe i livet. Men det legitimerer unødvendige begrensinger i våre valg. For meg er det viktigste hva jeg får lov til å utrette med mitt liv på vegne av meg og de jeg er glad i. Hva noen få rikinger bidrar med til det såkalte felleskapet bryr meg midt i planeten. For sosialdemokratiets felleskap er ikke mitt felleskap. Det er et felleskap som etter min mening fremmer likegyldighet, ikke lykke. Hva skal vi med et samfunn som har som mål at alle skal være like, ha det likt og leve likt? Jeg tror ikke det gjør oss mer lykkelige.

I disse krisetider er det betimelig at vi alle roper på staten for krisepakker. Vi vil ikke se i øynene at livet handler om opp og nedturer, om risiko for skade og feilslag. Staten må presse på for å sette ned renten, fordi noen ikke har tatt høyde for at renten vil bli så høy at lånet de trodde de kunne betjene ikke lenger kunne betjenes. Hvorfor det? Eller at de ikke får solgt sine eiendommer med en gang. Hva så? Økonomien stopper opp! Det tviler jeg på at den gjør, økonomien handler som alt annet her i verden om livet og livet kommer ikke til å stoppe opp denne gangen heller.

Finanskrise meg her og finanskrise meg der. Det er viktigere kriser i verden enn finanskriser. Miljøkriser, sultkatastrofer, krig og elendighet. Og alt vi klarer å fokusere på denne høsten er finanskrisen.

Jeg sier som en kompis av meg så fint sa det; La kapitalistsvina blø. Jeg er helt enig. Ikke redd dem, la dem gå under. De som er smarte nok kommer seg over denne kneika og, de som ikke er det burde ikke få statsstøtte for at de var idiotiske nok til å ganmble med summer du og jeg bare kommer i nærheten av hvis vi bestemmer oss for å telle sandkorn i sandkassa. Og folk er snare med å kreve at finanseliten må blø. Noen må stå til ansvar. Men folk må også forstå at når kapitalen blør, så blør også arbeidsplassene. Dette er en sammenheng som vi ser ut til å ha glemt på veien til et samfunn uten risiko. Det er en sammenheng høyresiden prøver å belyse når de ønsker ryddigere og mindre byråkratiske regelverk for arbeidsgivere. Når de ønsker mindre arbeidsgiveravgift, ny arbeidsmiljølov og andre tiltak som frigir kapital i privat sektor. Mer kapital betyr fort mer arbeid.

Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan menneskehjernen fungerer. For hvor mange kjenner du egentlig som er påvirket av denne finanskrisen? Virkelig? Og da mener jeg ikke høy rente og vanskeligheter med å kjøpe og selge boliger er noen krise. At vi må snu på kronen i en periode mener jeg er mer sunt enn kritisk. At en del mister jobben er da vel helle ringen reell krise. Søk på en ny jobb, skap noe eget, gå ut og lev litt. Idet du får en jobb er det risiko for å miste den. Og nå er det en del som gjør nettopp det. Jeg tror ikke det er gøy, jeg tror ikke jeg ville likt det, men søren heller, det er ikke det det er snakk om. Ingen bryr seg om hva du eller jeg liker, det er det som er poenget. Utenom du og jeg og våre nærmeste. Og sånn skal det være. Møt verden med ny vilje, ta ansvar for deg og ditt og kom deg opp på hesten igjen. Vi kan da ikke ha blitt så mette av livet at vi selv ikke ønsker å ta risikoen ved å leve?

Så kan vi håpe på at valget 2009 bringer litt varme tilbake i samfunnene våre. At de søker en mindre ekspansiv stat, og et mer ekspansivt enkeltindivid. Hvis ikke samfunnet rundt deg tror på deg og dine evner til å klare deg på egenhånd? Hvorfor pokker skal du tro på deg selv da?