Thomas Andre Syvertsen

Religiøs løgner.

2010-11-18T16:23:00.002+01:00

Jeg har aldri hatt noe imot religiøse mennesker. Religiøse mennesker er som alle andre. Selv om en del fanatikere har et noe skjevt forhold til egne tekster og dogmer og lever livene sine ut i en blanding av fanatisk dobbeltmoral, manglende oppgjør med egne holdninger og rett ut løgn, for seg selv og for andre, for å dekke over manglende koherens i den absolutte religionens navn.

Fanatiske muslimer er således ikke annerledes enn resten av den fanatiske hurven. Fanatiske muslimer lyver og rettferdiggjør sine egne forstokkede holdninger i like stor grad som andre fanatiske mennesker. Og de ser ikke de logiske bristene i egne holdninger. En ting er for eksempel de rett ut usmakelige gjentagelsene av likestilling og retten til egne valg, når de samtidig ikke ville nølt med å ta fra andre den retten. Det er en kvalmende religiøs selvrettferdighet over slike holdninger.

Selvfølgelig skal vi alle ha like rettigheter. Men det gir en ikke retten til å bryte en avtale man har inngått på forhånd med en institusjon som er så raus at den låner bort sine lokaler gratis til dine tilstelninger. Slik som i dette tilfellet.

Rektoren ved Høyskolen i Oslo hadde inngått en avtale med IslamNet og på forhånd sagt at man ikke kunne praktisere kjønnssegregering ved en offentlig høyskole. Dette godtok IslamNet sannsynligvis for å kunne benytte seg av lokalene. Men de respekterte det ikke. Så da blir spørsmålet? Er det greit for muslimer å bryte en avtale på den måten? Er det rettskaffent å lyve?

Det nytter ikke late som om man er rettskaffen. Religiøse løgnere er like usmakelig som andre løgnere.

Mediekritisk trontale

2010-10-22T12:45:00.002+02:00

Jeg sitter her og jobber med masteroppgaven min. Den handler om politisk journalistikk, og som en del av arbeidet går jeg igjennom uttalelsene til tre av de siste 20 årenes kanskje mest mediekritiske topp politikere. Thorbjørn Jagland, Kristin Clemet og Carl I. Hagen. Og da mener jeg ikke mediekritisk i den forstand at de surmuler litt etter at de er blitt utsatt for massiv kritikk i mediene. Men at de i forkant av eventuelle mediekjør har markert seg som kritiske røster, under eventuelle mediekjør opprettholder den røsten og i etterkant holder fast ved og utvikler sine kritiske standpunkter. De tre overnevnte har gjort nettopp dette. I biografier, festskrift, taler, artikler, nyhetssaker og innlegg kommer de stadig vekk med nye kritiske bemerkninger.

Helt siden jeg tok et masteremne i politisk retorikk med professor Kjell Lars Berge har jeg hatt et spesielt forhold til politiske taler. En god politisk tale, i skriftlig form, er en fryd å lese.

En spesielt treffende og mediekritisk en er Thorbjørn Jaglands fjerde og siste avslutning av trontalen, ved Stortingets formelle åpning i 2008. Den er kort. Under trontalen er det kongens tale som er i fokus. Trontalen er som sagt en tale for regjeringens planer for det kommende året. Og er slik sett like mye regjeringens tale som kongens tale. Men det er nå en gang slik at det er kongen som holder regjeringens tale og ikke statsministeren selv for eksempel. Men Stortingspresidenten, i dette tilfellet Jagland, sier noen avsluttende ord før han hever møtet. Det er en veldig flott tale:-)

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet!

Trontalen bærer bud om at Stortinget også i år får nok å gjøre. Mange store og viktige saker kommer til behandling.

Det reflekterer en grunnleggende parlamentarisk ansvarlighet overfor Stortinget og dermed overfor velgerne at Regjeringen på denne måten og i denne sal legger fram sitt arbeidsprogram for året som kommer. Denne ansvarlighet har gjennom årene bygget tilliten til vårt politiske system, og markerer Stortinget som vårt folkestyres senter.

Fra Stortinget strekker de lange linjer seg tilbake i vår historie som et selvstendig, viljesterkt og demokratisk folk. Og fra Stortinget vil historien strekke seg videre inn i det moderne norske velferdssamfunn.

Altfor sjelden blir den ansvarlighet og framsynthet som våre folkevalgte viser, formidlet i mediene.

Stortinget har forvaltet en ufattelig nasjonal formuesøkning som har skjedd over svært kort tid, med stor kløkt. Historien har vist at raskt økende rikdom lett er blitt begynnelsen på undergangen for både nasjoner og enkeltpersoner.

Vi har ikke unngått at noen i vårt land har mistet kontakten med virkeligheten i møte med rikdommen. Men Stortinget har handlet med en bemerkelsesverdig nøkternhet, samtidig som midlene i hovedsak er gått til å bygge fellesskapet og trygge framtiden. Vi må tro at dette har satt en standard for hele samfunnet og er en viktig årsak til at nyrikdommen ikke har forandret de grunnleggende verdiene hos det store flertallet i folket.

For det må kunne slås fast at vi som folk fortsatt vil være oss selv, men ikke være oss selv nok.

Jeg tenkte det var på sin plass å anerkjenne og gi honnør til det ansvar partiene på Stortinget sammen har tatt for vårt fellesskap.

Stortinget framstår som en nasjonalforsamling i ordets rette forstand – en institusjon som samler nasjonen om de viktigste målene og oppgavene. Dette er grunnlaget for tilliten til vårt politiske system.

Det kommer godt med akkurat nå. Trontalen legges fram i en tid da verden preges av en grunnleggende usikkerhet. Finanskrisen viser ikke minst dette. Norge står bedre rustet til å møte krisen på grunn av den ansvarligheten som er vist, og fordi ulike partier også her i stor grad i fellesskap har arbeidet fram strenge reguleringer og kontrollordninger.

Finanskrisen viser at lover, reguleringer og et sterkt byråkrati til å overholde dem er uttrykk for sivilisasjon. Fravær av dette innebærer jungelens lov.

En hovedoppgave må derfor være å bidra til å bygge lover, regler og institusjoner som kan ansvarliggjøre og skape tillit også på det internasjonale plan.

Med lov skal landet bygges, heter det. Vi kan legge til: Med lov skal verden bygges. Og det haster med at initiativer i den retning tas for det har dessverre vist seg mange ganger i verdenshistorien det som filosofen og politikeren John Locke sa: «Der loven slutter, begynner tyranniet.»

Oppgaven vi som folkevalgte står overfor, er ikke enkel, fordi den stiller krav til å tenke seg om. Men medievirkeligheten krever noe annet. Den øver et konstant trykk gjennom et utall av kanaler og programmer for kjappe svar. Et mangfold av forskere og eksperter kommenterer på løpende bånd store og kompliserte saker, ofte før noen har hatt mulighet til å studere dokumentene.

De folkevalgtes jobb må være annerledes. Vi må ta oss tid, og standpunktene må komme etter grundig lesing av dokumenter og innhenting av kunnskap, og prosessene her i Stortinget med høringer og komiteinnstillinger må gi garanti for at alle blir hørt. «Og er mine plikter møisommelig jevne, så gir jeg dem dog hvad jeg eier av evne», sa Arnulf Øverland. Det passer vår politiske hverdag.

Det er soliditeten som gir Stortinget autoritet. Det er den som gir oss styringskraft, og som er så viktig for vårt land i en usikker verden.

I en slik sammenheng er den måten vi velger å føre den politiske debatten på, ikke uviktig. Det er mitt håp at de politiske oppgjørene skjer hvor de parlamentariske lovene gjelder, nemlig inne i denne salen, ikke bare utenfor, hvor medienes lover gjelder. «All makt i denne sal» betyr nemlig også at vi kan veie hverandres standpunkter ut fra det som sies her. Det skaper forvirring og mistro hvis våre ords mening forandres ettersom hvilket forum man er i, eller hvilken kanal man deltar på.

Jeg tenkte det også var på sin plass å løfte opp og gi status til den parlamentariske arbeidsmåte som i en usikker tid skaper forutsigbar saksbehandling og debatt og dermed styringskraft. Det er viktig for folk i landet vårt.

Velferdssamfunnets framvekst kan forstås og uttrykkes på mange måter. Kanskje er den følgende den enkleste: Vi skal hedre vår far og vår mor og gjøre det for våre barn som de gjorde for oss. Denne historien – som handler om at generasjonene tar vare på hverandre, at samfunnet er bygget fra generasjon til generasjon – må fortsette. La oss da huske at i denne fortellingen hører det også med at forfedrene som gjorde noe for oss som lever i dag, var fattigere enn det vi er, men de hadde likevel overskudd til å dele.

I dag er overskuddene store, men det er et berettiget spørsmål om vi har tilstrekkelig vilje og evne til å dele, og om vi har nok historisk innsikt til å se at når de som satt nederst ved bordet, ble løftet opp, og de som var skjøvet ut, kom med, ble fellesskapet sterkere. Det er et faremoment at så mange i dag faller utenfor. Å gi dem som er skjøvet ut, mulighet til å delta, er nå som før en av de viktigste ressursene i samfunnet.

Når vi nå for fjerde og siste gang i denne stortingsperioden samles for innsats som foregangsmenn og foregangskvinner for vårt land, tenker jeg på Winston Churchills ord om at alle store ting er enkle. Og mange ting kan uttrykkes i enkle ord: Frihet, rettferdighet, heder, plikt, nåde, håp og – jeg vil legge til – tillit. Tillit har brakt oss hit, og tillit vil bringe oss videre.

I forvissningen om at alle husker Henrik Wergelands ord «Vi må gjøre det vi kan», samler vi oss i det gamle og viktige ønsket: Gud bevare Kongen og fedrelandet!

Er "fuck" en passende begrepsbruk av en stortingspolitiker?

2010-09-12T12:51:00.002+02:00

Det er kanskje smålig av meg å trekke frem dette. Men Twitter er nå en gang en offentlig arena. Og man kan spørre seg om WTF - eller what the fuck som WTF står for - er passende ordbruk av en stortingspolitiker i det offentlige ordskiftet. Nå er det klart at kravene til korrekt språkbruk er annerledes på Twitter enn i stortingssalen, og man skal jo ha en litt mer folkelig sjargong i de sosiale mediene. Late som om man er en helt vanlig person, som deg og meg. Men Hadia er ikke som deg og meg, hun sitter i norges lovgivende forsamling. Da bør en kunne forvente at hun i det minste avstår fra å banne når hun uttaler seg offentlig.

Noen ganger strekker våre politikere seg litt vel langt for å virke mer folkelige enn det de er. Dette er vel et litt pinlig eksempel på akkurat det.

Når journalistikk egentlig er dikting

2010-08-19T13:24:00.008+02:00

Journalister pynter like mye på virkeligheten som det politikere gjør fordi kjedelige overskrifter og sitater ikke genererer like mange klikk som de mer spenstige gjendiktningene. Det er ingen grunn til å ta for gitt at journalister har en objektiv gjengivelse av de faktiske forhold. De dekker saken slik de mener saken bør være, ikke slik den er.

En skulle tro at journalister er opptatt av å dekke faktiske forhold og utsagn. Men denne artikkelen fra nrk.no i dag er et eksempel på to ting som ikke har noe å gjøre med en sannferdig journalistisk dekning av en sak.

1) En overskrift uten tilstrekkelig dekning i selve saken.
2) Et oppdiktet sitat.

I selve saken bekrefter Per Kristian Foss at han selv skal ha hatt noen betenkninger rundt egen legning og det offentlige fokuset på homofili som kunne følge, til dels på bekostning av oppmerksomheten rundt hans virke med politikk generelt. Men en korrekt overskrift ville i så fall vært noe lignende dette: "Homofili er en av årsakene til at jeg ikke valgte å stille til partiledervervet". Kjedelig? Ja, selvsagt. Det er sannsynligvis derfor journalisten valgte å "pynte" på saken. Kjedelige overskrifter genererer ikke like mange klikk som de mer spenstige overskriftene.

Det kan sikkert argumenteres for at hvis man leser gjennom linjene så er det mer enn nok støtte til overskriften i saken. Jeg er ikke enig i det, men om man tar på seg et par journalistiske briller på jakt etter noe ”sjokkerende” så ser jeg at man kan ende der. Men det er ikke det eneste som er problematisk med overskriften. Gjennom bruk av sitatstrek og ordet "jeg" gir overskriften også et feilaktig inntrykk av at dette er noe Foss faktisk har sagt. Det har han aldri gjort. Dette er en parafrasering fra journalistens side, en ganske ytterliggående og lite realitetsorientert tolkning av det Foss sa i Politisk kvarter. På de 10:23 minuttene Foss og Kristin Halvorsen pludret i vei på Politisk kvarter sa aldri Foss noe som lignet det overnevnte sitatet engang.

Det han derimot sa var at han nettopp for å unngå fokus på egen legning ventet med å komme ut av skapet. Og hva gjør NRK i denne saken? Jo, de gjør nettopp det Foss, og sannsynligvis mange andre homofile i offentlige posisjoner ønsker å unngå, fokus på legning heller enn faktiske forhold.

Overskriften i denne saken er misvisende, uredelig og uetterrettelig. Mon tro hvor det ble av de journalistiske idealene til NRK i denne saken?

Turbo-Giske og drømmen om bytteøkonomien

2010-08-12T13:57:00.000+02:00

"Det er underleg at høgt gasjerte og høgt kvalifiserte personar i Statistisk sentralbyrå brukar tida på å laga slike reknestykke. Desse utrekningane viser at finanskapitaltenkinga har spreidd seg utover heile landet", sier Næringsministeren til Stavanger Aftenblad. Og han fortsetter med den noe sarkastiske bemerkningen: "I blant tenkjer eg at slike folk burde prøva å spisa aksjar og sjå kor lenge dei kunne leva av slikt aleine".

Det er helt ok å ville score billige poenger på hete poteter. Men bør en kunne forvente et litt høyere saklighetsnivå av våre øverste myndighetspersoner? Plumpe kommentarer om hva folk kan eller ikke kan spise har forekommet tidligere i historien. Marie Antoinette skal ha sagt om bøndene som sultet på grunn av brømangel: "Men kan de ikke spise kake?" Historikere har tilbakevist at hun faktisk har sagt dette, men dog. Giske viser ikke den samme manglende forståelsen for sine undersåtter som det tidligere franske dronningen. Men dog, i dagens samfunn er det like forbanna dumt sagt (Han sa det faktisk! Vi har det på trykk!!). Og hva er det regjeringsmedlemmet her ironiserer over? En hemmelig drøm og å returnere til bytteøkonomi?

I striden mellom by og land burde vel HELE Norges Næringsminister valgt en litt mindre sarkastisk tone.

Adresseavisen - Intet nytt siden 2009.

2010-07-21T15:44:00.001+02:00

Jeg forsøker å bli bedre til å følge med i nyhetsbildet på nett. Jeg har aldri vært noe flink til å klikke meg inn på nettavisene. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg surfer ofte rundt på nettet i timesvis. Leser blogger og artikler, sjekker Facebook, chatter med venner og søker på ting og tang. Dette selvsagt mens jeg holder et våkent øyne og har et klart hode ovenfor masteroppgaven min.

Men tilbake til utgangspunktet. Jeg tenkte jeg skulle bli flinkere til å følge med i nyhetsbildet på nett. De eneste gangene jeg leser aviser er når jeg får tak i dem på papir og når noen linker til artikler som ser interessante ut på Twitter eller Facebook.

I det siste har jeg hatt for vane å la Twitter surre og gå i bakgrunnen mens jeg jobber. Dermed kan jeg se hva mennesker jeg følger linker til, og lese det jeg syns virker interessant. Dette har ført til at jeg oftere leser The Economist, The New York Times eller Huffington Post , enn de mer hjemlige nyhetene på VGnett, Dagbladet.no. Det er i grunnen logisk, for jeg følger de førstnevnte og ikke de sistnevnte inntil i dag.

I dag la jeg de til alle som en. Men det er ikke alle avishus som er like gode på nett. For mens Aftenposten fyller en hel side med ulike kategorier man kan følge dem på, kommer denne sørgelige siden opp når jeg går inn på Adresseavisens offisielle Twitter-kanal.

Teksten passer ironisk nok: For hva i all verden? Adressa har tydeligvis ikke hatt noe nytt å formidle på nett siden november 2009.

Den skrekkelige, grusomme og fryktelige MONSTERMARIHØNA!!!!

2010-07-21T10:48:00.002+02:00

Nei, vi snakker ikke om en forventet Disneyfilm.

Dette er sakset rett fra forsiden til Fevennen.no i skrivende stund. Nå er den altså her og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Det er selvsagt alltid alvorlig når nye arter inntar norsk fauna, spesielt hvis de kan virke ødeleggende på eksisterende flora og fauna. Men ærlig talt! Marihøner skal liksom være søte. Kan man virkelig kalle de små billene for monstre?

Jeg mener, se på dem. De forsøker jo bare å parre seg.

Ting blir ikke bedre av å la mediene fråtse

2010-05-20T15:49:00.004+02:00

Camilla Lindalen svarer for seg på VGnett i dag. Personlig mener jeg hun burde holdt kjeft og la saken ligge. Det kommer ikke noe godt ut av å la mediene fråtse i en offentlig skittentøyvask.

Jeg kan skjønne at det ikke nødvendigvis er lett når en i din nærmeste familie står frem som transperson. Spesielt hvis personen etter hvert viser seg å insistere på å kun leve ut sin egentlige personlighet på egne premisser, selv om en har fire barn sammen. De fleste vil vel synes at skilsmisser og omsorgsfordeling er tungt og vanskelig og det blir vel i utgangspunktet ikke lettere når personen man en gang elsket nok til å ville dele livet med viser seg å være en helt annen. Enda verre blir det vel når personen insisterer på å trekke offentlighetens søkelys inn i bildet ved å stå frem med sin annerledeshet i beste sendetid over flere uker i NRK.

Man må ikke glemme at også de pårørende i en familie kan oppleve ting som angår et familiemedlem som vanskelig, også personlig. Det er ikke bare Lise Lindalen som har slitt med vanskeligheter knyttet til ønske om åpenhet rundt sin egen identitet. Dette må jo også ha vært fryktelig vanskelig for Camilla Lindalen og deres felles barn. Og selv om jeg mener vi må gå langt i å kreve aksept for mennesker som lever liv utenfor normalen, må vi også kunne kreve at kvinner og menn åpent og ærlig søker ektefeller som klart definerer seg selv innenfor rammene av de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene om de ønsker dette.

Både Carl I. Hagen og Lise Lindalen ser ut til å ha skjøvet sin familie foran seg for sin egen vinnings skyld de siste dagene. Carl I. for å lufte ut sin frustrasjon over en tung familiesak. Lise Lindalen for å vinne aksept for egen identitet. Begge ser de ut til å være komfortable med at mediene fråtser i familiens vanskeligheter. Nå har altså også Carl I. Hagens datter hengt seg på føljetongen på VGnett.

Dakkar Carl I. - Eks-svigersønnen behandlet datteren dårlig

2010-05-20T00:07:00.010+02:00

"Si meg, dere som er mer moderne enn meg: Er det "middelaldersk" å føle en smule ubehag over å se sin far i kvinneklær?"

Jeg syns sitatet over fra Per Edgar Kokkvold på Twitter var helt fantastisk. Han snakker selvfølgelig om Carl I. Hagens subjektive følerier om sterkt personlige forhold i en kronikk i Aftenposten. Eks-svigersønnen som villig vekk står frem på VGnett og sier at dette er en fryktelig dårlig måte å drive familieterapi på burde tenke seg om to ganger. Hun vekker ingen sympati. Det er faktisk hun selv som er forelder, og ikke Hagen. Hvis medieoppmerksomhet ikke er godt for familien, hvorfor da helle bensin på bålet på VGnett?

Carl I Hagen har noen gode poenger. Alle bør vi vel kunne forvente at de som står oss nærmest er ærlige med oss. Som barn er det flaut med foreldre som er annerledes. Og det er ikke pent å dra med seg en noe motvillig familie med på sitt eget behov for eksponering på TV.

Men ingen av poengene hans har noe med transpersoner å gjøre i og for seg. Det er mye rart våre nærmeste kan føre oss bak lyset med og de færreste av oss ville godtatt det sånn uten videre.

Når man blir forelder innskrenker man mulighetene til å fullt ut leve sitt eget liv. Det eneste anstendige man kan og bør gjøre er å ta hensyn til barna så langt det lar seg gjøre. I allefall under oppveksten. Jeg kan virkelig ikke se at dette skal være en kontroversiell påstand, selv når det kommer fra Carl I. Hagen. Barn har satt en effektiv begrensning av voksnes livsutfoldelse og en effektiv stopper for mange voksnes drømmer siden tidenes morgen.

Det å dra med seg familien ufrivillig inn i en reality-tilværelse, og som i tillegg kan bidra til negativ oppmerksomhet rettet mot egne barn, er i grunnen ganske tarvelig. Kall meg gammeldags. Nå har jeg bare sett et par episoder av "Jentene på Toten", jeg skal innrømme at jeg syns det var et trivelig program. Jeg visste ikke da at noen av deltagerne var den tidligere svigersønnen til Carl I. Hagen. Men hvis det er sant at Lise Lindalen har gjort et poeng ut av sin familiehistorie, så har hun gått langt over streken. En kan selv velge å delta i et reality-program, selvsagt, men man drar ikke med seg familien inn i reality-tilværelsen om de ikke ønsker det.

Så hva sitter vi igjen med etter Carl I. Hagens historie? En opprørt far og bestefar (forståelig nok). En svigersønn som har behandlet datteren hans og deres felles barn dårlig. Ingenting å skrive hjem om. Vi mennesker behandler hverandre dårlig hver eneste dag. Det er virkelig ikke noe som fortjener kronikkplass i Aftenposten. Det er en helt generell sak, og har ingenting med transpersoner å gjøre. Det er tilfelle i akkurat denne saken, men Carl I. Hagen skriver slik at det fremstår, ikke som et generelt fenomen for hele befolkningen - Ikke lyv for ektefellen din, selv om det er aldri så vanskelig å fortelle sannheten. Han fremstiller det som et problem generelt hos transpersoner -DE lyver for sine ektefeller, fører dem bak lyset, tenker bare på seg selv og kommer unna med det på NRK.

Om Carl I. Hagen er det bare en ting å si. Tilgi ham ikke, for han vet hva han gjør. Dette er et angrep i god gammel Hagen stil. Finn en annerledes gruppe mennesker og angrip dem der de er svakest.

Penger - Det optimale motargument

2010-05-19T19:26:00.003+02:00

Den norske offentligheten er proppfull av fiks ferdige motargumenter. Ord som amerikansk, kommersielt, individualisering eller penger kan når som helst serveres ubegrunnet og få tenker over at dette egentlig ikke er fullverdige argumenter.

På nettsidene VoxPublica ble det 18. mai publisert en sak om hvordan de sosiale mediene kan bidra til forflytte makt til mannen i gata. 1. amanuensis Lars Nyre, som forøvrig skrev en beslektet kronikk i Bergens Tidende i april 2009 er kritisk til påstanden om at sosiale medier gir mannen i gata mer makt.

Han er blant annet kritisk fordi Facebook og Twitter er amerikanske og kommersielle foretak innrettet for å selge reklame - ergo tjene penger. Og dette vil bli et stadig større problem. Hvorfor? Dessuten kan sosiale medier kan etter Nyres mening tolkes som individualiseringsmaskinerier der folk blir "stadig flinkere til å fremme sine personlige interesser på kostnad av fellesinteressene". Javel?

Jeg skal la det åpenbare faktum at det er positivt at flere og flere mennesker i verden ser ut til å ønske å følge sine egne drømmer og behov. For hva er vel fellesskapet om ikke en nasjonal samling individer?

Det at noe kommer fra USA gjør det ikke mindre demokratisk. Det at noe er kommersielt gjør det heller ikke mindre viktig for den politiske offentligheten og opinionspåvirkningen. Nyre ser ut til å glemme at de fleste nye medier har sitt utspring som kommersielle virksomheter (gjerne i USA). De første avisene var kommersielle annonseorganer. Og de fleste aviser er fortsatt kommersielle bedrifter, selv om de får god hjelp til å overleve i markedet ved hjelp av statlig støtte.

Nei du, verken amerikanske, kommersielle eller individualistiske trekk er negative trekk i seg selv. Det er heller ikke trekk som i seg selv motbeviser at mannen i gata for mer makt ved riktig bruk av sosiale medier. Han kunne like gjerne sagt at: "Nei, jeg er uenig," og stoppet der.

Det man nå kan tenke litt over er hvorfor artikkelforfatteren nøyer seg med et så dårlig begrunnet svar. Ville det ikke vært naturlig med et oppfølgingsspørsmål? Eller eventuelt ringe en annen kilde for et begrunnet svar?

Liberale menneskerettigheter er ikke relativt

2010-05-09T15:36:00.001+02:00

I sin tale til lokalpolitisk nettverk i Oslo Venstre på fredag trakk Venstre-leder Trine Skei Grande frem flere viktige liberale prinsipper.

Et av dem var menneskerettighetene. Det finnes et sett globale og ukrenkelige liberale verdier som ikke kan relativiseres. Trine Skei Grande påpekte at mens den nåværende regjeringa inviterer Cubas ambassadør til den offisielle 17. mai feiringen, inviterte den forrige regjeringen som Venstre satt i, Cubas opposisjonelle. Hvorfor det? Fordi Cuba er en totalitær stat, en stat som i tiår etter tiår holder sin egen befolkning som gisler for en ideologi som burde vært skrapet for lengesiden.

Hun stilte også spørsmål ved at så mange ser ut til å synes det er helt greit at det økonomiske hegemoniet i verden ser ut til å komme til å skifte fra det demokratiske USA til det totalitære Kina. Det er selvsagt ikke greit at den ledende økonomien i verden bryter menneskerettighetene i den skalaen Kina gjør.

Menneskerettighetene er ikke relative. Tortur er like smertefullt uansett hvor i verden du kommer fra. Det er ikke noe relativt over det.

Hva er heroisk ved å snyte husverten for leie?

2010-05-06T20:22:00.000+02:00

Jeg syns det følgende sitatet, fra tankerekken til den unge kontoristen/ poeten i Coetzees ”Ungdom” er helt fantastisk.

”Hvorfor er det å gjemme seg på kvistværelse på Venstre Bredd som en ikke har betalt husleie for, eller å vandre skjegget, uvasket og illeluktende fra kafé til kafé og bomme drinker av venner, et større offer, en større utslettelse av personligheten enn å kle seg i mørk dress og gjøre sjeleødeleggende kontorarbeid og underkaste seg drepende ensomhet eller sex uten lyst? Absint og fillete klær må være avleggs nå. Og hva er forresten det heroiske ved å snyte en husvert for leien?

T.S. Eliot arbeidet i en bank. Wallace Stevens og Franz Kafka arbeidet i et forsikringsselskap. Hver på sitt vis led ikke Eliot og Stevens og Kafka noe mindre enn Poe eller Rimbaud. Det er ingen vanære å velge å følge Eliot og Stevens og Kafka. Hans valg er å gå i mørk dress, som dem, bære den som en Nesson-skjorte, uten å utnytte noen, og betale for seg.”

Det fikk meg til å tenke på mer hjemlige forhold. På de relativt gode støtteordningene vi har for kunstnere i Norge. Og la ingen kunstner få fortelle deg noe annet. Det at noen velger å leve på eksistensminimum i en eller annen selvrettferdig tåke av krav om å få leve av kunsten sin selv om ingen andre ser ut til å være nevneverdig interessert, har jeg ingenting imot. Kunstnere er nå engang høyere utdannet, og dermed plasserer jeg dem rett inn i båsen ”ressurssterk”. Har de et problem med å få endene til å møtes er de oppegående nok til å ta seg en jobb ved siden av kunsten. Jeg har støtt undret meg over hvorfor det er slik at det er mer hederlig for norske kunstnere å leve på statsstipender, kunstnerstipender eller på eksistensminimum enn å ta seg enn jobb mens de venter på å slå igjennom. Alle kan vi ikke være kunstnere. Alle kan vi ikke være viktige nok til at noen må frikjøpe oss.

Og stopper vi noensinne opp og tenker over hva vi går glipp av, rent kunstnerisk, når kunstnerne, på godt og vondt, nyter av så gode ordninger som her i Norge?

Politiker! BLI SINT!

2010-05-06T19:28:00.005+02:00

Er den norske offentligheten for dannet? Når vi har så mange "godt skolerte" politikere, som har jobbet seg opp i et ungdomsparti eller i kommunepolitikken og blitt finslepne, runde i kanten og ganske så uinteressante. Når den gjennomsnittlige politiker høres mindre ut som Ola Nordmann og mer ut som en hvem som helst anonym byråkrat er det klart at den norske offentligheten er blitt for dannet.

Jada, så er kanskje ikke de seneste utbruddene til Abid Raja noe godt eksempel på en sint politiker. Men han har nå på godt og vondt røsket litt opp i den servile, nesten sterile offentlige debatten vi har i Norge.

Jeg håper ikke det er bare meg som syns det er litt synd at de fleste topp-politikerne våre er formet, slipt og hakket sønder og sammen for å aldri miste besinnelsen offentlig. En vesentlig del av det de lever av er strengt tatt av å krangle! Da er mitt spørsmål: Hvorfor krangler de ikke mer med hverandre?

Politikerne våre kan lære av at det er greit å vise at man av og til føler så mye og er så engasjert i en sak at man blir skikkelig sint. Offentlig!

Politikere i Norge krangler helst med journalisten som mellommann. Det er kjedelig, det er selvsagt og vi har hørt det så uendelig mange ganger før. Enter Raja! Hemningsløs selvrettferdighet. Sinne. Følerier. Tankeløs stemmegivning i affekt. Og en tirade av relativt pusete personangrep. For det er vel ingen som setter kaffen i halsen av pusegloser som bakstreversk, sneversynt eller blendet av egen legning.

Spørsmålet er om man har noe å lære av Raja? Jeg mener svaret åpenbart er ja.

Vi kan lære at det ikke er noe galt i å løfte frem kontroversielle meninger. Slik Raja har gjort gjennom sine dialogmøter. Det er bra at vi opplever å bli sinte, provoserte og (skrekk og gru) engasjerte av idioter som hater jøder, vil steine homser og stenge kvinnfolk inne. Det er mye bedre enn at vi stuer dem vekk fra offentligheten, samtidig som folk som ellers ville blitt engasjerte holder seg hjemme i stua og ser på reality-TV fordi de ikke syns politikken engasjerer.

Jeg etterlyser mer impulsivitet, mer følelser, mer sinne og flere personangrep.

Politikerne våre kan lære av at det er greit å vise at man av og til føler så mye og er så engasjert i en sak at man blir skikkelig sint. Offentlig! Jeg skulle så gjerne sett flere sinte politikere. Politikere som fra tid til annen følte og handlet før de fikk tenkt seg om. Da tenker jeg aller helst i offentlige debatter og ordskifter i medier. Jeg er nok enig med de som syns det er uheldig at man vedtar politikk i affekt. Men å snakke til befolkningen, komme med noen personangrep og delje løs med noen saftige gloser i affekt syns jeg er helt greit.

Jeg etterlyser mer impulsivitet, mer følelser, mer sinne og flere personangrep. Jada, du leste riktig, flere personangrep. I Norge er vi partister. Vi tror på partiene. Vi tror på partiprogrammene. Og vi mener politikken skal komme først. Men personer betyr noe. Selvsagt gjør de det. Og alle som prøver å overbevise om noe annet villeder befolkningen. Det er ikke helt uvesentlig hvordan personene som sitter på Stortinget er som personer. Og da må det jo være legitimt å angripe person innimellom og. Er det åpenbart urimelige angrep, som i Rajas angrep, vil det uansett slå mer tilbake på den som angriper uansett. Og vi får alle en litt mer engasjert og engasjerende debatt.

Faen heller! Overdannet politikk er forbanna kjedelig!

Nettet vinner over avis kan vi lese på DN.no

2010-04-12T12:41:00.002+02:00

I denne korte artikkelen på www.dn.no kan vi i dag lese at antallet mennesker som leser aviser daglig i Norge har vært konstant nedadgående fra 1997 til 2009. I tillegg bruker vi som leser aviser jevnlig mindre tid på lesingen. På andre siden er vi stadig oftere på nett og bruker stadig mer tid hver gang vi er innom.

Nå vil ingen som faktisk følger med litt være overrasket over dette. At folk bruker mer tid på nett burde være åpenbart for de fleste. Og tiden vi bruker må jo taes fra noen steder, døgnet har ikke blitt noe lenger siden 1997 tross alt. Og avislesingen er tydeligvis en av de tingene økt nettbruk går ut over.

Men det hadde vært interessant å se hva folk bruker tiden sin til på nett. Den lille saken i DN sier ikke noe om folk leser mer nyheter nå enn før, det er jo godt mulig. Det finnes nok av nyheter på nett. Jeg kjenner flere som helt har sluttet å lese aviser. Men som til gjengjeld jevnlig sjekker nettavisene kontinuerlig gjennom hele døgnet. Jeg vil nesten påstå at de leser mer nyheter og har et mer dynamisk overblikk over nyhetsbildet nå enn før. Før hadde man liksom lest avisen når man hadde lest den, naturlig nok. Og når man var ferdig måtte man pent vente på neste utgave neste morgen.

På nett får man nyhetsoppdateringer hele tiden. Men blir dermed aldri helt ferdig med å lese avisa. Hvis folk følger omtrent like mye med på nyhetsbildet som før og får med seg det som skjer i verden og fortsatt fordyper seg i de sakene som interesserer dem på nettet så kan ikke jeg se noe problem med at folk bruker mer tid på nett og mindre tid på å lese papiraviser.

Ingen grunn til bekymring altså, men det vet jeg jo strengt tatt ikke.

"Opplysningskanalen" NRKs "vitenskapelighet"

2010-04-08T23:17:00.004+02:00

”Opplysningskanalen” NRK er ute og opplyser folket om maskulinitet og femininitet igjen. Denne gangen kan de opplyse meg om at jeg har en maskulin hjerne. Min totalsum på NRKs hjernetest for menn ble 40 poeng. Jeg har ”sterke logiske, analytiske og verbale evner og er gjerne disiplinert og velorganisert". Dette kan de altså fastslå etter å ha lost meg gjennom særdeles ensporet test.

Jeg har alltid vært en einstøing. Jeg har alltid hatt lett for å lære og forstå matte og naturfag. Jeg har samlet på kart og jeg er ikke verdens mest utadvendte fyr. Det gjør at resultatene mine på sånne tester som regel ender godt inne på den maskuline leieren. For tar vi alle stereotypene, mann/kvinne, ender jeg fort opp der. Hvis en tenker litt ut av boksen ville nok resultatet blitt annerledes.

Jeg har strikket en genser i vinter. Jeg var også alltid veldig glad i formgiving på skolen, i tillegg til naturfag og matte. Jeg foretrekker å reagere rasjonelt heller enn å føle for mye, men jeg er samtidig ganske hissig. Jeg går best sammen med jenter, vennskapelig sett, men jeg liker best å jobbe selvstendig. Jeg lurer på hvor Harald Eia var når denne homo-bomben gikk av langt inne på den maskuline banehalvdelen.

Testen hadde også noen merkelige spørsmål og svaralternativer. På de fleste av testens spørsmål var ”vet ikke” et alternativ. Men på spørsmålet om parkering var det bare tre alternativer som alle innebærer at man kan kjøre bil. Jeg er en asfaltgutt, vokst opp midt i byen. Skal jeg langt reiser jeg kollektivt, men siden jeg bor i sentrum går jeg stort sett dit jeg skal. Lappen har jeg aldri hatt behov for. Og siden det å ta lappen også er dyrt har jeg aldri tatt den. Hva skal jeg svare på et spørsmål om parkering, jeg som ikke kan kjøre bil?

Og til spørsmålet om hvor man vil sitte i kinosalen var svaralternativene: Til venstre, høyre, hvor som helst eller vet ikke. Hallo? Hva med: I midten litt bak!?! Det er jo det mest åpenbare av alle svaralternativer. Jeg vil sitte i midten så klart. Herregud.

Til informasjon er kjennetegnet på en mannlig hjerne (og testscoren som tilsynelatende plasserer deg i forhold til testosteronnivået tidlig i fosterstadiet):

De fleste menn skårer mellom 0 og 180 poeng, og de fleste kvinner mellom 150 og 300. De som har en typisk maskulin hjerne, skårer som regel under 150. Jo nærmere 0 de kommer, desto mer maskuline er de, og desto høyere vil testosteronnivået deres antagelig være. De viser sterke logiske, analytiske og verbale evner og er gjerne disiplinert og velorganisert. Jo nærmere 0 de kommer, desto dyktigere er de til å prosjektere kostnader og forutsi utfallet av statistisk data, praktisk talt uten å la seg påvirke av sine følelser. Poengsummer i området under 0 er sterkt maskuline, og forteller at store mengder testosteron var til stedet på tidlig stadier i fosterutviklingen. Jo lavere poengsum en kvinne har, desto større er sannsynligheten for at hun har lesbiske tendenser.

Med mine 40 poeng er jeg som sagt godt innenfor den maskuline marginen som har fått vår nødvendige dose av machohormonet testosteron i mors mage. Jo enklere og mer tabloid det kan gjøres, dess mer vitenskapelig er det visst på NRK om dagen.

Det frie ord er synserens.

2010-03-29T18:13:00.000+02:00

Jeg kjøpte Thomas Chr. Wyllers Ytringer her om dagen. Tittelen appellerte til meg rett og slett. Innholdet ble beskrevet som en aktiv samfunnsdebattants mange skriblerier og var slett ikke uinteressant. Wyller er dessuten en pensjonert professor i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, noe som selvsagt heller ikke byr meg imot.

I bokens innledning trekker Wyller frem synsingens verdi. Synseren er av avgjørende verdi i et demokrati tuftet på ytringsfrihet og meningsfrihet. Han søker noe annet enn en vitenskapelig sannhet, eller en objektiv sannhet tuftet på sakskunnskaper og empiri. Synsingen er vesentlig for demokratiets normative kjerne, det politiske veivalget. ” Politikkens basis er ikke anvendt kunnskap, men subjektive visjoner og verdivalg. Kunnskapen har sin tid og sin sfære; den hører forvaltning og gjennomføring til, mens målvalget – det basale politiske veivalg – er standpunktets arena. Det gis ingen direkte vei fra kunnskap til handling,” skriver Wyller i innledningen som for øvrig er en redigert versjon av hans takketale for tildelingen av Fritt Ords pris i 2000.

Gjennom å delta i det offentlige ordskiftet er synserens mål å få folk til å endre standpunkt og dermed påvirke samfunnets veivalg. ”Den som forakter subjektiv synsing som mindre verdt enn objektiv sannhet, har lite forstått av kjernen i det frie ord: dets rekkevidde og dets forpliktelse,” skriver Wyller videre.

Wyller understreker som vitenskapsmann samtidig at hans standpunkt om synserens verdi i samfunnet ikke endrer det faktum at objektive sannheter, vitenskap og kunnskap også er viktige forutsetninger for et levende demokrati. Han starter innledningen ved å sitere sin tidligere professor Alf Ross: "Derav at et standpunkt er et standpunkt og ingen vitenskapelig sannhet, følger ikke at man ikke kan ha et standpunkt". Til ettertanke.

En ting forandrer seg aldri!

2010-03-23T19:27:00.001+01:00

Tidene forandrer seg:-)

Jeg, en twitrer?

2010-03-20T19:55:00.005+01:00

I forbindelse med et bloggprosjekt som jeg har ansvar for for MiFA så har jeg gått inn for å virkelig lære meg Twitter å kjenne.

Jeg liker å tro at jeg ikke er noen stor fan av mikroblogging. Men jeg skal vel innrømme at om en følger med på statusfeltet mitt på Facebook er jeg ikke fremmed for noen korte strofer hver gang anledningen byr seg.

Uansett, jeg kan virkelig anbefale Twitter til alle og enhver rundt min egen alder. For i Twitters univers er vi for ungfoler å regne. Det er lenge siden jeg har følt meg så ung som da jeg romsterte rundt i Twitters forunderlige univers.

Det var nesten like gøy som sist jeg ble spurt om leg på polet. Jeg vil tro det var på bakgrunn av det enorme gliset som bredte seg fra øre til øre, at mannen bak kassa så litt tvilende ut når han skulle ta imot kortet mitt. Tankene som gikk gjennom hodet hans var sikkert noe i nærheten av: "Se på alle de furene rundt smilet, han er jo åpenbart mer enn gammel nok til å kjøpe en flaske vin. Vel uansett, hvem er jeg til å ta fra ham gleden? Jeg får vel ta en titt for syns skyld".

Uansett, følg med på MiFA-Bloggen i tiden fremover om du er interessert i et lite stykke Norge. Det er også mulig å bli fan av MiFA på Facebook! Er du interessert i høyere utdanning, integrering og flerkulturell ungdom er dette noe å holde øye med.

Man ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget.

2010-03-20T18:32:00.001+01:00

I Klassekampen i dag kommer tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla med en del viktige refleksjoner rundt norske politikere og byråkraters tendens til å se høyere utdanning som en vei til evig frelse. Dessverre er det få som på en god måte klarer å uttrykke det faktum at ikke alle bør, skal eller kan ta høyere utdanning.

Den enkleste måten å gripe fatt i dette på er å starte som Valla med å påpeke at høyere utdanning ikke er veien til lykke for alle og at mange av de viktigste jobbene i samfunnet gjøres av folk uten høyere utdanning.

Hun går til rette til motangrep på Gudmund Hernes noe flåsete utspill om at ingen ønsker å være stuepike hele livet.

- Hva skal stuepikene, eller værelsesbetjenter som det egentlig heter, som liker jobben sin tenke når de hører sånt? Dette er en form for nedlatenhet overfor arbeidsfolk som viktige meningsdannere som Gudmund Hernes ikke burde uttrykke. Hva skal arbeidsfolk tenke når de får høre at jobben deres bare er et sted de er innom på vei til himmelen eller høyere utdanning? Akkurat den uttalelsen synes jeg var mest trist, sier den tidligere LO-lederen til Klassekampen på toget tilbake til Oslo.

Dette er selvsagt helt korrekt. Det er trist å lese om den typen arroganse som Hernes her utviser.

Men! For det er alltid et men når jeg refererer til venstresidens toppfolk.

- Vi må ikke bli for opphengt i papirflytterne, sier Valla videre til Klassekampen.

På denne måten avrundes artikkelen uten å ta innover seg et snev av det ironiske over dette utsagnet. Kanskje fordi artikkelforfatteren Mimir Kristjanson, tidligere leder i RU, selv er så langt ute på venstresiden at han ikke ser på det som noe stort problem at Valla sparker mot de høyere utdannede. Den tidligere LO-lederen avslutter med et like arrogant utsagn som det hun selv kritiserer.

Dagens ord fra Gerd-Liv altså: Gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.

Nei til boikott av kunstnere.

2010-03-19T15:11:00.001+01:00

På Kunstkritikk.no kan vi lese at en rekke norske kunstnere ønsker en kulturell boikott av Israel. Dette har ført til at to kunstnere velger å gå så langt som å oppfordre til boikott av utstillingen "Stop Making Sense" på Oslo Kunstforening.

- Hensikten med utstillingen er å peke på de komplekse kulturelle identiteter, den kunstneriske arven og de sosiopolitiske orienteringer som engasjerer samtidens kunstnere i Israel i dag. Kunstnerne som deltar i utstillingen presenterer ulike måter å tilnærme seg sin egen bakgrunn, historie og identitet, hva det innebærer å være aktiv i en region som geografisk befinner sig i periferien men samtidig utgjør et medialt og politisk sentrum, og der en del identifiserer seg med vesten (hvit) og den andre med østen (svart). Utstillingen tilbyr ingen objektive sannheter men presenterer flere fortellinger bestående av noen deler fiksjon, noen deler virkelighet, drømmer og fantasi, kan vi lese på Oslo Kunstforenings hjemmesider.

Dette er alttå en hensikt som tydeligvis er nært nok opptil å karakterisere utstillingen som støttespiller til Israel.

– Vi bør boikotte Israel og deres støttespillere, og hvis unntak skal gjøres må man forsikre seg om at samarbeidspartnere tar avstand fra Israels okkupasjonspolitikk, sier kunstneren Toril Goksøyr til Kunstkritikk.

Kanskje er det faktum at kunstnerne virker med Israel som base nok? Finansiering fra en proisraelsk organisasjon er i allefall nok til å få glasset til å renne over for norske "kulturradikalere". Og jeg setter "kulturradikal" i hermetegn, for det er ikke noe kulturradikalt over et ønske om å innskrenke andres rett til å ytre seg. Det er mer reaksjonært enn noe annet.

Sammen med forskere og journalister har kunstnere alltid vært med på å teste grensene for ytrings-, menings- og forskningsfrihet. Skritt for skritt, år for år har de flyttet grensene slik at alle til slutt skal få retten til å si, mene og uttrykke seg som de vil i samfunnet.

Men nå vil altså en rekke norske kunstnere innskrenke grensene og stille kunstnere til ansvar for en stats politikk? Riktignok bare kunstnere som ikke deler deres meninger. Men hvor skal vi trekke grensene for slik meningssensur? Skal stater også kunne gå inn å boikotte og i effekt sensurere egne kunstnere som for eksempel støtter Israels politikk?

Jeg støtter ikke Israels til dels inhumane behandling av palestinerne, men å bruke det som en unnskyldning for å fire på kunstnernes frihet fra staten vil jeg ikke være med på.

Jeg oppfordrer derfor alle til å dra på åpning i kveld, eller ved en senere anledning se utstillingen. Jeg for min del gleder meg også til å lese katalogen.

Allways look on the bright side of life..

2010-03-12T15:42:00.000+01:00

Det blåser en merkelig vind over venstrelandet. Vi går rundt og er godt fornøyd med økte medlemstall. Jeg er ikke den som forlater skuta bare fordi den tilsynelatende tar inn litt vann. Men det nytter ikke å lene seg tilbake og tenke: "Dårlig valg til tross, vi fikk jo flere medlemmer". Vi går rundt i en fornektelse av realitetene og smiler litt anstrengt. Det dårlige valget ser ut til å ha konsolidert seg, og Venstre er på stadig nye meningsmålinger under sperregrensa.

Dette bør bekymre, og det bør medføre en reorientering. Vi kan ikke være så prinsippfaste at vi ikke engang vurderer hvordan vi kommuniserer budskapet.

Vi har inntatt et stabilt sideleie under sperregrensa og vi ser ut til å ligge godt der. Men noen burde ringe i den berømte bjella! Å kikke opp på sperregrensa er ikke en farbar vei! Vi har god politikk! Ja, den beste vil jeg påstå. Men vi er helt elendige til å kommunisere den og vi er for opptatt av prinsipielle diskusjoner som ingen andre bryr seg nevneverdig om. Selvsagt er det viktig at noen tar personvernkampene, men hvis folk ikke er opptatt av dem skjønner jeg ikke hvilken nytte personvernet har av Venstre hvis vi ligger under sperregrensa. Vi må ta en annen kamp! For all del, vi må stadfeste våre prinsipper, men kampene bør vi kanskje ta på de sakene det faktisk er stemmer å hente..

Det går vel an å ta de viktige prinsipielle kampene i bystyrene, kommunestyrene og i Stortinget og samtidig være en del av de store kampene i media. Eller? Jeg bare lurer.

VGs usanne vinklinger

2010-03-02T12:55:00.004+01:00

VG tøyer sannheten så langt at de er på grensen til å lyve. Vil kjøpe millionbaby, kan vi lese i VGs nettutgave. Saken er at Jan Thomas og Christopher ønsker seg barn. Sannheten og fakta i saken er selvfølgelig ikke den at de punger ut millioner av kroner for en liten ferdig"produsert" designerbaby.

Det er KrFs stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad som forsøker å slå politisk mynt på en moderne families ønske om familieforøkelse ved å hefte ved det negativt ladede uttrykket "designerbaby". Ingen er vel tilhengere av designerbabyer? Men hva i pokker er en designerbaby?

Når ble det en uting at vordende foreldre ønsker det beste for barna sine, inkludert utseende om de er i en situasjon de kan velge? Å ikke ønske og forsøke å oppnå det beste for fremtidige generasjoner er direkte uansvarlig og amoralsk. KrFs jakt etter en verdisak å blåse opp er moralsk forkastelig!

KrFs jakt etter en verdisak å blåse opp er moralsk forkastelig!

Jan Thomas og Chrisopher ønsker å gjøre det mange nordmenn har gjort før dem. De ønsker seg et egg fra en donor med et gitt sett med egenskaper. Gi meg den personen som ikke vurderer sin respektive eggdonor. Man ønsker selvsagt å vite noe om det biologiske opphavet til 50% av sitt potensielle barns gener. Det handler ikke om designing. Man aner ikke hva eggdonoren fører videre av gener. Man aner ikke hvilke gener man sender videre selv heller.

Kjell Ingolf "legger ikke skjul på at han er svært skeptisk til ordningen med surrogatmødre, og mener unge kvinner risikerer å bli utnyttet. Samtidig reagerer han på at barn blir gjort til en handelsvare." Det er selvsagt umulig å være uenig i en slik bekymringsmelding. Men vi utnytter allerede fattige i fabrikker over hele verden. Adopsjonsbyråene kontrolleres kraftig for å unngå de klareste tendensene til menneskehandel i forhold til adopsjon. Folk sulter i hjel og dør mens vi kaster tonnevis med mat hver dag. Listen over urettferdighet i verden er lang. Det rettferdiggjør ikke KrFs moralisering over andre personers utradisjonelle familievalg. Verden er et kjipt sted, hvis Kjell Ingolf våknet en morgen med en reell bekymring for unge kvinners ve og vel i samfunn langt borte er det ganske mange andre og mer effektive ting han kunne gjort enn å angripe to vordende fedre som ser etter surrogatmødre i USA.

Jeg liker VG. De er ofte veldig, veldig gode i politiske saker. Kommentatorene deres virker som oftest mer innsiktsfulle og relevante enn de andre nasjonale avisene (kanskje med unntak av Aftenposten). Men noen ganger går spissingen av sakene deres over styr. Slik som i denne saken når et ønske om barn blir et ønske om kjøp av millionbaby.

Sparket professor fikk som fortjent.

2010-02-26T12:08:00.002+01:00

Mobbing og trakkasering er ikke akademisk frihet. Forskerforbundet går etter min mening langt over streken i sitt forsvar av den sparkede professoren Arnved Nedkvitne.

Forskerforbundet har altså valgt å støtte Nedkvitne videre i kampen mot sin tidligere arbeidsgiver, Universitetet i Oslo. Oslo tingrett gav UiO medhold i saken mot Nedkvitne. Det er trist når et fagforbund ikke tar hensyns til generelt arbeidsmiljø og velger å forsvare rabulister. Nedkvitne har som det kom frem i Oslo Tingrett ikke evnet å ta hensyn til kollegaer med andre synspunkter og meninger enn han selv uten å angripe dem på høyst usaklig vis. Han har også begått ordrenekt. Nå ønsker den sparkede professoren med Forskerforbundet i ryggen å prøve saken høyere oppe i rettsapparatet under dekket akademisk frihet.

Det er ikke greit å forsure arbeidsmiljøet til andre med viten og vilje selv om man er forsker. Verken arbeidsmiljøet til sin egen ledelse eller til kollegaer. Selv ikke under parolen "akademisk frihet". Å blandet dette med en forskers frihet til å si, mene og forske på det han ønsker faglig sett er en skam for hele akademia. Mobbing og trakkasering er ikke akademisk frihet. Punktum.

Mobbing og trakkasering er ikke akademisk frihet. Punktum.

Forskerforbundet burde konsentrere seg om å beskytte sine medlemmer fra overtramp, ikke beskytte enkeltmedlemmer som begår overtramp.

I etterkant er jeg glad valget falt ned på Akademikerne og ikke Forskerforbundet når jeg skulle velge fagforbund i fjor høst.

Sex, løgn og torpederte statsministere.

2010-01-14T12:52:00.003+01:00

Velkommen til kjærlighetstriangelet mellom LO, AP, Dagsavisen og sykefraværet. Forholdet som endelig gjorde forskning sexy, som gjør at LO bekrefter sine tanker om egen overlegenhet og som får statsministeren til endelig å vekke noen følelser i oss.

Trine Lise Sundnes fra LO sa til Aftenposten i går at hun ikke tror på Knut Røed fra Frischsenteret som hevder å ha tall på at økt sysselsetting medfører økt sykefravær . Det er et merkelig standpunkt. Beskylder hun ham for å lyve? Har han gale tall? Hva er grunnlaget for å ikke tro han?

Jeg skjønner at man kan være uenig i måten noen leser tall på, eller hvilket tallgrunnlag en bruker, men da sier man heller det. Man beskylder ikke noen indirekte for å lyve, som jo blir konsekvensen av å ikke tro noen. Hvis en forsker kommer med tall som sier at høyere sysselsetting ikke er årsaken til økt sykefravær, så er det tallene man må angripe, ikke troverdigheten til forskeren. Dette viser at det for LO kun er snakk om ideologi i denne saken. De er ideologisk forpliktet til å mene at en gruppe mennesker i samfunnet er bedre enn alle andre, nemlig arbeiderne. Arbeidende mennesker har ikke lav moral i LOs verden. I hvert fall ikke ifølge Trine Lise, som er lei av at man gjør debatten om folks helse til et spørsmål om etikk og moral. Sykdom er selvsagt ikke et moralspørsmål, men det er det heller ingen som hevder. Det økte sykefraværet kan derimot være et spørsmål om blant annet moral hvis tallene fra Frischsenteret er riktig. De tyder på at noen, bare noen, lurer seg unna jobb og dekker det til ved å hevde at de er syke.

Det er nesten sånn at man må spørre seg om folk egentlig irriterer Trine Lise litt. Det er jo tross alt folk som danner grunnlaget for tallene som Frischsenteret presenterer. LO er tydeligvis lei at folk oppfører seg som folk og ikke som små lydhøre atomer som føyer seg strategisk til LOs ideologiske vyer for dem.

En annen sjefsideolog for sosialdemokratene hadde en kommentar i dagens utgave av Dagsavisen. Jeg snakker om min favoritt (anti-?)demagog og sjefsdramatiker Arne Strand. Arne skriver: "Statsministerens uttalelse om at vår høye sysselsetting kan forklare sykefraværet, er grundig torpedert av forskere ved Frischsenteret. Høy sysselsetting har ikke ført til at flere med dårlig helse, noe som ville dratt sykefraværet opp, har kommet inn i arbeidslivet". Strand velger altså å tro på forskerens fortolkninger. Arne er nok rent politisk tilbøyelig til å være enig med både Jens og Trine Lise. Men da kunne han ikke kommentert at statsministerens uttalelse er torpedert. Arne er kanskje en sosialdemokrat og en demagog, men han er først og fremst håpløst overdramatisk i alt han sier. Og hva er vel mer dramatisk enn en torpedert statsminister?

Egenmelding ut av egen lomme.

2010-01-12T18:41:00.006+01:00

Økt sykefravær skyldes dårligere arbeidsmoral kan vi lese i dagens Aftenposten. Forskere ved Frischsenteret har kommet frem til at høyere sysselsetting ikke kan forklare det økte sykefraværet, slik regjeringen og LO hevder.

- Vi treng eit inkluderande arbeidsliv. Vi har høgast sysselsetting i Europa, og vi ønskjer å få enda fleire inn i arbeidslivet. Da må vi tola eit høgt sjukefråvær, uttaler Gerd Liv Valla. Dette er heldigvis galt, hvis vi skal tro forskerne ved Frischsenteret. Alt er ikke som det skal være når sykefraværet er så høyt som det det er i Norge i dag. Forskernes hovedkonklusjon er ”at endringer i sykefraværet frem til desember 2005 først og fremst skyldes endringer i adferd hos leger og arbeidstagere”. Dette vil sannsynligvis ideologisk sett være en vanskelig pille å svelge for Jens Stoltenberg, hans Arbeiderparti, LO og hans kollegaer til venstre for seg i det partipolitiske landskapet. At arbeidstagerne skal ha skylden for sitt eget sykefravær, ikke fordi de er sykere enn før, men på grunn av en generell senkning av arbeidsmoralen krever naturligvis at man setter inn tiltak for å heve arbeidsmoralen til den norske arbeidsstyrken.

Forsker Knut Røed påpeker videre til Aftenposten at den økte sysselsettingen i Norge ikke har medført at flere med relativt sett dårligere helse også er innlemmet i arbeidslivet. ”De senere årene er det vel snarere det motsatte som har skjedd i Norge. Arbeidstagere med dårlig helse er sendt ut av arbeidslivet gjennom historisk høy tilstrømning til uføreytelser”. Det blir dermed nærliggende å anta at sammenhengen mellom økt sysselsetting og sykefravær er en ideologisk sammenheng og ikke en faktisk sammenheng. Alle de som fortsetter å hardnakket hevde at sykefraværet ikke kan løses ved å lempe noe av ansvaret over på arbeidstakerne har et forklaringsproblem.

Går sykefraværet opp, må noen betale for dette, enten det skjer via skatteseddelen eller arbeidsgiveravgiften. For å ivareta dagens velferdsnivå må en gjøre en eller flere av tre ting, man må enten satse på økte skatter og avgifter, effektivisering av de tjenestene som tilbys eller kutt i tjenestene. Personlig mener jeg det er på tide at arbeidstagerne selv tar en del av denne byrden direkte. Jeg kan ikke se at ulønnet egenmelding vil ramme de svakeste i arbeidslivet. Arbeidslivets svakeste gruppe er de kronisk syke, enten fysisk eller psykisk. De som i utgangspunktet har problemer med å holde seg i arbeid eller komme inn i arbeidslivet. De fleste av oss andre vil klare å bære en egenmelding i ny og ne, ved forkjølelse eller omgangssyke. I det lange løp har vi ikke råd til å utsette velferdsstaten for den type uthuling den nå ser ut til å gjennomgå. En uthuling som skjer på grunn av et generelt fall i moralen til dens brukere.

Det er vanlig at folk på venstresiden beskylder høyresiden for å ville uthule velferdsstaten for å berike de allerede velstående i samfunnet. Men de som virkelig uthuler velferdsstaten i dagens Norge er de som hardnakket forholder seg til velferdsstaten som om dens brukere aldri utvikler seg. Dagens nordmann er en radikalt annerledes nordmann enn 70- tallets nordmann. Vi må være villige til å gi litt igjen til den velferdsstaten som gjør at vi alle har det trygt og godt her i landet.

Marx tok feil. Get over it!

2010-01-10T12:56:00.000+01:00

Det er noe grunnleggende absurd når Klassekampen henter inn professor Gisle Selnes fra institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Stort mer elitistisk enn det blir det ikke. Han anmelder boken ”First as Tragedy Then as Farce” skrevet av den slovenske filosofen og sosiologen Slavoj Zizek for Klassekampen i denne helgens Bokmagasin. Og den er sikkert veldig interessant. Den handler om den globale kapitalismens totale kollaps. For som vi jo alle vet, begynte hele den globale økonomien å rakne etter 11. september 2001. (Det var tragedien). Og så kom finanskrisa og utgjorde spikern i kista (Det var farsen). Nå kan man selvsagt spørre om det åpenbare: På hvilken måte er markedsøkomien utfordret? Men jeg skal la det ligge denne gangen.

Det er noe befriende sjarmerende med kommunister som ser markedskollapser som en overhengende trussel mot markedsøkonomien. Noen markeder vil gå under for sin egen uansvarlighet. Det er en helt naturlig del av økonomien. Ødeleggende for de den rammer, men like fullt uunngåelig. All den tid markedene er befolket av mennesker. Mennesker som vi alle vet rett og slett ikke er perfekte og som ved enkelte tilfeller (som regel i krigstider, men og som kommunistiske diktatorer) virkelig legger seg i selen for å komme på nye og kreative måter å skade og torturere sine medmennesker på. Men tilbake til bokanmeldelsen, den gjennomfører han ved å skrive et to siders essay. Det jeg ikke skjønner er hvordan dette erkeeksempelet på besteborgerlighet kan være i den fremtidige revolusjonens interesse. Hadde jeg vært revolusjonær arbeider ville det første jeg gjorde være å finne den typen elitistiske svermere som Selnes og puttet han i en arbeidsleir. Med all respekt, jeg syns denne typen essays er spennende og hadde det ikke vært for at jeg har andre ting å lese ville jeg sikkert kjøpt boken han anmeldte og. Men etter en altfor stor dose av Naomi Kleins konspirasjonsteorier og håpløse argumentasjonsrekker med minimalt grunnlag i virkelighetens verden har jeg sett meg lei av markedskritikere. Det er så sjeldent de baserer seg på dagens verden, dagens situasjon og dagens markeder. De foretrekker å holde seg i fortidens verden, ikke-situasjoner og teoretiske markeder.

I den forbindelse har jeg bestemt meg for å vende tilbake til den kommunistiske kirkefaderen. Opphavet til dette teoretiske og bestialske grusomme blindverket vi kaller kommunisme. Det å så kaldt og kynisk sette så mye umenneskelighet i system, er toppen av menneskelig dårskap. Og dårskap hos ellers oppegående mennesker er noe jeg ikke kan fordra. Jeg tror ikke Marx og Engles var onde, selv om veldig mange av deres mest prominente tilhengere var det. Mao, Stalin, Pot og Che var jo direkte blodtørstige. Flere berettelser fra disse ”store” kommunistiske skikkelsene påpeker jo at de nøt menneskelig blod og lidelse. Men at kommunister også er voldsromantikere kommer vel neppe som et sjokk. Men joda, jeg har nok engang satt meg ned med Marx, en person som startet en verdensbevegelse, som målt i systematisk utryddelse av menneskeliv slo selv nazismen. Men vi ser alltid ut til å glemme det på bakgrunn av at det utopiske målet til kommunismen tross alt er høyverdig, hvorpå nazismen jo bare var ond. Noe som selvsagt er det rene tøv. Utopier, enten de er onde eller ”gode”, er umenneskelige. Mennesker er uperfekte, ergo vil et perfekt samfunn måtte undertrykke mennesket.

Jeg vet ikke om jeg får noe ut av Marx denne gangen heller. Han slår meg stort sett alltid som en relativt intetsigende, pompøs teoretiker og en ikke minst middelmådig samfunnsbetrakter hvis eneste bragd er å få en stor, from og fanatisk tilhengerskare. Så vil noen mene dette er et bevis på hans genialitet. Vel, Scientologene er mange de og. Uten at jeg nødvendigvis vil kalle bevegelsens grunnlag genialt. Mennesker vil la seg bedra av forklaringer på hvorfor livet er som det er, uansett hvor håpløst virkelighetsfjerne forklaringene er. Dette er et resultat av at mennesket, som en del av sin iboende uperfekthet, ofte lider av mangel på selvsikkerhet. Og siden man kjenner andre best på seg selv, ender det ofte med en skepsis til menneskeheten. Dette medfører et behov for forklaringsmodeller som enten søker å styre mennesket med fast hånd, eller at vi må finne løsninger utenfor oss selv for å kunne mestre vår egen hverdag. Og det er selvsagt alltid, alltid, alltid noen andres skyld en vår egen når ting går galt. Dårlig selvsikkerhet og selvinnsikt utkrystalliserer seg ofte i at det er andre som har skylden når vi egentlig burde tatt ansvar for oss selv.

Og enda en ting, som aldri stopper å forundre meg er: Som Selnes, som Zizek og alle andre pompøse erkerøde kommunister og sosialister. Hvor blir det av selvinnsikten? Bevegelsen de er den del av er noe av det mest elitistiske, besteborgerlige som finnes. Det krever selvsagt en Marx til for å formulere arbeidernes behov. Marx, som alle vet, hadde tilgang til mer enn nok penger slik at han aldri trengte å jobbe med noe annet enn akkurat det han hadde lyst til, nemlig å skrive. Jeg sier ikke det er noe galt i det, men Marxs egne tilhengere i de kommunistiske diktaturene gikk ofte til angrep på intellektuelle. Marx, kommunismens kirkefader, er intet mindre en erketypen på den typen borgerlighet kommunismen søker å bekjempe. Hvis livsstil, etter egen påpeking, er et resultat av den kapitalistiske økonomiens utbytting av hardtarbeidende menneskers arbeidskraft. Selnes og Zizek føyer seg dermed inn i det teoretisk utsvevende og selvpiskende segmentet av borgerskapet, gjerne kulturarbeidende, som holder liv i Marx kommunistiske bevegelse. En bevegelse som blir mer og mer elitistisk etterhvert som alle andre utenom den teoretiske og virkelighetsfjerne kjernen faller fra.

Så høye tanker har denne eliten om seg selv at den har diktet opp et behov hos befolkningen. Behovet går ut på at de er villige til å begi seg ut i en blodig og samfunnsomveltende revolusjon for å oppnå det livet denne virkelighetsfjerne eliten har. Som om taxisjåføren som digger DDE og foretrekker TV fremfor bøker egentlig har det så ille uten opera og Kafka.

Nei, det viktigste en kan gjøre er å gjøre livet så enkelt og valgfritt som overhode mulig. Slik at folk kan styre sine egne liv og ikke politikere med teoretiske tanker om hvordan livet egentlig skal være. I henhold til kirkefaderen selvsagt og ikke i forhold til hvordan verden egentlig henger sammen. Eller som Selnes påpeker: Zizek ”bedriver en form for filosofisk journalistikk”. Som om filosofisk fortidsromantisering skulle være godt for noe.

Eller som Selnes avslutter: "Verden trenger en ny sannhetsprosess og et nytt kollektivt subjekt som kan forrykke politikkens koordinatsystem ettertrykkelig. Og ideen og ordet "kommunisme" er kanskje - til tross for en alt annet enn gloriøs forhistorie - det mest nærliggende for å betegne det eneste reelle alternativet til kapitalismens apokalyptiske komedie?"

Det er helt absurd.

Og en ting til: Marx tok feil. Get over it.

For gode velferdsordninger kan motvirke integrering.

2009-12-30T11:20:00.000+01:00

"Virker mot sin hensikt!" Lyder saken. Og vi kan videre lese at en ny studie viser at "gode velferdsordninger og få krav til innvandrere gir høy arbeidsløshet, mer segregering og kriminalitet".

Jeg ble litt overrasket over at denne nyheten ble bragt frem akkurat i Klassekampen. Men den prydet faktisk hele forsiden mandag denne uken.

Det er en sak jeg intuitivt ville tro Klassekampen heller ville motbevise enn støtte, men saken er slett ikke så kritisk til resultatene i undersøkelsen som en tradisjonelt hadde forventet fra den røde, røde Klassekampen.

Pinnsvinets eleganse

2009-12-22T15:42:00.002+01:00

”Man kan si hva man vil, og man kan saktens holde storslagne taler om evolusjon, sivilisasjon og en haug andre ord på ”sjon”, men mennesket har ikke gjort noen særlige fremskritt siden begynnelsen: Det tror fortsatt det ikke er noen tilfeldighet at det er der, og at guder som stort sett er velvillig innstilt, våker over dets skjebne.”

”Ingenting er vanskeligere og mer urettferdig enn menneskenes virkelighet. Mennesker lever i en verden hvor det er ordene som har makt, ikke handlingene, og den ypperste form en for kompetanse er å beherske språket. Det er fryktelig, for i bunn og grunn er vi primater som er programmerte til å spise, sove, forplante oss, erobre og trygge territoriet vårt. Men de som er flinkest til å gjøre det, de mest dyriske av oss, blir alltid skjøvet i bakleksa av de andre, de som er gode til å snakke, mens de ville vært ute av stand til å forsvare hagen sin, skaffe en kanin til middag eller avle barn på korrekt vis. Mennesker lever i en verden hvor det er de svake som hersker. Det er en forferdelig hån mot vår dyriske natur, en slags perversjon, en inderlig selvmotsigelse.”

Store ord om hvor bitte, bitte små vi er. Sitert fra Muriel Barberys ”Pinnsvinets eleganse. En fantastisk og dyster bok så langt (jeg begynte på den i går). På henholdsvis side 48 og 54 i paperbackutgaven.

Den uvennlige riksantikvar.

2009-12-08T10:36:00.000+01:00

"Skulle riksantikvar Jørn Holme stanse utviklingen rundt Bjørvika, ville det være den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid," skriver Erling Lae i Morgenbladet.

Jeg kommer til å savne Erling Laes kraftsalver i den offentlige debatten nå som han trekker seg tilbake fra det politiske liv.

Venter i spenning på innlegget om den lumpne Statsminister.

Ja, jeg innrømmmer det. Jeg leser Carl Is memoarer....

2009-11-11T13:55:00.005+01:00

Det er ikke alle ting i livet man gjør like rakrygget. Å lese "Ærlig talt", Carl I. Hagens selvbiografi, eller memoarer som han så fint kaller dem selv, er en av de tingene jeg gjør med et litt senket hode.

Jeg plukket opp selvbiografen hans i en bokhandel, mye på grunn av at jeg også samtidig kjøpte Karita Bekemellems selvbiografi. Dette gjorde jeg selvsagt på grunn av alt snakket om boken som et modig og viktig oppgjør mot et tunggrodd partisystem og hennes angrep på Statsminister Jens Stoltenberg som en dårlig sjef. Carl I. Hagens biografi ble en motvekt til den håpløst klisjeaktige tittelen hennes "Mitt røde hjerte". (Jada, jeg driver fortsatt prinsipprytteri etter en god gammel oppskrift jeg har tatt med meg fra min egen trassalder i tenårene. Litt på lik linje som da jeg boikottet 7-eleven fordi de drev med visuell forurensing av Oslo. Jeg handler fortsatt sjeldent i storkiosker av samme grunn. Det betyr så lite så lite for de jeg "rammer", men det får meg til å føle meg bedre. Og det er poenget).

Karitas bok var om mulig enda mer oppramsende og klisjefylt enn det tittelen skulle tyde på. Og det var en ren lidelse å lese seg igjennom overfladiske oppramsninger, lettvint håndtering av alvorlige saker og politiske gjennomganger blottet for politiske innblikk og selvrefleksjoner. Det hele var sakset sammen i et språk som virket rettet mot en tenåringsjente som mye heller vil ri hest enn å lese politiske selvbiografier. Dermed var Carl I. Hagens selvbiografi et friskere politisk pust.

Kanskje det er fordi Karita fikk biografiråd av Eli Hagen? Carl I. Hagen skriver at Eli gang på gang skal ha sagt til ham: "Du kommer ikke til å selge like mange bøker som jeg gjorde". Samtidig som hun slo fast at boken hans er gørrkjedelig. Vel, jeg kan ikke si noe om Elis bok, for den har jeg ikke lest og den akter jeg heller ikke å lese. Men hvis Karita har fulgt denne logikken har hun nok underbydd seg selv. I sin jakt på å fremstå som folkelig har hun undervurdert leseren. Grovt. Elis selvbiografiskole selger kanskje bøker, men det hjelper lite når bøkene er en lidelse å lese.

Uansett. Tilbake til boken om Carl I. Jeg merker at jeg ikke liker at jeg liker boken. Jeg merker at jeg legger boken med fronten ned for å slippe og se Carl I. Hagen glise med sitt sleske smil til meg fra forsiden. Og jeg vil for all del ikke at noen skal se Carl I. Hagen glise til dem fra stuebordet mitt.

Til forskjell fra da jeg led meg igjennom Karita på sengekanten og kunne proklamere spøkefullt for damene på jobben at jeg hadde gått til sengs med Karita Bekkemellem, legger jeg Carl I. under et pledd hvis jeg legger ham fra meg i sofaen. Egentlig er jeg litt fornøyd med den reaksjonen. Jeg er komfortabel med at jeg som voksen mann fortsatt er så idealistisk at det er visse deler av det politiske Norge som gir meg en litt flau smak i munnen.

Men for all del, det er en god politisk selvbiografi. Og Carl I. Hagen er en betydelig mann i de siste tre tiårenes politiske historie. Det er vanskelig å tenke seg hvordan det offentlig Norge ville sett ut i dag uten Carl I. Hagen og hans Fremskrittsparti. På godt og tja, jeg skal være ærlig, mest vondt. Men dog.

Dagbladet angriper PR-Hansen.

2009-11-10T13:55:00.002+01:00

I forrige uke kunne vi lese på Dagbladet.no at: "Bråket rundt First House kan få følger for mer enn Bjarne Håkon Hanssen og hans partneres omdømme". Under overskriften "Vil ikke skåle med PR-Hansen" utnytter Dagbladets journalister makten sin til å vinkle en sak ut fra sitt eget forgodtbefinnende. Det kan se ut som om de ikke liker at Bjarne Håkon Hansen går til First House og mye tyder på at de ikke liker First House heller. Det er kanskje derfor de lager en sak som får det til å se ut som om First House og Hansen sliter spesielt i forhold til bransjens kunder om dagen. Men er det egentlig greit at en helt ordinær sak på Dagbladet.no består av god gammeldags ubegrunnet synsing?

"Vi vil ha direkte kontakt med politikerne framfor å bruke overbetalte lobbyister", sier direktør Petter Nome til Dagbladet.

"Vi klarer oss selv med våre egne ressurser", sier informasjonssjef i NorgesGruppen Kine Søyland til Dagbladet.

"I Tine vurderer vi til enhver tid om vi har bruk for eksterne rådgivere og i tilfelle hvem vi har bruk for", sier kommunikasjonssjef Kari Raunebakken.

Kildene de bruker i saken sier noe annet enn det overskriften hentyder til. Det er ikke Bjarne Håkon Hansen, eller First House som angripes i denne saken. Dagbladet har rett og slett samlet sammen en håndfull næringslivsaktører som ikke ønsker å benytte seg av kommunikasjonsbyråder generelt eller som ikke er på utkikk etter et nytt byråd . Om noe, så er de kritiske til kommunikasjonsbransjen som helhet, ikke spesifikt First House. Flere av kildene i saken ønsker ikke å bli kunder av noe kommunikasjonsbyråd. Det kunne vært relevant å påpeke dette, men å påpeke at de ikke ønsker å være kunder av First House spesifikt er å koke suppe på spiker. Det har i hvert fall ingenting i en nyhetssak å gjøre.

Journalistene trekker det så langt at de skriver at Gunn Kristin Sande, kommunikasjonsdirektør i Helse Sør-Øst "levner First House små forhåpninger". Dette er ikke hennes uttalelse, men journalistenes synsing på bakgrunn av denne uttalelsen: "Vi har rammeavtaler på kommunikasjonstjenester, og de går over flere år. Når vi går ut med en ny rammeavtale vil jeg ikke forskuttere noe valg".

Å si at dette er å levne First House spesifikt "små forhåpninger" blir en grov overdrivelse. Det innrømmes riktignok av andre kilder at First House har fått noen striper i lakken som følger av bråket rundt Hansen, men det skulle godt gjøres å unngå det, så klønete som de har opptrådt i denne saken.

Det er ofte man finner denne typen grovt overdrevne saker hvor helt klart subjektive journalister fremmer sine subjektive meninger og skjuler det bak fasaden av sitt "sannhetssøkende" virke. Journalister er selvsagt ikke objektive, selv om de fleste journalister vil hevde det. I "Vær varsom-plakaten" knytter media selv sin profesjonalitet blant annet til at de skal kunne gjengi kildenes meninger objektivt. Derfor er denne saken en uprofesjonell, hvis man skal tro medias profesjonelle selvbilde. Den handler ikke om å belyse virkeligheten, å belyse offentligheten om en kildes mening i en sak, eller å gi publikum innsikt i kritikkverdige forhold hos samfunnseliten. Siden kildene journalistene benytter seg av peker i en annen retning må man konkludere med at virkelighetsbeskrivelsen er journalistenes egen.

Det kan godt hende at det ligger noe i å undersøke troverdigheten til First House, men da må jo journalistene også begrunne det med fakta utover det faktum at ikke alle bedrifter føler et behov for å bruke kommunikasjonsbransjens tjenester. Uavhengig av kommunikasjonsbyråd. Med saker som dette er det kanskje ikke så rart at Dagbladet sliter med papiravisens opplagstall og annonseinntjeningen på nett. Kanskje det har noe med troverdigheten deres å gjøre?

Strand mot Stang

2009-11-08T17:27:00.005+01:00

Vil Arne Strands svakt begrunnede rabuleringer ingen ende ta? Det å ta et standpunkt er ikke det samme som å tilsløre, manipulere og overdrive. Man kan ha sine sympatier uten å få blod på tann av sitt eget meningshysteri.

I helgens Dagsavisen synser Strand om de interne prosessene i Oslo Høyre rundt den tiden da de var tvunget til å finne en ny ordførerkandidat etter Per Ditlev-Simonsens avgang. Om den saken skriver han: "Oslo Høyre ville opprinnelig ikke ha Fabian Stang på valglista til bystyret. Stang ble nominert etter et benkeforslag".

Noen ganger så lurer jeg på om denne kommentatoren er ved sine fulle fem. Er det Oslo Høyre som nominerer valglisten, eller er det Oslo Høyre som velger valglisten? Svaret er selvfølgelig sistnevnte. Valgkomiteen nominerer valglisten. Den riktige observasjonen ville vært at Oslo Høyres valgkomité ikke ønsket Stang på valglisten (eller eventuelt at Arne Strand ikke syns Fabian Stang var en verdig ordførerkandidat). Oslo Høyre derimot valgte å se bort fra valgkomiteens innstilling og gav Stang en plass på listen allikevel. Vedtaket i valgkomiteen var forøvrig delt med en stemme i Fabian Stangs disfavør. Det å ut fra dette hevde at Oslo Høyre opprinnelig ikke ville ha Stang på valglista viser nok engang hvor totalt på jordet Arne Strand er i sine kommentarer. Strand kommenterer ikke, han tilslører og propaganderer for sine egne åpne sosialdemokratiske sympatier. Han bør slutte å skrive under sine kommentarer som ansatt i Dagsavisen og heller skrive under som en spillmaker for Arbeiderpartiet. Det er jo det han er.

Det er dessverre nok av dem som har tatt et standpunkt og som lar det skinne igjennom i sine kommentarer, men som allikevel velger å ikke være åpne om det. Som en konsekvens av dette er de heller ikke ærlige om det. Dette er en sørgelig tilsløring og en svakhet, ikke en styrke som de ser ut til å mene selv, i den norske offentligheten og dermed også ved det norske demokratiet. Personlig skulle jeg sett flere ærlige stemmer i det norske kommentariatet. Det at man ikke nevner sine sympatier, betyr nemlig ikke at de ikke er der. Da er det er synd at en av de som virkelig er åpne velger å kaste bort stemmen sin på sludder og vås.

Hvileskjæret viste seg å være toppen av et massivt isfjell.

2009-11-04T14:08:00.000+01:00

I årets statsbudsjett videreføres hvileskjæret for forskning og høyere utdanning og viser konturene av å ligne mer på et massivt isfjell enn et hvileskjær. Regjeringens manglende satsning på forskning og høyere utdanning begynner å sette tydelige spor i sektoren. Det viser bare at regjeringen satser mer på status quo og business as usual enn på fremtid og fornying.

Norge kan ikke livnære seg på offentlig sektor og oljepenger alene. Vi er nødt til å satse på fremtidens kloke hoder i dag. Det gjør man for eksempel ved å satse på forskning og høyere utdanning. Det er i en slik satsning mange av fremtidens gode løsninger, lønnsomme ideer og potensiale for nye arbeidsplasser ligger.

For oss som er opptatt av miljø resulterer også en kontinuerlig manglende satsning på forskning og høyere utdanning i at vi sitter igjen som miljøsvarteper. Som nasjon har vi bidratt til å pumpe opp olje i stor skala og derigjen bidratt til å forsure miljøet for vår egen vinnings del, samtidig som vi nekter å ta regningen for utviklingen av gode tekniske løsninger for morgendagens miljøvennlige teknologi. En teknologi som i tillegg til å bidra med fremtidige arbeidsplasser og en et bedre miljø, også bør anses som et moralsk ansvar fra den rikeste av verdens oljenasjoner.

Vi har kompetansen og vi har muligheten. Men vi mangler viljen.

Nazismen - drømmen om det blendahvite samfunn.

2009-10-30T13:23:00.003+01:00

Er du anti-nazist ble du kanskje litt provosert av overskriften min. Jeg ville i hvert fall blitt provosert selv hvis jeg støtte på en slik overskrift. Men man ser heldigvis sjeldent slike trivialiseringer av nazismens bestialske sider. Det er en ideologi drevet av et grusomt hat mot en gruppe mennesker, et hat som er så stort at man har drept uskyldige mennesker bare på grunn av deres etniske og religiøse tilhørighet.

Jeg blir derfor provosert over offentlighetens langt mer trivialiserende forhold til en annen av det forrige århundrets virkelig bestialske ideologier. Kommunismen. Kommunismen er også en ideologi drevet av et hat mot en gruppe mennesker, et hat så stort at man har drept uskyldige mennesker bare på grunn av deres utdannelse, yrke eller possisjon i samfunnet.

NRK har i disse dager vist dokumentarserien med den idylliske tittelen: Kommunismen - Draumen om eit paradis.

Det kan godt hende at min reaksjon er en overdrivelse. Jeg har ikke sett dokumentaren, men det virker som om den gir et til dels ganske usminket bilde av kommunismen i Europa. Det er ikke det jeg har problemer med. Problemet mitt er at tittelen på dokumentaren videreformidler myten om at kommunismen i bunn og grunn har etisk og moralsk høyverdige mål og intensjoner, selv om noe gikk galt på veien. Dette til forskjell fra nazismen som alltid har hatt et groteskt og menneskehatende utgangspunkt.

Kommunismen er en vel så menneskehatende ideologi som nazismen. Kommunismens dyrking av det perfekte mennesket gir et forferdelig vrangbilde av hva mennesker egentlig er. Mennesker er ikke perfekte og kan og skal heller ikke tvinges til å være det. Kommunismen ser på mennesket som del av et felleskap, enten mennesket godtar det eller ikke. Menneskets liv og leven blir et middel for felleskapet. Dermed fratar man mennesket den grunnleggende friheten og verdigheten til å kunne leve et fullverdig liv. Annerledestenkende blir i beste fall frosset ut og mistenkeliggjort, i verste fall tatt av dage.

Kommunismen har i løpet av 1900-tallet drept langt flere uskyldige mennesker enn nazismen rakk. Det er ikke noe paradisisk over dette. Troen på det perfekte mennesket i samspill med det perfekte samfunn er en utopi, en utopi som satt ut i livet fort viser seg å utvikle seg til en bestialsk dystopi. Når vil man begynne å snakke om kommunismen som det den egentlig er?

Åpenhet gir tillit.

2009-10-30T11:12:00.006+01:00

Debatten raser om kommunikasjonsbransjens etikk og moral om dagen etter at noen stortingspolitikere (hovedsakelig rødgrønne etter det jeg har oppfattet) har opphøyd seg til moralske overdommere over andre folks etikk og moral, nok en gang. Vedrørende lobbyvirksomhet, skal ikke de rødgrønne skrike så altfor høyt etter å ha forkastet Venstres forslag om lobbyregister. Et register som ville kunne bidratt til mer åpenhet rundt denne virksomheten.

Denne saken er drevet frem av overdrevne fordommer og frykt for en bransje man ikke kjenner godt nok. Mye på grunn av at partier som SV som i regjering plutselig ikke lenger støtter forslag om å innføre mer åpenhet rundt bransjens virksomhet inn mot de politiske organene. Det at noen har problemer med pr-bransjen rettferdiggjør ikke ensidig fordømmelse av andre som ikke har det. Jeg har aldri hatt noe til overs for venstresidens selvrettferdighet, selvglorifisering og tilfredshet med sin egenerklærte moralske overlegenhet. Den er drevet frem av en kongstanke om at det private ikke er i felleskapets interesse. Noe jeg er overbevist om at er feil. Felleskapet består av det offentlige OG det private. Et åpent og godt samspill mellom offentlig og privat sektor er helt grunnleggende for den velferdsstaten de rødgrønne ser ut til å ha erklært eierskap til (men som de selvsagt verken eier eller har skapt alene).

Jeg mener det er langt mer mistenkeliggjørende at de rødgrønne politikerne selv ikke ønsker mer åpenhet i møte med bransjen, samtidig som de ser ut til å være på pletten med sin fordømmelse av den. Politikere som i det ene øyeblikket er mot et lobbyregister og i det andre øyeblikket høylytt påpeker potensialet for umoral i lobbyvirksomheten vitner bare om en prinsippløshet og en dobbeltkommunikasjon som i hvertfall ikke er med på å skape tillit til våre nasjonale rødgrønne politikere. I etterpåklokskapens navn vil forhåpentligvis flere av disse stortingspolitikerne støtte Venstres forslag om lobbyregister ved neste korsvei.

Åpenhet i prosesser gir en større tillit til resultatene av de prosessene som føres. Derfor er jeg prinsipiell tilhenger av åpenhet rundt alle prosesser, i allefall så langt det lar seg praktisk og forsvarlig gjøre, selv om det krever ekstra bruk av ressurser. De fleste større virksomheter, offentlige som private, bruker store summer hvert år på å bedre sitt omdømme. Det er en av grunnene til at kommunikasjonsbransjen er blitt så stor som den er blitt. Åpenhet rundt de ulike virksomhetens prosesser kan i denne sammenhengen samstilles med ønske om økt tillit til virksomheten fra befolkningen og dermed bedre omdømme. Det er derfor merkelig at partiene ikke ønsker mer åpenhet om hvem som kommer bankende på Stortingets eller Regjeringens dør for å påvirke de øverste politiske organene her i landet.

Bjarne Håkon Hansen handler ikke umoralsk. Jeg har ingen problemer med at Hansen selv velger hvilken jobb han vil ha, men til en som har god trening i å være i offentlighetens søkelys handler han meget klønete. Han burde avklart dette før han dro til Afrika fordi han som dreven politiker burde forutsatt mediestormen som ville oppstå i det hans fremtidige yrke ble kjent. Moralsk sett syns jeg det er helt ok at noen vil bruke en del av sitt liv på å bedre kommunikasjonsprosessene i samfunnet.

Han vil sannsyneligvis få en streng karantene i forhold til de karantenereglene det er lagt opp til. At karantenereglene ikke er strengere er på ingen måten Hansens problem, men et problem som ligger hos Stortinget som har vedtatt reglene. Hvis Hansen bryter taushetsplikten fra sin tid i statsrådsposten (noe jeg er ganske sikker på at han ikke kommer til å gjøre) vil han også bryte loven. Og han vil bli rettsforfulgt som alle andre innbyggere i dette landet.

Hansens overgang til kommunikasjonsbransjen er ingen big deal.

Kan noen gi Arne Strand en munnkurv?

2009-10-28T14:53:00.003+01:00

I Dagsavisen i dag er Arne Strand igjen ute og skriver om sine gamle fordummende fordommer. Blant annet med den følgende sekvensen:

Det er ingen som forstår hvordan han som høyt respektert og god likt statsråd gjennom mange år har kunnet rote seg inn i kommunikasjons- og rådgivningsbransjen, en bransje han for øvrig har minimal peiling på.

Mener Arne Strand her at respektert og godt likt står i motsetning til kommunikasjons- og rådgivningsbransjen? Og hvor mye vet egentlig Strand om de ulike aspektene ved pr-bransjen når han ser ut til å mene at tidligere statsråder har minimalt med peiling på bransjen. Jeg kan vanskelig se for meg noen stillinger som gir en mer innsikt i politiske prosesser, samfunn, økonomi og kommunikasjonsvilkår enn statsrådsembedet. Erfaring fra å jobbe på toppen av samfunnet er selvsagt av relevans for rådgiviningsfirmaet Hansen nå er med på å starte.

Noen ganger burde Strand holde seg for god til å kommentere ting hvis han ikke er villig til å gå inn og kommentere de ulike aspektene og dybden i saken.

En annen som ikke klarer holde tungen rett i munnen er journalist Gunnar Ringheim i Dagbladet som skriver; "Utgangspunktet er Bjarne Håkon Hanssens omstridte inntreden i kommunikasjonsbyrået First House, direkte fra helseministerstolen". Det har tydeligvis gått han hus forbi at Hansens skjebne ikke er avgjort enda. Karanteneutvalget har nemlig ikke fått ta stilling til dette. Hansen er for tiden i Afrika og karantenevilkårene (om han får karantene, noe som er høyst sannsynelig) vil ikke bli avgjort før han er hjemme igjen og får saken sin lagt frem for utvalget.Om Hansen får anledning til å jobbe i First House umiddelbart eller i så fall hvor lang karantenen blir og hvilke arbeidsområder han eventuelt får lov til å jobbe med i begynnelsen er foreløpig et åpent spørsmål.

De skumle kommunikasjonsrådgiverne

2009-10-27T14:39:00.004+01:00

Lundteigen er sjokkert! Skal han overta etter Siv mon tro?

Jeg blir støtt forbauset over folks urimelige motforestillinger mot PR-bransjen og lobbyorganisasjoner. Lundteigen, Aarebrot og Willoch kommenterer i Dagbladet i dag en sak om topp-politikere som går rett over i PR-bransjen. Lundteigen går relativt langt i sin fordømmelse og krever karantene. Aarebrot syns det er noe svineri (hva nå enn det skal bety). Mens Willoch bare syns det er merkelig at noen sånn uten videre kan gå fra politisk ansvar til å påvirke politikere.

Personlig så lurer jeg på hvor reflekterte disse kommentarene egentlig er. Hva blir egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å selge sin kompetanse dyrt til flere eller å binde seg til et selskap som leder, styreleder eller direktør, som jo også mange politikere gjør? Er det ikke et demokratisk gode at de sprer sin kunnskap til flere selskaper, snarere enn å binde seg til et? Tror Willoch virkelig at overgangen fra politisk ansvar til annet ansvar innebærer at de tidligere politikerne skifter personlighet og ikke lenger vil være opptatt av makt og påvirkning? Siden det er så merkelig at de så lett går fra ansvar til påvirkning? Og er egentlig skillet mellom ansvar og påvirkning så tydelig for en politiker? Det tviler jeg på. Mitt bestemte inntrykk er at politikere flest er opptatt av både ansvar og påvirkningsmuligheter. Hvilken politiker ville nøye seg med å kun påta seg ansvar og ingen påvirkningsmuligheter?

Dessuten er en statssekretær eller en politisk rådgiver til en viss grad også en eller annen form for kommunikasjonsrådgiver. Man gir råd til og tar avgjørelser på vegne av politikeren man er statssekretær eller rådgiver for i forhold til politiske prosesser og hvordan disse vil fortone seg i offentligheten. Overgangen fra en rådgiverstilling hos regjeringen til en ren kommunikasjonsrådgiverfunksjon er nok ikke så enorm at den blir ”merkelig” (med Willochs ord).

Aktørene må selvfølgelig holde seg innenfor rimelighetens grenser. Men der har Stortinget grenser de må forholde seg til. Så kan folk like pr-bransjen eller ikke. Men den er nå engang der. Jeg tror neppe det er slik at Bjarne Håkon Hansen eller Jan-Erik Larsen nå bare kan valse inn på statsministerens kontor, legge frem en plan på vegne av en kunde og få den vedtatt. De får nye roller og nye spilleregler. Jeg er ganske sikker på at rådgiverne til Stoltenberg og Stoltenberg selv klarer å se forskjellen på den joviale minister Pølse-Hansen og den nye slue næringslivslobbyisten Bjarne Håkon (jeg ser for meg en fettsleik og armanidress). Og jeg er også ganske sikker på at Stoltenberg ikke glemmer at Jan-Erik har gått fra å være hans rådgiver til å bli en næringslivsaktør. De spiller nå tross alt med åpne kort. Det faktumet at noen kjenner hverandre bedre enn andre får vi ikke gjort så veldig mye med.

Politikerne bør jo kunne forventes å ivareta de interessene de er valgt til å ivareta. Jeg tror nå den politiske ledelsen i Norge vet at de har makt og at veldig mange mennesker søker å påvirke den makten. Eller er de så stakkarslige, uskyldige og naive at de ikke ser hva som lurer seg bak en henvendelse fra NHO?

Nå skal det sies at jeg syns det ser ganske gjevt ut å være kommunikasjonsrådgiver.

Om kunst

2009-10-26T19:00:00.000+01:00

En bekjent av meg spurte hva jeg mener kvalifiserer til å kalles kunst her om dagen. Han mente det ville være interessant å høre hva jeg syns om spørsmålet siden jeg har en bachelorgrad i kunsthistorie og har jobbet en del med formidling og salg av kunst.

Jeg får bare starte med å påpeke at jeg syns hele debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst er en håpløst kjedelig debatt. Hver og en av oss må selv avgjøre hvilke kulturutrykk som bringer mening inn i våre egne liv. Også kan andre være herre over hvilke uttrykk som gir mening i deres liv. Kunst er subjektivt og jeg mener alle som prøver å overbevise noen om noe annet begrenser potensialet i det mangfoldet av uttrykksmuligheter som finnes der ute. Og unødvendige begrensinger reduserer vår livskvalitet.

Personlig er jeg glad i samtidskunsten og den modernistiske kunsten. Når jeg studerte kunsthistorie pleide jeg spøkefullt å si at alt før 1850 er rent håndverk og relativt uinteressant som kunstopplevelser. Men det avhenger jo av hva man legger i en kunstopplevelse. For meg blir mye gammel kunst mer historie enn kunstopplevelse. For andre så er det en verdi i seg selv å se noe kjent, eller å se en håndverksmessig bragd som virkelig bryter med vår oppfattelse av hva et menneske kan skape. Jeg blir ikke imponert av naturtro malekunst eller tegnekunst rett og slett fordi det etter min mening hovedsakelig er et resultat av hardt og målrettet arbeid (som i og for seg er imponerende i seg selv, for all del. Men å imponeres over et stort stykke arbeid gir meg ingen kunstopplevelse i seg selv). Skal jeg imponeres av noe så skal det gi meg noe mer og engasjere meg utover det rent estetiske eller håndverksmessige.

Kunst er subjektivt helt fra starten av. Kunstnerne er subjektive. Kunstformidlerne, museene, kuratorne, galleristene og så videre er subjektive. Kjøperne er subjektive. Og vi som betraktere er subjektive. Det å tro at det er en eller annen objektiv norm for hva som er og ikke er kunst er en grov forenkling. I teorien vil jo en sånn norm være så håpløs at den etableres og avsluttes hver gang noen lager, formidler, kjøper eller ser på et verk. Det sier seg selv at det blir en ganske meningsløs norm.

Hvis jeg skal henge noe på veggen er det verken viktig for meg eller nødvendig for meg at noen mener verken det ene eller det andre i forhold til om det er et kunstverk eller ikke. Skal jeg henge noe på veggen er det viktig for meg at det er fint og at det passer på den veggen og i det rommet det skal henge. Hvis jeg vil se stor kunst går jeg på utstillinger og museer og krysser fingrene for en god og utvidende opplevelse. Det er ikke så ofte jeg møter noe som virkelig slår meg. Men det hender. Andre går på kino og ser en god film istedet. At det kan være vel så givende om ikke mer givende kan jeg være tilbøyelig til å være enig med dem i. Alt til sin tid.

Det jeg prøver å si her er vel at kunst er relativt.

Burde jeg bekymret meg mer?

2009-10-26T14:12:00.001+01:00

Det henger en svak eim av alkohol rundt toalettene på jobb. De får meg til å lure på om jeg egentlig tar denne pandemien på alvor. Jeg registrerer at det har kommet en ny type dispenser over vasken ved siden av såpen. ”Desinfeksjons-gel” står det på den. Med STORE og tilsynelatende SKREMMENDE bokstaver. Jeg lar meg ikke skremme. Til dags dato er jeg ikke desinfisert en eneste gang. Jeg burde sannsynligvis ligge dødssyk hjemme hos mamma, kun minutter unna sykehus innleggelse. Jeg gjør ikke det. Jeg er uforskammet frisk. Og innvendig ler jeg hånlig av desinfeksjonsdispensern. Jeg kommer aldri til å overgi meg til deg din usle lille skremselsdispenser. Jeg lar meg ikke knekke.

Jeg er over gjennomsnittelig skeptisk til dispenserne i utgangspunktet. Såpedispenseren har fortsatt ikke knukket meg. Jeg nører en innbitt skepsis til den og. Selv om jeg nok har føyet meg litt, men ikke mye, etter dens bud. Såpe bruker jeg et par ganger i løpet av dagen. Alltid når jeg skal lage mat. Jeg har en sånn fin kjøkkensåpe ved siden av vasken på kjøkkenet. Stort sett vasker jeg hendene med vann når jeg har vært på do. Du kan selv tenke deg til hvilke dobesøk som alltid etterfølges av håndvask og hvilke jeg ser an. Jeg har ikke tenkt til å bli for grafisk her. Bruker jeg mer såpe enn dette får jeg utslett. Utslettet består i kløe og sprukket hud rundt fingrene og neglene mine. Det svir. Og jeg syns det er ekkelt. Derfor minimerte jeg såpebruken min for mange år siden. Det har egentlig ikke plaget meg noe særlig. Og immunforsvaret mitt klarer tydeligvis å bekjempe hordene av basilusker jeg hver dag unødvendig påfører det via hendene mine som følge av at jeg ikke er hygienisk nok til å bruke såpe konsekvent og hele tiden.

Burde jeg bekymre meg mer i disse pandemitider? Burde jeg febrilsk vaske hendene mine med såpe, risikere både utslett og uttørring (som følge av desinfiseringen) og gi faen i min egen fingervelferd for å føye meg etter et nivå av frykt som nesten tilsier at jeg kommer til å dø i morgen hvis jeg ikke hører på all pandemipropagandaen hvis mål er å skremme meg til et liv i antiseptisk harmoni?

Næh.. Jeg er en bekymringsløs jævel. Jeg tror ikke på bekymring. Det er nok av ting som må gjøres fra dag til dag om jeg ikke også skal bekymre meg for bekymringens skyld. Dessuten, jeg er frisk som en fisk. Jeg er stort sett aldri syk, og når jeg er det bekymrer det meg ikke nevneverdig og jeg går stort sett på jobb. Selv om jeg er forkjølet og risikerer å smitte andre. Jada, jeg er satan selv.

Aatsjooo!

Ha ha ha. Man har det ikke mer moro enn det man gjør det til selv.

2009-10-16T15:20:00.000+02:00

Og akkurat nå har jeg det veldig festlig. Etter forrige innlegg surfet jeg litt mer rundt på Raw food sider. (Ja, ja, de er sprøyte gale, men smoothier kan de). Og jeg kom over en side som heter raw-food.no. Nederst på siden har de to bilder med to tomater. Den ene er rå og den ene er kokt. Din oppgave er å finne ut hvem som er hvem ut fra noen dataanimerte lysstråler som stråler ut fra tomatene. Den ene har selvsagt flere stråler enn den andre. Du kan jo gjette hvem som er kokt når jeg kan formidle videre at det slett ikke er dataanimerte stråler, det er tomatens livskraft.

Jeg tror ikke jeg har ledd så godt siden jeg så Julia og Julia på kino sist fredag. Nå der er det noen man faktisk kan la seg inspirere av i matveien.

Raw-food.no kan videre bidra med viktig informasjon som at en økologisk spire har mer vitalitetskraft enn en uøkologisk spire. Også dette er vist med kunstige dataanimasjonsbilder... Kremt... jeg mener selvfølgelig med bilde av spirens livskraft. Jeg lurer på hva slags kamera de bruker for å ta bilde av livskraften til grønnsaker.. Må være spesialbestilt fra utlandet eller noe..

Deprimerende kosthold? Ikke prøv dehydrasjon!!

2009-10-16T14:58:00.004+02:00

Jeg er egentlig en stor tilhenger av smoothies. En god smoothie kan være et næringsrikt mellommåltid og en liten boost på det daglige inntaket av frukt og grønt. (Som vi jo alle vet at vi trenger. Daglig. Jada, man kommer ikke unna). Det er et par år siden sist jeg hadde en blender, men da jeg hadde en brukte jeg den flittig. Favoritten var appelsinjuice, med frossen mango og ananas. Ikke noe ødeleggende youghurt eller banan. Jeg har aldri vært spesielt stor fan av at alle smoothier skal smake av enten yoghurt eller banan for å oppnå en viss konsistens. Med frossen frukt oppnår du det samme uten verken banan eller yoghurt.

Nå er jeg på ville avveier. Det jeg egentlig ville frem til her er at jeg nå har planer om å kjøpe meg en ny blender. I den forbindelse surfet jeg litt rundt på nettet etter nye og spennende smoothie oppskrifter og kom over en side som promoterer rå mat. Jeg liker å se på meg som en sunt, dog ikke fanatisk menneske, så noen av de opplysningene som møtte meg virket mildt sagt merkelig.

Visste du at stekt, kokt og ovnsbakt mat er fy fy? I allefall hvis det er stekt, kokt eller ovnsbakt på over 50 grader. (Der røyk alle mine illusjoner om at jeg er et sunt menneske).

Liker du brød? Men vet ikke hva du skal gjøre nå som du har oppdaget at preparert mat er fyfy. No problemas! Rå mat bevegelsen har en løsning tilpasset deg. Løsningen heter dehydrator. Jada, steking er fy fy, men dehydrasjon er det nye store. De har til og med en ny og unik maskin som ”tørker både horisontalt og vertikalt samtidig”. Hvem trenger vel et saftig nybakt brød når man kan få tørket kornmasse istedet?

Nei, som alt annet her i livet så tenker jeg at alt med måte er en bedre leveregel enn å ta ting til det fanatiske. Det er sikkert sunt med upreparert mat. Men ærlig talt, det er sunt å være lykkelig og. Og hvor lykkelig blir man av å spise tørka korn- og frømasse? Kall meg fordomsfull.

Intet nytt fra AP.

2009-10-15T11:31:00.003+02:00

I dag kan vi lese at "Innvandrertalsmenn advarer mot Libe Rieber-Mohn" på VG-nett. Saken dreier seg om at kilder i Arbeiderpartiet sier at partiet vurderer Rieber-Mohn som integreringsminster.

Men hvilket univers er det egentlig disse talsmennene lever i? Arbeiderpartiet har sørget for at den rødgrønne regjeringen har strammet inn innvandringspolitikken gjentatte ganger og de har strammet inn tonen i integreringsdebatten. Det er ikke Libe Rieber-Mohn som står for dette, det er flere i AP som åpent søker å stramme inn både retorikken og politikken på området. Bare se på saken med Jan Bøhler og Rune Gerhardsen tidligere i høst. Hvor de i utgangspunktet bare tar til ordet for noe så selvfølgelig som å straffe kriminelle asylsøkere. Personlig mener jeg alle kriminelle bør straffes, selv asylsøkere. Men alle bør straffes likt for samme kriminelle handling, både asylsøkere og nordmenn. Hvis norske politikere oppfatter strafferammene i narkotikasaker som for lave er det de som sitter med makten til å øke dem.

Problemet med de såkalte innvandringstalsmennene i denne saken er jo at de snakker forbi statssekretæren. Hennes jobb er å snakke for hele landet, med fokus på asyl- og integreringssaker. Hvis hun teoretisk sett blir innvandrings- og/ eller inkluderingsminister vil hun fortsatt være statsråd for hele Norge. Ikke bare innvandrerne, selv om de blir hennes arbeidsområde. Som Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter sier er det viktigste at "Rieber-Mohn som en person det går an å snakke med". Rieber-Mohns jobb er ikke å være enig med innvandrertalsmennene, eller å jobbe for deres synspunkter. Rana sier at "det er viktig at de velger riktige folk". Det er helt riktig, men det skal være riktige folk for regjeringen og Norge som helhet, inkludert innvandrede nordmenn. Ikke bare for Rana og andre innvandringstalsmenn.

Arbeiderpartiet har lenge strammet inn i politikken på dette området. Jeg er uenige med dem i dette, men det er det folk ønsker. Populisme, svartmaling og illiberal kortsiktig tenkning. Liebe Rieber-Mohn som ansvarlig for integrering og innvandring ville ikke vært noe nytt fra AP.

Stoltenberg mener fritiden er en del av skoleløpet

2009-10-13T19:12:00.007+02:00

Under overskriften "En historisk plattform" velger statsminister Jens Stoltenberg å skrive om Soria Moria 2 i Dagens Næringsliv lørdag 10. oktober.

Kronikken er grei nok i seg selv. Den er pyntet med en del tomme fraser, men det gjør man gjerne i en kronikk. Politikken i dokumentet får man egentlig ikke noe overblikk over, så om man virkelig er interessert må en gå inn i selve Soria Moria-erklæringen. Som i og for seg er ganske full av tomme politikerfraser den og.

Men hva annet enn tomme ord vil Stoltenberg formidle til leserne av Dagens Næringsliv? Det er viktig for han å si at "det trengs flere og bedre kvalifiserte lærere. Derfor vil vi [altså regjeringen] innføre en nasjonal norm for en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole". Men hvordan skal færre elever per lærer skape flere og bedre kvalifiserte lærere? Det lurer jeg litt på. Jeg skjønner jo at en del lærere føler de blir bedre av å konsentrere seg om færre elever. Men i utgangspunktet trenger lærerne mer og bedre kompetanse for å bli bedre kvalifiserte og for å få flere lærere kreves det at vi ansetter og utdanner flere lærere. En nasjonal maksimumsgrense vil medføre et enda større behov for flere lærere snarere enn å føre til bedre lærere.

Dette er ikke den eneste gangen i kronikken Stoltenbergs ord ikke henger helt i hop. Like etter overnevnte sekvens skriver han: "Å få elever til å lykkes tidlig i skoleløpet er helt avgjørende for å forhindre frafall i videregående skole," dette er vel og greit og en viktig påpekning. Men så skriver han videre at regjeringen vil "at alle elever fra 1.-4. klasse skal få tilbud om gratis SFO hver dag". SFO er ikke en del av skoleløpet. Det kan godt tenkes SFO er viktig, men det er en del av den organiserte fritiden til skolelever, ikke en del av skoleløpet. Hvis en time gratis skoleordning er det tiltaket regjeringen skal satse på for å senke frafallet i den videregående skolen rundt omkring i landet tror jeg aldri vi får gjort noe med frafallet. Vi får i allefall ikke gjort noe med frafallet når vi har en Regjering som ikke vet forskjellen på skoleløpet og skolefritiden.

Eller kanskje det hele bunner ut i den rødgrønne regjeringens frykt for alt som er privat? Nå skal Kunnskapsdepartementet ut å konkurrere med foreldrene om å gi best mulig leksehjelp. Og det skal selvfølgelig være gratis. Nei, jeg tror jammen pengene hadde vært brukt hvis en brukte det på selve skoleløpet. Man kunne for eksempel brukt pengene på flere og bedre lærere. Vi kommer til å trenge det hvis man skal ha en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer.

Angrep fra venstresiden

2009-10-13T14:25:00.003+02:00

I sin kommentar ”Vannglass i storm” beskylder Hege Ulstein tre partier på høyresiden for å angripe regjeringen fra venstresiden. Hun nevner følgende angrep:

•FrP etterlyste en friskere satsning på likelønn.
•KrF inviterte til en nasjonal dugnad mot fattigdom og kalte regjeringens barneverns- og ruspolitikk for ”gjennomkommersialisert” og et utslag av ”markedstenkning”.
•Venstres Trine Skei Grande kalte asylinnstramningene for smålige.

Jeg er ikke i tvil om at Hege Ulstein og resten av Dagsavisen som jo tilhører venstresiden gjerne vil ha eierskap til saker som befolkningen anser som positive saker å kjempe for. Men fakta er at verken likelønn, fattigdomsbekjempelse, en god barneverns- og ruspolitikk eller en human innvandringspolitikk er venstresidepolitikk.

Jeg kan med Hege Ulstens logikk like gjerne påstå at dette er angrep fra høyresiden mot regjeringen. Da alle de nevnte tiltakene er klare liberale tiltak og liberalismen plasserer seg på sentrum-høyresiden i det norske politiske landskapet.

Dette er selvsagt bare ren retorikk. Men retorikk betyr noe når en ser at saker som fokuserer på de direkte menneskelige hensyn man er nødt til å ta i et samfunn konsekvent blir tillagt eierskap på venstresiden i norsk politikk. De samme sakene blir gjerne sett på som positive saker som appellerer til følelsene i befolkningen.

Opposisjonen har slaktet regjeringens satsning på fattigdomsbekjempelse lenge. Det har den selvsagt gjort fra høyresiden i norsk politikk. Fattigdomsbekjempelse er en god borgerlig dyd og en liberal plikt.

Obamamania

2009-10-09T15:59:00.006+02:00

Verden er blendet av en meget dyktig, karismatisk og diplomatisk president. Hvis største foreløpig bragd er at han etterfølger George W. Bush.

I dag ble det kunngjort at Obama blir tildelt Nobels fredspris for 2009. Jeg er ikke uenig i at Barak Obama er en formidabel mann, og at han med tiden virkelig kan utgjøre en vesentlig forskjell i positiv rettning for utviklingen i verden. Men for meg virker det hele litt pinlig. Thorbjørn Jagland og komiteen går seg selv en høy gang i tidsriktig politisk korrekt obamamani. Europa er blendet av Obamas karisma etter å ha vært overlatt til seg selv i skyggenes dal under Bush.

Jeg er ingen utenrikspolitisk ekspert, jeg vet i ydmykhetens navn svært lite om utenrikspolitikk. Så dette blir selvsagt ren synsing. For meg virker det som om Europa fikk en pinelig påminnelse om hvem som var aktører og hvem som ikke var aktører under Bush regimet. Vi blir invitert inn på USAs premisser, og frosset ut på de samme premissene. For tiden er vi omfavnet i en god bamseklem av en mann som også ser det som sin oppgave å bygge broer der hvor det ikke finnes noen. En formidabel oppgave, en viktig oppgave og en oppgave jeg håper og tror han klarer å gjennomføre. Som USAs president har han i allefall possisjonen til å klare det.

På tross av dette tror jeg Europa blendes av det faktum at mannen kunne gjort omtrent hva som helst og fortsatt blitt kanonisert så lenge han kom i kjølvannet av Bush. Europa har sultet etter en verdensnasjon det går an å prate med helt siden Bush kom til roret. Dette er Europas "velkommen tilbake USA". Hvem er bedre egnet til å gi ut prisen enn Thorbjørn Jagland. Europafantast til sin hals.

Dette skal være en hederspris som noen med nødvendighet bør ha gjort seg fortjent til. Og som flere av de nominerte faktisk har gjort seg fortjent til. Obama har ikke gjort noe annet enn å være riktig mann på riktig plass. Han er tross alt presidenten av USA. Det er begrenset hvor imponert man kan tillate seg å bli når man også oppdager at mannen har makt til å endre verden. Det hele blir litt for dumt rett og slett. Hvis ikke han skulle hatt den makten hvem i huleste heita skulle hatt det da?

Nei. Han er den han er i verdensopinionen mye på grunn av at han er Bush sin etterfølger. Ingen oppstår i et vakum, hvor forgjenger og etterfølger ikke betyr noe. En stor president kan blekne i kjølvannet av en enda større president. En stor president kan blekne i ettertid hvis han er i forkant av en enda større president. En stor president kan bli større hvis han følger tidenes minst populære president.

Som Aftonbladets Staffan Heimerson uttrykker det: "Så jävla dumt".

De berømte ord i sin opprinnelige sammenheng.

2009-10-06T15:38:00.003+02:00

Jeg holder på å pløye igjennom Christian Brochs bok "Sannhetens kår". Det er en noe dyster svartmaling av det moderne samfunnet, som fra 80-tallet og opp til i dag tydeligvis har forlatt all sosial fornuft og forkommet til markedsøkonomiens grusomme vold. I allefall om vi skal tro Brochs virkelighetsbeskrivelser. Jeg vet ikke helt om jeg deler hans svartmaling på alle punkter. Han har noen gode analyser og noen ikke fullt så gode analyser av dagens politiske system og dagens medier.

Det han bommer grovest på er hvilket samfunn han skisserer og kritiserer. Det er klart at vi har sett økende tendenser til økonomisk liberalisering i USA, Europa og Norge fra 1980-tallet og frem til i dag. Men han trekker hele tiden en snikende linje hjem til Norge når han snakker mye om engelske og amerikanske tilstander. Demonisert ved å nevne de korrekte diabolske uttrykk: Thatcherisme og reaganomics. Også krydrer han det med en dæsj av Willochs "Nu går alt så meget bedre". Et sitat Kåre Willoch selv påstår ikke tilhører Kåre Willoch.

Jeg tror Broch meget bevisst plasserer Willoch sammen med de verdenserklærte sataniske kreftene bak det han kaller neokapitalisme - Thatcher og Reagan. Neokapitalismen, som har gjort oss alle til ulykkelige verktøy i markedets vold. Jeg skal ikke bruke veldig mye tid på dette akkurat i dag. Jeg vil bare påpeke at jeg begynner å bli litt lei av at folk sortmaler sin egen samtid i tide og utide ved å bruke verdens mest selvfølgelige hoggestabb. Hvis neokapitalismen og neoliberalismen er så fryktelig ille så får folk fortelle meg hva som var så fryktelig fortreffelig og paradisisk med etterkrigstiden, 60- og 70- åra. Verden har tydeligvis gått nedenom og hjem siden den tid. Jeg har ikke opplevd disse tiårene som med bakgrunn i all skremselspropagandaen om "høyrevridningen" som fulgte disse tiårene må ha vært rene himmel på jord. Men skal en tro Broch så har min oppvekst ført til at jeg er en forbruker og ingen borger, jeg søker lykke ved å shoppe, reklamen viser vei og i arbeidslivet føler jeg ingen forankringer, ingen lojalitet og jeg opererer etter et kynisk og egoistisk syn på verden. Eller rettere sagt, jeg opererer etter DET kyniske og egoistiske verdenssynet jeg har blitt oppdratt til å følge. Jeg er lei av folk som med den største selvfølgelighet hogger løs på kapitalismen uten å tenke igjennom at når noe er så selvfølgelig så er det kanskje mer verdifullt å ta et skritt tilbake og undersøke om det egentlig er så selvfølgelig først.

Jeg har foreløpig kommet meg til side 110 i boken. Broch har allerede konkludert med det han tydeligvis mener er hovedessensen bak neokapitalismen og dens asosiale sider ved å tre ganger sitere Thatcher og hennes ord: "There is no such thing as society". Plassert ut av sin sammenheng virker dette som iskalde ord fra en iskald statsminister. Men betydningen av ordene har ingenting med den sammenhengen Thatcher selv plasserte dem i. Det burde Christian Borch vite som ankermann på NRK og tidligere utenriksjournalist. Kildekritikk er en vesentlig del av det å beskrive virkeligheten.

"I think we've been through a period where too many people have been given to understand that if they have a problem, it's the government's job to cope with it. 'I have a problem, I'll get a grant.' 'I'm homeless, the government must house me.' They're casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It's our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There's no such thing as entitlement, unless someone has first met an obligation."

Prime minister Margaret Thatcher, talking to Women's Own magazine, October 31 1987

Et modererende sentrum

2009-09-24T13:01:00.004+02:00

Det er i sentrum de gode løsningene ligger. Ikke i en evig dragkamp mellom de politiske ytterpunktene. Den profilerte professoren Julie Kristeva etterlyser en ny politisk filosofi på forskning.no.

− Mange av samfunnets knutepunkter lar seg ikke løse opp i spennet mellom høyre- og venstrepolitikken.

– Motsetningene mellom kvinne og mann, møtene med fremmede, funksjonshemmede, religion, økologi og problemstillinger knyttet til slutten av livet, alle disse krever nye måter å tenke politikk på, sier hun til forskning.no.

Hun har skjønt det. Men dette er i mine øyne ikke noen ny rettning. Det er en rettning som allerede finnes i sentrum av norsk politikk. Profilert av Unge Venstre som den tredje vei. Eller av Lars Sponheim som sentrum. Et rom mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.

På et medlemsmøte i St.Hanshaugen Venstre forleden var det et medlem som sa det så fint: "Venstre kan være en modererende kraft i sentrum. En garantist mot SV og FrP i regjering". Og jeg tror dette medlemmet har rett, at Venstres styrke ligger i den sentrale possisjonen partiet har som et sentrumsparti med en ideologisk plattform som gjør at vi ikke er bundet til den borgerlige siden hvis den borgerlige siden skulle gjøre seg avhengig av samarbeid mot høyresiden i norsk politikk og ikke mot sentrum. Slik som flere i spesielt Høyre nå tar til orde for.

Etterpåklokskap.

2009-09-17T21:01:00.004+02:00

Jeg er ingen stor tilhenger av etterpåklokskap. Jeg syns heller man bør legge ting fra seg og tenke fremover.

Jeg er ingen tilhenger av å skylde på andre. Jeg syns heller man bør stå rakrygget og ta ansvar for egne handlinger.

Jeg er ingen tilhenger av å bruke ord som "vinnere" og "tapere" i valg. Folket velger våre politikere. Stortinget gis et mandat av folket. Om de har vunnet eller tapt noe så er det folkets tillit. Å "vinne et valg" klinger dårlig i mine ører. Kanskje er jeg bare kverulerende? Eller kanskje vil jeg bare ikke innrømme at jeg tilhører det tapende partiet på den tapende siden?

Men i etterpåklokskapens navn, om jeg skal skylde på noe og peke på hvorfor jeg tror vi tapte, så tror jeg det var fordi Venstre ikke var tydelig nok i sin avvisning av FrP. Jeg tror at om vi fraviker dette standpunktet så vil de som har spådd Venstres og sentrums snarlige død få rett. Jeg er ingen tilhenger av sosialdemokrati. Det er med litt ambivalente følelser jeg innrømmer dette. AP er på tross av alt, og alt inkluderer da en retorisk uredelig valgkamp, et anstendig parti. Det er ikke så vanskelig for meg som Venstre-mann å si at hvis jeg skal velge mellom en regjering av anstendige mostandere og en regjering av uanstendige motstandere så velger jeg anstendigheten. Det er ikke liberalt å ty til høyrepopulisme for å få gjennomslag. Men det er tross alt ikke like langt mellom sosialliberalismen og sosialdemokratiet. Det er store forskjeller mellom Venstre og Arbeiderpartiet. Men rent pragmatisk sett er ikke AP på langt nær så illiberale som FrP.

Jeg tror dessverre mange velgere trodde på Stoltenberg når han angrep Venstre for å ikke være til å stole på. Kanskje skulle Sponheim sagt klarere i fra om at selvfølgelig er vi det. Når Stoltenberg sa at et borgerlig flertall ville medføre en borgerlig regjering trodde de kanskje ikke på Sponheim når han svarte at et rent borgerlig flertall er urealistisk i denne valgkampen. FrP tilhører ikke den borgerlige blokken. I allefall ikke i Venstres øyne. Når folk skrek opp om kaoset på borgerlig side hørte de ikke Sponheim når han sa at det eneste kaotiske på borgerlig side er at noen ønsker å slippe FrP inn i regjeringskorridorene.

Jeg håper morgendagens Venstre-leder fortsatte der hvor Sponheim slapp. Og all ære til Sponheim. Jeg ser heller Venstre ut av tinget enn rundt kongens bord med FrP. Den som tar over etter Sponheim har noen veldig store sko å fylle. Jeg håper de følger sin forgjengers eksempel i 2013. Vi trenger mer Sponheim, ikke mindre.

Stolt Venstre-velger.

2009-09-15T11:01:00.003+02:00

I dag er jeg en trist, men allikevel veldig stolt Venstre-velger.Noen ganger når man ikke ut med budskapet. Andre ganger er ikke folk opptatte av budskapet en har å gi. Og atter andre ganger er folk rivende uenig med det budskapet man kommer med.

Sponheim har gjort det eneste riktige. Han har rakrygget stått opp for sin politikk og sine velgere. Venstre har gjennom hele valgkampen vært forsvarer av de liberale verdier. Mot grums i asylpolitikken, mot oljen i miljøpolitikken, for en bedre velferd, for en bedre skole og for en økt satsning på den frie forskningen og høyere utdanning. Venstre har ledet an i sentrum ved å nekte å godta konturene av et lite liberalt to-blokksystem i Norge. Nå viste det seg at Venstre ikke klarte å mobilisere nok velgere for et sterkt sentrum. Men de som valgte Venstre valgte i allefall riktig etter min mening.

Det paradoksale er at oppi det hele så klarer det største opposisjonspartiets leder og tidligere leder uten å blinke gi skylden på det nå desidert minste opposisjonspartiet for at det borgerlige valgnederlaget ble et faktum. Gjennom hele valgkampen har Venstre måtte se seg skvise av et offensivt og illiberalt FrP på den borgerlige siden og et sterkt, stabilt og retoriskt løgnaktig AP på den andre siden. Dette er selvsagt ingen andres feil enn vår egen. Det må vi også ta inn over oss. For mens FrP har kunnet sanke borgerlige stemmer på politikk som strengt tatt ikke er borgerlig og AP har kunnet samle stemmer på et skremmebilde av en blokk som slett ikke er en blokk men to, så har ikke Venstre klart å vise tydelig nok hvilke visjoner vi har for norsk politikk. Vi har ikke klart å tydeliggjøre ”Den tredje vei” som Unge Venstre har forsøkt å løfte på banen i valgkampen. Vi har ikke klart å fremstå som et vitalt sentrum i norsk politikk. Og da ble vi det heller ikke.

I denne omgang. Men....

Jeg er sikker på at Venstre, etter at vi har tatt nederlaget innover oss, vil brette opp ermene og stå på i de neste fire årene for å sikre at også ved det neste valget skal Venstre stå i sentrum.

Så er det bare å si tvi, tvi. Og støtte opp om de ”to flotte damene” vi nå får på Stortinget. Og om alle de som fortsatt er folkevalgte på lokalplan. Vi har ikke råd til å kaste inn håndkledet. Vi må heve hodet, spisse kommunikasjonen og stå klart frem som et tredje alternativ til neste valg. Et nei til de rødgrønne er forhåpentligvis også fortsatt i morgen heller ikke med nødvendighet et ja til FrP.

Er det feigt å ikke ha bestemt seg?

2009-09-03T17:02:00.004+02:00

I EU saken er det i allefall det hvis en skal tro Nikolai Astrup ihuga EU tilhenger og stortingskandidat for Høyre.

I EU saken er jeg helt enig med Astrup. Jeg vil ha Norge inn i EU så fort som overhodet mulig. Det er mange grunner til at jeg ønsker dette. Men jeg skal ikke begrunne akkurat det her og nå. Jeg er ikke i tvil om at flere av kandidatene ville bestemt seg hvis de måtte ha tatt en avgjørelse i morgen. Men det må de ikke, derfor blir undersøkelsen som Astrup henviser til en teoretisk øvelse. En enkel øvelse for de som har bestemt seg, men en ikke fullt så enkel øvelse for de som ikke har bestemt seg.

Jeg føler meg uendelig mye tryggere når politikere faktisk er sindige nok til å svare ærlig på at de ikke har tatt et standpunkt enda. Enn at de skal ta en forhastet beslutning. EU saken er en viktig, men meget kompleks sak. Og jeg for min del er overbevist om at de fleste oppegående politikere vil være for, bare de får tenkt seg om.

EU saken er ikke tjent med at ja-folket oppfører seg som den "semimillitante" Nei til EU-lederen, Heming Olaussen, som er ute med sine skrekkvisjoner om hvordan Norge vil ende opp i EU titt og ofte. Vi på ja-siden kan være rausere enn som så. Vi tror ikke Norge går under selv om vi ikke er med i EU, selv om vi mener Norge hadde hatt godt av å være med.

Men viktigst av alt. Vi burde ikke bruke tvil som et flåsete utgangspunkt for en sak som helt åpenbart, på grensen til det pinlige, bare er valgflesk.

Jeg har egentlig alltid likt Nikolai Astrup som politiker. Han er riktignok helt fersk, men jeg syns han er god og tydelig. Men å peke ut Norges feigeste politikere på denne måten kler han ikke. Ikke litt en gang.

Hva vil Høyre?

2009-08-12T15:30:00.003+02:00

De siste dagene har det stormet en del rundt medias kjeledegger. To av de potensielle statsministerne for neste stortingsperiode. Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Det en sentrumsorientert liberaler kan spørre seg om er: Hvor det blir av vårt alternativ? Nemlig Erna Solberg i spissen for en regjering bestående av Venstre, KrF og Høyre.

Jeg tror Høyre, med sitt håpløse standpunkt i regjeringsspørsmålet, her får merke konsekvensene av at de selv gjør seg uklare. Jens og Jensen står i spissen for to meget avklarte alternativer. Om Jensen 1 ikke akkurat er noe realistisk alternativ så er det i allefall et alternativ de står inne for. Mens Ernas noe mer romslige: Vi vil i regjering med alle vi. Tydeligvis ikke faller i god jord hos mediene i dette landet. Og det er kanskje ikke så rart til. Da disse andre ikke vil regjere med hverandre. Dermed blir den tredje statsministerkandidaten så langt marginalisert i debatten og media.

Høyre burde tatt et klart standpunkt om hvilket alternativ de faktisk ønsker seg etter valget. Slik at velgerne vet hvilket Høyre de stemmer på. Sentrum-Høyre eller Høyre/FrP? Inntil Erna faktisk tar et standpunkt til hvilken regjering hun faktisk ser for seg å lede er Erna en temmelig utydelig statsministerkandidat. Og hun vil etter all sannsynlighet bli behandlet slik og. I resten av valgkampen. For mens både Jens og Jensen er statsministerkandidater for tydelige regjeringsalternativer er Erna Solberg enn så lenge bare statsministerkandidat for Høyre. Og er det noe de fleste skjønner så er det at det blir ikke noe mindretallsregjering bestående av bare Høyre etter valget.

Skal en regjering bestående av Venstre, KrF og Høyre bli en realitet etter valget må Høyre ta stilling til om de ønsker seg en slik regjering. Også må de si det høyt i valgkampen. Gjenta etter meg Erna: Venstre, KrF og Høyre er alternativ A. Vi går ikke til valg på noe B alternativ. (Men vi utelukker ikke at vi kan sitte i regjering med FrP hvis alternativ A faller).

Det hjelper ikke å leke garantist for en borgerlig regjering når flere av de borgerlige partiene åpent og ærlig forteller velgerne sine at man heller vil ha en sentrumsorientert sosialdemokratisk regjering enn et ytterliggående petropopulistisk prøveprosjekt.

Dagens lille miljøvisdomsord:-)

2009-08-09T14:36:00.002+02:00

Jeg kom over denne på Venstres dialogsider Liberal.no:

Jeg håper derfor at du gir Venstre din støtte ved dette valget også! Nå er det viktigere enn noensinne å stemme på et miljøparti som setter ultimatum på miljøsaker (og ikke på barnehager….)-Alvhild Hedstein.

Morsom og riktig avslutning av et innlegg som forsvarer Venstres miljøstandpunkter.

Overdreven tro på medienes makt?

2009-07-24T13:45:00.003+02:00

”Medienes frigjøring fra politikken har styrket medienes premiss- og dagsorden makt. Dette er ytterligere forsterket av at partiene og de frivillige organisasjonene ikke er så viktige som politiske mobiliseringskanaler som de var før. Mediene blir en viktigere arena i kampen om velgeroppslutning. Konsekvensen er at politikken vris mot det dagsaktuelle og bort fra det langsiktige og prinsipielle. Begrensede saksfelter, enkeltsaker og personlig velgerappell blir viktigere enn ideologisk baserte programpakker.”

-NOU 2003: 19 Makt og demokrati side 50

Enda et sitat som jeg kom over i mitt arbeid i dag. Jeg er enig i at mediene vrir fokuset bort fra de langt viktigere ideologiske programpakkene. Men jeg er ikke så sikker på at dagsordenen satt av mediene virkelig påvirker den langsiktige politikken så mye som maktutredningen her gir inntrykk for. Bare fordi det langsiktige politiske arbeidet ikke syns i mediene betyr det ikke at det ikke gjøres. Jeg vil tro at departementene jobber jevnt og trutt etter instruks fra Regjeringen, som igjen leverer sine saker til Stortinget. Om mediene lager oppslag om det eller ikke.

Hvor mange av sakene som leveres til Stortinget av Regjeringen er egentlig drevet frem av mediene? Det kan godt hende at mediene til dels, og med et samlet medietrykk, kan endre noe av utfallet i sakene. Men arbeidet med NOU'er, stortingsmeldinger og odelstingsproposisjoner kan vel knappest sies å være drevet frem av de norske mediene?

I perioden 2008-2009 har Regjeringen levert 48 stortingsmeldinger til Stortinget. Om det er få eller mange skal jeg ikke gå inn på. Men du finner en liste over de her. Den første siden ser slik ut:

St.meld. nr. 48 (2008-2009)
Om verksemda i Avinor AS

St.meld. nr. 47 (2008-2009)
Samhandlingsreformen

St.meld. nr. 46 (2009-2009)
Norsk sjøpattedyrpolitikk

St.meld. nr. 45 (2008-2009)
Om dei fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2009 og fisket etter avtalane i 2007 og 2008

St.meld. nr. 44 (2008-2009)
Utdanningslinja

St.meld. nr. 43 (2008-2009)
Om Sametingets virksomhet 2008

St.meld. nr. 42 (2008-2009)
Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2008, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid

St.meld. nr. 41 (2008-2009)
Kvalitet i barnehagen

St.meld. nr. 40 (2008-2009)
Norsk humanitær politikk

St.meld. nr. 39 (2008-2009)
Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen

St.meld. nr. 38 (2008-2009)
Om samarbeidet i NATO i 2008

St.meld. nr. 37 (2008-2009)
Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan)

St.meld. nr. 36 (2008-2009)
Det gode innkjøp

St.meld. nr. 35 (2008-2009)
Brannsikkerhet

St.meld. nr. 34 (2008-2009)
«Fra vernepliktig til veteran» Om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner

St.meld. nr. 33 (2008-2009)
«Kultur å forsvare» Om kulturvirksomheten i Forsvaret frem mot 2020

St.meld. nr. 32 (2008-2009)
Om Noregs deltaking i den 63. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av den 62. general- forsamlinga i FN

St.meld. nr. 31 (2008-2009)
Kredittmeldinga 2008

St.meld. nr. 30 (2008-2009)
Klima for forskning

St.meld. nr. 29 (2008-2009)
Entra Eiendom AS

St.meld. nr. 28 (2008-2009)
Om samarbeidet i Organisasjonen for tryggleik og samarbeid i Europa (OSSE) i 2008

St.meld. nr. 27 (2008-2009)
Om Norges deltakelse i Europarådet i 2008

St.meld. nr. 26 (2008-2009)
Om offentleg rettshjelp

St.meld. nr. 25 (2008-2009)
Lokal vekstkraft og framtidstru Om distrikts- og regionalpolitikken

Proposition No. 25 to the Storting (2008-2009)
Local growth and hope for the future

Så kan du selv vurdere om Stortingets agenda er drevet frem av mediene.

Makt på medienes premisser

2009-07-24T13:36:00.001+02:00

Kom over dette sitatet i arbeidet med masteroppgaven. Man kan si mye negativt om jernkvinnen, men hun leverte klar tale. Det skal hun ha.

”Enhver politiker må bestemme seg for hvor mye han eller hun er villig til å forandre atferd og utseende på grunn av media. Det kan synes karakterfast å nekte å tilpasse seg, men en slik holdning hos en offentlig person vil mest sannsynlig være et uttrykk for en mangel på seriøsitet når det gjelder det å oppnå makt og – paradoksalt nok – for en type stolthet som etterligner ydmykhet. ”

-Margareth Thatcher (1995)The Path to Power s. 294-5. (Sitatet er oversatt til norsk av Anne Krogstad I Image i politikken(1999) s. 80. Pax forlag: Oslo.)

Arne Strand fornekter seg ikke...

2009-07-23T14:46:00.003+02:00

Til Dagsnytt 18 i går kom godeste Strand med denne treffende analysen: "Frp er i ferd med å ta Høyres plass som det største parti på borgerlig side." Er i ferd med? Har ikke FrP vært det største partiet på borgerlig side en del år nå? Mon tro om det er jeg eller Strand som har sovet i timen..

"Sentrum er nemlig en garanti for at Frp ikke får regjeringsmakt."

2009-07-23T14:29:00.005+02:00

Sitatet ovenfor er hentet fra en kommentar av Arne Strand. Endelig er det noen bortsett fra Venstre og KrF som har innsett dette.

Utover det så er det jo det vante gamle fra godeste herr Strand. Skip synker, katastrofen er rett rundt hjørnet, situasjonen er alarmerende, systemer utfordres, revolusjonen er nær, topartisystemet venter, grunnfjell svikter, bunnoteringen er nær og kraftløsheten preger de moderate konservative kreftene som skal bremse opp for populismen og grådigheten på høyresiden..

Noen ganger så skjønner jeg ikke at Arne Strand får sove om nettene.. Han ser jo verdens undergang rundt hvert hjørne.

Men han har også noen etter min mening mer treffende analyser midt oppe i all elendigheten:

"Det er noe kraftløst over Høyre. Partiet mangler sakene og det våger ikke ta oppgjørene. Tanken om at Høyre kan samarbeide med både sentrum og Frp om regjeringsansvaret slår ikke an. Høyre har ikke fått en eneste ny velger etter landsmøtevedtaket om at partiet kan gå i regjering med Frp."

Til Dagsnytt 18 i går uttalte Strand at; Høyre sier ikke hvilken regjering de vil sitte i, de sier ja takk begge deler. Det er snakk om et veivalg, sentrumsorientering eller høyreorientering. Høyre satser på to hester, de burde sagt at det de historisk sett har lykkes godt med er det de holder seg til. Sentrumssamarbeidet.

Høyre fører velgerne bak lyset ved å ikke ta et klart standpunkt til hvilken retning de vil prioritere etter valget. Vil de bevege seg lenger ut på høyre fløyen og samarbeide med FrP? Eller vil de bevege seg mot sentrum, hvor de tidligere har hatt et fruktbart samarbeid, mot Venstre og KrF? Høyre kan ikke samle den borgerlige siden. Til dette har Venstre og KrF satt foten ned.

Venstre ønsker ikke en borgerlig regjering til enhver pris. Til det er avstanden til fløypartiet FrP større enn avstanden til et Arbeiderparti i mindretall. Og det er derfor også Venstre med troverdighet kan si at vi heller ønsker Arbeiderpartiet enn FrP også ved borgerlig flertall på stortinget.

Jeg tror sentrum-høyre har alt å tjene på at Høyre tar et standpunkt for en ny sentrumsregjering først og fremst, og sentrum-høyre har alt å tape på Høyres mål om bred borgerlig samling. La oss håpe Høyre kommer på bedre tanker i valgkampen.

Uansvarlighet er ikke uheldig.

2009-07-22T13:14:00.005+02:00

Noen ganger er Siv Jensen så forutsigbar at det blir pinlig. Til TV 2 kan hun i dag melde at det tross alt ikke er så farlig å kjøre med promille hvis det er dagen derpå (og hvis du er FrP-politiker får en vel tilføye).

- Alle kan være uheldig, sier Jensen til TV2 om sin partikollegas fyllekjøring.

Det er helt riktig at alle kan være uheldige. Men du kjører ikke i bakrus, sånn er det bare. Du venter dine tilmålte timer før du tar sjansen på å sette deg bak rattet. Og det gjør du fordi du er et ansvarlig voksent menneske som tenker på den skaden du eventuelt kan volde andre. Jan-Henrik Fredriksen har opptrådt så uansvarlig at han får 16 dagers betinget fengsel ifølge VG.

Selvfølgelig er det forfriskende å se FrP lederen si noe annet enn at hun er sjokkert. Men det er tydelig at det er langt mellom liv og lære hos en partileder som er snar med å peke en harmdirrende og moralistisk finger mot det minste feiltrinn hos en politisk motstander. Så fremt det er medier til stede.

Dette er ikke uheldig, det er uansvarlig. Partilederens ansvarsfraskrivelse og bagatellisering av uansvarlig oppførsel er derimot meget uheldig. Og ikke minst pinlig.

Hvis det ikke skal mer til så....

2009-07-10T15:41:00.008+02:00

Jeg gikk gjennom e-posten min i dag. Nå som sommeren er her er jeg ikke nødvendigvis innom hver dag og leser gjennom alt. Men i dag fant jeg ut at jeg skulle være ajour til helgen.

Da kom jeg over denne litt rare pressemeldingen som jeg fikk for 10 dager siden fra Norsk Studentunion (NSU), (jeg sitter i NSUs landsstyre).

Twitter-aksjon tvang AP i kne
Arbeiderpartiet lanserte før helgen en valgkampanje på internett der de ber velgerne si hva som bør være viktige saker for AP i neste stortingsperiode. http://viktigfordeg.no/. Men AP glemte å ta med forskning og høyere utdanning som ett av alternativene i sin kampanje.

Studentenes landsforbund (StL), Norsk Studentunion (NSU) og Forskerforbundet tok derfor initiativ til en politisk aksjon på Twitter der kravet var at AP også laget et tema om høyere utdanning og forskning på sine kampanjesider (se: https://twitter.com/nyAPplakat).

Twitteraksjonen spredte seg raskt og fikk bred støtte fra toppledelsen i Arbeiderpartiet! Blant de som raskt fulgte (followers) aksjonen var bl.a. Jens Stoltenberg, Helga Pedersen, Raymond Johansen, Trond Giske og Hadia Tajik. Og etter bare en dag med mobilisering tikket følgende melding inn på twittersiden fra Arbeiderpartiet: "Arbeiderpartiet@nyAPplakatTakk for engasjementet deres! Vi har lagt til høyere utd og forskning."

- Vi er svært glade for at vi på så kort tid klarte å tvinge AP i kne, og få de til å ta med høyere utdanning og forskning som et av sine hovedtema i sin valgkampanje: "Hva er viktig for deg", sier lederne i StL, NSU og i Forskerforbundet. Samtidig håper vi Arbeiderpartiet også ønsker å styrke høyere utdanning og forskning, og at de viser interesse for å diskutere det i valgkampen.

Nå skal man selvfølgelig ikke snakke stygt om sine egne organisasjoner.. Men hvis dette er terskelen for å tvinge Norges største parti (og det partiet som har størst innflytelse i regjering) ned på knærne, er det ikke rart til vi ikke har fått til mye på området forskning og høyere utdanning.

At tre viktige organisasjoner blir svært glade, ja så glade at de sender ut en pressemelding for at AP skal ha lagt til "Høyere utdanning og forskning" som plakattema på en nettside hvor hovedformålet er å kommunisere med velgerne, sier litt om hvor sulteforet sektoren er på oppmerksomhet fra de siste fire årenes statsbærende parti. Her er det ingen løfter som gis. Bare en mulighet for andre enn partiet selv til å ytre sine meninger.

Det skulle bare mangle at man fokuserer på høyere utdanning i en tid med økonomisk krise og en klimautfordring som ser ut til å bli større, ikke mindre for hvert år som går. Og det er en skam at norges største og etter manges mening kanskje viktigste parti kommer unna med å kalle seg ansvarlig samtidig som regjeringen de sitter i nøyer seg med å gi sektoren smulene som er til overs etter at budsjettene er ferdigstilt.

I tillegg får Arbeiderpartiet gratis reklame for kampanjen sin fra tre store organisasjoner på dette området. Og det for å ta "Høyere utdanning og forskning" med som et hovedtema i denne kampanjen (Viktig for deg- kampanjen). Vel, for det første er det 16 hovedtemaer så det er god plass, for det andre får ikke sektoren en egen plakat, den kommer sammen med skole under temaet "Skole, høyere utdanning og forskning".

Dette er for oss om er opptatt av høyere utdanning og forskning langt fra noe å juble for. Dette ligner mer på et hånflir fra Arbeiderpartiet sin side og viser nok en gang hvor lite denne sektoren egentlig betyr for dem.

Venstre har kunnskap som en av tre hovedsatsningsområder for de neste fire årene. Og det har de i stortingsvalgsprogrammet og på valgkampsidene liberal.no. Der hvor Arbeiderpartiet nøyer seg med å begrense velgerkommunikasjonen til plakatslagord på seks ord. Går Venstre inn i en interaktiv dialog med alle som vil det. Gjerne om høyere utdanning, for til forskjell fra Arbeiderpartiet mener vi virkelig at høyere utdanning er viktig og noe som må jobbes med kontinuerlig gjennom hele regjeringsperioden. Ikke noe som kan avfeies med budsjettsmuler og en noe flåsete kuvending i en valgkampaksjon.

Nei, for alle der ute som er opptatt av høyere utdanning og forskning finnes det ikke noe rød-grønt alternativ. Regjeringen har allerede fått fire år til å vise oss hvor lite det betyr for dem. La oss ikke håpe de får fire år til!

Frihetens styrke.

2009-07-06T14:32:00.007+02:00

I en kronikk i Dagbladet 24. juni skriver Hanne Nabintu Herland om nihilisme og hedonisme under tittelen "Hedonismens svakhet". Jeg er faktisk en av de få jeg vet om som faktisk liker Herland. Selv om jeg stort sett er uenig i konklusjonene hennes og jeg ikke kan fordra henne live i TV debatter. Da virker hun litt doserende og belærende. Men i tekstform er hun god og jeg syns hun ofte bidrar med noen friske synspunkter.

I Dagbladet trekker hun inn Glucksmann og resonnerer rundt samfunnets seksualmoral og det hun oppfatter som hedonistiske tendenser i dagens liberale moralsyn. Jeg er ikke enig i at samfunnet er preget av et hedonistisk eller nihilistisk moralsyn. Men jeg er derimot enig med henne i at hvis det hadde vært tilfellet så hadde det vært et tegn på et samfunn i forfall. Jeg syns det er lite som tyder på at samfunnet som sådan nikker godkjennende til at fjortissungdom reiser til Aiya Napa og ”drikker seg sanseløst beruset” som hun skriver. Tvert imot. De debattene jeg har sett om overstadig berusede ungdom i utlandet, ja nordmenn i utlandet generelt, vitner om at mediene har en negativ holdning til dette.

”Nihilismen forfekter en moral uten grenser der mennesket kan tillate seg alt. Det onde anses som ikke-eksisterende. Skamfølelse oppfattes som en sosialt konstruert effekt av tradisjonelle dogmer man helst bør gjøre opprør mot. Frihet blir dermed løsrivelsen fra borgerlige samfunnsnormer, ikke minst i spørsmål om seksualetikk (…) Nihilisme og hedonisme er for øvrig beslektede moralfilosofier i det begge søker å rettferdiggjøre individets rett til å gi egennytten forrang fremfor hensynet til andre.”

Sosial kontroll, skam og annen nedlatenhet lever i beste velgående i Norge i dag. Og vi bør alle gjøre alt i vår makt til å utrydde slike holdninger. Så kan det hende at resultatet er at noen flere ungdom har meningsløs sex og alkoeskapader som ikke gir dem annet enn tomhet i retur. Men det er en pris jeg er villig til å betale for at en større del av befolkningen ikke skal fanges i andres liv når de egentlig ønsker å leve sitt eget. Det virker som om Nabintu Herland ikke ser komblingen mellom skam og nedlatenhet,det er generelt sett uklart om hun mener skam kan være en positiv kraft. I så fall er jeg dypt uenig med henne. Det finnes andre, bedre sosiale konstruksjoner en skam for å regulere mellommenneskelige relasjoner. Mekanismer som ikke er bygd opp rundt nedlatenhet og å bygge ned andre personers selvbilder.

Spørsmålet blir da, hvordan går andres frilynte sex og festliv utover andre? Vi har senest med regjeringens behov for å stramme inn skjenketidsbestemmelsene sett at problemene alkohol medfører vektlegges av mange heller enn friheten til å nyte alkoholen når en vil i fredlige former. Regjeringen er dermed alt annet enn hedonistisk. I debatten om skjenketidene kan jeg til dels være enig i at fyllebråk kan sies å gå ut over andre og samfunnet må bruke en del ressurser på å begrense det. Samtidig så tror jeg de aller færreste av de som er for å begrense sjenketidene oppholder seg i Oslo natt til søndag klokken 03.00, og således vil deres moralsyn gå utover de som ikke ønsker å slutte å drikke klokken 02.00 på natten. Selv om de som ønsker det uavhengig med sannsynelighet ikke benytter seg av muligheten til å drikke til 03.00 i dag. Skal andres meninger om skam legge til grunn for mine muligheter til å leve etter eget ønske?

”Kroppen er mer enn fysisk. Den inneholder dype psykologiske mekanismer og et hav av sårbare følelser. Seksualitetens begrensning ligger nettopp her. Mennesket består av dypere dimensjoner som ikke lar seg tilfredsstille av pirrende samleier alene.” Jeg er enig i at meningsløs sex, eller ustanselig festing ikke etterlater en med annet en tomhet og vage minner. Men det er opptil enhver selv å bestemme over sitt eget seksualliv og hvor grensene mellom det meningsløse og det meningsfyllte går. Ønsker Nabintu Herland seg tilbake til en tid da sex var tabubelagt?

Verdiene til Hanne Nabintu Herland er en ting. Så lenge de er personlige verdier. Men samfunnet kan ikke og skal ikke gradere noen personlige verdier over andre, for det medfører i mange tilfeller en type sosialkontroll vi har forlatt i store deler av Norge og godt er det. Det vil alltid finnes avvik, det vil alltid finnes folk som faller igjennom og lider uansett hvilket system vi har. Men jo romsligere friheten til å velge selv er, dess bedre vil de aller fleste av oss ha det.

Absurde kommentarer som: ”I et seksuelt system der ekteskapsbrudd er forbudt, vil derimot alle stort sett finne en sengepartner, ” vitner om noen undertoner og et menneskesyn som er ganske annerledes enn mitt eget. I valget mellom hedonisme og å gjøre ekteskapsbrudd ulovlig tror jeg helt klart at hedonismen medfører mer sinnsro enn alternativet.

Personlig er jeg ingen hedonist. Jeg kan ta en fest, noen vil kanskje påstå for ofte. Og det gir meg sjeldent en spirituell eller åndelig oppvåkning. Men det er ikke noen motsetning mellom det og det å søke mer varige relasjoner ellers i livet eller noen motsetning mellom tilfeldig sex og nestekjærlighet. De moderne friheter har kanskje ført til at vi søker mer perfekte relasjoner enn tidligere. Kanskje gir vi opp for lett og velger singeltilværelsen fremfor parforhold, karriere fremfor barn, og så videre. Men å leve som en er vel ikke med nødvendighet hedonistisk? Mange har tette vennskapsbånd. Folk de kan støtte seg på i hverdagen.

Dessuten så er jeg overbevist om at det er mange ensomme mennesker i parforhold der ute. Som ikke føler partneren forstår en og som ikke har noen livspartner å snakke med. Kanskje ville de hatt det bedre utenfor? Tosomhet er ikke alltid riktig hvis de to som er i en relasjon ikke passer sammen. Noen finner det ut før, andre finner det ut senere. En romantisk holding til ekteskapet som noe hellig og noe positivt i seg selv er etter min mening rent sprøyt.

Ekteskap og tosomhet er ikke et gode i seg selv. Det er rammer rundt to mennesker som velger å leve sammen. Fungerer ikke samlivet er ekteskap og tosomhet en negativ ting. Alt avhenger av de to personene involvert og familien de etablerer, de valgene de tar og at de er ens om det livet de ønsker å dele seg i mellom. Er de ikke det kan ekteskapet bli et åndelig fengsel. Og i miljøer hvor ekteskapsbrudd blir motarbeidet, uglesett eller hvor det medfører isolering fra familie og venner kan det sågar være et fengsel i mer bokstavelig forstand en alle oss som ikke opplever det kan tenke oss.

Det er lett å forherlige måtehold og moderasjon, men satt i system kan det utarte seg til sosial kontroll, isolasjon og utestenging. De færreste tar skade av en partytur til Aiya Napa. Personlig har det aldri fristet. Jeg har flere venner som liker å utforske utelivet når de er på ferie. Personlig så syns jeg en klubb er en klubb uansett hvor i verden den er. Og klubber betyr store ukjente menneskemengder som gir meg null igjen. Da foretrekker jeg en hyggelig pub, hvor en kan ha mer betydningsfulle samtaler over en pils. Men jeg syns vel ikke at folk som heller drar for å klubbe, oppleve musikken, danse og ha en mer kroppslig form for nytelse er noe mer egoistiske enn meg selv. At egoisme skal ha sammenheng med en kroppslig opplevelse er for meg en absurd påstand. Det kan ganske enkelt påstås at det å ville spre sin egen moralisme er vel så egoistisk på et åndelig plan. At Herland er en egoist som tror at hennes, og kun hennes meninger og holdninger alene, er det som kan redde verden fra ”antidemokratisk forfall”.

I Norge i dag er det fortsatt slik at homofile blir utstøtt i visse kristne miljøer. Fordi de velger å følge sitt eget hjerte og sine egne følelser i jakten på et liv som passer dem, men kanskje ikke samfunnet de vokste opp i. Vi syns fortsatt jenter (og gutter) med en løssluppen seksualmoral er ”horete”, selv om de selv kan ha det godt med seg selv og sine valg. I enkelte tilfeller i enkelte miljøer i Norge tvangsgiftes fortsatt ungdommen fordi foreldrene er redd for hvilken skam alternativet kan medføre. Skamfølelsen er nært knyttet til sosial stigmatisering. Jeg er overbevist om at intet menneske i verden får det bedre av å stigmatiseres som følge av at andre ikke godtar ens egen livsstil. Hvordan skal skam gjøre Norge til et bedre sted?

Herland skriver: ”For hvordan går det til slutt i et samfunn som oppmuntrer til å bedra partneren «dersom du føler for det»?” Jeg har aldri møtt noen som syns utroskap er greit. Hvor hun har dette fra vet jeg ikke helt. At enkeltpersoner kan ha uttalt det offentlig betyr ikke at samfunnet som sådan støtter en slik håpløs påstand.

Det må være lov å ta opp verdier og moralske standpunkter i et offentlig ordskifte. Men hva er det Herland vil med dette? Hvor vil hun hen? Vil hun ha et samfunn preget av sterkere sosial kontroll? Med de mange ulempende dette medfører.

Livet er mitt, og ingen andres. Men da er det selvfølgelig også mitt ansvar å ta vare på de personene jeg møter i min vei. Man kan ikke forvente å være fri selv, hvis man lar friheten gå utover andre. Frihet medfører ansvar, dette er alt annet enn hedonistisk.

Mot ekstremisme, for ytringsfrihet.

2009-05-30T15:10:00.001+02:00

Gjennom en artikkel i Dagens Næringsliv (30. mai – 2009) ble jeg gjort oppmerksom på den nye britiske tenketanken Quilliam. Den karakteriserer seg som en mot-ekstremistisk tenketank som utfordrer ekstremisme, med fokus på de islamistiske bevegelsene med fotfeste i Europa. De jobber videre for et pluralistisk samfunn, gjennom å forme den pågående diskursen om Islam på premisser utenfor de ekstremistiske bevegelsene.

I den første fremgangsrapporten kan de melde om en vanskelig start. Støttespillere av tenketanken trakk tilbake støtten bare seks uker før den formelle stiftelsen fordi de uten reservasjon og unntak tok avstand fra selvmordsbombing. De har også snakket ut mot bannlysningen av Geert Wilders med begrunnelsen : ”Freedom of speech should be protected – so long as people do not use this freedom to call for violence against others”. (Side 8 i fremgangsrapporten).

Dette blir en spennende tenketank å følge i tiden fremover. Ikke minst tilføyer de viktig kunnskap og argumenter for en liberaler med fortsatt tro på det åpne, liberale og deliberative demokratiet (som vi her hjemme ynder å kalle det vestlige demokrati). Et samfunn som beskytter mindretallets meninger, også mot samfunnets flertall. Friheten til å mene det man vil i offentligheten, også de upopulære tankene og holdningene, er ukrenkelig til det punktet hvor ytringer går over i voldsagitasjon. Men det er vel så viktig å jobbe for et pluralistisk samfunn, med sterke rettigheter for enkeltmennesket, også ovenfor en stat og et demokrati som med flertallets vilje kan undertrykke et mindretall. Selv om store deler av befolkningen ønsker noe på vegne av alle er det ikke nødvendigvis den rette vei å gå.

Da er Quilliams ønske om de gode motargumentene, og tiltakene som sikrer et mangfoldig samfunn kjærkommet.

"Folkets" fanatikere

2009-05-30T14:16:00.007+02:00

Hans Petter Sjøli har i helgens Klassekampen en kommentar om SOS Rasisme under overskriften: ”Hvorfor ikke bruke det egentlige navnet? - SOS Tjen folket.” (Wikipedia-artikkelen som jeg her lenker til skriver også at Tjen Folket har infiltrert SOS Rasisme).

Jeg vet ikke om Sjøli har noe uoppgjort med Tjen Folket eller om det kun er en analyse fra en som ser en ellers så viktig organisasjon råtne på rot som konsekvens av et knippe kommunistiske fanatikere. Kommunister kan ikke få nok pepper spør du meg. Fanatikere som verdsetter kollektivet mer enn enkeltmennesket og som historisk sett ikke har vært fremmed for massedrap for å sikre statens ve og vel, har ingen respekt hos meg. Og det er synd at en ellers så viktig organisasjon med stor appell hos ungdommen har blitt kuppet av kommunister.

Lederen i SOS Rasisme sier til Klassekampen at kampen mot rasisme tas ”der hvor folk møtes”. Men hvem er folk? Det er klart at hver og en av oss har et ansvar for å slå ned på hverdagsrasisme. Men forventer virkelig SOS Rasisme som en seriøs organisasjon å omvende David Irving eller nazistene i Vigrid? Og hvis ikke, hvorfor går de til frontalangrep på akkurat disse personene? Klassekampen kan melde at en av tre muslimer i Europa føler seg diskriminert. Hva er det da de egentlig forventer å oppnå mens de fotfølger David Irving?

Elvis Nwosu sier noe til Klassekampen som jeg tror han har helt rett i: -De er mest interessert i å rykke ut og holde demonstrasjoner. Det er ingen vits i å demonstrerer for demonstrasjonenes skyld.

Dette er klassisk aksjonsideologi fra venstresiden. De har enten litt for stor tro på demonstrasjoner, eller så har de et romantisk forhold til demonstrering i seg selv. Det er en tro på demonstrasjonen som noe folkelig, noe inkluderende, aksjonismen som en form for mobilisering av gutta på gølva. Noe motstrøms, noe som er bra. Noe som effektivt i overført fortsand mobiliserer mot det konforme (og borgerlige) storsamfunnet. Kommunismen er på folkets side, mot de undertrykkende kreftene i samfunnet. Noe som selvsagt er det reneste tøv. Kommunismen er en grotesk ideologi. Blottet for medmenneskelighet og empati. Og det er et vel av måter å påvirke samfunnet på som ikke inkluderer kompromissløs agitasjon.

Jeg tror venstreradikale burde gå inn i seg selv. Den type kompromissløshet de forfekter virker fremmedgjørende på store deler av befolkningen.

Integrering og arbeid går hånd i hånd.

2009-05-27T17:01:00.003+02:00

Jeg vil tro at den jobben du ønsker deg, gjenspeiler hvilken person du er. Akkurat nå jobber jeg deltid i MiFA ved siden av studiene. Dette er et prosjekt som jobber med integrering av minoritetsungdom i høyere utdanning i Norge. Det er en jobb jeg trives godt i og jeg legger merke til at jeg engasjerer meg i nyhetssaker som omhandler innvandring og integrering. Et raskt overblikk over nyhetssaker den senere tiden som omhandler innvandring og integrering viser at arbeid og integrering går hånd i hånd.

Fredag 22. mai kunne Aftenposten melde at innvandrere er Norges nye fattige. Andelen fattige i Norge er den samme, men sammensetningen er endret. Grupper som tidligere var definert som fattige har opplevd et økonomisk løft, mens nye grupper fattige har kommet til. De som har bidratt til å holde andelen fattige i Norge konstant etter hvert som flere av de som tidligere var fattige har opplevd et velstandsløft, er nettopp innvandrere. Aftenposten bruker NOU:10 (2009) fra Fordelingsutvalget som kilde, utvalget fikk i oppdrag å utføre en bred analyse av økonomiske forskjeller i Norge og leverte sin rapport 6. mai i år.

Innvandrere er den nye gruppen nederst på stigen, viser utvalgets rapport. De har problemer på arbeidsmarkedet på grunn av manglende utdannelse og språkkunnskaper. Det gir lav inntekt, skriver Aftenposten.

For en tid siden kunne vi i samme avis lese at: "norske ledere og utenlandske jobbsøkere på flere områder har ulike, til dels sterkt motstridende oppfatninger om hva som skal til for å skape et godt inntrykk". Rapporten fra Fordelingsutvalget skriver også at innvandrere fra land i Asia (56,3%) og Afrika (49,0%) ligger under gjennomsnittet for sysselsetting for innvandrere generelt. Samtidig som innvandrere generelt har 8,3 prosentpoeng lavere sysselsetting (63,3%) enn nordmenn generelt. I enkelte av de etablerte innvandringsgruppene (de fra Pakistan, Tyrkia og Marokko) ser en i tillegg at kvinnene har langt lavere sysselsetting enn mennene (på side 228 i NOU:10 (2009)).

Samtidig finnes det flere lyspunkter. Flyktning fikk drømmejobb i Norge, kan vi lese i Aftenposten. Og NRK kunne på Dagsrevyen 21, 26. mai, melde at ni av ti innvandrere i Verdal er i jobb etter det såkalte Verdalsprosjektet. Felles for disse sakene er at målrettede tiltak med språkopplæring og arbeidsformidling ligger bak. En forståelse av at integrering, språk og arbeid henger tett sammen. Det skal ikke mer til enn at man samtidig med språkopplæring også har et fokus på å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

Og arbeidsmarkedet? Vel, skal en tro Nettavisen så planlegger fortsatt flertallet av norske bedrifter en oppbemanning. Hele 1 av 10 bedrifter melder at de mangler arbeidskraft.

Kommunismens barbari er allmennkunnskap.

2009-05-27T13:29:00.006+02:00

I en artikkel på NRK.no anmelder Ole Jan Larsen professor Nina Witoszek nye bok, Verdens beste land - En pamflett. Han skriver blant annet:

Dag Solstads forhold til kommunismen sammenlignes med Knut Hamsuns meninger om nazismen: ”Solstad har aldri egentlig brydd seg om å forstå kommunismens barbariske ansikt og dens slektskap med nazismen. Han betrakter seg fremdeles som en stolt kommunist, punktum. Det finnes ingen forbrytelse og intet ansvar. Bare den store forfatterens ego.” Vi tåler absolutt litt mer futt og fart i norsk kulturdebatt. Jeg får likevel problemer når personkarakteristikkene blir stående uten tilstrekkelig med argumenter.

Personlig så ser jeg ikke noe behov for å argumentere for det barbariske ved kommunismen. Man bruker ikke masse tid på å argumentere for hvorfor nazismen var barbarisk når man karakteriserer den. Nazismens grusomheter er allmennkunnskap. Massemordet satt i system kan sette en støkk i alle og enhver. Det mener jeg kommunismens barbarisme også bør gjøre. Kommunismen satt også drap i system, med deportering, forfølgelse av mennesker og tvangsleire som hadde sult og død i mangemillionklassen som konsekvens. Despoter som Stalin, Pol Pot og Mao gikk ikke av veien for å ofre millioner av menneskeliv i sin ferd mot det utopiske samfunn. Utopiske samfunn som vi alle vet hvor endte hen i dag. Ueffektive og undertrykkende regimer som livnærte seg på en befolkning som overvåket seg selv og en allmektig stat som straffet alle som ikke var enige med staten selv.

Dette er allmennkunnskap, men mange ser ut til å ha vondt for å svelge at dette også bør gjøre det umulig å være kommunist. Kommunismen som ideologi går ikke systematisk inn for å utrydde mennesker, slik som nazismen gjør. Det er kanskje en formildende omstendighet. Men den totale mangelen på respekt for enkeltmennesket gjør at kommunistiske systemer gang på gang har endt opp i massedrap. I kollektivets navn er ikke menneskelivet lenger ukrenkelig. Dette vet vi. Vi lærer det på skolen. Allikevel så velger vi å akseptere at fremtredende mennesker i samfunnet har et til tider svermerisk forhold til denne grusomme og totalitære ideologien.

Det er nesten utenkelig at en norsk intellektuell åpent kunne vært tilhenger av nazismen uten å bli uthengt i norsk offentlighet. Mens en selverklært og ansvarsfraskrivende kommunist tydeligvis er helt greit. Dag Solstad burde skamme seg. Dag Solstad burde henges ut på samme måte som Hamsun. Og jeg håper at vi en gang i fremtiden, når vi skal hedre Solstads forfatterskap vil komme opp i samme klamme debatt om man i det overhodet bør hedre en mann som står for slike bestialiteter som Solstad, eller om man bør nøye seg med å hedre selve forfatterskapet.

VG på himmelspretten?

2009-05-20T14:09:00.002+02:00

LO og Fellesforbundet jobber mot at VG skal bli utgitt på Kristihimmelfartsdag.

Grunnen er visst at de mener det er ulovlig med nattarbeid av den typen som kreves for å utgi en avis. Jeg regner med at det er trykkerienes nattarbeid det snakkes om. Hvorfor man prinsipielt skal være motstander av en type nattarbeid og ikke en annen er for meg en gåte.

At aviser trykkes på natten er de ikke prinsipielt imot, men natt til en helligdag er andre boller. Mon tro om de stakkars sliterne på 7-eleven, Deli deLuca og Narvesen levnes like mye sympati fra LO? Jeg lurer også ofte på hvordan de ulike organisasjonene fortsatt kan være mot søndagsåpne butikker i det store og det hele. Hvorfor man ikke kan slippe åpningstidene i landets butikker løs er for meg en gåte. Vi har allerede en så solid utbygd storkiosksektor i dette landet at det er ingen argumenter mot søndagsåpne butikker som står seg i forhold til at man parallelt har en rekke døgnåpne storkiosker åpne, året rundt. Søndag som mandag.

Nei, LO og Fellesforbundet burde finne seg viktigere saker å kjempe for enn motstanden mot VG på himmelspretten. Hvis VG får de som de vil, skal jeg for en sjelden gangs skyld kjøpe meg VG i morgen:-)

Vær varsom!

2009-05-13T15:38:00.004+02:00

St.Hanshaugen Venstre kom til skade for å publisere et bilde av en person uten samtykke forleden. I forbindelse med en standaksjon skrev vi en sak om aksjonen, og la i den sammenhengen beklageligvis ut et bilde(nei, det var verken meg som skrev saken eller publiserte bildet). Jeg linket til saken på Facebook, og fikk i løpet av kvelden en noe amper beskjed fra en bekjent av en bekjent av meg (i fjesbokas verden er venn et relativt begrep og alle er vi bekjentskaper). Han var avbildet bakfra og ikke til å kjenne igjen på bildet, men venninnen hans kom relativt tydelig frem. Meldingen lød som følger:

”Jeg ber deg lese Vær Varsom-plakaten! Det er en del punkter der om bruk av bilder UTEN samtykke. Husk: Det er to journaliststudenter du har på bloggen din. Står noe om skjult kamera der også....”

Selvsagt skal en ikke legge ut bilder av folk uten tillatelse tenkte jeg og fikk bildet fjernet. Jeg har stor respekt for andres privatliv, både i virkeligheten og på nettet(mitt eget privatliv er en annen sak). Det jeg derimot ikke har så stor respekt for er journalistspirer som åpenbart ikke vet hva de snakker om. Spesielt ikke hvis de er i post-tenårene (starten av 20-årene), skal belære meg og attpåtil belærer meg med feilinformasjon.

Rett skal være rett. Vær varsom-plakaten sier en del om billedbruk uten samtykke og skjult kamera. Men som journaliststudent burde man vite i hvilke sammenhenger Vær varsom-plakaten gjelder i. Vær Varsom-plakaten er medias egne etiske standard. Det kommer også klart frem i første setning etter overskriften i selve plakaten:
Etiske normer for pressen (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner)Vedtatt av NORSK PRESSEFORBUND

Den er et uttrykk for det journalistiske selvjustis systemet vi har bygget frem i Norge for at pressen i størst mulig grad skal ha frie tøyler i sitt kritiske virke. Tanken er jo at pressen selv skal sette opp og overholde et etisk regelverk i forhold til overtramp, slik at myndighetene ikke kan misbruke sin makt til å kneble media. Som privatperson, eller som blogger eller som en organisasjon med hjemmeside gjelder som hovedregel ikke Vær Varsom-plakaten. Med mindre man har journalistiske ambisjoner.

Den siterte linjen fra plakaten kan jo få enn til å lure på om journaliststudenten i det heletatt hadde lest Vær varsom-plakaten noe særlig inngående selv (noe han selvsagt burde hvis han har ambisjoner om å bli journalist). Hva denne journalistspiren så for seg at fremgangsmåten skulle være hvis man ikke respekterte hans venninnes personvern står litt uklart frem for meg. Skulle han meldt bloggen inn for Pressens faglige utvalg (PFU) som sørger for at Vær Varsom-plakaten overholdes av mediene i Norge? I så fall ville han fått saken i retur, da den nevnte bloggen ikke er bundet av Vær Varsom-plakatens etiske forpliktelser.

Det han burde henvist til er Norges lover, som til forskjell fra Vær Varsom-plakaten regulerer billedbruk på nett for både journalistiske og (i dette tilfellet) ikke-journalistiske formål i en rekke personvernparagrafer.
I lov om behandling av personopplysninger står følgende:

§ 8. Vilkår for å behandle personopplysninger
Personopplysninger (jf. § 2 nr. 1) kan bare behandles dersom den registrerte har samtykket, eller det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, eller behandlingen er nødvendig for

Denne paragrafen gjelder ikke for journalistisk virksomhet (som jo Vær varsom-plakaten gjør).

Åndsverksloven (som både journalister og ikke-journalister må følge) er kanskje mer nærliggende når det gjelder avbilding av privatpersoner både på nett og i andre sammenhenger. Den sier i §45 c at:
Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når

a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,
d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller
e) bildet brukes som omhandlet i § 23 første ledd tredje punktum eller § 27 andre ledd.

Hva er det egentlig disse journalistspirene lærer seg underveis i studiet sitt?

Det er greit med politisk reklame - så lenge staten betaler.

2009-05-12T16:47:00.008+02:00

Giskes innbitte kamp mot politisk fjernsynsreklame nådde i dag nye og absurde høyder.

Saken mellom TV Vest og staten Norge nådde helt til topps og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) dømte i favør av TV Vest. Norge hadde begått en feil når de sanksjonerte TV Vest for å sende politisk reklame for Pensjonistpartiet.

Norges argumenter om at forbudet er der for å ivareta de små og økonomisk svake partienes interesser fikk riktignok gehør i EMD. EMD konstaterte at det er opp til de politiske myndighetene i landet å avgjøre hva som er til det beste for den offentlige debatten. Men de påpekte at uansett så virket forbudet mot sin hensikt all den tid bittelille Pensjonistpartiet helt klart ikke nådde frem i media på vanlig vis og at politisk reklame var deres eneste løsning for å få redaksjonell dekning i norsk fjernsyn.

Da dommen falt 11. desember 2008 var det mange her hjemme som antok at det bare var et spørsmål om tid før forbudet mot politisk fjernsynsreklame kom til å falle.

Men den gang ei. Giske hadde flere ess i ermet skulle det vise seg. Først drøyde han lenge med å finne ut om han skulle anke saken eller ikke. Han bestemte seg imidlertid, sannsynligvis ved hjelp av noen slue advokathjerner i Kulturdepartementet, for å endre på NRK-plakaten slik at dommen, etter Giskes egen mening (også dette sannsynligvis ved hjelp av noen slue advokathjerner i Kulturdepartementet) ble etterfulgt. Følgende tillegg til NRK-plakaten ble fremmet:

NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg. Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen. (I St.meld. nr. 18 (2008-2009).

Jeg mener nå strengt tatt at akkurat dette grepet ikke er så kontroversielt. Vi har tross alt en NRK-plakat som detaljstyrer en del av innholdet i NRK. At en bredere valgdekning også fremmes via denne er i grunnen helt naturlig. I Danmark og Sverige har de lenge hatt krav til statskanalenes valgdekning. I Danmark har de til og med pålagt statskanalen å gi partiene uredigert tilgang i valgkampen. Det er nå å dra den mye lenger enn et lite tillegg til NRK-plakaten. Som egentlig sier så lite at NRK sjefen har helt rett når han sier at endringen betyr at NRK ikke trenger å endre på noe.

Jada, du leste riktig. Den meget kontroversielle og tilsynelatende EMD oppfølgende vedtaket om endringer i NRK-plakaten innebærer etter NRKs skjønn i praksis ingen endring i det heletatt.

"Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas sier at en endring av NRK-plakaten uansett ikke vil endre NRKs valgdekning.
- Vi har allerede en bred valgdekning og mener ikke det er nødvendig å endre vår praksis på grunn av denne endringen."

Kanskje juristene i Europa og her hjemme egentlig er mer enn fornøyde nok med en endring på papiret. Hva vet vel jeg om jurister. Praksis er vel ikke så viktig, så lenge en kan lese seg til idealene.

I Dagbladet i dag kan en forresten lese om at Giske kjøper fjernsynsplass til alle partiene på Frikanalen. Dette betyr vel at partiene selv kan formidle det de vil via Frikanalen i en nøye tilmålt porsjon. Var det noen som nevnte politisk reklame?

Det er greit for Giske. Så lenge staten betaler.

Venstres ideologi og prinsipper

2009-05-12T00:01:00.002+02:00

Litt til, siden det er sent og jeg er i propagandistisk humør. Dessuten tror jeg jo selvsagt på dette. Venstrepolitikk er noe som faller seg helt naturlig.

Fra hoveduttalelsen til Venstres landsmøte:

Venstre er Norges eneste sosialliberale parti. Vår politikk kombinerer personlig frihet med ansvar for fellesskapet og hverandre. Vi skiller oss fra venstresiden ved at vi tror mennesker som gis frihet er best i stand til å ta vare på seg selv og sine medmennesker. Vi skiller oss fra høyresiden ved at vi ønsker sterke felleskapsløsninger som bekjemper sosial urettferdighet i samfunnet.

For Venstre er det ikke ønskelig at staten og utvalgte interesseorganisasjoner får for stor makt på bekostning av enkeltmennesket og mangfoldet i det sivile samfunnet. Samrøre mellom stat, kapital, parti og fagbevegelse er fortsatt et problem for demokratiet og utfordrer viktige liberale maktbalanseprinsipper. Vi vil også som et liberalt parti gå kompromissløst i rette med de som utfordrer det liberale samfunnet med autoritære ideer i ulik politisk og religiøs forkledning, eller i form av generalisering og fordomsfulle fiendebilder.

Venstres hovedprioriteringer i neste stortingsperiode

2009-05-11T23:58:00.001+02:00

Jeg har brukt kvelden på å lage noen korte og enkle hjemmesnekra valgkampflyere til en stand vi skal ha på Høyskolen i Oslo i morgen. Så jeg føler for litt Venstrepropaganda;-)

Direkte fra hoveduttalelsen til landsmøtet:

Venstre vil at Norge skal utnytte dagens globale finanskrise til en storsatsing på fornybar energi og et grønt næringsliv. På den måten skjer omstillinger som både er bra for miljøet og som sikrer framtidas verdiskaping. Finanskrisen må også løses ved at den globale økonomien følges av mer global politikk.

Det er avgjørende at Norge ligger i front på skole, høyere utdanning og forskning. Kunnskap og forsking vil være Venstres førsteprioritet i neste stortingsperiode over offentlige budsjetter.

Venstre vil ha en velferdsreform hvor flere helse- og omsorgstjenester desentraliseres fra staten til en forsterket helse- og omsorgstjeneste i kommunene. Venstre ønsker å kombinere velferdsreformen med en lokaldemokratireform der en rekke offentlige oppgaver overføres fra stat til kommune. En slik radikal velferds- og desentraliseringsreform krever en ny kommunestruktur med sterkere kommuner.

Trangere kår for forskningen med Tora Aasland

2009-05-11T14:16:00.003+02:00

Forskningspolitiske talsmann i Venstre Odd Einar Dørum slakter regjeringens og statsråd Tora Aaslands innsats i forskningspolitikken. Dørum mener Aaslands og regjeringens forskningspolitikk er blottet for ambisjoner og forpliktelser.

NRK melder at like før forskningsmeldingen til Tora Aasland gikk i trykken, ble hennes lovnader om milliarder til forskning stanset av hennes egen regjering. Da regjeringen la frem forskningsmeldingen, karakteriserte Dørum den som en kunnskapspolitisk skandale.

"Forskningen i Norge har fått trangere kår etter at Norge fikk en egen forskningsminister – på tross av at hensikten med en egen forskningsminister skulle være det motsatte," sier Odd Einar Dørum.

Venstre ønsker klarere mål for forskningen i Norge og har derfor vedtatt at forskningsinnsatsen skal økes til 3 % av BNP, i sitt nye program. "Opptrappingen av de økonomiske ressursene til forskning og høyere utdanning må være forpliktende og langsiktig. Venstre vil derfor ha som førsteprioritet å øke den norske forskningsinnsatsen til 3 prosent av BNP innen 2013", sier Dørum

"Når regjeringens egen forskningsminister svikter forskningen, hviler det et desto tyngre ansvar på finansminister Kristin Halvorsen og statsminister Jens Stoltenberg til å prioritere kunnskap og forskning," sier Dørum.

Eksamen

2009-05-11T13:45:00.002+02:00

Jeg hadde eksamen i forrige uke. Hva får en student til å frivillig gjennomgå eksamensstresset flere ganger i halvåret, år etter år, gjennom hele studiene? Det er kanskje ikke så lett å svare på vegne av andre studenter, men jeg kan svare på vegne av meg selv.

For det første syns jeg det er spennende å studere i seg selv, og man ønsker jo gjerne vite hvilke resultater man oppnår, dessuten vil en jo gjerne ha bekreftelse på det arbeidet man legger ned i studiene. Jeg kunne ikke tenkt meg å bruke så mye tid på studiene og på det å lære, hvis jeg ikke i tillegg til at jeg lærte ting også fikk en bekreftelse på det jeg lærte og hvor godt jeg lærte meg det.

For det andre så er det en gylden anledning til å øve på å arbeide under press, noe man ikke nødvendigvis får så mye øving med ellers i studiet. Det er noe av faren ved å ha totalt ansvar over sin egen læring. Det er du selv som bestemmer om og når du skal lese, hva du leser, om du drar på forelesning eller ikke osv. Som student legger man opp sine egne dager, det er befriende. Studietiden er kanskje den frieste tiden du har som voksent menneske, med unntak av pensjonisttilværelsen. Da er det faktisk positivt at man mot slutten faktisk også får vist at man takler å jobbe under det presset som eksamenen faktisk er. Selv om det er frivillig.

Studietiden er kanskje den frieste tiden du har som voksent menneske, med unntak av pensjonisttilværelsen.

En annen ting er jo at det er spennende, faktisk. Jeg er såpass glad i studiene mine at selv eksamen blir spennende. I allefall hvis man får spennende eksamensoppgaver.

Jeg tok for eksempel emnet politisk journalistikk dette semesteret. Siden dette er det temaet jeg skriver masteroppgave om så syns jeg det er spesielt engasjerende. Eksamensoppgaven var å analysere fjernsynsmediets rolle i valgkampen og å drøfte Den europeiske menneskerettighetsdomstolens dom av Norge, i saken mellom TV Vest og staten Norge, angående politisk reklame. For alle som meg, som er interessert i politikk og journalistikk er dette en meget spennende oppgave.

Og selv om det er kjempestressende når man sitter midt i eksamensfasen er det spennende å få en oppgave som man virkelig må jobbe med, og som man lærer noe av å jobbe med.

Hilsen Thomas André

Popper og kunst.

2009-05-10T14:55:00.003+02:00

Jeg kom over et interessant sitat av Popper i dag. Jeg har alltid vært opptatt av kunst, spesielt samtidskunst. Det skulle bare mangle i grunn, jeg har jo tross alt en bachelorgrad i kunsthistorie, og har jobbet med formidling av kunst og jobber nå deltid med salg av kunst.

På side 67 i "The Open Society and Its Enemies" skriver han følgende:Decisions in the field of art are much less urgent and important.

Med dette mener han om jeg forstår ham riktig at moralspørsmål er noe annet og ofte viktigere enn smaksspørsmål. Man kan ikke sammenligne viktigheten av spørsmål som omhandler frihet og likhet, med spørsmål som omhandler kunst og litteratur. Så selv om han påpeker at menneskelige normer er konvensjonelle og til dels tilfeldig skapt, (noe jeg mener han har helt rett i), vil det ikke si at våre egne normbestemmelser ikke er viktige. Viktigere enn mye annet.

Jeg ser heller ingen problemer med at det å hevde at noe er viktigere enn noe annet, fratar dette andre dets verdi. Frihet og likhet er viktigere enn all verdens kunst, det er ikke dermed sagt at kunst ikke er verdifullt fordi mye av det vi kan måle og endelig verdsette.

Karl Popper

2009-05-08T17:48:00.007+02:00

Jeg har akkurat begynt på "The Open Society and Its Enemies" av Karl Popper, han har en del interessante refleksjoner rundt kommunismen, eller rettere sagt marxismen.

Han viser til tre forskjellige former for det han kaller historisisme, monoteistiske religioner med tro på et utvalgt folk, marxisme og facisme/rasisme. Hovedtesen er at dette er bevegelser som tror at noe er forutbestemt og at man skal strekke seg etter en eller annen form for utopisk samfunn. "The doctrine that history is controlled by specific historical or evelutionary laws whoose discovery would enable us to prophesy the destiny of man". Dette er ifølge Popper et utslag av "tribalism - the emphasis on the surpreme importance of the tribe without which the individuals is nothing at all". Og denne typen ideologier er ødeleggende for demokratiet og det frie mennesket og medfører kun elendighet på lengre sikt.

Jeg har ikke kommet så langt enda, men det han skriver er interessant.

Great men may make great mistakes.

Marxism is only an episode - one of the many mistakes we have made in the perennial and dangerouse struggle for building a better and freer world.

I see now more clearly than ever before that even our greatest troubles spring from something that is as admirable and sound, as it is dangerous - from our impatience to better the lot of our fellows.

Retten til å følge egne drømmer

2009-05-08T17:48:00.004+02:00

Jeg regner med at de fleste fortsatt har et friskt minne av debatten rundt religiøse hodeplagg i politiet. Hvis ikke finner du en god oppsummeringssak på NRK ved å følge denne linken. Debatten som fløt over i den såkalte ”Hijab-debatten”, hvor linjene mellom religiøse hodeplagg, religionsfrihet, integrering og kvinnefrigjøring ble visket ut. Slik at en enkel forespørsel fra Kelteoum Hasnaoui Missoum som ønsket å bli politi, på tross av det hun føler er en religiøs plikt til å dekke til håret, ble til en enorm sak om kvinneundertrykkelse og motstand mot retten til å ”flagge” sitt religiøse standpunkt i politiet. Drømmen til Kelteoumn ble lagt i grus av politikerne.

I Aftenposten gir Jogroshan Singh, en 17 år gammel sikh, gir saken om religiøse hodeplagg nok et ansikt. Nok et ansikt som det er viktig å ta med seg, det er nemlig ikke bare snakk om hijab og islam. Det er flere religioner hvor en andel av de troende følger et påbud om en eller annen form for religiøst hodeplagg. Dette handler om mer enn vern av religiøse følelser, dette er også noen unge enkeltindividers drømmer og mål for fremtiden.

Vi kan lese at Arne Johannessen sier at det ikke er noen menneskerett å bli politi. Og det er det jo selvfølgelig ikke. Men det er en menneskerett å drømme og sette seg mål for fremtiden. Det oppsiktsvekkende da er allikevel at ungdommen, som til vanlig sies å være kompromissløs, er villig til å inngå et kompromiss. Mens de sterke interessene fra politiets og myndighetenes side ikke er det.

-Selvfølgelig må man kunne inngå kompromisser, og for eksempel bruke hodeplagg som er tilpasset de praktiske sidene ved yrket, sier 17 år gamle Singh til Aftenposten.

Poenget er dermed ikke å flagge et eventuelt religiøst standpunkt, men å leve i overensstemmelse med det en tror er guds vilje, sin egen kultur og samtidig ha tilgang til de samme drømmene og målene som resten av ungdommen har.

-Dette er det jeg drømmer om å gjøre her i livet, sier Singh videre til Aftenposten.

Ville det virkelig skadet Norge at han fikk leve ut denne drømmen? Jeg tror ikke det.

Takk til Monsen og LLH for en frisk debatt

2009-05-05T12:14:00.005+02:00

Det er flere debatter i den siste tiden hvor folk bruker krenkelser mot en selv og egen person som argument mot andre folks meninger. Vi så det i Hijab debatten, vi så det i blasfemisaken og vi ser det nå i Fritt Ord-saken. Følelser får oss til å reagere med sinne, frustrasjon, raseri og urimelighet.

– I ytterste konsekvens kan Nina Karin Monsen og Fritt Ord med dette være med på å ta liv. Det kan være greit for oss som er voksne og herdet, men hvordan virker disse ordene på en 14-åring i Sogn og Fjordane? Hvorfor skal vi forhindre mobbing på skolen, men hedre mobbing i det offentlige rom, undrer Arnfinn Nordbø i Dagsavisen.

- Du tar liv ved å gi Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. Sier Guri Sibeko til Francis Sejersted etter en debatt i Redaksjon EN, skal vi tro Dagbladet. Det å beskylde noen for å ta liv ved å forsvare det offentlige meningsmangfoldet er for meg en krenkelse langt verre enn å mene at naturens biologiske forutsetninger for familieliv er mer verdt enn menneskenes kulturelle konstruksjon av familielivet. Slike holdninger til andre folks meninger er en nyansering av den totalitære statens begrunnelser for å gripe inn i menneskers privatliv og ytringsfrihet. Den totalitære staten forsvarer barn, voksne, samfunnets lovlydige borgere mot meningen til borgere som i statens øyne bygger ned befolkningens moral. Er det slike krefter Nordbø og Sibeko ønsker å assosieres med?

I manges øyne er jeg født og oppvokst i synd. Hvis en skal tro Harald Sødal i KrF har min mor levd i hor, siden hun har barn utenfor ekteskap. KrFere har også på sitt landsmøte vært ute og filosofert kollektivt om homofilt samliv og homofile ekteskap. Hvor er demonstrasjonene og oppropene mot at et etablert politisk parti går til angrep på homofile verdier?

Jo, de kommer i form av kritikker, kommentarer og debatter i media. Slik som man i ytringsfrihetens navn skal ta uenigheter. Aftenposten skriver i sin leder i dag at;

Vi er uenig med prismottageren i mye. Men vi erkjenner selvsagt det faktum at hun i flere tiår har stimulert vesentlige diskusjoner, enten det gjelder feminismekritikk, familiepolitikk eller velferdsstatens kritikkverdige skjevheter. Ofte ubehagelige i innhold, like ofte spissformulerte i form. Noen oppfatter hennes utsagn som krenkende og sårende. Det skjønner vi godt, men slikt er ikke til å unngå i et mangfoldig samfunn.

For meg er dette en selvfølge. Jeg vil ønske LLH lykke til med demonstrasjonen, engasjement er viktig. Jeg vil også gratulerer Nina Karin Monsen med Fritt Ord prisen. Hun har i løpet av de siste ukene løftet en debatt om viktige standpunkter og fått meg til å tenke både to og tre ganger gjennom mine egne standpunkter. Selv om visse temaer er belagt med en rekke tabuer i offentligheten er det en frihet og en styrke i at man anerkjenner alles rett til en mening. Og at denne meningens rolle i debatten gis en verdi i seg selv.

Fritt Ord prisen er ikke en pris for meningsinnhold, men en pris for å tilføye debatten noe av verdi. Monsen tilfører engasjement, forargelse og sinne, men først og fremst og viktigst av alt tilfører hun en temperert og levende debatt.

Usminket og nedverdigende?

2009-04-28T10:02:00.006+02:00

Det er vanskelig å skulle forsvare Nine Karin Monsen for jeg er ikke enig med henne. Men jeg er enig med Fritt Ord. Så lav er takhøyden blitt for moralsk argumentasjon i de homofile miljøene at de nå leverer tilbake prisen, starter støtte kampanjer for å gi Kim Friele pengene hun gir tilbake og arrangerer støtteaksjoner på taket av operaen. Det dunker inn stadige påminnelser i innboksen min på Facebook om hvor intolerante vi homser har blitt ovenfor andre folks antikvariske motstandskraft mot familiestrukturer de ikke anser som naturlige og gitt av de biologiske forutsetningene i mennesket eller av en eller annen form for guddom.

Jeg får forespørsler om å bli med i støtteaksjonen for Friele, som om hun trenger noen støtteaksjon. Eller i bevegelsen mot Monsen, som om jeg skulle være mot en fri kvinnes rett til å tenke og si det hun mener. Støtteaksjoner for det politiske korrekte meningsenfoldet og mot folks frekkhet til å ta opp, på en direkte og usminket måte, at de mener at noen barn som vokser opp uten far tar skade av det. Og den lille klumpen i magen vår som gir etter for de tradisjonelle strukturene som vi jo stort sett alle bærer rundt på og tenker kanskje, kanskje har hun rett. Biologien i det er åpenbar. Selvsagt har hun ikke rett. Å hevde at noen barn vokser opp med en følelse av mangel kan like så gjerne bli parert av et annet faktum. At noen barns som vokser opp tar skade av det, uansett hva slags familiestrukturer de vokser opp i. Sånn er livets grusomme faktum.

Det er helt tydelig at mye av det Monsen sier blir tatt helt ut av kontekst og vridd slik at det ser verre ut enn det hun egentlig sier. Monsen og homobevegelsen spiller katt og mus. De elsker tydeligvis å hate hverandre.

Det er et problem at LLH og andre kritikere bruker riksmediene som sannhetsvitne og grunnlag for sin kritikk av Monsen og Fritt Ord. Homobevegelsen ser ut til å være mer opptatt av å plukke Monsens uttalelser fra hverandre heller enn å begrunne hvorfor hennes påståtte forsvar for barns menneskerettigheter er illegitimt. Det er også et problem at vi henger oss mer opp i språk og språkbruk enn meningene bak ordene. Monsen bruker en form for moralsk retorikk som kan virke sårende, men alle kan ikke pakke inn meningen sin i politisk korrekt fintfølelse.

Men kanskje var det akkurat dette norges homofile trengte akkurat nå. En ny ytre fiende å være indignert ovenfor. Når mennesker får det for bra har vi en tendens til å søke etter en mening, en eller annen form for motstandskraft, slik at vi kan fortsette å kjempe videre.

Homobevegelsen burde brukt mer tid på å begrunne hvorfor kunstig befruktning for lesbiske er greit. Jeg syns ikke nødvendigvis det er det, ikke fordi jeg mener lesbiske er dårlige foreldre men fordi jeg mener man burde konsentrert seg mer om å utvide mulighetene for adopsjon. Kunstig befruktning (uavhengig av legning) i en verden med en overflod av barn som desperat trenger foreldre er egoistisk, enten vi liker det eller ikke. Det er noe ulogisk over argumenter over at to av samme kjønn kan danne en familie som er like mye verdt som en familie fundert ut fra mer biologisk "naturlige" forutsetning, samtidig som vi insisterer på at barnet skal bæres frem av en av foreldrene, med en av foreldrenes gener. Plutselig betyr biologien noe allikevel.

Nå har jeg skjønt Monsen dit at hun er mot at homofile skal adoptere også, men det gjør ikke argumentene hennes mindre interessante. Slik jeg ser det så krever hun noen tydelige svar fra en bevegelse som ikke helt har klart å begrunne alle sidene ved ekteskapsloven. At hun gjør det på en dogmatisk og lite politisk korrekt måte er kanskje irriterende, men det er ikke noen grunn til å gå i masseprotester.

Det er ikke diskriminerende å hevde at barn i utgangspunktet har rett på en far og mor. Og samtidig påpeke at å frata barnet denne retten er et brudd på barnekonvensjonen og et brudd med et eller annet moralsk-biologisk dogma. Det er begrensende og det lar seg lett tale i mot med alle de eksemplene på at folk som vokser opp i familiestrukturer som er annerledes enn denne klarer seg helt fint og det er også nok av heterofile kjernefamilier som får barn som ikke klarer seg så bra. Det er disse argumentene man må bruke mot denne typen argumentasjon. Ikke skrike opp om diskriminering, for det er ikke diskriminering. Av noe slag. Ingen, og da mener jeg ingen uavhengig av legning, har noen som helst rett til å få barn. Man kan argumentere for at man har en eller annen form for rett til å gifte seg med akkurat hvem man vil, men grensen går også der.

Det kan være sårende, begrensende og nedverdigende å ta og føle på sin egen tilkortkommenhet som homofil mann med et ønske om å stifte familie. Jeg kjenner til den følelsen selv. Men det er et faktum, uansett hvor mye jeg vrir og vender meg i søvne og drømmer om et annet liv så vil jeg aldri kunne få barn på noen naturlig måte. Det vil være en prosess ganske ulik den "normale" og det er slett ikke sikkert jeg får noe barn. Det er et av livets sørgelige faktum for mitt vedkommende. Men det er så slettens ikke noe diskriminerende ved det. Og jeg blir absolutt ikke med på en eller annen relativistisk bortforklaring av naturens harde realiteter, alla hvem begrunner hva som er naturlig og så videre. Det naturlige er mann, kvinne, pulings, graviditet og babyhyl. Nå har jeg og resten av Norges befolkning stort sett forlatt et liv i pakt med naturen, så det naturlige kan til dels bortforklares. Men det gir oss på ingen som helst måte noen menneskerett til å få våre egne barn.

At Monsen mener det er absurd og nedverdigende med kunstig befruktning kan jeg godt forstå. Det har hun all rett til, og vi homofile trenger faktisk å ta det med i betraktning. Hun har også helt rett i at det å frata noen retten til en far er spekulativt og diskutabelt. Og LLH gjør helt feil når de ikke aksepterer hennes rett til å fremheve dette i det offentlige ordskiftet. Også når de bruker helt åpenbart vridde avisoverskrifter for å hevde sin egen populistiske indignasjon.

Monsens meningsfeller tapte, vi vant. Det er ingen grunn til å sette kaffen i halsen over at noen fortsatt vil hevde biologiens suverenitet over den menneskelige kultur.

Venstre vil forby nysalg av biler som kun går på fossilt brensel

2009-04-26T10:40:00.001+02:00

“Venstre vil forby bensinbiler,” kan vi lese på TV2nyhetene.no. Dette er en grov forenkling av et vedtak journalisten ikke kan ha fått med seg realitetene i.

På Venstres landsmøte denne helgen vedtok vi at Venstre ønsker at Norge fra 2012 skal forby nysalg av biler som KUN kan gå på fossil energi. Ingen må slutte å kjøre bilene sine og levere dem inn etter 2012 av den grunn. Grunnen til dette er enkel, vi ønsker ikke å forby bensinbiler. Venstre ønsker derimot å forby nysalg av rene bensinbiler, og med dagens bilteknologi er dette helt udramatisk. Dagens hybridbiler er bedre enn gårsdagens bensinbiler.

Det er klart at Venstre som ansvarlig miljøparti med hevet hode kan si at fra 2012 vil vi ikke lenger at Norges bilselgere skal kunne selge rene bensinbiler. Det er med dagens teknologi egentlig ganske uansvarlig å mene noe annet.

Religion og homofili

2009-04-24T18:13:00.005+02:00

På en debatt om islam og homofili tok Hadia Tajik opp et meget viktig poeng som mange ser ut til å glemme i sin iver etter å konfrontere religiøs dogmatisme. - Hverken tradisjonell kristen eller muslimsk teologi aksepterer homofili - det nytter ikke å late som noe annet, sa Hadia Tajik under et seminar om respekt, homofili og religion torsdag.

Dette vil selvfølgelig ikke si at vi ikke skal ta opp kampen mot begrensende og tilbakoverskuende holdninger i forhold til mennesket. Men vi må først og fremst orientere oss om dem og tolerere selv de mest innbitte dogmatikerne og så slå dem tilbake, argument for argument.

Selv er jeg ikke-troende, jeg er helt sikker på at det ikke finnes noe liv etter døden og at det livet jeg lever nå er det eneste livet jeg får. Da blir det desto viktigere for meg å leve det livet jeg lever med frihet til å ta de valgene jeg selv mener er best for meg. Men alle vi som ikke tror kan allikevel bli flinkere til å høre på argumentene til religiøse mennesker, ikke for å bli enige, men for å vinne respekt for at deres rett til å ta et religiøst valg også må gjelde for oss idet vi ikke gjør det.

Gullkorn fra landsmøtet i Venstre

2009-04-24T16:16:00.005+02:00

Lars Sponheim: Vi vil jobbe for et sammfunn preget av frihet, mangfold og maktspredning, regjeringen truer disse verdiene hver dag med mer ensretting, mer kontroll og mer intoleranse.

Lars Sponheim: Vi forbyr ikke alt vi er imot, det er ikke det frihet handler om. Venstre lider ikke av frykten for at andre skal velge alternativer som vi ikke ville valgt selv.

Lars Sponheim:Retorikken om den fryktelige markedsliberalismen og kampen mot de rike er i virkeligheten en kamp mot friheten til å starte for seg selv og å satse på egne ideer i et åpent og fritt marked.

Anne Solsvik: For meg er det å være liberal å være fordomsfri, åpen, inkluderende, raus, mangfoldig, fri og tolerant, den viktigste rollen Venstre kan ta er å leve opp til disse hedersordene. Dette vil gjøre Venstre til Norges viktigste motpol mot populisme og mistenkeliggjøring

Anne Solsvik: SV tar ikke innover seg at folk er forskjellige og vil forskjellige ting. Det vanskligste å forholde seg til er er allikevel den dogmatiske kampen SV kjemper mot mangfoldet og mot menneskerettighetene.

Anne Solsvik: Vi bør heller bekymre oss for en snikblendafisering av Stortinget. Venstre vil kjempe imot, for vi skal få inn Abid Raja på Tinget.

Sponheim sa tja til EU.

2009-04-24T15:27:00.006+02:00

I sin landsmøtetale på Venstres landsmøte tvilte Sponheim seg frem til et ja til EU ved neste korsvei, hvis EU innlemmer Tyrkia i det europeiske felleskapet. Det er når EU er større enn seg selv, og bygger bro og garanterer demokrati også inn mot den muslimske verden man ser rekkevidden av det prosjektet EU er.

Han tror allikevel ikke tiden er inne for å søke om medlemskap i den kommende perioden.

Sponheim om EU: Jeg tror jeg i alle år har vært den største tviler, ikke bare i Venstre, men i hele verden. På den ene side, på den andre side. EU tar opp i seg nye land og gjør de til demokratier. Jeg opplever ikke EU debatten som en mare i det hele tatt. Vi i Venstre har levd godt med denne uenigheten lenge. Venstre forplikter seg uansett til å følge resultatene av en folkeavstemming. Det fremstår ikke som spesielt attraktivt å bli medlem akkurat nå. Norge har en EØS avtale som fungerer godt for Norge. Men jeg er ikke opptatt av om hva vi vil tjene på EU-medlemskap. Jeg er opptatt av at om vi skal bli medlem må vi bidra med noe. Det er når vi er større enn oss selv vi er virkelig gode. Litt mindre fisk og litt mindre landbruk vil vi kunne takle uansett.

Følg landsmøtet i Venstre live her.

Venstres landsmøte - Stavanger 2009

2009-04-24T14:12:00.004+02:00

Nå er landsmøte i Venstre i gang. Dette blir mitt første landsmøte i Venstre. Blir spennende å se hvordan det går.

Det blir spennende å se hva Lars Sponheim sier i EU-spørsmålet om få strakser. Jeg håper jo selvfølgelig på at han sier ja, og at Venstre uavhengig av Sponheim sitt standpunkt sier ja.

EU-motstanderne i SP bruker billig retorikk i sine forsøk på å få Venstre til å opprettholde et klart nei standpunkt. Trygve Vedum hevder at et ja til EU vil fjerne partiet fra sentrum av norsk politikk. Men faktum er, og det beviser vel APs og FrPs standpunkt i saken at det ikke er noe klar høyrevridning eller venstrevridning i EU spørsmålet. Det er ingen klare ideologiske skillelinjer. Derfor bunner det for meg ut i et spørsmål om hvilken rolle en vil Norge skal ha i Europa og verden. Skal vi stenge oss inne, og verden ute, være like selvsentrerte som vi alltid har vært eller om vi skal vende oss mot Europa med åpne armer. Kanskje litt flåsete sagt, men det er et viktig standpunkt for en åpnere og mer liberal verden. Et riktig standpunkt som jeg håper Venstre vil ta denne gangen.

Venstre er garantist mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen.

2009-04-22T18:44:00.005+02:00

På Redaksjon EN på NRK 21. april garanterte Lars Sponheim at Venstre ikke vil inngå kompromisser vedrørende oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Sponheim sa rett ut at Venstre ikke kommer til å sitte i en regjering som åpner for utvinning i disse sårbare områdene. Dermed befester Venstre sin rolle som Norges soleklare politiske ener i miljøsaker. SV som er den eneste som av og til kan måle seg opp mot Venstre i miljøsaker vil selv ikke gi en slik regjeringsgaranti.

Stortingsrepresentant for Venstre, Gunnar Kvassheim, påpeker at Arbeiderpartiets unnvikende vedtak på landsmøtet denne helgen åpner for utvinning i 2010. Dette føyer seg inn i en lang rekke av miljøsvik fra Norges til tider største parti.

Ved å jobbe for å få Venstre inn i regjering er man med på å bevare noen av våre mest sårbare miljøperler for fremtidige generasjoner.

Fritt ord provoserer

2009-04-17T11:46:00.008+02:00

Motstand gjør sterk! Det frie ordet skal provosere!

I går ble det klart at Fritt Ord tildeler årets Fritt Ord pris til Nina Karin Monsen.

Prisen tildeles Monsen på bakgrunn av hennes "gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt". Videre skriver Fritt Ord at:

"I hennes siste bok Kampen om ekteskapet og barnet, som ble utgitt i mars 2009, går Nina Karin Monsen hardt ut mot den nye ekteskapsloven som ifølge henne selv ”likestilte heterofile, kristne ektepar med homofile par – ikke omvendt”. – Slik meningen med loven var. Hun hevder at: ”Barns rett til far, arv og navn ble feid tilside”.

Nina Karin Monsen begynte tidlig å tematisere kvinners livsvilkår og familiens stilling. Hun er en banebrytende feminist som har gått sin egen vei. Hun var med på å etablere nyfeministene i 1970, som vektla behovet for selvbestemt abort, likestilling og likeverd. I 1975 ble hennes første bok om feministisk filosofi publisert: Det kvinnelige menneske. Hun kritiserte senere kvinnebevegelsen innenfra for å bli dogmatisk, noe som blant annet kom til uttrykk i boken Jomfru, mor eller menneske? fra 1984."

Selv sier hun til Aftenposten i dag at:

"Vi lever i et sensurklima. De som bestemmer er radikalliberalerne på venstresiden, som skal ha likebehandling av likt og ulikt og aldri gå i dybden på moralske problemstillinger. Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten å bli fordømt."

Dette er en provoserende tildeling fra Fritt Ord og jeg er sikker på at mange, spesielt homofile har vanskeligheter med å svelge tildelingen av en som så åpent og relativt dogmatisk har kjempet med nebb og klør mot en ekteskapslov som homofile anser som et naturlig skritt i rettning av et likestilt samfunn.

- Gjennom utallige artikler i BT har Nina Karin Monsen markert seg som en sterk forkjemper mot den nye ekteskapsloven og kunstig befruktning for lesbiske. Hun har innført begrep som "designbarn", og spredd negativ propaganda de siste årene, sier lederen i LLH Bergen Torill Frøise i en pressemelding.

Jeg vet ikke hva Frøise legger i negativ propaganda, men det må være lov til å mene at den eneste ideelle og naturlige familien er en familie bestående av mor, far og barn. Uten at dette skal karakteriseres som propaganda. Det er mange med Monsen som er kritiske til all form for kunstig befruktning. Og det er ikke til å skyve under en stol at homofile par gjerne må finne andre måter enn den rent naturlige for å få barn.

Personlig er jeg oppvokst med en alenemamma, jeg har aldri følt at livet har vært noe mindre verdt selv om jeg ikke er vokst opp i en A4 familie. Mamma har hatt mer enn nok kjærlighet å gi. Monsens syn på familien er etter min mening både fordummende, begrensende og nedverdigende. Grensene for familiene bør settes av familiene selv, ikke av samfunnet eller kristenfundamentalister som Monsen.

Men jeg er allikevel personlig imponert over Fritt Ord denne gangen. Sist gang de var på banen med provokasjoner var de mindre imponerende. Da de truet med å trekke støtten til Litteraturfestivalen for at de hadde invitert Holocaust-fornekteren David Irving til festivalen. Den saken resulterte i at Irvings invitasjon ble trukket tilbake av styret i Litteraturfestivalen, etter massivt press fra blant annet Fritt Ord. Dette var et sørgelig kapittel i Fritt Ords historie. For hva er vitsen med Fritt Ord om de ikke støtter opp om dissidentene. Uansett hvor hårreisende dissidentenes meninger er?

Jeg er lite imponert over Monsens "moralfilosofiske" ressonnementer, samtidig som jeg ærlig skal innrømme at jeg bare har lest hennes innlegg og uttalelser i media, ikke bøkene hennes. Og ikke kommer jeg til å gjøre det heller, livet er rett og slett for kort til at jeg gidder kaste bort tiden min på akkurat det.

Men jeg er glad for at folk som henne også ytrer seg i offentligheten. Slik at jeg og mange med meg kan la oss provosere. Jeg lot meg også provosere da Usman Rana vant kronikk-konkurransen i Aftenposten med kronikken "Den sekulære ekstremismen" og over natten gav en ny generasjon religiøse mørkemenn et fjes i media.

Men hva sier det om oss som åpent og fritt samfunn hvis vi ikke lar de religiøse stemmene slippe til med mindre de mener det samme som den sekulære offentligheten? Fritt Ord skal ikke tildele en pris på basis av homokamp eller prisen for den best likte debattanten, eller den som klarer å lire av seg mest konsensusbabbel på kortest mulig tid. Det er ikke meningen at alle skal være enige i det som sies. Da hadde ikke det frie ord hatt noen relevans.

Jeg lar meg gledelig provosere av Monsen, hun gir meg en giv til å finne de relevante motargumenter. Uten sånne som henne hadde ikke folk latt seg provosere til å yte motstand. Uten sånne som henne hadde ikke det frie ordet vært like fritt.

Gratulerer med Fritt Ord prisen 2009, Nina Karin Monsen.

Thomas - Kinsereren

2009-04-17T11:32:00.005+02:00

Det følgende er etter min mening irrelevant og altfor personlig informasjon. Men det sier vel noe om meg og hvem jeg er allikevel. Kanskje mer enn jeg er villig til å innrømme.

Pappa er fra Hong Kong, ifølge halvsøstrene mine er han opprinnelig fra Shanghai, men rømte som gatebarn til Hong Kong som bitteliten, der han ble plukket opp av farfar og innlemmet i en liten familie på fire. Farmor, farfar, tante og pappa. Pappa er altså adoptert. Farfar flyttet til Norge etter at farmor døde, pappa ble med på lasset. Tante var voksen og hadde allerede barn. Pappa var et sted mellom 17 og 19.

Inntil sist helg hadde jeg en helt annen versjon av pappas liv og opprinnelse. Flyttehistorien er stort sett den samme. Jeg har helt siden jeg var liten trodd at pappa er fra Hong Kong, der vokste han opp på fastlandet i de fattigste delene av Kowloon. Jeg har et vagt minne om et familiebilde han hadde hjemme hos sin nye familie, med halvsøstrene mine, han flyttet ut fra dem når de var to og fire, så jeg må ha vært mellom 6 og 10 år. Det bilde forklarte pappa meg, var bilde av ham og søsknene hans. Han hadde åtte eldre søsken, men siden han var den eneste som ikke var voksen når faren hans flyttet til Norge, ble han ikke igjen i Hong Kong. Dette er en av de meget få gangene jeg har snakket med pappa om hans familiebakgrunn.

Fakta er vel at ingen vet sikkert, utenom pappa, hva han opplevde i oppveksten. Hvor han er fra, hvem han er og hvordan han kom til Norge. Han møtte mamma når hun var 15 og han var ca. 20, etter det så vet jeg sånn ca. hvordan historien går. Jeg ploppet ut fem år senere, og ting gikk skeis. Siden det har vi bare hatt sporadisk kontakt, noen perioder oftere enn andre. Det lengste oppholdet i kontakten var vel fra jeg var baby til jeg var rundt 6 år. Da hadde pappa fått seg ny kone, hun som senere ble mor til mine to halvsøstre.

Jeg har aldri lurt så mye på opprinnelsen til pappa, hvor han kommer fra og hva som preger han som person. Når jeg var liten forstod jeg ikke rekkevidden av det og nå som jeg er voksen har han preget meg så lite at jeg ikke helt klarer å føle at det er viktig for meg og hvem jeg er. Jeg pleier å forklare det med at man ikke kan savne det man aldri har hatt. Jeg har aldri hatt en far som er tilstedeværende, bare en flyktig karakter som har vandret inn og ut av livet mitt, uten å sette så mange spor etter seg. Søsknene mine, mamma og min familie på morssiden har liksom alltid vært der, delt av seg selv og brydd seg om meg.

Jeg forsøker ikke å si at pappa ikke bryr seg, det tror jeg han gjør, han har bare ikke tatt del i livet mitt. Men det hindrer meg ikke i å ikke ville finne ut mer om ham, og hans bakgrunn. Poenget mitt er vel heller den at det er hans bakgrunn jeg søker, ikke min. For meg blir det vel omtrent den samme opplevelsen bak å finne ut mer om Hong Kong, Shanghai og Kina som enhver annen nordmann. Jeg har en interesse, som jeg undersøker nærmere.

St.Hanshaugen Venstre

2009-04-14T14:10:00.002+02:00

St.Hanshaugen Venstre har fått egen valgkampblogg. Og som styremedlem og valgkampansvarlig i St.Hanshaugen Venstre blir min stemme en naturlig del av også den bloggen.

Nå vil jeg bare påpeke at jeg ikke er av den overbevisning at blogging i seg selv er noe magisk hjelpemiddel i valgkampen, det er en av mange plattformer som ikke kan erstatte god gammeldags valgkamp, men det kan være et viktig supplement. Derfor har styret i St.Hanshaugen Venstre bestemt seg for å bruke blogg som en plattform for valgkamp opp mot valget i september. Det blir spennende å se hvordan den utvikler seg, og om vi i styret klarer å holde aktiviteten og interessen oppe.

Personlig må jeg vel selv sørge for at jeg ikke faller hen til å bedrive flåsete høyttenkning også der. Men det tror jeg vil redigeres bort av seg selv. I den bloggen er vi jo flere om beinet og dermed kan andres sensur strekke til der hvor selvsensuren kommer til kort.

Stordalens råd

2009-04-06T01:00:00.004+02:00

I DNlørdag denne uken kan vi få en påminnelse om at Stordalens tips og råd i offentligheten egentlig faller for sin egen urimelighet. Trendguruen selv skal nemlig ha uttalt til VG at hans beste råd til barna er å ikke høre på sånne som han.

Kan det norske samfunnet virkelig se opp til en som ikke engang ønsker å sette standaren for sine egne barn. Juryen er fortsatt ute i saken.

Barna til Stordalen rådes til å "ta sine egne valg. Det er tross alt de som skal leve med dem".

Det er ikke rart spørsmålet om man skal ta Stordalens uttalelser på alvor eller ikke forvirrer. For i det ene øyeblikket sier han at man ikke bør følge rådene hans og i det andre øyeblikket råder han folk til å ta sine egne valg.

Så rapporten fra Stordalen er klar! Ordlegg deg så tåkete at ingen kan komme i etterkant og forvente at du står til ansvar for det du sier. Jeg syns jeg ser bestefar Stordalen hjemme i peiskroken, pattende på en pipe, mens sønnen forklarer at de egne valgene han har tatt har kjørt familieselskapet konkurs. "Jahaja, så du tok dine egne valg som jeg rådet deg til. Jassådu, så du gikk nesegrus på trynet. Neheimen, hva var det jeg sa? Regel nummer en, ikke følg mine råd!!! Og hva var det du gjorde din premietufs? Joho, du fulgte mitt råd om å ta dine egne valg."

Det kan tenkes jeg overtolker Stordalen.

Harald Stanghelle på en søndag.

2009-04-05T15:35:00.002+02:00

Det er ikke så mange år siden begrep som folkemakt og samfunnsbredde var avgjørende for det norske sosialdemokrati. Nå er man mer opptatt av populisme og effektivitet.

Stanghelle er en bra mann.

Liberale røster

2009-04-05T14:52:00.001+02:00

I løpet av den siste måneden har jeg delvis pløyd meg gjennom to ganske tankevekkende beretninger. Den ene er biografien til Ayaan Hirsi Ali, den omstridte somaliske asylsøkeren som senere ble parlamentsmedlem i Nederland og en sterk kritiker av islam. Den andre er Barak Obamas politiske manifest, skrevet av en som søkte å bli USAs president og som ble det.

Begge er to sterke liberale (i allefall på papiret, Ayaan fremmer av og til løsninger som går på tvers av religionsfriheten) røster i den vestlige offentligheten. Og mange har lyttet og lytter til det de har å si. Ikke fordi de er noen store intellektuelle skikkelser i akademisk forstand, men kanskje nettopp fordi de ikke er det. De er høyt utdannet begge to. Ayaan er statsviter og Barak er jurist. Begge med en dyp interesse for statskunst og nasjonsbygging. Men det er måten de formidler sine tanker på som gjør dem til så klare røster. De er umiddelbare, usminket, ujålete, personlige og intime. De snakker direkte til en og som en konsekvens er det mange som velger å lytte til budskapet de gir. De fremstår som ekte mennesker. Om de er det eller ikke er en helt annen sak.

Det er mange mennesker der ute som har mye på hjertet, men som feiler totalt i forsøket på å formidle dette. Jeg er kanskje en av dem selv. Hirsi Ali og Obama kommer igjennom med budskapet sitt. Frihet, likhet og at et liv har rett til å leves.

Så dagens boktips er vel egentlig å la deg inspirere av to stemmer det er verdt å stoppe opp og lytte til.

Hvorfor blogger akkurat jeg?

2009-04-03T20:28:00.002+02:00

I boken ”Gode fagtekster” skriver Jo Bech-Karlsen at skriving kan brukes som en kilde til selverkjennelse og selvrefleksjon. Skriving gir meg en mulighet til å se meg selv utenifra. ”Skrivingen byr på en mulighet for å skape avstand til seg selv. Uten bevisst arbeid med språk blir ordene altfor velkjente og nære, fordi de jo er skapt av vår individuelle erfaring” (på side 105).

Noen jeg kjenner har ymtet frempå at jeg blogger ut av et eksponeringsbehov. Nå skal det sies at denne bloggen etter et halvt år kun har 2 følgere. Den andre følgeren dukket nylig opp ut av intet på verdensveven. Jeg kan tenke på en rekke andre eksponeringsformer som er langt mer effektive enn en blogg som følges av to mennesker. Hadde jeg hatt et større eksponeringsbehov hadde jeg vært typen til å brette meg ut for allverden i et eller annet hjernedødt realityshow. I tenårene deltok jeg i både tåpelige sjekkeshow, ungdomsprogrammer og andre uopplysningsprogrammer stort sett fordi jeg trodde det var viktig og riktig, men jeg tror innerst inne at en del av det og var en trang til å sees av mange.

Det kan godt være at en eller annen eksponeringsbehov har en del av forklaringen bak bloggen min. Men jeg tror eksponeringsbehovet henger mer sammen med arrogansen i troen på at det jeg skriver er relevant og interessant for andre, og motet til å faktisk tørre å publisere mine til tider ureflekterte tanker. Men jeg vil nok stå ved mitt, at hovedtanken bak denne bloggen er skrivetrening.

I mitt hode er skriving som all annen virksomhet. Skriveferdighetene ruster hvis de ikke brukes jevnlig, og de blir ikke noe bedre hvis de ikke trenes opp. Og jeg ønsker å bli bedre til å skrive. Jeg kunne selvsagt gjort dette på privaten, helt for meg selv. I en dagbok eller noe lignende. Men hvis en ikke deler tankene med noen, så er det ikke like mye som står på spill. Og dermed skriver man med litt andre fortegn enn man ville gjort hvis skrivingen var påtenkt offentlig formidling.

Åja, også liker jeg å blåse ut mine meninger om løst og fast. Det skal jo heller ikke feies under teppe. Men skrivetrening høres liksom litt fjongere ut;-)

Liv og leven i Venstreland

2009-04-03T15:16:00.008+02:00

TV2 nyhetene bringer i dag en forferdelig nyhet for alle liberalere. Venstre faller under sperregrensen for femte gang på en meningsmåling siden stortingsvalget.

"Sponheim ut av Stortinget" skriver Kjetil Løset for TV2, artikkelforfatteren har også et eget blogginnlegg om saken: Upopulære Sponheim. Dagbladet på sin side velger mer orginale "Velgerne vinker farvel til Sponheim". Felles for alle sakene er at vinklingen og analysen av den politiske tilstanden er omtrendt like platt som Unge Venstres valgkampanje "Viva Sponheim" fra 2005. Jeg er tilhenger av mer personfokus i politikken, men personfokuseringen bidrar ikke til noen dyptgående analyse i den politiske dynamikken. Nå skal man passe seg for å henfalle til sutring når eget parti synker på meningsmålingene. Selv om det er fristende når man plutselig svømmer under sperregrensen og titter opp. Men det er ikke lenge siden Kjetil Løset skrev en annen blogg om Venstre, den gangen var temaet; "Venstre større en SV".

Det som hadde vært mer spennende stoff en en rekke likelydende artikler med temaet Sponheim faller ut av Stortinget ville vært å se på hva som skjer med borgerlig side om dagen. Det er jo slett ikke bare Venstre som sliter med oppslutningen. Det eneste "lyspunktet" på borgerlig side om dagen er FrP. Men det er knapt nok noe lyspunkt for en venstremann.

Er velgerne lei den ekte borgelige politikken og henfaller til statsstyrt individualisme alla FrP? Er borgerlig side for unnfallende og defansive?

Jeg tror litt av grunnen, som jeg også merker selv, er at velgerne er lei overbudspolitikken til den borgerlige troikaen KrF, Venstre og Høyre. Regjeringen leverer unektelig ganske solid på flere områder. Og de borgerlige lederne kappes nesten om å "rose regjeringen", men det er alltid et men. "Ja, de gjør mye bra, men vi skal gjøre enda mer". Vi skal pøse ut enda mer penger. Men er den borgerlige velgern egentlig opptatt av å bruke så mye mer penger? Jeg har ikke sett på bakgrunnstallene, så jeg aner ikke hvor velgerne går istedenfor. Men jeg opplever den politiske situasjonen denne våren som litt paradoksal. FrP stabiliserer seg, mens den uansvarlige overbudspolitikken deres har blitt gjengs vare blant sentrum-høyrekandidatene, som overbyr regjeringen i et og alt. Et spørsmål sitter vi borgerlige igjen med da.

Hvis man ikke skal bruke mye mer av oljepengene, hvor skal da pengene tas fra?

Nå må de borgerlige vise moderasjon og ansvarlighet. Vi vil aldri kunne by på mer penger enn FrP og regjeringen. Enten det er via oljefondet eller skatteseddelen. Oljefondets midler er omtrent uten ende for FrP, og skatten kan alltids økes mer av sosialdemokratene til venstre for oss. Men man må tørre å innrømme det. Det kommer ikke mer penger over budsjettet med de borgerlige. Det er ikke derfor man skal stemme borgerlig. Det blir mer penger på den enkelte fordi vi ønsker å ta mindre penger ved tvang fra lønningsposen til den enkelte og fra midlene til de næringsdrivende.

Master

2009-04-01T15:00:00.002+02:00

Nå er jeg for alvor igang med masteroppgaven. Før helgen sendte jeg ut en intervjuforespørsel til de parlamentariske lederne på Stortinget. Det er syv stykker, hittils har to svart ja og tre svart nei på forespørselen min.

Jeg kunne kanskje tatt noen omveier og fått litt flere positive svar, men oppgaven handler jo ikke om de parlamentariske lederne i seg selv så jeg supplerer heller med politikere som i utgangspunktet er villige til å sette seg ned med en stakkars masterstudent og snakke om sine holdninger til media og journalister.

Skrevet på en sint dag.

2009-03-22T13:15:00.002+01:00

Jeg liker ikke sosialister. Jeg gjør det virkelig ikke. Dere er søte, naive og sikkert kjempesnille. Men dere gjør meg så ubeskrivelig sint! Jeg syns rett og slett ikke dumhet og dårskap er en unnskyldning god nok for et ønske om å gjøre livet så mye surere for folk.

Sosialisme i Norge er i bestefall ansvarsfraskrivelse og dobbeltmoralisme. For vi lever som høyrefolk alle som en, og godt er det. Det er det som gjør Norge til et godt land å leve i. At AP en gang for femti år siden bestemte seg for at velstand, ikke utarming var målet. Og jeg for min del er stolt over at jeg bor og lever i Norge. Et samfunn som er bærekraftig nok til å fø sin egen befolkning og samtidig har hjerterom nok til å forsøke å hjelpe andre.

Så hvorfor? HVORFOR tulle det hele til med litt god gammeldags - vi river ned samfunnet for at alle skal få ha det like ille – sosialisme? Faen ta.

Det var en tid da FrP ville kommet øverst på dårskapslisten min, men jo mer jeg leser om sosialisme jo lenger forbi raser et parti som fortsatt ynder å kalle seg selv sosialister. Rødt snakker jeg ikke om, at det er dårskap har folk skjønt for lengesiden. Og Rødt er redusert til et marginalisert hylekorps ute i en eller annen ekstremistleir. Forhåpentligvis vil de lide samme skjebne som AKP-ML bevegelsen. Det er SV som virkelig tar kaka. Men etter hvert som de får vise sitt virkelige ansikt i regjering, raser de også. Og kanskje, bare kanskje vil også dette ekstremistpartiet marginaliseres ut på historiens søppeldynge. Der partiet hører hjemme.

Kaos? Hvilket kaos?

2009-03-21T14:56:00.005+01:00

Drama, drama, drama!
Jeg er så lei dette evinnelige gnålet om borgerlig kaos. Det er jo ikke noe kaos på borgerlig side. Du har to partier, Venstre og KrF, som står fast på at borgerlig flertall vil føre til en sentrum-høyre regjering. Det er et ganske klart og ukaotisk standpunkt. Venstre og KrF kan ikke mene noe om hva andre partier eventuelt velger å gjøre. Høyre har sagt de primært ønsker en borgerlig firepartiregjering, men siden to av partiene kun ønsker en trepartiregjering er ikke dette et realistisk alternativ. Høyre har dermed gitt ganske klare holdepunkter for hvilken regjering de dermed tror er mest gunstig for Høyre etter valget. Det er i og for seg ganske udramatisk. Og fint lite kaotisk. Hvorfor pressen driver å tvinger frem nummer to standpunkter i forhold til regjeringen utover for å øke temperaturen vites ikke. Men selv tabloidene i akersgata skjønner vel at man ikke er med for å komme på andre plass. Man driver selvfølgelig valgkamp med et utgangspunkt og det er å vinne et valg. Og da har man et alternativ, nemlig den regjeringen man vil inn i hvis alt går etter planen. Det er forskjellige partier som går til valg på sin egen politikk. Man kaster ikke partipolitikken på dynga bare fordi pressen liker klare motpoler bedre enn faktisk politikk.

Det eneste kaotiske elementet på borgerlig side er FrP. Og er vi egentlig noe overasket over kaos fra den kanten?

Syns det er på tide at man tar et klart oppgjør med den flåsete retorikken om borgerlig kaos. Det er ikke noe borgerlig kaos, hvis det ikke blir noen borgerlig regjering med borgerlig flertall er det fordi FrP velger å innsette Jens Stoltenberg i fire nye år fremfor en borgerlig regjering. Det er ikke kaotisk, det er bare merkelig. Men det er vel samtidig ganske fornuftig om man er på jakt etter AP’s stemmer. Kolberg og co gjør jo sitt om dagen for å minke avstanden mellom FrP og AP. FrP holder samme gamle showet. Tenk hvor ufarlig og umerkelig overgangen fra AP til FrP blir hvis FrP velger å prioritere en Stoltenberg regjering fremfor regjeringen Solberg 1.

Frykten for det ukjente

2009-03-20T15:31:00.006+01:00

Folk flest frykter tydeligvis det ukjente. I går kunne VG melde at folk flest mener radikal islam er et problem i Norge. Hele en av fire mener radikale muslimske miljøer utgjør en reell terrortrussel. Dette er miljøer de aller fleste av oss ikke kjenner av egen erfaring. Vi leser om terror i media, vet hvor grusomme terroraksjonene er og hører om snikislamisering og sharialover. Det er i grunnen ikke så merkelig at man trekker slutningen at radikal islam er en trussel også i Norge. Frykten for det ukjente vokser om kapp med politikernes populistiske overbudsprosjekt på utspillsfronten. Kan FrP så kan pokker meg også vi tenker de nok i AP og legger fram det ene hjernedøde utspillet etter det andre. Hjernedødt fordi politikerne bør komme med konstruktive utspill, fundert i virkeligheten og ikke i folks frykt for det ukjente. Politikerne burde gå i front, som ansvarlige, med omsorg for hele befolkningen.

Det er godt noen sier det som det er nå som Norges befolkning lider av en frykt som ikke har noe grunnlag i den norske virkeligheten. Og politikerne ser ut til å være mer opptatt av å snakke som om denne frykten er nærmere virkeligheten enn virkeligheten selv. I Dagbladet i dag kan vi lese følgende fra forsknings- og overvåkningshold;

- Det er unødvendig å si at du skal utføre en kamp som allerede gjøres. Å forhindre terrorisme har stått på agendaen til PST i mange år, sier Lia.

-Muslimer og islam er veldig forskjellige miljøer. Å si at en skal bekjempe radikal islam blir å si at det er noe skummelt noe der ute. Men PST sier jo at terrortrusselen i Norge er lav.

Hvis ikke folk begynner å se hva som er realiteten i dette grumsete norske landskapet av fremmedfrykt vil den negative spiralen som integreringsdebatten i Norge er inne i. Den negative spiralen er allerede kritisert fra europeisk hold. Når vil politikerne begynne å ta ansvar og forsøke å snu debatten?

Den liberale vei

2009-03-19T11:52:00.003+01:00

Lars Peder Nordbakken skriver om positive lærdommer som følge av finanskrisen. Viktige ord å ta med seg for en liberaler.

Det sier seg selv at en markedsøkonomi ikke kan fungere bedre enn kvaliteten på dens rammebetingelser tillater. Det er derfor naturligvis ikke bare et spørsmål om mengden av regulering.

Om mulig enda viktigere er det å understreke følgende tre poenger: For det første, kan ikke markedsøkonomien forventes å skape sine egne rammebetingelser, slik Israel Kirzner så tydelig har uttrykt det. Det er en utopisk forestilling. Det er og blir et politisk ansvar. For det andre, finnes det ikke noe slikt som et helt uregulert marked. For det tredje, er det en fatal konservativ myte å tro at gode rammebetingelser er noe man etablerer en gang for alle – for deretter å bli konservert for ettertiden.

En velfungerende markedsøkonomi trenger tvert i mot en aktiv og kompetent liberal reformpolitikk, som hele tiden videreutvikler de grunnleggende rammebetingelsene og spillereglene i møte med en ny virkelighet og nye utfordringer.

Dagens visdomsord.

2009-03-17T13:16:00.012+01:00

- Det er et lite fåtall som er ekstremister, og Politiets sikkerhetstjeneste har god oversikt over disse. Hittil har den ytterliggående høyresiden i Norge vært en større utfordring enn de gruppene vi nå snakker om, sier Dag Terje Andersen til NTB.

- Det finnes ikke noen trussel fra islam i Norge, men det er fullt mulig å oppkonstruere en trussel, sier Jagland om utspillene fra partiledelsen den siste tiden.

Dette er viktige ord å ta med seg i disse dager hvor alle og enhver ser ut til å ta FrPs forklaringsmodeller for god fisk. FrPs verdensbilde stemmer rett og slett ikke. Et annet vesentlig poeng er jo også at det slett ikke er ulovlig å være tilhenger av såkalt radikal islam. Akkurat like lite som det er ulovlig å være reaksjonær pinsevenn, eller reaksjonært medlem av misjonssambandet.

De delene av radikal islam Siv Jensen og hennes håndlangere tilsynelatende ønsker å kjempe mot, er de mest kvinneundertrykkende og reaksjonære delene av Islam. Det FrP og Siv Jensen ikke nevner er hva de egentlig ønsker å gjøre med dette. Hva går denne kampen ut på, annet enn å blåse opp problemer man allerede jobber på spreng for å løse opp i? Tvang, kjønnslemlestelse og konemishandling skjer, men er allerede forbudt i utgangspunktet. Når undertrykkelse inntreffer bør det være en like stor selvfølge at vi slår ned på det med loven i hånd, som ved alle andre lovbrudd. Det er da vel ingenting å debattere? Er det vel?

Hvis vi har så store problemer som Jensen og co. gir uttrykk av, hvorfor ikke begynne å stille til debatt med løsningsforslag?

Også Høyre trenger en ledestjerne!

2009-03-17T13:05:00.003+01:00

I Nationen i dag legger Torbjørn Røe Isaksen frem noen tanker om integreringspolitikk. ”Å stille krav er rett og slett å bry seg”, skriver Norges kanskje mest fremadstormende telemarking om dagen.

For en tid siden så var det en eller annen innom jobb som glemte pennen sin. Den pennen har endt hos meg. Det er en mørkeblå og sølvgrå høyrepenn. Så her sitter jeg altså og leser Torbjørns kommentar og streker under det jeg vil ha med i bloggen min med en høyrepenn.

”De aller, aller fleste forstår ganske intuitivt at det å stille krav er noe godt. Krav er det samme som forventninger, og de impliserer at man faktisk tror at vedkommede har en sjanse til å gjøre noe, oppnå noe, få til noe”. Han sidestiller det med å ikke stille krav med noe umenneskelig, nettopp fordi det å være menneske er å stille til ansvar for eget liv. Krav og ansvar går hånd i hånd, ansvar går hånd i hånd med verdighet. Verdighet er en av de aller mest vesentlige følelsene vi kan ha som mennesker. Uten verdighet faller vi fort utenfor samfunnets rammer.

Noen ganger så føles det så rett så rett med Høyre. Men så minnes jeg på hvorfor jeg er venstremann når de kommer med reaksjonære politikere som Inge Lønning, lettvinte løsninger med vekterpoliti og et klart standpunkt for foreldede vurderingsformer i skoleverket.

Ideologisk finner jeg ofte fellesnevnere med folk fra Høyre, men i praksis syns jeg som oftest Venstre har de beste praktiske løsningene for et liberalt samfunn.

Bachelorgraden

2009-03-10T14:54:00.004+01:00

Fra våren 2005 til høsten 2007 var jeg studenttillitsvalgt. Først som leder av studentutvalget ved HF, Universitetet i Oslo(HFSU) og så som Studie- og forskningsansvarlig i arbeidsutvalget til Studentparlamentet i Oslo. Hele tiden var jeg sterkt engasjert i spørsmålet om arbeidslivsrelevans og at bachelorgraden skulle være en selvstendig grad. Så for gamle dagers skyld tar jeg med noen funn fra en undersøkelse fra NIFU Step.

"Kun 15 prosent oppgir "ingen grad ut over bachelorgraden" som høyeste utdanningsmål. Undersøkelsen viser dessuten at ca 75% av bachelorkandidatene var i videre utdanning et halvt år etter eksamen. Gitt det svært gode arbeidsmarkedet høsten 2007, er det overraskende at en så stor andel var i videre studier rett etter oppnådd bachelorgrad."

Venstre er best i test!

2009-03-10T09:16:00.005+01:00

Venstre er best i test. I allefall hvis man er opptatt av kunnskapspolitikk. I søndagens Aftenposten presenteres Abelias - NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedriftene en undersøkelse om de foreslåtte partiprogrammene og hvor kunnskapsvennlige de ulike partiene er. Venstre kommer klart best ut med en femmer, mens SP og Høyre kommer hakket bakenfor med en firer hver. De andre partiene får stryk av organisasjonen. KrF, AP og SV får tre, mens FrP får 2.

Abeilas mål med denne undersøkeslen er "at partienes landsmøter til våren skal foreta nødvendige endringer slik at de endelige programmene skal gi et løft for kunnskapsnorge".

"Venstre er tydelig og klar på målet og har gjennomtenkte tiltak. Venstre snakker om kunnskapsbasert næringsliv med troverdighet".

God? Please fill in the blanks.

2009-03-09T15:27:00.004+01:00

Inge Lønning syns det er lettere å tro, enn å la være. Til Vårt Land lørdag 7. mars sier han følgende;

- De som pretenderer å klare seg med fornuften alene, bruker ikke fornuften på alvor. Fornuften kjenner sin egen begrensing. Men om jeg er erkjenner at jeg ikke kommer lenger med fornuften, betyr ikke det at det ikke finnes mer. Om du ikke tror på gud, må du retusjere virkeligheten. De fleste ikke-religiøse livstolkninger er nødt til å enten fornekte det gode, eller nekte å ta det onde på alvor.

Jeg vet altså ikke hvor jeg skal starte. Det er så mange kortslutninger i dette resonnementet at jeg nesten mister troen på rektorembedet ved Universitetet i Oslo (godeste hr. Lønning har vært rektor ved UiO). For det første så er det ikke nødvendigvis slik at ikke-troende tror alt lar seg forklare ved hjelp av fornuften. Jeg tror ikke på noe som helst annet enn livet selv og det er mye mellom himmel og jord jeg ikke forstår og ikke har noen illusjoner om at jeg kommer til å forstå (selv om det nok finnes dem som kjenner meg godt som vil protestere og hevde at jeg faktisk tror jeg forstår alt. Men det sier mer om min manglende selvinnsikt enn om det å ikke tro). Og dermed følger det at det er mye mellom himmel og jord jeg ikke kan forklare. Jeg har ingen illusjoner om at alt i det heletatt lar seg forklare. Som ikke-troende klarer jeg fint å slå meg til ro med dette.

Jeg trenger ikke dikte opp en overnaturlig guddom for å fylle inn gapene for alt det fornuften ikke omfatter. Som en slags allmektig sparkel som vips og før du vet ordet av det har fylt igjen alle kunnskapshull fornuften selv ikke klarer å fylle. Det er de gudetro som retusjerer virkeligheten. Man klarer ikke forholde seg til at meningen med livet er livet selv, og ikke alt som skal skje etter man er død og begravet. Jeg fornekter verken det gode eller det onde. Jeg bare erkjenner at det er høyst menneskelige egenskaper, drevet av menneskers vilje og tankekraft. Vi fristes av oss selv og verden utenfor, vi fristes ikke av en djevel som lurer bak hjørnet i en evig kamp om hegemoniet mot den allmektige og guddommelige sparkel.

Og er det noe en ikke forstår så er det sannsynligvis fordi man ikke er smart nok til å forstå det. Da er det i overkant arrogant å erkjenne at: Nei, jeg er mer enn smart nok, men dette er et gap vi fyller med den guddommelige sparkel. Og altså lar det seg ikke forstå.

God? If you’re out there. Please, fill in the blanks..

Skeiv? Jeg? Nehei!

2009-03-07T15:53:00.002+01:00

Det er noe selvmotsigende, men samtidig befriende med å stå på barrikadene. For det er først når noe virkelig står på spill at man skjønner hvor mye den daglige kampen betyr. Barrikadene sprenger grenser, når grensene opphører kan de små skrittene fremover tas. De som tas fra dag til dag og ignoreres av store deler av befolkningen. Det er ikke noe galt i det, folk flest er ikke opptatt av å stå på barrikadene hele tiden, de er opptatt av å leve et liv i fred og ro med seg og sine.

Jeg er en av dem som ikke liker å stå på barrikadene, jeg har demonstrert en gang og gått i parade for en sak tre ganger. Jeg demonstrerte for pensjonsrettigheter for studenter, jeg fikk neglesprett og bestemte meg for at en demonstrasjon, det skulle jeg aldri begi meg utpå igjen. Så får det heller være at de etter meg ikke får noen bedre pensjonsrettigheter enn meg selv.

Parade gikk jeg i de årene jeg satt i styret til LLH-ungdomsgruppa i Oslo. Jeg gikk ikke i paraden fordi jeg trodde den gjorde så stor forskjell for homofiles rettigheter eller noe annet. Jeg gikk i paraden fordi det var fest og moro, det var gøy rett og slett. Jeg kjempet for homofiles rettigheter på andre måter enn å paradere ned Karl Johan. Dermed har jeg i all etterkant valgt å ikke delta i paraden etter hvert som prinsippene ble viktigere for meg enn fest og moro. Les gjerne mellom linjene her, jeg mener de årlige homoparadene er markeringer av fest, moro og de mest overfladiske sidene ved oss som mennesker. Fest og moro trenger jeg ikke gå i parade for, og overfladiskhet skulle jeg helst sett at det var mindre av i samfunnet.

Jeg er altså så gammel at jeg var medlem av LLH-ungdomsgruppa i sin tid, før omdøpingen av organisasjonen til Skeiv ungdom. En omdøping jeg for øvrig var og er mot. Jeg er ikke skeiv, jeg er homo. Jeg liker gutter, det er ikke å plassere meg i noen bås å innrømme det. Det er å være ærlig. Jeg lever ikke i en skeiv verden hvor alt er lov hele tiden. Jeg har ingen skeiv legning som tilsier at jeg faller for personligheter, jeg faller for gutter med den riktige personligheten. Det er ikke noe skeivt over det. Det er homofilt. Punktum. Faller du for personligheter uavhengig av kjønn er du bifil, og faller du får et kjønn men tenner på begge er du biseksuell. Kategorier er til for at vi skal kunne være ærlige mot oss selv og med hverandre og ikke tilsløre det hele med meningsløse moteord som skeiv eller queer. Homokampen ble vunnet fordi et knippe homofile mennesker stod på barrikadene og var ærlige og åpne om hvem de var. Den ble ikke vunnet ved at en gruppe mer eller mindre kvasiintellektuelle og kule ungdommer plukket opp et moteord fra utlandet, fornorsket det og plasserte seg i en evig opposisjon til en oppfattet heteronormativitet. Hva faen er så galt med at to gutter velger å kle seg etter samfunnets normer, flytte sammen, få barn, Volvo, hund og katt og dra på chartertur hver sommer? Målet må være at de skal kunne ta det valget, ikke å tilsløre hvilken legning de faktisk har. Det er ikke skeivt å flytte inn med typen hvis man også selv er gutt, det er homofilt. Og det kan og bør være en høyst normal affære, og flott er det.

Jeg har mye større respekt for en som tørr å stå for hvem han er og er reflektert nok til å finne ut av det enn en som virrer rundt i livet uten mål og mening. I evig opposisjon mot alt og alle, det er enkelt å være i opposisjon, det er vanskelig å leve et liv i harmoni med seg selv og andre. For det krever en innsats, annet enn å hoppe fra standpunkt til standpunkt.

Så får ungdommen være så skeiv den bare vil. Det blir voksen folk av de aller fleste etter hvert uansett.