torsdag 6. mai 2010

Hva er heroisk ved å snyte husverten for leie?

Jeg syns det følgende sitatet, fra tankerekken til den unge kontoristen/ poeten i Coetzees ”Ungdom” er helt fantastisk.

”Hvorfor er det å gjemme seg på kvistværelse på Venstre Bredd som en ikke har betalt husleie for, eller å vandre skjegget, uvasket og illeluktende fra kafé til kafé og bomme drinker av venner, et større offer, en større utslettelse av personligheten enn å kle seg i mørk dress og gjøre sjeleødeleggende kontorarbeid og underkaste seg drepende ensomhet eller sex uten lyst? Absint og fillete klær må være avleggs nå. Og hva er forresten det heroiske ved å snyte en husvert for leien?

T.S. Eliot arbeidet i en bank. Wallace Stevens og Franz Kafka arbeidet i et forsikringsselskap. Hver på sitt vis led ikke Eliot og Stevens og Kafka noe mindre enn Poe eller Rimbaud. Det er ingen vanære å velge å følge Eliot og Stevens og Kafka. Hans valg er å gå i mørk dress, som dem, bære den som en Nesson-skjorte, uten å utnytte noen, og betale for seg.”

Det fikk meg til å tenke på mer hjemlige forhold. På de relativt gode støtteordningene vi har for kunstnere i Norge. Og la ingen kunstner få fortelle deg noe annet. Det at noen velger å leve på eksistensminimum i en eller annen selvrettferdig tåke av krav om å få leve av kunsten sin selv om ingen andre ser ut til å være nevneverdig interessert, har jeg ingenting imot. Kunstnere er nå engang høyere utdannet, og dermed plasserer jeg dem rett inn i båsen ”ressurssterk”. Har de et problem med å få endene til å møtes er de oppegående nok til å ta seg en jobb ved siden av kunsten. Jeg har støtt undret meg over hvorfor det er slik at det er mer hederlig for norske kunstnere å leve på statsstipender, kunstnerstipender eller på eksistensminimum enn å ta seg enn jobb mens de venter på å slå igjennom. Alle kan vi ikke være kunstnere. Alle kan vi ikke være viktige nok til at noen må frikjøpe oss.

Og stopper vi noensinne opp og tenker over hva vi går glipp av, rent kunstnerisk, når kunstnerne, på godt og vondt, nyter av så gode ordninger som her i Norge?

2 kommentarer:

Matt Nynel sa...

Interessant, men tviler på at de støtteordningene kommer før man faktisk har fått gjort noe og dermed er det bare de allerede eksisterende kunstnerne som får utbytte av stipendiatet, jeg har ikke satt meg inn i dette, men en som er oppstartende har vel ikke akkurat samme kapital eller mulighet for stipend slik som en etablert kunstner?

Thomas Andre Syvertsen sa...

Joda, de har en del stipender for unge og uetablerte kunstnere på vei opp også.

Generelt sett vil jeg påstå at støtteordningene i Norge er veldig gode, både for yngre og eldre kunstnere.

Problemet er at det har bredt om seg en litt sånn selvrettferdig tankegang om at bare fordi man er kunstner er man berettiget en form for frikjøping fra samfunnets krav om at man faktisk må tjene penger til livets opphold på et vis.

Jeg er enig i at man må ha visse ordninger for å støtte opp om kunst og kultur samfunnet anser som spesielt viktig.

Men slike som NBK (billedkunst.no/nbk) som støtt er ute og påpeker hvor dårlig levekår kunstnere har (se blant annet levekårsundersøkelsen som det finnes en link til på siden og NBKs høringssvar til denne) jobber ut fra en logikk jeg ikke er enig i. Kunstnerne har dårlige kår fordi de ikke jobber nok ved siden av og de har ingen rett til å leve 100% som kunstner med mindre de har teft nok til å tjene penger på kunsten sin eller er dyktige og viktige nok til at de fortjener stipender.

Det at mange kunstnere lever på eksistensminimum betyr for meg bare at det er mange uinteressante kunstnere der ute og om de ikke gidder å jobbe ved siden av sin kunstneriske virksomhet så får de den lønna de selv har valgt.