Nei til boikott av kunstnere.

På Kunstkritikk.no kan vi lese at en rekke norske kunstnere ønsker en kulturell boikott av Israel. Dette har ført til at to kunstnere velger å gå så langt som å oppfordre til boikott av utstillingen "Stop Making Sense" på Oslo Kunstforening.

- Hensikten med utstillingen er å peke på de komplekse kulturelle identiteter, den kunstneriske arven og de sosiopolitiske orienteringer som engasjerer samtidens kunstnere i Israel i dag. Kunstnerne som deltar i utstillingen presenterer ulike måter å tilnærme seg sin egen bakgrunn, historie og identitet, hva det innebærer å være aktiv i en region som geografisk befinner sig i periferien men samtidig utgjør et medialt og politisk sentrum, og der en del identifiserer seg med vesten (hvit) og den andre med østen (svart). Utstillingen tilbyr ingen objektive sannheter men presenterer flere fortellinger bestående av noen deler fiksjon, noen deler virkelighet, drømmer og fantasi, kan vi lese på Oslo Kunstforenings hjemmesider.

Dette er alttå en hensikt som tydeligvis er nært nok opptil å karakterisere utstillingen som støttespiller til Israel.

– Vi bør boikotte Israel og deres støttespillere, og hvis unntak skal gjøres må man forsikre seg om at samarbeidspartnere tar avstand fra Israels okkupasjonspolitikk, sier kunstneren Toril Goksøyr til Kunstkritikk.

Kanskje er det faktum at kunstnerne virker med Israel som base nok? Finansiering fra en proisraelsk organisasjon er i allefall nok til å få glasset til å renne over for norske "kulturradikalere". Og jeg setter "kulturradikal" i hermetegn, for det er ikke noe kulturradikalt over et ønske om å innskrenke andres rett til å ytre seg. Det er mer reaksjonært enn noe annet.

Sammen med forskere og journalister har kunstnere alltid vært med på å teste grensene for ytrings-, menings- og forskningsfrihet. Skritt for skritt, år for år har de flyttet grensene slik at alle til slutt skal få retten til å si, mene og uttrykke seg som de vil i samfunnet.

Men nå vil altså en rekke norske kunstnere innskrenke grensene og stille kunstnere til ansvar for en stats politikk? Riktignok bare kunstnere som ikke deler deres meninger. Men hvor skal vi trekke grensene for slik meningssensur? Skal stater også kunne gå inn å boikotte og i effekt sensurere egne kunstnere som for eksempel støtter Israels politikk?

Jeg støtter ikke Israels til dels inhumane behandling av palestinerne, men å bruke det som en unnskyldning for å fire på kunstnernes frihet fra staten vil jeg ikke være med på.

Jeg oppfordrer derfor alle til å dra på åpning i kveld, eller ved en senere anledning se utstillingen. Jeg for min del gleder meg også til å lese katalogen.