fredag 26. februar 2010

Sparket professor fikk som fortjent.

Mobbing og trakkasering er ikke akademisk frihet. Forskerforbundet går etter min mening langt over streken i sitt forsvar av den sparkede professoren Arnved Nedkvitne.

Forskerforbundet har altså valgt å støtte Nedkvitne videre i kampen mot sin tidligere arbeidsgiver, Universitetet i Oslo. Oslo tingrett gav UiO medhold i saken mot Nedkvitne. Det er trist når et fagforbund ikke tar hensyns til generelt arbeidsmiljø og velger å forsvare rabulister. Nedkvitne har som det kom frem i Oslo Tingrett ikke evnet å ta hensyn til kollegaer med andre synspunkter og meninger enn han selv uten å angripe dem på høyst usaklig vis. Han har også begått ordrenekt. Nå ønsker den sparkede professoren med Forskerforbundet i ryggen å prøve saken høyere oppe i rettsapparatet under dekket akademisk frihet.

Det er ikke greit å forsure arbeidsmiljøet til andre med viten og vilje selv om man er forsker. Verken arbeidsmiljøet til sin egen ledelse eller til kollegaer. Selv ikke under parolen "akademisk frihet". Å blandet dette med en forskers frihet til å si, mene og forske på det han ønsker faglig sett er en skam for hele akademia. Mobbing og trakkasering er ikke akademisk frihet. Punktum.

Mobbing og trakkasering er ikke akademisk frihet. Punktum.

Forskerforbundet burde konsentrere seg om å beskytte sine medlemmer fra overtramp, ikke beskytte enkeltmedlemmer som begår overtramp.

I etterkant er jeg glad valget falt ned på Akademikerne og ikke Forskerforbundet når jeg skulle velge fagforbund i fjor høst.

2 kommentarer:

Konrad sa...

Du forstår ikke hva dette handler om.

Thomas Andre Syvertsen sa...

Det var jo en moden og utfyllende kommentar.

Hvis jeg virkelig ikke forstår hva dette handlet om så er du velkommen til å utdype hvorfor. Istedenfor å slenge om deg med en kommentar som ikke sier noen ting.

Hvorfor forstår jeg ikke hva dette handler om? Er det fordi jeg ikke syns mobbing går under akademisk frihet? Eller fordi jeg ikke syns det er greit å begå ordrenekt, selv for professorer (en gruppe mennesker som nyter så mange, så store og så gode privilegier i samfunnet på grunn av sin status som forskere, undervisere og formidlere at man i det minste kunne forvente at de klarte å snakke for seg)? Eller kanskje det rett og slett fordi jeg har det absurde standpunktet at akademisk frihet burde begrense seg til akademisk virksomhet, og ikke en paranoid professors ufaglige rabuleringer?