Marx tok feil. Get over it!

Det er noe grunnleggende absurd når Klassekampen henter inn professor Gisle Selnes fra institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Stort mer elitistisk enn det blir det ikke. Han anmelder boken ”First as Tragedy Then as Farce” skrevet av den slovenske filosofen og sosiologen Slavoj Zizek for Klassekampen i denne helgens Bokmagasin. Og den er sikkert veldig interessant. Den handler om den globale kapitalismens totale kollaps. For som vi jo alle vet, begynte hele den globale økonomien å rakne etter 11. september 2001. (Det var tragedien). Og så kom finanskrisa og utgjorde spikern i kista (Det var farsen). Nå kan man selvsagt spørre om det åpenbare: På hvilken måte er markedsøkomien utfordret? Men jeg skal la det ligge denne gangen.

Det er noe befriende sjarmerende med kommunister som ser markedskollapser som en overhengende trussel mot markedsøkonomien. Noen markeder vil gå under for sin egen uansvarlighet. Det er en helt naturlig del av økonomien. Ødeleggende for de den rammer, men like fullt uunngåelig. All den tid markedene er befolket av mennesker. Mennesker som vi alle vet rett og slett ikke er perfekte og som ved enkelte tilfeller (som regel i krigstider, men og som kommunistiske diktatorer) virkelig legger seg i selen for å komme på nye og kreative måter å skade og torturere sine medmennesker på. Men tilbake til bokanmeldelsen, den gjennomfører han ved å skrive et to siders essay. Det jeg ikke skjønner er hvordan dette erkeeksempelet på besteborgerlighet kan være i den fremtidige revolusjonens interesse. Hadde jeg vært revolusjonær arbeider ville det første jeg gjorde være å finne den typen elitistiske svermere som Selnes og puttet han i en arbeidsleir. Med all respekt, jeg syns denne typen essays er spennende og hadde det ikke vært for at jeg har andre ting å lese ville jeg sikkert kjøpt boken han anmeldte og. Men etter en altfor stor dose av Naomi Kleins konspirasjonsteorier og håpløse argumentasjonsrekker med minimalt grunnlag i virkelighetens verden har jeg sett meg lei av markedskritikere. Det er så sjeldent de baserer seg på dagens verden, dagens situasjon og dagens markeder. De foretrekker å holde seg i fortidens verden, ikke-situasjoner og teoretiske markeder.

I den forbindelse har jeg bestemt meg for å vende tilbake til den kommunistiske kirkefaderen. Opphavet til dette teoretiske og bestialske grusomme blindverket vi kaller kommunisme. Det å så kaldt og kynisk sette så mye umenneskelighet i system, er toppen av menneskelig dårskap. Og dårskap hos ellers oppegående mennesker er noe jeg ikke kan fordra. Jeg tror ikke Marx og Engles var onde, selv om veldig mange av deres mest prominente tilhengere var det. Mao, Stalin, Pot og Che var jo direkte blodtørstige. Flere berettelser fra disse ”store” kommunistiske skikkelsene påpeker jo at de nøt menneskelig blod og lidelse. Men at kommunister også er voldsromantikere kommer vel neppe som et sjokk. Men joda, jeg har nok engang satt meg ned med Marx, en person som startet en verdensbevegelse, som målt i systematisk utryddelse av menneskeliv slo selv nazismen. Men vi ser alltid ut til å glemme det på bakgrunn av at det utopiske målet til kommunismen tross alt er høyverdig, hvorpå nazismen jo bare var ond. Noe som selvsagt er det rene tøv. Utopier, enten de er onde eller ”gode”, er umenneskelige. Mennesker er uperfekte, ergo vil et perfekt samfunn måtte undertrykke mennesket.

Jeg vet ikke om jeg får noe ut av Marx denne gangen heller. Han slår meg stort sett alltid som en relativt intetsigende, pompøs teoretiker og en ikke minst middelmådig samfunnsbetrakter hvis eneste bragd er å få en stor, from og fanatisk tilhengerskare. Så vil noen mene dette er et bevis på hans genialitet. Vel, Scientologene er mange de og. Uten at jeg nødvendigvis vil kalle bevegelsens grunnlag genialt. Mennesker vil la seg bedra av forklaringer på hvorfor livet er som det er, uansett hvor håpløst virkelighetsfjerne forklaringene er. Dette er et resultat av at mennesket, som en del av sin iboende uperfekthet, ofte lider av mangel på selvsikkerhet. Og siden man kjenner andre best på seg selv, ender det ofte med en skepsis til menneskeheten. Dette medfører et behov for forklaringsmodeller som enten søker å styre mennesket med fast hånd, eller at vi må finne løsninger utenfor oss selv for å kunne mestre vår egen hverdag. Og det er selvsagt alltid, alltid, alltid noen andres skyld en vår egen når ting går galt. Dårlig selvsikkerhet og selvinnsikt utkrystalliserer seg ofte i at det er andre som har skylden når vi egentlig burde tatt ansvar for oss selv.

Og enda en ting, som aldri stopper å forundre meg er: Som Selnes, som Zizek og alle andre pompøse erkerøde kommunister og sosialister. Hvor blir det av selvinnsikten? Bevegelsen de er den del av er noe av det mest elitistiske, besteborgerlige som finnes. Det krever selvsagt en Marx til for å formulere arbeidernes behov. Marx, som alle vet, hadde tilgang til mer enn nok penger slik at han aldri trengte å jobbe med noe annet enn akkurat det han hadde lyst til, nemlig å skrive. Jeg sier ikke det er noe galt i det, men Marxs egne tilhengere i de kommunistiske diktaturene gikk ofte til angrep på intellektuelle. Marx, kommunismens kirkefader, er intet mindre en erketypen på den typen borgerlighet kommunismen søker å bekjempe. Hvis livsstil, etter egen påpeking, er et resultat av den kapitalistiske økonomiens utbytting av hardtarbeidende menneskers arbeidskraft. Selnes og Zizek føyer seg dermed inn i det teoretisk utsvevende og selvpiskende segmentet av borgerskapet, gjerne kulturarbeidende, som holder liv i Marx kommunistiske bevegelse. En bevegelse som blir mer og mer elitistisk etterhvert som alle andre utenom den teoretiske og virkelighetsfjerne kjernen faller fra.

Så høye tanker har denne eliten om seg selv at den har diktet opp et behov hos befolkningen. Behovet går ut på at de er villige til å begi seg ut i en blodig og samfunnsomveltende revolusjon for å oppnå det livet denne virkelighetsfjerne eliten har. Som om taxisjåføren som digger DDE og foretrekker TV fremfor bøker egentlig har det så ille uten opera og Kafka.

Nei, det viktigste en kan gjøre er å gjøre livet så enkelt og valgfritt som overhode mulig. Slik at folk kan styre sine egne liv og ikke politikere med teoretiske tanker om hvordan livet egentlig skal være. I henhold til kirkefaderen selvsagt og ikke i forhold til hvordan verden egentlig henger sammen. Eller som Selnes påpeker: Zizek ”bedriver en form for filosofisk journalistikk”. Som om filosofisk fortidsromantisering skulle være godt for noe.

Eller som Selnes avslutter: "Verden trenger en ny sannhetsprosess og et nytt kollektivt subjekt som kan forrykke politikkens koordinatsystem ettertrykkelig. Og ideen og ordet "kommunisme" er kanskje - til tross for en alt annet enn gloriøs forhistorie - det mest nærliggende for å betegne det eneste reelle alternativet til kapitalismens apokalyptiske komedie?"

Det er helt absurd.

Og en ting til: Marx tok feil. Get over it.