Om kunst

En bekjent av meg spurte hva jeg mener kvalifiserer til å kalles kunst her om dagen. Han mente det ville være interessant å høre hva jeg syns om spørsmålet siden jeg har en bachelorgrad i kunsthistorie og har jobbet en del med formidling og salg av kunst.

Jeg får bare starte med å påpeke at jeg syns hele debatten om hva som er kunst og hva som ikke er kunst er en håpløst kjedelig debatt. Hver og en av oss må selv avgjøre hvilke kulturutrykk som bringer mening inn i våre egne liv. Også kan andre være herre over hvilke uttrykk som gir mening i deres liv. Kunst er subjektivt og jeg mener alle som prøver å overbevise noen om noe annet begrenser potensialet i det mangfoldet av uttrykksmuligheter som finnes der ute. Og unødvendige begrensinger reduserer vår livskvalitet.

Personlig er jeg glad i samtidskunsten og den modernistiske kunsten. Når jeg studerte kunsthistorie pleide jeg spøkefullt å si at alt før 1850 er rent håndverk og relativt uinteressant som kunstopplevelser. Men det avhenger jo av hva man legger i en kunstopplevelse. For meg blir mye gammel kunst mer historie enn kunstopplevelse. For andre så er det en verdi i seg selv å se noe kjent, eller å se en håndverksmessig bragd som virkelig bryter med vår oppfattelse av hva et menneske kan skape. Jeg blir ikke imponert av naturtro malekunst eller tegnekunst rett og slett fordi det etter min mening hovedsakelig er et resultat av hardt og målrettet arbeid (som i og for seg er imponerende i seg selv, for all del. Men å imponeres over et stort stykke arbeid gir meg ingen kunstopplevelse i seg selv). Skal jeg imponeres av noe så skal det gi meg noe mer og engasjere meg utover det rent estetiske eller håndverksmessige.

Kunst er subjektivt helt fra starten av. Kunstnerne er subjektive. Kunstformidlerne, museene, kuratorne, galleristene og så videre er subjektive. Kjøperne er subjektive. Og vi som betraktere er subjektive. Det å tro at det er en eller annen objektiv norm for hva som er og ikke er kunst er en grov forenkling. I teorien vil jo en sånn norm være så håpløs at den etableres og avsluttes hver gang noen lager, formidler, kjøper eller ser på et verk. Det sier seg selv at det blir en ganske meningsløs norm.

Hvis jeg skal henge noe på veggen er det verken viktig for meg eller nødvendig for meg at noen mener verken det ene eller det andre i forhold til om det er et kunstverk eller ikke. Skal jeg henge noe på veggen er det viktig for meg at det er fint og at det passer på den veggen og i det rommet det skal henge. Hvis jeg vil se stor kunst går jeg på utstillinger og museer og krysser fingrene for en god og utvidende opplevelse. Det er ikke så ofte jeg møter noe som virkelig slår meg. Men det hender. Andre går på kino og ser en god film istedet. At det kan være vel så givende om ikke mer givende kan jeg være tilbøyelig til å være enig med dem i. Alt til sin tid.

Det jeg prøver å si her er vel at kunst er relativt.