De skumle kommunikasjonsrådgiverne

Lundteigen er sjokkert! Skal han overta etter Siv mon tro?

Jeg blir støtt forbauset over folks urimelige motforestillinger mot PR-bransjen og lobbyorganisasjoner. Lundteigen, Aarebrot og Willoch kommenterer i Dagbladet i dag en sak om topp-politikere som går rett over i PR-bransjen. Lundteigen går relativt langt i sin fordømmelse og krever karantene. Aarebrot syns det er noe svineri (hva nå enn det skal bety). Mens Willoch bare syns det er merkelig at noen sånn uten videre kan gå fra politisk ansvar til å påvirke politikere.

Personlig så lurer jeg på hvor reflekterte disse kommentarene egentlig er. Hva blir egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å selge sin kompetanse dyrt til flere eller å binde seg til et selskap som leder, styreleder eller direktør, som jo også mange politikere gjør? Er det ikke et demokratisk gode at de sprer sin kunnskap til flere selskaper, snarere enn å binde seg til et? Tror Willoch virkelig at overgangen fra politisk ansvar til annet ansvar innebærer at de tidligere politikerne skifter personlighet og ikke lenger vil være opptatt av makt og påvirkning? Siden det er så merkelig at de så lett går fra ansvar til påvirkning? Og er egentlig skillet mellom ansvar og påvirkning så tydelig for en politiker? Det tviler jeg på. Mitt bestemte inntrykk er at politikere flest er opptatt av både ansvar og påvirkningsmuligheter. Hvilken politiker ville nøye seg med å kun påta seg ansvar og ingen påvirkningsmuligheter?

Dessuten er en statssekretær eller en politisk rådgiver til en viss grad også en eller annen form for kommunikasjonsrådgiver. Man gir råd til og tar avgjørelser på vegne av politikeren man er statssekretær eller rådgiver for i forhold til politiske prosesser og hvordan disse vil fortone seg i offentligheten. Overgangen fra en rådgiverstilling hos regjeringen til en ren kommunikasjonsrådgiverfunksjon er nok ikke så enorm at den blir ”merkelig” (med Willochs ord).

Aktørene må selvfølgelig holde seg innenfor rimelighetens grenser. Men der har Stortinget grenser de må forholde seg til. Så kan folk like pr-bransjen eller ikke. Men den er nå engang der. Jeg tror neppe det er slik at Bjarne Håkon Hansen eller Jan-Erik Larsen nå bare kan valse inn på statsministerens kontor, legge frem en plan på vegne av en kunde og få den vedtatt. De får nye roller og nye spilleregler. Jeg er ganske sikker på at rådgiverne til Stoltenberg og Stoltenberg selv klarer å se forskjellen på den joviale minister Pølse-Hansen og den nye slue næringslivslobbyisten Bjarne Håkon (jeg ser for meg en fettsleik og armanidress). Og jeg er også ganske sikker på at Stoltenberg ikke glemmer at Jan-Erik har gått fra å være hans rådgiver til å bli en næringslivsaktør. De spiller nå tross alt med åpne kort. Det faktumet at noen kjenner hverandre bedre enn andre får vi ikke gjort så veldig mye med.

Politikerne bør jo kunne forventes å ivareta de interessene de er valgt til å ivareta. Jeg tror nå den politiske ledelsen i Norge vet at de har makt og at veldig mange mennesker søker å påvirke den makten. Eller er de så stakkarslige, uskyldige og naive at de ikke ser hva som lurer seg bak en henvendelse fra NHO?

Nå skal det sies at jeg syns det ser ganske gjevt ut å være kommunikasjonsrådgiver.