Åpenhet gir tillit.

Debatten raser om kommunikasjonsbransjens etikk og moral om dagen etter at noen stortingspolitikere (hovedsakelig rødgrønne etter det jeg har oppfattet) har opphøyd seg til moralske overdommere over andre folks etikk og moral, nok en gang. Vedrørende lobbyvirksomhet, skal ikke de rødgrønne skrike så altfor høyt etter å ha forkastet Venstres forslag om lobbyregister. Et register som ville kunne bidratt til mer åpenhet rundt denne virksomheten. 

Denne saken er drevet frem av overdrevne fordommer og frykt for en bransje man ikke kjenner godt nok. Mye på grunn av at partier som SV som i regjering plutselig ikke lenger støtter forslag om å innføre mer åpenhet rundt bransjens virksomhet inn mot de politiske organene. Det at noen har problemer med pr-bransjen rettferdiggjør ikke ensidig fordømmelse av andre som ikke har det. Jeg har aldri hatt noe til overs for venstresidens selvrettferdighet, selvglorifisering og tilfredshet med sin egenerklærte moralske overlegenhet. Den er drevet frem av en kongstanke om at det private ikke er i felleskapets interesse. Noe jeg er overbevist om at er feil. Felleskapet består av det offentlige OG det private. Et åpent og godt samspill mellom offentlig og privat sektor er helt grunnleggende for den velferdsstaten de rødgrønne ser ut til å ha erklært eierskap til (men som de selvsagt verken eier eller har skapt alene).

Jeg mener det er langt mer mistenkeliggjørende at de rødgrønne politikerne selv ikke ønsker mer åpenhet i møte med bransjen, samtidig som de ser ut til å være på pletten med sin fordømmelse av den. Politikere som i det ene øyeblikket er mot et lobbyregister og i det andre øyeblikket høylytt påpeker potensialet for umoral i lobbyvirksomheten vitner bare om en prinsippløshet og en dobbeltkommunikasjon som i hvertfall ikke er med på å skape tillit til våre nasjonale rødgrønne politikere. I etterpåklokskapens navn vil forhåpentligvis flere av disse stortingspolitikerne støtte Venstres forslag om lobbyregister ved neste korsvei.

Åpenhet i prosesser gir en større tillit til resultatene av de prosessene som føres. Derfor er jeg prinsipiell tilhenger av åpenhet rundt alle prosesser, i allefall så langt det lar seg praktisk og forsvarlig gjøre, selv om det krever ekstra bruk av ressurser. De fleste større virksomheter, offentlige som private, bruker store summer hvert år på å bedre sitt omdømme. Det er en av grunnene til at kommunikasjonsbransjen er blitt så stor som den er blitt. Åpenhet rundt de ulike virksomhetens prosesser kan i denne sammenhengen samstilles med ønske om økt tillit til virksomheten fra befolkningen og dermed bedre omdømme. Det er derfor merkelig at partiene ikke ønsker mer åpenhet om hvem som kommer bankende på Stortingets eller Regjeringens dør for å påvirke de øverste politiske organene her i landet.

Bjarne Håkon Hansen handler ikke umoralsk. Jeg har ingen problemer med at Hansen selv velger hvilken jobb han vil ha, men til en som har god trening i å være i offentlighetens søkelys handler han meget klønete. Han burde avklart dette før han dro til Afrika fordi han som dreven politiker burde forutsatt mediestormen som ville oppstå i det hans fremtidige yrke ble kjent. Moralsk sett syns jeg det er helt ok at noen vil bruke en del av sitt liv på å bedre kommunikasjonsprosessene i samfunnet.

Han vil sannsyneligvis få en streng karantene i forhold til de karantenereglene det er lagt opp til. At karantenereglene ikke er strengere er på ingen måten Hansens problem, men et problem som ligger hos Stortinget som har vedtatt reglene. Hvis Hansen bryter taushetsplikten fra sin tid i statsrådsposten (noe jeg er ganske sikker på at han ikke kommer til å gjøre) vil han også bryte loven. Og han vil bli rettsforfulgt som alle andre innbyggere i dette landet.

Hansens overgang til kommunikasjonsbransjen er ingen big deal.