Frihetens styrke.

I en kronikk i Dagbladet 24. juni skriver Hanne Nabintu Herland om nihilisme og hedonisme under tittelen "Hedonismens svakhet". Jeg er faktisk en av de få jeg vet om som faktisk liker Herland. Selv om jeg stort sett er uenig i konklusjonene hennes og jeg ikke kan fordra henne live i TV debatter. Da virker hun litt doserende og belærende. Men i tekstform er hun god og jeg syns hun ofte bidrar med noen friske synspunkter.

I Dagbladet trekker hun inn Glucksmann og resonnerer rundt samfunnets seksualmoral og det hun oppfatter som hedonistiske tendenser i dagens liberale moralsyn. Jeg er ikke enig i at samfunnet er preget av et hedonistisk eller nihilistisk moralsyn. Men jeg er derimot enig med henne i at hvis det hadde vært tilfellet så hadde det vært et tegn på et samfunn i forfall. Jeg syns det er lite som tyder på at samfunnet som sådan nikker godkjennende til at fjortissungdom reiser til Aiya Napa og ”drikker seg sanseløst beruset” som hun skriver. Tvert imot. De debattene jeg har sett om overstadig berusede ungdom i utlandet, ja nordmenn i utlandet generelt, vitner om at mediene har en negativ holdning til dette.

”Nihilismen forfekter en moral uten grenser der mennesket kan tillate seg alt. Det onde anses som ikke-eksisterende. Skamfølelse oppfattes som en sosialt konstruert effekt av tradisjonelle dogmer man helst bør gjøre opprør mot. Frihet blir dermed løsrivelsen fra borgerlige samfunnsnormer, ikke minst i spørsmål om seksualetikk (…) Nihilisme og hedonisme er for øvrig beslektede moralfilosofier i det begge søker å rettferdiggjøre individets rett til å gi egennytten forrang fremfor hensynet til andre.”

Sosial kontroll, skam og annen nedlatenhet lever i beste velgående i Norge i dag. Og vi bør alle gjøre alt i vår makt til å utrydde slike holdninger. Så kan det hende at resultatet er at noen flere ungdom har meningsløs sex og alkoeskapader som ikke gir dem annet enn tomhet i retur. Men det er en pris jeg er villig til å betale for at en større del av befolkningen ikke skal fanges i andres liv når de egentlig ønsker å leve sitt eget. Det virker som om Nabintu Herland ikke ser komblingen mellom skam og nedlatenhet,det er generelt sett uklart om hun mener skam kan være en positiv kraft. I så fall er jeg dypt uenig med henne. Det finnes andre, bedre sosiale konstruksjoner en skam for å regulere mellommenneskelige relasjoner. Mekanismer som ikke er bygd opp rundt nedlatenhet og å bygge ned andre personers selvbilder.

Spørsmålet blir da, hvordan går andres frilynte sex og festliv utover andre? Vi har senest med regjeringens behov for å stramme inn skjenketidsbestemmelsene sett at problemene alkohol medfører vektlegges av mange heller enn friheten til å nyte alkoholen når en vil i fredlige former. Regjeringen er dermed alt annet enn hedonistisk. I debatten om skjenketidene kan jeg til dels være enig i at fyllebråk kan sies å gå ut over andre og samfunnet må bruke en del ressurser på å begrense det. Samtidig så tror jeg de aller færreste av de som er for å begrense sjenketidene oppholder seg i Oslo natt til søndag klokken 03.00, og således vil deres moralsyn gå utover de som ikke ønsker å slutte å drikke klokken 02.00 på natten. Selv om de som ønsker det uavhengig med sannsynelighet ikke benytter seg av muligheten til å drikke til 03.00 i dag. Skal andres meninger om skam legge til grunn for mine muligheter til å leve etter eget ønske?

”Kroppen er mer enn fysisk. Den inneholder dype psykologiske mekanismer og et hav av sårbare følelser. Seksualitetens begrensning ligger nettopp her. Mennesket består av dypere dimensjoner som ikke lar seg tilfredsstille av pirrende samleier alene.” Jeg er enig i at meningsløs sex, eller ustanselig festing ikke etterlater en med annet en tomhet og vage minner. Men det er opptil enhver selv å bestemme over sitt eget seksualliv og hvor grensene mellom det meningsløse og det meningsfyllte går. Ønsker Nabintu Herland seg tilbake til en tid da sex var tabubelagt?

Verdiene til Hanne Nabintu Herland er en ting. Så lenge de er personlige verdier. Men samfunnet kan ikke og skal ikke gradere noen personlige verdier over andre, for det medfører i mange tilfeller en type sosialkontroll vi har forlatt i store deler av Norge og godt er det. Det vil alltid finnes avvik, det vil alltid finnes folk som faller igjennom og lider uansett hvilket system vi har. Men jo romsligere friheten til å velge selv er, dess bedre vil de aller fleste av oss ha det.

Absurde kommentarer som: ”I et seksuelt system der ekteskapsbrudd er forbudt, vil derimot alle stort sett finne en sengepartner, ” vitner om noen undertoner og et menneskesyn som er ganske annerledes enn mitt eget. I valget mellom hedonisme og å gjøre ekteskapsbrudd ulovlig tror jeg helt klart at hedonismen medfører mer sinnsro enn alternativet.

Personlig er jeg ingen hedonist. Jeg kan ta en fest, noen vil kanskje påstå for ofte. Og det gir meg sjeldent en spirituell eller åndelig oppvåkning. Men det er ikke noen motsetning mellom det og det å søke mer varige relasjoner ellers i livet eller noen motsetning mellom tilfeldig sex og nestekjærlighet. De moderne friheter har kanskje ført til at vi søker mer perfekte relasjoner enn tidligere. Kanskje gir vi opp for lett og velger singeltilværelsen fremfor parforhold, karriere fremfor barn, og så videre. Men å leve som en er vel ikke med nødvendighet hedonistisk? Mange har tette vennskapsbånd. Folk de kan støtte seg på i hverdagen.

Dessuten så er jeg overbevist om at det er mange ensomme mennesker i parforhold der ute. Som ikke føler partneren forstår en og som ikke har noen livspartner å snakke med. Kanskje ville de hatt det bedre utenfor? Tosomhet er ikke alltid riktig hvis de to som er i en relasjon ikke passer sammen. Noen finner det ut før, andre finner det ut senere. En romantisk holding til ekteskapet som noe hellig og noe positivt i seg selv er etter min mening rent sprøyt.

Ekteskap og tosomhet er ikke et gode i seg selv. Det er rammer rundt to mennesker som velger å leve sammen. Fungerer ikke samlivet er ekteskap og tosomhet en negativ ting. Alt avhenger av de to personene involvert og familien de etablerer, de valgene de tar og at de er ens om det livet de ønsker å dele seg i mellom. Er de ikke det kan ekteskapet bli et åndelig fengsel. Og i miljøer hvor ekteskapsbrudd blir motarbeidet, uglesett eller hvor det medfører isolering fra familie og venner kan det sågar være et fengsel i mer bokstavelig forstand en alle oss som ikke opplever det kan tenke oss.

Det er lett å forherlige måtehold og moderasjon, men satt i system kan det utarte seg til sosial kontroll, isolasjon og utestenging. De færreste tar skade av en partytur til Aiya Napa. Personlig har det aldri fristet. Jeg har flere venner som liker å utforske utelivet når de er på ferie. Personlig så syns jeg en klubb er en klubb uansett hvor i verden den er. Og klubber betyr store ukjente menneskemengder som gir meg null igjen. Da foretrekker jeg en hyggelig pub, hvor en kan ha mer betydningsfulle samtaler over en pils. Men jeg syns vel ikke at folk som heller drar for å klubbe, oppleve musikken, danse og ha en mer kroppslig form for nytelse er noe mer egoistiske enn meg selv. At egoisme skal ha sammenheng med en kroppslig opplevelse er for meg en absurd påstand. Det kan ganske enkelt påstås at det å ville spre sin egen moralisme er vel så egoistisk på et åndelig plan. At Herland er en egoist som tror at hennes, og kun hennes meninger og holdninger alene, er det som kan redde verden fra ”antidemokratisk forfall”.

I Norge i dag er det fortsatt slik at homofile blir utstøtt i visse kristne miljøer. Fordi de velger å følge sitt eget hjerte og sine egne følelser i jakten på et liv som passer dem, men kanskje ikke samfunnet de vokste opp i. Vi syns fortsatt jenter (og gutter) med en løssluppen seksualmoral er ”horete”, selv om de selv kan ha det godt med seg selv og sine valg. I enkelte tilfeller i enkelte miljøer i Norge tvangsgiftes fortsatt ungdommen fordi foreldrene er redd for hvilken skam alternativet kan medføre. Skamfølelsen er nært knyttet til sosial stigmatisering. Jeg er overbevist om at intet menneske i verden får det bedre av å stigmatiseres som følge av at andre ikke godtar ens egen livsstil. Hvordan skal skam gjøre Norge til et bedre sted?

Herland skriver: ”For hvordan går det til slutt i et samfunn som oppmuntrer til å bedra partneren «dersom du føler for det»?” Jeg har aldri møtt noen som syns utroskap er greit. Hvor hun har dette fra vet jeg ikke helt. At enkeltpersoner kan ha uttalt det offentlig betyr ikke at samfunnet som sådan støtter en slik håpløs påstand.

Det må være lov å ta opp verdier og moralske standpunkter i et offentlig ordskifte. Men hva er det Herland vil med dette? Hvor vil hun hen? Vil hun ha et samfunn preget av sterkere sosial kontroll? Med de mange ulempende dette medfører.

Livet er mitt, og ingen andres. Men da er det selvfølgelig også mitt ansvar å ta vare på de personene jeg møter i min vei. Man kan ikke forvente å være fri selv, hvis man lar friheten gå utover andre. Frihet medfører ansvar, dette er alt annet enn hedonistisk.