Usminket og nedverdigende?

Det er vanskelig å skulle forsvare Nine Karin Monsen for jeg er ikke enig med henne. Men jeg er enig med Fritt Ord. Så lav er takhøyden blitt for moralsk argumentasjon i de homofile miljøene at de nå leverer tilbake prisen, starter støtte kampanjer for å gi Kim Friele pengene hun gir tilbake og arrangerer støtteaksjoner på taket av operaen. Det dunker inn stadige påminnelser i innboksen min på Facebook om hvor intolerante vi homser har blitt ovenfor andre folks antikvariske motstandskraft mot familiestrukturer de ikke anser som naturlige og gitt av de biologiske forutsetningene i mennesket eller av en eller annen form for guddom.

Jeg får forespørsler om å bli med i støtteaksjonen for Friele, som om hun trenger noen støtteaksjon. Eller i bevegelsen mot Monsen, som om jeg skulle være mot en fri kvinnes rett til å tenke og si det hun mener. Støtteaksjoner for det politiske korrekte meningsenfoldet og mot folks frekkhet til å ta opp, på en direkte og usminket måte, at de mener at noen barn som vokser opp uten far tar skade av det. Og den lille klumpen i magen vår som gir etter for de tradisjonelle strukturene som vi jo stort sett alle bærer rundt på og tenker kanskje, kanskje har hun rett. Biologien i det er åpenbar. Selvsagt har hun ikke rett. Å hevde at noen barn vokser opp med en følelse av mangel kan like så gjerne bli parert av et annet faktum. At noen barns som vokser opp tar skade av det, uansett hva slags familiestrukturer de vokser opp i. Sånn er livets grusomme faktum.

Det er helt tydelig at mye av det Monsen sier blir tatt helt ut av kontekst og vridd slik at det ser verre ut enn det hun egentlig sier. Monsen og homobevegelsen spiller katt og mus. De elsker tydeligvis å hate hverandre.

Det er et problem at LLH og andre kritikere bruker riksmediene som sannhetsvitne og grunnlag for sin kritikk av Monsen og Fritt Ord. Homobevegelsen ser ut til å være mer opptatt av å plukke Monsens uttalelser fra hverandre heller enn å begrunne hvorfor hennes påståtte forsvar for barns menneskerettigheter er illegitimt. Det er også et problem at vi henger oss mer opp i språk og språkbruk enn meningene bak ordene. Monsen bruker en form for moralsk retorikk som kan virke sårende, men alle kan ikke pakke inn meningen sin i politisk korrekt fintfølelse.

Men kanskje var det akkurat dette norges homofile trengte akkurat nå. En ny ytre fiende å være indignert ovenfor. Når mennesker får det for bra har vi en tendens til å søke etter en mening, en eller annen form for motstandskraft, slik at vi kan fortsette å kjempe videre.

Homobevegelsen burde brukt mer tid på å begrunne hvorfor kunstig befruktning for lesbiske er greit. Jeg syns ikke nødvendigvis det er det, ikke fordi jeg mener lesbiske er dårlige foreldre men fordi jeg mener man burde konsentrert seg mer om å utvide mulighetene for adopsjon. Kunstig befruktning (uavhengig av legning) i en verden med en overflod av barn som desperat trenger foreldre er egoistisk, enten vi liker det eller ikke. Det er noe ulogisk over argumenter over at to av samme kjønn kan danne en familie som er like mye verdt som en familie fundert ut fra mer biologisk "naturlige" forutsetning, samtidig som vi insisterer på at barnet skal bæres frem av en av foreldrene, med en av foreldrenes gener. Plutselig betyr biologien noe allikevel.

Nå har jeg skjønt Monsen dit at hun er mot at homofile skal adoptere også, men det gjør ikke argumentene hennes mindre interessante. Slik jeg ser det så krever hun noen tydelige svar fra en bevegelse som ikke helt har klart å begrunne alle sidene ved ekteskapsloven. At hun gjør det på en dogmatisk og lite politisk korrekt måte er kanskje irriterende, men det er ikke noen grunn til å gå i masseprotester.

Det er ikke diskriminerende å hevde at barn i utgangspunktet har rett på en far og mor. Og samtidig påpeke at å frata barnet denne retten er et brudd på barnekonvensjonen og et brudd med et eller annet moralsk-biologisk dogma. Det er begrensende og det lar seg lett tale i mot med alle de eksemplene på at folk som vokser opp i familiestrukturer som er annerledes enn denne klarer seg helt fint og det er også nok av heterofile kjernefamilier som får barn som ikke klarer seg så bra. Det er disse argumentene man må bruke mot denne typen argumentasjon. Ikke skrike opp om diskriminering, for det er ikke diskriminering. Av noe slag. Ingen, og da mener jeg ingen uavhengig av legning, har noen som helst rett til å få barn. Man kan argumentere for at man har en eller annen form for rett til å gifte seg med akkurat hvem man vil, men grensen går også der.

Det kan være sårende, begrensende og nedverdigende å ta og føle på sin egen tilkortkommenhet som homofil mann med et ønske om å stifte familie. Jeg kjenner til den følelsen selv. Men det er et faktum, uansett hvor mye jeg vrir og vender meg i søvne og drømmer om et annet liv så vil jeg aldri kunne få barn på noen naturlig måte. Det vil være en prosess ganske ulik den "normale" og det er slett ikke sikkert jeg får noe barn. Det er et av livets sørgelige faktum for mitt vedkommende. Men det er så slettens ikke noe diskriminerende ved det. Og jeg blir absolutt ikke med på en eller annen relativistisk bortforklaring av naturens harde realiteter, alla hvem begrunner hva som er naturlig og så videre. Det naturlige er mann, kvinne, pulings, graviditet og babyhyl. Nå har jeg og resten av Norges befolkning stort sett forlatt et liv i pakt med naturen, så det naturlige kan til dels bortforklares. Men det gir oss på ingen som helst måte noen menneskerett til å få våre egne barn.

At Monsen mener det er absurd og nedverdigende med kunstig befruktning kan jeg godt forstå. Det har hun all rett til, og vi homofile trenger faktisk å ta det med i betraktning. Hun har også helt rett i at det å frata noen retten til en far er spekulativt og diskutabelt. Og LLH gjør helt feil når de ikke aksepterer hennes rett til å fremheve dette i det offentlige ordskiftet. Også når de bruker helt åpenbart vridde avisoverskrifter for å hevde sin egen populistiske indignasjon.

Monsens meningsfeller tapte, vi vant. Det er ingen grunn til å sette kaffen i halsen over at noen fortsatt vil hevde biologiens suverenitet over den menneskelige kultur.