Ønsker vi bare å overleve?

Mandag 2. Mars stilte Bergens Tidende spørsmålet; - Om innrettningen på trygdesystemet vårt har uønskede effekter?

Videre skriver de at ”Norge har generøse ordninger på dette feltet. Det er også vanskelig å være enig i at mennesker som ikke kan arbeide fortjener skikkelige økonomiske rammer.” Det mener jeg Bergens Tidende har helt rett i, samtidig må vi ikke se oss blinde på de økonomiske rammene. Det er ikke kun gode økonomiske rammer som utgjør et verdig liv. Det er langt flere forhold. Jeg ville aldri oppfattet det som et verdig liv å være så ubrukelig at jeg ikke kunne annet enn å motta trygd og gå hjemme. Å være utenfor samfunnet uten å bidra med mitt. Nå er det sikkert mange som slår seg til ro med at kroppen er ufør og at det ikke er noe de kan få gjort med det. Men det er sikkert også en del der ute som kunne bidratt med noe, som ikke får det, og dermed blir man fratatt en bit verdighet man i utgangspunktet hadde forutsetning til å ha. Vi må ikke tro at penger løser alt.

Jeg vet ikke hvordan man stiller folks behov for å bidra. Dette forutsetter jo for det første at folk faktisk har et behov for å bidra selv om de er helt eller delvis arbeidsuføre. Uansett er jeg sikker på at man må slutte å overfokusere på de økonomiske rammene og begynne å fokusere på at liv skal leves, ikke bare overleves. Og om noen får stilt noen krav til seg på veien som ikke burde vært stilt krav til, så mener jeg dette er bedre enn at noen blir passivisert og ubrukeliggjort for å skåne noen for et unødvendig krav.

Dette handler også om integreringspolitikk. I lørdagens VG tar Hanne Skartveit i en kommentar et aldri så lite oppgjør med "Velferdsstatens forbannelse", og den ligger delvis i det faktumet at trygdegodene ofte overgår eller i allefall kan måle seg mot lønn for arbeid. Slik at en del innvandrere aldri kommer seg inn i arbeidslivet. Insentivene mot det er rett og slett for store (språkproblemer, vanskelig å i det heletatt få komme til intervju,trygdeordningene er gode), og insentivene for er for små (ofte får de de tyngste jobbene, lav lønn og har de en utdanning får de ofte ikke utnyttet den).

Hun skriver at det norske trygdesystemet har innebygde fattigdomsfeller. "Når en med lav trygd slipper skatt, mens en med samme lave lønnsinntekten må betale skatt, er det noe galt." Samtidig som hun påpeker det faktum at barn i familier hvor foreldrene jobber klarer seg bedre enn barn i familier hvor foreldrene står utenfor arbeid.

Det ligger ikke noe verdighet i å gi folk så gode vilkår for å ikke jobbe at de faktisk ikke jobber. Det ligger mer verdighet i å leve enn å overleve.