Verdighet og ansvar.

Fordommer og tolkningsrammer er en nødvendighet for at vi skal kunne forstå verden. Når jeg møter et bestemt utsagn, som for eksempel; ”De som tjener minst må betale mest” vil jeg tolke det ut fra en rekke forutsetninger både kulturelle og personlige som vil avgjøre hvordan jeg vil tolke dette utsagnet. Min automatiske reaksjon på overnevte utsagn, som er overskriften til en artikkel som stod i Aftenposten fredag 6. februar er;

Hva? Dette høres meningsløst ut. Dette tror jeg ikke noe på.

Noe som selvsagt gjør at journalisten får det som han vil og jeg leser saken. Selv om jeg tenderer til å mene at dette helt sikkert er en idiotsak, som forutsetter helt andre ting enn det jeg selv mener er relevant og reelt.

Fra avissiden ser to stakkars personer mot oss. Med et litt ynkelig og stakkarslig blikk. ”Forsikring gir klasseskille” – og ”Ikke gener, men levekår som bestemmer”, kan vi lese av underoverskriftene. Dette er en bevisst tolkning fra de journalisten har intervjuet. Det er kanskje også en ønsket tolkning fra journalistens side. Jeg er helt sikker på at han kunne fått motsatt tolkning av andre intervjuobjekter, men det ville neppe passet inn i journalisters evige behov for å sette saker inn i et system hvor "den stakkars lille mann" er taperen i møte mot etter eller annet system. I dette tilfellet forsikringsselskapene. Man kan like godt tolke det dit hen at det slett ikke er levekårene som bestemmer om man røyker, drikker for mye eller spiser for usunt, det kan like godt skyldes livsstilen og egne personlige valg.

Medisinerne Aftenposten har snakket med skal tydeligvis forstå seg i hjel på problemet; –Levetidsforskjellene er fortsatt betydelige i Norge. De som har kort utdanning og de mest slitsomme jobbene, er mer syke og dør tidligere. Det er ikke gener, men levekår som bestemmer dette. Så er spørsmålet om hva har man skyld i selv, sier Westin.

Samtidig som man tidligere i saken vist til at folk med lavere utdannelse og lavere lønn generelt sett er de som røyker mest og er mest overvektige i befolkningen. Men det er altså de tunge jobbene og at de er slitere som trekkes frem som hovedårsaken til at de er mer syke og dør tidligere. Jeg er ikke i tvil om at et langt og tungt liv sliter på kroppen. Jeg syns heller ikke forsikringsselskapene skal kunne kreve mer i premie av folk som jobber med tunge løft eller i kassa på Rimi. Eller at de skal kunne avgjøre premien ut fra lønnsnivå, utdanningsnivå og levekår generelt. Men de må da kunne kreve at folk tar ansvar for egne liv. Røyker du, innebærer det en risiko. Og den fjernes ikke ved at du får samme forsikringspremie som alle andre. Tvert i mot mener jeg det er rett og rimelig at folk som bevist påfører seg risiko også må ta ansvar for dette valget og betale mer for den økte risikoen de utsetter seg for. Jeg kjenner folk med lang og god utdannelse og gode jobber, som både røyker, drikker og spiser for mye. Jeg regner med at også disse må betale en høyere forsikringspremie på grunn av livsstilen sin. Og at heller ikke disse er spesielt fornøyd med det. Men alle kan vi ikke være fornøyde hele tiden og slippe påkjennelsen ved å ta ansvar for egen livsstil.

Vi kan ikke sy puter under armene på folk i så henseende bare fordi de tjener mindre, eller har lavere utdannelse. Da gjør vi dem en bjørnetjeneste. Vi kan ikke fjerne det faktum at folk bevisst påfører kroppen sin skade, bare fordi de har lavere utdannelse og lønnsnivå enn resten av befolkningen. Virkeligheten blir ikke annerledes bare fordi vi later som. Folk får ikke en sunnere livsstil av lavere forsikringspremier. De får en sunnere livsstil av å bli konfrontert med egne dårlige valg og så gjøre noe med livsstilen sin. Som for eksempel slutte å røyke, drikke mindre eller spiser sunnere. En usunn livsstil er etter min mening en helt legitim grunn til å kreve høyere forsikringspremie. Lav utdannelse, lav lønn og et yrke som kommer langt ned på rangstigen er det ikke. Men å koble dette sammen, er å stakkarsliggjøre folk med lavere utdanning en den øvrige befolkningen. De kan stå til ansvar for egen livsstil de og. Som alle andre.

I undersaken ”Fikk nei på grunn av overvekt”, kan vi høre den stakkarslige damens tanker om saken. –Jeg vet jo selv at jeg er overvektig. Men jeg synes dette er drøyt. Jeg er liksom ikke bra nok. Dette gjør meg sint.

Hun føler seg ikke bra nok. Men saken er at om man ikke legger et slikt stakkars lille meg mot resten av samfunnet tolkningsstandpunkt til grunn og nekter å la folk stakkarsliggjøre seg på den måten kunne man konfrontert henne med et;

”Men det er ikke snakk om at du ikke er bra nok. Ingen dømmer deg som et godt eller dårlig menneske på bakgrunn av din livsstil. Men det er et faktum at din usunne livsstil påfører deg en helserisiko som forsikringsselskapet ønsker at du dekker selv.”

Jeg nekter å godta at folk tillates å være dummere enn det de er. Å redusere folk med lav inntekt eller utdanning til forvokste barn som trenger samfunnets myndige beskyttelse er jeg ikke med på. De er voksne mennesker som kan ta vare på seg selv og kroppen sin, og som fortjener å være stolte av det livet de lever. Ikke reduseres til stakkarslige vesner som ikke har kontroll på eget liv og leven.

Jeg skjønner at det slett ikke er verken gøy eller hyggelig å få høre at man er for tykk. Men hvis faktumet er at man rett og slett er skadelig overvektig så er det noen ganger ingen vei utenom. Ingen skal kunne fortelle noen at de må spise sunt, eller ikke har lov til å røyke eller drikke for mye. Men det er faktisk legitimt å fortelle folk at man selv ikke vil ta risikoen for de skadene en volder egen kropp.

Kall meg uempatisk, kald og kynisk eller hva du nå enn vil. Men jeg mener dette handler om verdighet og respekt. Verdigheten og respekten som ligger i å ikke stakkarsliggjøre og umyndiggjøre mennesker bare fordi de har lav inntekt og lavutdannelse. Vær gjerne uenig med meg i det, men det krever en bedre begrunnelse ann at det er en relasjon der.