Klassekampen

På vei til jobb tidligere i dag ble jeg møtt av Klassekampen på vei ut døren. Den lå der på dørmatta mi, åpen og imøtekommende. (Bokstavelig talt, avisbudet hadde slengt den slik at den lå åpen). Et øyeblikk glemte jeg helt at det er en venninne av meg som har gitt meg et vennskapsabonnement, selv om jeg prøvde å forklare henne at jeg som oftest ikke har tid til en elitistisk og virkelighetsfjern raddisblekke. Med unntak av lørdagsutgaven. Den tar jeg meg ofte tid til. Ikke fordi Klassekampen er mindre virkelighetsfjern og radikal i helgene, men i helgene har jeg mer tid. Dermed kan jeg sette meg ned og kose meg med et helt annet verdensbilde enn mitt egen. Med mer tid mellom slagene kan jeg la meg fasinere av en liten gruppe mennesker som fortsatt tror på noe som har blitt motbevist gang på gang opp igjennom historien. Nå skal jeg altså få dette verdenssynet på døra 6 ganger i uken de neste tre ukene.

Takk til min radikale kulturarbeidende venninne. Kanskje jeg endelig blir kommunist og klassekjemper jeg og. Jeg er tross alt barn av en innvandret servitør og en helsearbeider som har arbeidet med tunge tak i både eldreomsorgen og i arbeid med funksjonshemmede hele livet. Ingen av dem har videregående eller høyere utdanning. Så jeg burde jo, klassen tro, aldri ha kommet meg inn på universitetet. Hvis en skal følge tesene er visst sosial reproduksjon en mare. Jeg for min del syns ikke det er unaturlig at folk trekker mot foreldrenes valg, liv og yrker. Så lenge man kan velge å gjøre noe annet.

Det paradoksale med Klassekampen er vel heller at om jeg ikke hadde tatt høyere utdanning så hadde jeg sannsynligvis ikke klart å forholde meg til et kvekk av det Klassekampen skriver om. Så akademisk og utilgjengelig som den avisen ofte er, spesielt i kommentarene, essaysene og i forhold til sine komplekse og ofte meget teoretiske virkelighetsbilder. Den fortoner seg i likhet med Morgenbladet som en nisjeavis for ekstreme akademikere. Som konsekvent nekter å forholde seg til verden på et annet plan enn et rent teoretisk plan. Hvor alt skal analyseres inn i teoretiske vrengbilder av en verden som er høyst reell.

Men det er viktig med korrektiver. Og det er viktig å utfordre egne virkelighetsbilder. Sånn sett så bør vel Klassekampen nesten være viktigere for liberalere og konservative, enn gammelkommunister som har valgt å leve i en illusjon.