Det uimotståelige private næringsliv.

I et debattinnlegg i Aftenposten i dag gnager professoren Signe Howell på gamle beinrester. Hun ytrer en velkjent frustrasjon og motvillighet fra forskningsmiljøene mot Kvalitetsreformen og til krav stilt mot egen virksomhet. Krav er som kjent bedriftstenkning, skal en følge mange forskeres tankebaner. Det er liten eller ingen forståelse for at etter hvert som de offentlige budsjettene vokser må en faktisk begynne å begrunne hvorfor skattepengene skal brukes her og der. Er det unaturlig at en sektor som får så store overføringer fra staten, og dermed er så avhengig av den, som FoU-sektoren faktisk forventes å rapportere noe tilbake. Utover ”business-as-usual”, kunnskap kan ikke måles eller kunnskap utvikles best i fred?

Jeg mener faktisk det mangler noe på det akademiske refleksjonsnivået, den kritiske tenkningen om du vil, når man klarer å på den ene siden snakke om universitetenes hovedformål: ”Å ivareta faglig kunnskap gjennom forskning, og å gi nye generasjoner av studentene innføring ikke bare i fag, men forståelse av verdien – og gleden – ved faglig fordypning og kritisk refleksjon,” og samtidig på den andre siden hevde at det å kunne bruke utdannelsene sine til noe, bruke sin faglige fordypning og kritiske tenkning, er kortsiktig nyttetenkning. Det må da være mulig som universitet å formidle verdien av kritisk tenkning, også verdien av kritisk tenkning utenfor akademia og fagtradisjonene, til studentene uten at det går på fagligheten løs? Er ikke faglig fordypning og kritisk tenkning viktige forutsetninger for samfunnet som helhet? Hvordan skal en formidle dette videre om forskningsmiljøene nekter å bygge bro over i de andre samfunnssektorene, slik som for eksempel over i det private næringsliv? Hvis man ikke er faglig sterk nok, og kritisk nok, til å stå imot eventuelle krefter som vil motvirke en i møte med samfunnet utenfor, bør kanskje ikke akkurat disse personene være satt til å vokte vår fremtidige kunnskapsbase. Forskere som ikke klarer å forholde seg til samfunnet for øvrig uten å tape sin egen frihet, faglighet, egenart og kritiske tenkning er de kanskje ikke skikket til den oppgaven de er satt til å gjøre.

Professor Howell skriver om stadig mer skepsis, men det er vel heller slik at det blir stadig mer krav til de sektorene i samfunnet vi velger å bruke penger på og satse på. Og det syns jeg i og for seg er helt greit. Om krav er bedriftstenkning så er det jaggu behov for litt bedriftstenkning også i FoU-sektoren.

Den akademiske friheten er og skal være størst mulig, men det er ikke det samme som at man ikke skal formidle, melde fra om hva en gjør for de massive overføringene og forholde seg til samfunnet utenfor. Samfunnet utenfor inkluderer selvsagt det private næringslivet og deres perspektiver. Og om akademikerne gir fra seg friheten bare fordi samfunnet stiller krav til de oppgavene de gjør så bør akademikerne finne seg noe annet å gjøre og overlate plassen til folk med faglig integritet nok til å stå imot de tydeligvis enorme fristelsene til å kaste egen faglighet og kritisk refleksjon over bord.