Den vanskelige debatten.

Det er godt politikerne våre nå endelig ser ut til å tørre å ta tak i integreringsdebatten. Dette er en debatt som krever og fortjener bred politisk interesse og armrom. Sånn sett har jeg ingenting til overs for min partileder Sponheims utspill om å utelukke FrP fra debatten.

Vi er selvsagt ikke tjent med at topp-politikerne i dette landet reduserer integreringsspørsmålet til demagogisk skremselspropaganda om snikislamifisering. Men jeg er også like sikker på at Siv Jensen målbærer en del frykt som vi i allefall ikke kommer til bunns i ved å tie den i hjel. Politikere over hele landet må på banen og innrømme de utfordringene med integreringen som vi ser – og komme med løsningsforslag fortløpende. Samtidig må en vise hvor fjernt fra sannheten Siv Jensens frykt er. Ikke latterliggjøre frykten, for frykt er selvsagt reelt om det som skaper den er reelt eller ikke. Om Siv Jensen utnytter folks frykt, eller deler den, mener jeg er irrelevant i denne forbindelsen. For hvis det stemmer, som jeg tror, at folk faktisk opplever denne frykten rundt omkring, må den tas på alvor. Om det er FrP som målbærer den eller ikke.

Snorre Valen, Saera Kahn og Liebe Rieber-Mohn er på banen i dag i Klassekampen og vitner lovende nok om edruelighet i forhold til FrPs rolle. Abid Raja har tidligere vist romslighet i forhold til at Siv Jensen har noen gode poenger. Per Kristian Foss har advart mot de delene av retorikken som skremmer mest. La oss nå håpe at VG og Dagbladet som til nå har ført en overforenklet og tabloid linje lar fornuften skinne igjennom og ikke kun målbærer skyttergravspolitikerne i denne saken. Slik at vi faktisk får muligheten til å se en god integreringsdebatt i Norge.

I Klassekampen i dag sier statssekretær Rieber-Mohn noe viktig om FrPs rolle i saken. Hun sier; "FrP er veldig flinke til å stille krav, men de har jo ingen politikk som gjør det mulig for folk å oppfylle kravene som stilles." Dette er viktig å ta med seg i integreringsdebatten. Man må også som politiker kunne ta ansvar for å komme med løsningsforslag.

Jeg jobber selv med integrering ved siden av studiene, både frivillig og som en jobb. Blant annet jobber jeg med en mentorordning og leksehjelpordning i tilknytning til Hersleb skole i Oslo sentrum. Hersleb er en av sentrumsskolene med veldig høy andel av minoritetselever. Det er store integreringsutfordringer knyttet til at elever i den norske grunnskolen vokser opp med en skole nesten fri for kontakter med samfunnet de lever i. På skolen møter de et mangfold av nasjonaliteter. Men kontakten med Norge som samfunn er liten. Hjemme er kontakten med egen nasjonalitet stor, men kontakten med den norske tilsvarende liten. Dette er selvsagt ikke noen oppskrift på god integrering. Det kan være mye annet positivt forbundet med et slikt mangfold, men hvis en ønsker integrering så må det settes inn langt flere ressurser og tiltak slik at ungdom som vokser opp i Norge også er i kontinuerlig kontakt med det norske samfunnet.

Jeg har selv opplevd ungdom, født og oppvokst i Norge, som snakker flytende norsk og snart skal over i videregående som har problemer med å henge med i på en samtale. Ikke fordi de ikke skjønner språket, men fordi de ikke forstår mange av de kulturelle kodene og er for flaue til å gi utrykk for den manglende forståelsen av frykt for å virke dumme. Jeg kan ikke begynne å fatte hvordan følelsen av å stå å føle seg så dum er, men jeg vet en ting. Dette er ikke ungdommens skyld. Her har storsamfunnet sviktet på et fundamentalt nivå. Vi har sviktet med skolegangen til en del av vår egen ungdom. Det kan vi ikke fortsette med i fremtiden.

Den første store arbeidsinnvandrerbølgen kom på 70-tallet og var ønsket. Det er på tide, snart førti år etter å begynne å ta integreringen av innvandrere på alvor. Det fortjener alle som bor i dette landet, nye som gamle landsmenn. Etniske nordmenn som uintegrert minoritet. Ingen er tjent med Sivs demonisering. Men ingen er heller tjent med demoniseringen av Siv.