Partiet som ikke ville lede.

Hvordan skal Arbeiderpartiet demme opp for FrP, ved nok engang å vise at FrP fører en ”ansvarlig politikk”, og denne gangen på et av deres mest utskjelte områder? Det eneste som skjer når forskjellene mellom Jens og Jensen minsker, er at det blir enda kortere vei for ”folk flest” å ta en Jensen på valgdagen.

Demokratiet handler om å høre folket. Gjennom valg får folket si sin mening. Det handler også om forhandling mellom ulike representanter for ulike meninger i folket. Det handler også om at vi stemmer frem noen som skal representere og lede oss. Det handler om gode rollemodeller, om politikere som forventes å ha en oversikt over folkets politiske meninger og samtidig tørre forsøke å påvirke folket.

Samtidig er det en hårfin balansegangen mellom det å lede et folk og det å representere et folk. Og dermed er det også en krevende rolle. AP viser i asylpolitikken at de ikke er i stand til å påta seg denne rollen fullt ut. Et parti som liker å smykke seg med en solidarisk historie burde forventes å vise mer i regjering enn et knefall for alt det som er dårlig i den norske folkemeninga. De burde forvalte rollen sin bedre, ta opp kampen om virkeligheten med FrP og vise asylpolitikken i Norge for det den er. Hvis 60% av asylsøkerne som kommer til Norge fra en urolig verden får avslag er det slett ikke sikkert det er for mange som søker asyl. Det er også en mulighet at vi er for strenge. Det ville vært en mer solidarisk innfallsvinkel.

Jeg tar av meg hatten for min egen partileder Lars Sponheim som tok ordet i samme sak i 2006. Han forfekter et standpunkt som er det eneste solidariske og riktige standpunktet i styrtrike Norge; "Vi må verne om asylinstituttet og gi hjelp til dem som virkelig trenger det. Det må nødvendigvis være en trang dør, men en dør som flere enn i dag allikevel slipper inn gjennom. Og så må vi ha en bredere dør for dem som vil starte en ny framtid for seg og sin familie gjennom å bidra med sin arbeidskraft. Jeg tror også at en klarere todeling fører til en større aksept for en liberal og human asyl- og innvandringspolitikk. Hjelp dem som trenger hjelpen. Gi mange mulighet til å bli selvhjulpen og til å starte en nytt og bedre liv. Kanskje går integreringen lettere også. Spesielt om vi som politikere går foran som rollemodeller der dialog er viktigere en konfrontasjon. "

I tiden som kommer er jeg mer stolt en noensinne av partiet mitt. Det handler faktisk om vilje til å skape aksept for en liberal og human asyl- og innvandringspolitikk. Denne viljen finnes ikke lenger i tilstrekkelig grad i Arbeiderpartiet.

I Klassekampen lørdag 6. september forsøker statssekretær Rieber-Mohn å demme opp for regjeringens mer lysskye holdninger i forhold til sin egen innvandringspolitikk. Men hun sier noe som er verdt å merke seg; ”Hvis ikke asylpolitikken har legitimitet i folket, blir konsekvensene at vi legger til rette for FrP”. Dette er ikke bare et populistisk knefall, de sier det rett ut. Å dekke det bak den mer politiske korrekte benevnelsen ”legitimitet i folket” gjør ikke noe med det faktum at AP istedenfor å ta opp kampen om virkelighetsbildet etter 20 år med motstand mot FrP nå skifter linje. Hadde AP noen sinne vurdert å skifte på skattepolitikken sin bare for å få ”legitimitet i folket”? Selvsagt ikke, da ville de går fra å være et sosialdemokratisk parti til noe annet.

Rieber-Mohn mener videre i Klassekampen at det er bare tull å kalle dette populisme. ”Vi lever i et demokrati”, påpeker hun. ”At folk er med på å diskutere og påvirke er helt naturlig”. Men det eneste statsadministratorne i Arbeiderpartiet nå gjør er å overlate til media og FrP å vise hva som er den ”virkelige” asyl- og integreringspolitikken i Norge, for så å handle ut fra dette. Og hva med FrP? Jo da, de kan nok en gang stå smilende og ansvarlige på Løvebakken og si; Velkommen etter. Det har de etter hvert blitt flinke til.