Ideologi er vel og bra, men man kan ikke drømme seg bort fra den virkelige verden av den grunn.
Lørdag er en god avisdag. Da har man ekstra tid og overskudd til å bla i helgens utvidede aviser. En helg uten Dagens Næringsliv og Klassekampen er en fattigere helg. Det er gøy å se de to klart ideologiske avisene opp mot hverandre. Personlig foretrekker jeg helt klart DNs verdenssyn. Men Klassekampen har helt klart en rekke innsiktsfulle analyser, om enn noe virkelighetsfjerne etter min smak.
Denne helgen er selvsagt ikke noe unntak, allerede på side to i begge avisene kommer motsetningene til syne. Representert ved Audun Lysebakkens kommentar ”De rikes sosialisme – (Se hvem som roper på staten.)” og Sofie Mathiassens kommentar ”La aksjonærene blø! – (I går jublet aksjonærer verden over, men de kommer til å gråte igjen. Og noen av dem fortjener virkelig å blø.)” Begge handler om den pågående krisen i verdensøkonomien.
Det Lysebakken kaller ”De rikes sosialisme” er reguleringsgrepene som nå foretas for å ”redde” finanssektoren. Og han legger ut om hvordan vanlige mennesker ikke får noen hjelp i krisen. Han ser ikke ut til å reflektere noe rundt at man redder institusjonene for å begrense tapene også for vanlige folk.
Derfor sier Sofie Mathiassen det så mye bedre i sin kommentar til saken i DN; ”Det er en klok beslutning, men selskapene reddes ikke av hensyn til aksjonærene. De reddes for å sikre realøkonomien og arbeidsplasser.” Sofie Mathiassen er en av mine favoritt kommentatorer. Til forskjell fra mange ideologer oppfatter jeg henne som konsekvent realbundet. Jada, riktignok er hun en kapitalist, men det er ikke det samme som å si at staten ikke skal korrigere for markedet når markedet går over styr. Selvsagt ikke. ”La aksjonærene blø!” skriver hun. Ikke fordi hun ønsker folks økonomi nedenom og hjem. Hun skriver det fordi hun er helt enig i at fellesskapets skattepenger skal brukes for å redde institusjonene slik at folk skal lide så lite som mulig videre inn i krisen. Dette betyr ikke at mange, også vanlige folk, ikke kommer til å tape mange penger. Men det betyr selvfølgelig heller ikke at man støtter en milliardinnsprøytning til de aksjonærene og spekulantene som er skyld i krisen.
Ingen har hjulpet de vanlige amerikanerne skriver Lysebakken. Hva han tror er målet med nødhjelpen i den finansielle krisen vet ikke jeg. Men det er selvsagt også en del av målet å skåne vanlige folk for en videre akselerering av krisen. Men at markedsliberale tar vare på folk, det passer ikke med Lysebakkens idealer. Jeg for min del mener det er en uforbeholden fordel at Men de fleste markedsliberalister vil heldigvis ikke passe med Auduns idealkapitalist fordi sosialismens idealer ikke finner sine idealer i virkelighetens verden.
Audun Lysebakken beskriver ikke virkelighet, han beskriver virkeligheten sett gjennom et ideologisk filter. Virkeligheten slik han ønsker den skal være for at den skal passe til hans visjon for det utopiske samfunn. Men er denne virkeligheten sann? Tja, ikke for andre enn Audun Lysebakken og hans meningsfeller. Og den er uansett ikke mer sann enn deres agering ut fra den. Virkeligheten der ute er heldigvis stort sett en ganske annen. Den er befolket av personer og ikke idealer. Sosialisters romantisering av en tysk 1800-talls filosof, som har blitt løftet frem som forbilde for noen av de mest undertrykkende og blodtørstige samfunnene verden noensinne har sett, er og blir virkelighetsfjern. Tuftet på nettopp det faktum at ideologien de legger til grunn ikke ser menneskene, men ideologiske størrelser og målsettinger.
Så derfor er jeg skeptisk når Audun etterlyser en venstreside som skal legge prinsippene for en ny retning i den økonomiske politikken. Jeg ser heller at moderate borgerlige gjør det. Slik at folks premisser blir liggende til grunn for økonomien og ikke den sosialistiske eller sosialdemokratiske elitens idealpremisser.
Lysebakken tar feil når han mener statlig inngripen i økonomien går på tvers av markedsøkonomien i alle tilfeller. Det gjør det selvfølgelig ikke. Demokratier fordrer demokratisk kontroll og sikkerhet. Ulike markeder skal så langt det lar seg rimelig gjøre unngå politikernes klamme ideologiske hånd, men selvsagt ikke for enhver pris. Mennesket kommer først, også når det gjelder markeder. Menneskets rett til friest mulig utfoldelse altså, ikke samfunnets rett til strømlinjeforming av innbyggere.
Sofie Mathiassen er ikke redd for å kritisere kapitalismen, det er et kjennetegn ved de fleste jeg kjenner som plasserer seg på høyresiden av det politiske spekteret. Venstresiden har større problemer med å åpent innrømme mangler ved sitt eget system. De fremhever det ikke bare som det beste systemet, skal en tro deres omtale av den er den tilnærmet perfekt i tillegg.
Ideologi er vel og bra, men man kan ikke drømme seg bort fra den virkelige verden av den grunn.
Lørdag er en god avisdag. Da har man ekstra tid og overskudd til å bla i helgens utvidede aviser. En helg uten Dagens Næringsliv og Klassekampen er en fattigere helg. Det er gøy å se de to klart ideologiske avisene opp mot hverandre. Personlig foretrekker jeg helt klart DNs verdenssyn. Men Klassekampen har helt klart en rekke innsiktsfulle analyser, om enn noe virkelighetsfjerne etter min smak.
Denne helgen er selvsagt ikke noe unntak, allerede på side to i begge avisene kommer motsetningene til syne. Representert ved Audun Lysebakkens kommentar ”De rikes sosialisme – (Se hvem som roper på staten.)” og Sofie Mathiassens kommentar ”La aksjonærene blø! – (I går jublet aksjonærer verden over, men de kommer til å gråte igjen. Og noen av dem fortjener virkelig å blø.)” Begge handler om den pågående krisen i verdensøkonomien.
Det Lysebakken kaller ”De rikes sosialisme” er reguleringsgrepene som nå foretas for å ”redde” finanssektoren. Og han legger ut om hvordan vanlige mennesker ikke får noen hjelp i krisen. Han ser ikke ut til å reflektere noe rundt at man redder institusjonene for å begrense tapene også for vanlige folk.
Derfor sier Sofie Mathiassen det så mye bedre i sin kommentar til saken i DN; ”Det er en klok beslutning, men selskapene reddes ikke av hensyn til aksjonærene. De reddes for å sikre realøkonomien og arbeidsplasser.” Sofie Mathiassen er en av mine favoritt kommentatorer. Til forskjell fra mange ideologer oppfatter jeg henne som konsekvent realbundet. Jada, riktignok er hun en kapitalist, men det er ikke det samme som å si at staten ikke skal korrigere for markedet når markedet går over styr. Selvsagt ikke. ”La aksjonærene blø!” skriver hun. Ikke fordi hun ønsker folks økonomi nedenom og hjem. Hun skriver det fordi hun er helt enig i at fellesskapets skattepenger skal brukes for å redde institusjonene slik at folk skal lide så lite som mulig videre inn i krisen. Dette betyr ikke at mange, også vanlige folk, ikke kommer til å tape mange penger. Men det betyr selvfølgelig heller ikke at man støtter en milliardinnsprøytning til de aksjonærene og spekulantene som er skyld i krisen.
Ingen har hjulpet de vanlige amerikanerne skriver Lysebakken. Hva han tror er målet med nødhjelpen i den finansielle krisen vet ikke jeg. Men det er selvsagt også en del av målet å skåne vanlige folk for en videre akselerering av krisen. Men at markedsliberale tar vare på folk, det passer ikke med Lysebakkens idealer. Jeg for min del mener det er en uforbeholden fordel at Men de fleste markedsliberalister vil heldigvis ikke passe med Auduns idealkapitalist fordi sosialismens idealer ikke finner sine idealer i virkelighetens verden.
Audun Lysebakken beskriver ikke virkelighet, han beskriver virkeligheten sett gjennom et ideologisk filter. Virkeligheten slik han ønsker den skal være for at den skal passe til hans visjon for det utopiske samfunn. Men er denne virkeligheten sann? Tja, ikke for andre enn Audun Lysebakken og hans meningsfeller. Og den er uansett ikke mer sann enn deres agering ut fra den. Virkeligheten der ute er heldigvis stort sett en ganske annen. Den er befolket av personer og ikke idealer. Sosialisters romantisering av en tysk 1800-talls filosof, som har blitt løftet frem som forbilde for noen av de mest undertrykkende og blodtørstige samfunnene verden noensinne har sett, er og blir virkelighetsfjern. Tuftet på nettopp det faktum at ideologien de legger til grunn ikke ser menneskene, men ideologiske størrelser og målsettinger.
Så derfor er jeg skeptisk når Audun etterlyser en venstreside som skal legge prinsippene for en ny retning i den økonomiske politikken. Jeg ser heller at moderate borgerlige gjør det. Slik at folks premisser blir liggende til grunn for økonomien og ikke den sosialistiske eller sosialdemokratiske elitens idealpremisser.
Lysebakken tar feil når han mener statlig inngripen i økonomien går på tvers av markedsøkonomien i alle tilfeller. Det gjør det selvfølgelig ikke. Demokratier fordrer demokratisk kontroll og sikkerhet. Ulike markeder skal så langt det lar seg rimelig gjøre unngå politikernes klamme ideologiske hånd, men selvsagt ikke for enhver pris. Mennesket kommer først, også når det gjelder markeder. Menneskets rett til friest mulig utfoldelse altså, ikke samfunnets rett til strømlinjeforming av innbyggere.
Sofie Mathiassen er ikke redd for å kritisere kapitalismen, det er et kjennetegn ved de fleste jeg kjenner som plasserer seg på høyresiden av det politiske spekteret. Venstresiden har større problemer med å åpent innrømme mangler ved sitt eget system. De fremhever det ikke bare som det beste systemet, skal en tro deres omtale av den er den tilnærmet perfekt i tillegg.
Ideologi er vel og bra, men man kan ikke drømme seg bort fra den virkelige verden av den grunn.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar