Et sørgelig knefall for grumset i folkesjela!

”Ved å stramme hardt til i asylpolitikken har flertallet i regjeringen Stoltenberg forlatt den humanistiske tradisjonen i norsk flyktningpolitikk. ”

Slik åpner Dagsavisens Arne Strand sin kommentar om de nye innskjerpingene i asylpolitikken, ført i pennen av hans makkere i Arbeiderpartiet. Strand som er mer kjent for sin åpenlyse støtte av den rødgrønne regjeringen og AP sier her hva som i realiteten har skjedd med norsk flyktningepolitikk.

Arbeiderpartiet har med sine 13 punkter for innstramming av asylpolitikken nok en gang utkrystallisert de reelle inhumane undertonene i Aps innvandringspolitikk. Dermed har de tre største partiene i Norge alle lagt seg på en linje hvor de både retoriskt og i sine handlinger fremmer en strengere linje ovenfor innvandrere. Men problemet er ikke en svak asylpolitikk, det er den totalt feilslåtte integreringspolitikken, kombinert med relativt lukrative velferdsgoder. I allefall hvis man skal se velferdsgodene i sammenheng med de lavtlønnede yrkene innvandrerne er nødt til å ta til takke med på grunn av at vi nødig gir dem arbeid som står til de kvalifikasjonene de har. Med dette grepet er AP med på en taktikk som aksellerer fordommer heller enn å se realiteten i øynene. De tre største partiene er nok en gang mer opptatt av spill for galleriet enn å komme med reelle løsninger på de begynnende integreringsproblemene vi ser ut til å ha i dette landet. Jeg sier begynnende fordi de slett ikke er spesielt store, vanskelige å sette inn i en sammenheng eller umulige å løse.

Et lite lyspunkt i alt grumset er at man nå får stadfestet en gang for alle at det innvandringsliberale standpunktet ikke skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk. Dette har jeg lenge visst som liberaler og borgerlig. Venstre og KrF har lenge stått for en innvandringsliberal linje i norsk flyktningspolitikk, nylig har også stemmer lenger til høyre tatt til orde for mer innvandringsliberal tenkning. Både Civitas Kristin Clemet og Unge Høyres Henrik Asheim har plassert seg på en innvandringsliberal linje. Etter min mening den eneste humane og etiske innfallsvinkelen. Asylsøkere må bli sett på som en ressurs og ikke som et problem. Samfunnet må ta ansvar for en integreringspolitikk som er feilslått istedenfor å lempe ansvaret for manglende integrering over på innvandringsgruppene, slik som AP nå gjør og FrP alltid har gjort.

Mye av bakgrunnen for et skjerpet offentlig ordskifte rundt innvandring er det folk oppfatter som et problem med innvandrere og kriminalitet. Dette blir helt feil innfallsvinkel. Det liberale standpunktet handler om å se enkeltmennesket og søke løsninger som gir enkeltmennesket mulighet til å utvikle og utfolde seg. Det er det motsatte av gruppetenkning og ansvar som hefter en for alle og alle for en. Når innvandrere begår lovbrudd må man se på enkelttilfellene og gjerningsmennenes bakgrunn. Det er ikke innvandrere som gruppe som er årsaken til grov kriminalitet Heller ikke kulturforskjeller er årsaken. Årsaken er at unge menn med lav utdanning som står utenfor arbeid eller arbeider i et såkalt lavstatusyrke generelt sett begår mer og grovere kriminalitet enn andre grupper i samfunnet. Og innvandrergruppene er overrepresentert når det gjelder lavt utdannede menn med lavstatusyrker eller ingen yrkesdeltagelse i det heletatt. Dermed blir de også overrepresentert på kriminalstatistikken. Dette er ikke snakk om asylpolitikk, men integreringspolitikk. En integreringspolitikk som skaper samfunnstapere.

Her har AP nå spilt fallitt for grumset i folkesjela og trykket innvandringspopulismen til sitt bryst. Nå vil de altså spille på samme lag som et parti som i fullt alvor vil innføre lukkede (et annet ord for fengsel) asylmottak for mennesker på flukt. Sånt blir det ikke god integrering av.