Den akademiske streberens evige kamp mot folkets dårskap.

Det kan godt tenkes at jeg i fremtiden kommer til å ende opp som oppgitt akademiker. Men nei, i dette tilfellet er det ikke meg jeg referer til. For tiden kan jeg unnskylde meg med at jeg ”bare” studerer, og dermed ikke er en fullblods akademiker riktig enda. Nei, den stakkars akademikeren jeg snakker om er debattbok-forfatteren og den tidligere Klassekampen-journalisten Magnus Marsdal. Marsdal er igjen på banen som venstresidens profilerte wonderboy. På nonsjalant vis skal han forklare alle oss andre at fundamentene i velferdsnorge er i ferd med å bryte sammen. Alle oss andre er selvsagt vi som er dårete nok til å stemme til høyre for SV og dermed stå for et verdenssyn som tydeligvis bærer riktig så ille av sted.

Det som er spesielt plagsomt med Magnus Marsdal er at han så uproblematisk kommer unna med å hevde at han stort sett vet bedre enn absolutt alle andre. Nå er det kanskje å kaste stein i glasshus å hevde dette med tanke på at man selv stemmer Venstre. Men skitt au, vi er i allefall i sentrum, ikke marginalisert langt der ute på den ene fløyen.

Det er jo fascinerende å se hvordan han gjentatte ganger klarer å påpeke at folk flest egentlig og indirekte har våte drømmer om høyere skatter. Statsminister Stoltenberg og hans julefargede regjering klarer ikke å nå ut med budskapet fordi de bedriver et nullsumspill på høyresidens banehalvdel. Og de taper. Svaret på hvorfor er åpenbart; De har bundet seg selv på hender og føtter ved å love folket at skattene for det vesentligste ikke skal heves. Og som Marsdal vet, og som alle vi andre enda ikke har forstått, er høyere skatter det eneste som kan redde velferdsstaten Norge. Og som Marsdal vet, og som alle vi andre enda ikke har forstått, så er det en klar sammenheng mellom ekspansjon i offentlig sektor, felleskap, skatteøkninger og folkelig velferdsøkning. Og som Marsdal påpeker, og som alle vi andre ikke har forstått, er det bare å vise sammenhengene for folket! Som i eventyret vil da folket våkne fra sin forvirrede vandring mot FrP og løper tilbake til det omvendte skatteparadiset de så sårt drømmer om.

Marsdal påpeker at mindre ekspansjon i offentlig sektor er ensbetydende med mindre felleskap. Men hvilket felleskap er det han snakker om? Hvor mange folk ser egentlig egenverdien i en ekspansiv stat og offentlig sektor. Selvsagt ønsker vi gode løsninger på viktige felter i livet, som for eksempel skole, eldreomsorg og helse. Men det er ikke nødvendigvis slik at det bare er det offentlige som kan tilby disse gode løsningene. Men det er selvsagt opp til andre debattbokforfattende wonderboyer å forfekte. Magnus Marsdal ser ut til å være hellig overbevist om at folk flest ønsker mer skatt, og at det eneste som mangler er at regjeringen (den vi har nå altså) påpeker dette ovenfor folk flest.

Jeg syns jeg ser Martin Kolberg basunere ut for hele Youngstorget; ”FOLK FLEST! GODT FOLK! Nordmenn i bakkar og berg! Se her er Arbeiderpartiet, skatt og offentlig sektor. Ikke bare er det offentlige det eneste reelle alternativet dere har. Det offentlige kan aldri bli stort nok. Derfor må skattene økes. MER! MER! Så vi kan vokse oss større og mettere. Det er det dere vil ha. ”

Marsdals folk ville da nikke anerkjennende og erkjenne sin feilslåtte vandring mot høyre og vandre tilbake dit de hører hjemme. For skal man tro Marsdal så er offentlig sektor den eneste tilbyder av felleskap og velferd. Økt skatt er lik økt velferd, og mindre skatt er lik mindre velferd. At han ikke klarer å vise oss hvorfor det er slik får være hans problem. For skulle privat vekst være et tegn på at velferden forfaller? Hvorfor det?

Vi som ikke tror det er slik, kan glede oss over at ut fra meningsmålingene ser det ut til at ganske mange har mistet troen på at det er slik. Ikke engang en flertallsregjering med AP i spissen klarer å overbevise oss om at felleskap og sosialdemokrati, eller felleskap og offentlig sektor med nødvendighet hører sammen. Når det er slik vil jeg da mene det er mer nærliggende å gi opp og overlate skuta til de som har skjønt poenget.

Grunnen til at selv ikke sosialister i flertallsregjering klarer å overbevise om at felleskap, offentlig sektor og velferd uløselig hører sammen er fordi det ikke er slik.

Godt er det.