Dakkar lille Sponheim

Man kan ikke være enig i alt og alle hele tiden. Ei heller egen sin partileder. For ærlig talt, hva er det Sponheim driver med? Til Venstres landsstyremøte hadde han noen bitre ord å si om den manglende støtten han opplevde når vinden blåste inn fra tidligere deler av partiets ledelse.

Dakkar lille Sponheim. Her må han som har ofret så mye for partiet sitt forsvare seg selv og sin egen person mot kritikk. Jeg har full forståelse for at han føler et behov for å slå tilbake på de ”feilaktige” påstandene som Olaf Thommessen kom med i sin siste bok. Men offentlig sutring er en uting! Så følsom kan ikke en rikspolitiker tillate seg å være. Selv ikke av taktiske hensyn. Og han føler seg attpåtil sviktet fordi han må forsvare seg selv. Og dette selv om han har satt Venstres interesser foran sine egne. Makan. Dakkar lille Sponheim.

Jeg vet ikke hva han legger i akkurat det å sette partiets interesser foran sine egne. Personlig vil jeg anta at man ikke kommer seg til toppen av partiapparatet uten at egne og partiets interesser i stor grad sammenfaller. Det han ofrer på privaten kan han ikke plage Venstres landsstyre med. Det er da virkelig ikke partiets ansvar hva de ulike tillitsvalgte velger å ofre for sine verv. Stiller man seg til disposisjon som leder for et politisk parti velger man samtidig å gjøre politikk til en livsstil fremfor alt annet. Selvsagt skal det ikke være slik at vi forventer det urimelige av våre tillitsvalgte, men vi kan forvente at de selv er ansvarlige for sitt eget privatliv.

Sponheim oppfatter kanskje ikke sin egen stil som spesielt kontroversiell, men da må han i så fall være den eneste som ikke oppfatter dette. Det kreves ikke mange fjernsynsuttalelser fra den kanten før en skjønner at han for noen er en v

Å ofre seg for arbeidsoppgavene sine er ingen form for blankofullmakt til å sutre i all offentlighet. En sutring jeg forøvrig ikke tror noen andre en svorne sponheimtilhengere vil ta seriøst. For alle andre er nok utspillet hovedsakelig ganske komisk og etter mange år med denne brumlebassen i Norsk politikk, direkte utroverdig. Det er ingen som tror Sponheim tar skade av kritikk fra Thommessen. De to vet akkurat hvor de har hverandre og det har de visst lenge.

Nå er ikke forholdet mellom den tidligere nestlederen av Venstre og venstrelederen et unikum i norsk politisk historie. Et annet lignende forhold finner du mellom AP-kjempene Kolberg og Jagland. De to barndomsvennene røk i tottene på hverandre etter en misforståelse om en skal tro Jagland. Poenget her er ikke nødvendigvis om ulike aktørene misforstår hverandre eller ikke.

Jeg er ikke i tvil om at Thommessen oppfattelse av situasjonen er rett. Jeg er heller ikke i tvil om at Sponheim oppfatter at han er blitt urettferdig behandlet og at han har helt rett i at Thommessens oppfattelse av situasjonene er helt feil. Jagland kan ha helt rett i at Kolberg selv ba om å slippe å jobbe med ham. Og Kolberg kan helt berettiget hevde at han ble dolket i ryggen. Hvordan kan dette ha seg? Ved siden av at de er partitopper er de også mennesker. Personer som deg og meg med sin helt egne personlige oppfatning av de mange ulike situasjonene de møter i hverdagen. Thommessen har oppfattet en ting, Sponheim en ganske annen. Med så mye taktikk, forhandling, argumentering og disputt som driver politikken fremover er det ikke rart at politikere føler seg dolket i ryggen, sviktet og direkte lurt eller løyet til fra tid til annen. Det er en del av politikken, men ikke nødvendigvis bevisst og utført med viten og vilje. Og like ofte som noen "dolker noen i ryggen", er den dolkede ute og syter over å ha blitt "dolket". Dette er spill for galleriet.

Ovenfor Venstres landsstyremøte bedriver Sponheim overspill. Spesielt pinlig blir det når han på forhånd påpeker at media er der men at han har for mye integritet til å la være å påpeke sviket.

Tullball. Har du et behov for å syte? Ta deg en tur hjem til mor eller kona. Eller gå av og skriv en bok om det.