Helten Che?

Innenfor sosialismen var ikke individet et grådig uhyre, men et uferdig vesen, (...) og individet måtte lære seg en ny tenkemåte. Den kubanske regjeringen måtte derfor indoktrinere innbyggerne enda mer intenst ettersom de måtte overbevises om at prinsippene de hadde lært av kapitalismen var gale. Til tross for den tilsynelatende standariseringen av mennesker innenfor sosialismen, mente Che at dette mennesket var mer fullkomment. Che mente derfor at spørsmålet om hvordan mennesket kunne motsi samfunnet ikke var noe virkelig spørsmål. Realiseringen av mennesket lå innenfor samfunnet mennesket var en del av. Hver stemme måtte derfor høres som en del av samfunnsapparatet, ikke utenfor. Arbeidet var en sosial plikt, og samfunnets beste skulle gå foran egne ønsker. ”Det er intet liv utenfor revolusjonen” skal Che ha uttalt. Folket måtte følge sine lederes eksempel på veien mot sann proletær internasjonalisme. Lederne måtte utdanne massene.
(Fra Andrew Sinclairs biografi om Che Guevara.)

Denne forfatteren er positiv til Che, som beskrives som et omtenksomt og stort menneske i boken. Selv mener jeg dette er et helt hårreisende menneskesyn som ikke hører hjemme på noe annet sted enn i den mørkeste avkroken av den historiske søppeldyngen.

Til Ches forsvar så foretok han mot slutten av sitt liv en moralsk omvurdering av å drepe fiender av revolusjonen (som inkluderte bønder som ikke støttet opprøret.) Under selve revolusjonen på Cuba var derimot verken Che eller Castro spesielt fremmede for å drepe uskyldige bønder som ikke tok revolusjonens side, mye på grunn av frykt for at de skulle bringe sensitive opplysninger videre til den daværende cubanske regjeringen. Og dette kvalifiserer til sosialistisk heltestatus. Nedslaktning av uskyldige bønder i revolusjonens navn.....